Den store stolpejakten!

Klar for å prøve noe nytt og morsomt med familien? Prøv Stolpejakt! 😄

En sommer uten store planer kan fort bli lang og rastløs med to små barn i hus. Så da passer det jo perfekt med aktiviteter som er moro for store og små.

Lenge har jeg hørt prat om Stolpejakten, men jeg har liksom aldri gitt det et forsøk. Denne uken har vi prøvd det for første gang og nå er hele familien HEKTA!

Stolpejakten går ut på å finne egne merkede stolper som er plassert rundt om i hele Norges land. Stolpene er for det mest plassert sentralt i ulike kommuner, men man må også belage seg på noen turer i skog og mark om man skal få med seg alle.

Det letteste er egentlig bare å laste ned «Stolpejakten» som egen app og sette i gang. Inne på stolpejakten.no får man også mer info, komplett kart over alle landets stolper etc.

For oss voksne er det moro med noe nytt å finne på med barna, og for barna er det som en slags variant av Pokemon Go – bare med ekte stolper istedenfor digitale dyr. Og vet du hva? De digger det!

Det trigger konkurranseinstinktet og det er overraskende moro å følge kartet på mobilen, se at man nærmer seg en stolpe og begynne å sniffe etter den som en sporhund.

Til nå har vi bare vært på 4 ulike steder i nærheten, men i helgen hadde vi blant annet en kjempefin runde i fantastisk vakre Bøkeskogen og til helgen venter Stavern.

Hadde det ikke vært for Stolpejakten hadde kanskje store deler av søndag blitt tilbrakt hjemme, men i stedet kom vi oss ut på tur, storkoste oss i timevis og oppdaget vårt eget, hemmelige bringebærsted i utkanten av Bøkeskogen 😊

Tanken er at man skal gå fra stolpe til stolpe og få en god porsjon trim underveis, men med barn med på lasset og spesielt ved dårlig vær, er det også lov å jukse litt. Enten med bil eller sykkel 😉

Så hvis dere er på utkikk etter gratis moro som engasjerer hele familien – sjekk ut Stolpejakten! Det er over 7000 stolper plassert rundt om i landet, så man blir ikke arbeidsledig med det aller første heller 😉

// Stolpejakt – gotta catch em all!

Turist i eget fylke

Denne uka skulle jeg ligget på en kritthvit strand med asurblått hav, en drink i klypa, sunblock på grevet og «dos helados para los niños, pårr favor». Men hey, i disse korona-tider må man improvisere litt.

Og det har sine fordeler, for ellers ville vi kanskje aldri få opplevd den fantastiske dagen vi hadde som turister i eget fylke 😊

 

Etter frokost dro vi nemlig sammen med farmor, farfar og Terkel for å besøke en av Larviks store stoltheter: Mølen.

Mølen er en del av en endemorene fra istiden og har blant annet en kjent rullesteinstrand med ørten ulike steinsorter som isen har dratt med seg fra mange steder i landet.

Mølen er dessuten et yndet reisemål for surfere og turister, og i går også for en liten gjeng med lokale kjentfolk.

Det slår meg gang på gang at naturen trenger ikke annet enn seg selv for å være interessant! Her hjemme må man liksom sukre pillen med nettbrett og leker for at dagen skal gå, men ute i naturen flyr timene av seg selv. Studere spennende steiner, klatre i trær, leke i vannkanten, løpe rundt og ha det som plommen.

Timene flyr og man har det aldri så bra som når man er på tur. Trenger ikke være parasoll-drinker og «hola señor», kan også være bare en oppdagelsesferd i nærheten.

Det er så lett å tenke at man må planlegge ting å finne på, men ute i naturen går liksom alt av seg selv. På stranda, i skogen, på fjellet, ved vannet – barn finner alltid på noe å gjøre.

 

Så blir det jo også litt ekstra kos når farmor og farfar spanderer lunsj hos Larviks beste baker etterpå! 🍰

Nevlunghavn Bakeri er alltid like hyggelig å stikke innom. God mat, trivelige folk og utsøkte kaker. Smaker ekstra godt etter et par timer med saltvann og vind i fleisen 😊

Så takk for en fantastisk dag, kjære Larvik, vi gleder oss allerede til hva morgendagen bringer for en liten familie på kortreist, korona-ferie ☀️🇳🇴

En epoke er over 💔

Jeg husker så utrolig godt den første dagen jeg satt i bilen utenfor barnehagen. Satt og så på den store uteplassen, de røde husene med barnetegninger i vinduene og fargerike fuglekasser på trærne. På barna som løp rundt og ropte ekstatisk. Store og små om hverandre.

Jeg husker jeg så på de eldste barna og tenkte, herregud de der er jo nesten voksne! Er det egentlig forsvarlig å la de gampene der få løpe fritt rundt mitt vakre lille barn? De kan jo løpe ham rett ned, som oksene i gatene av Pamplona.

Og de trærne, er ikke de fryktelig høye? Jeg vet jeg alltid har snakket for at barna skal få vokse opp med å klatre i trær, spikke pinner, falle og slå seg, men nå som jeg står her… vi skulle ikke bare satt en liten politisperring rundt et par av dem da?

Du skjønner, jeg har en skatt av porselen her og verden ble plutselig så veldig skummel.

Men jeg tenkte også: Dette blir bra. Ikke bare bra, det blir fantastisk. Men også evigvarende. Jeg mener, hvor lenge er barn i barnehagen? 4-5 år? Herregud, det er jo dobbelt så lenge som han har levd! Her kommer vi til å være for alltid.

Det var så langt inn i fremtiden, at jeg ikke klarte å se for meg at det noensinne ville ta slutt. Og det var mens vi bare hadde én. Da vi fikk en til og et nytt barnehageliv skulle påbegynnes, fikk jeg bekreftet barnehagens evigvarende tilstedeværelse.

Vi er sånne barnehageforeldre og det kommer vi alltid til å være.

Men det er vi ikke lenger nå.

 

På fredag lukket vi porten til barnehagen for aller siste gang. Eldstemann har blitt stor nok til å forveksles med de ansatte, og lillesnupp har fått sin første skolesekk.

En epoke er over, en ny kan begynne. Ikke lenger sekk i barnehagen, men to på skolen. Og jeg føler for å saksøke urmakeren i bygda. Jeg vet at folk sier dette ofte, men hvor ble tiden av?!

 

Alle de årene jeg ikke klarte å se slutten av, hvor er de nå? Står igjen på parkeringsplassen mens vi kjører videre til et nytt sted i livet. På alle måter fint, men også litt mollstemt. Sånn det alltid er med minner.

Denne ballen som måkes rett over taket, gir vel et ganske greit bilde på tiden som har skutt fart.

 

Jeg har hørt fra flere at barnas konfirmasjonsdag kan være tøff for foreldrene, og til nå har jeg tenkt at det heldigvis er ufattelig langt unna. Men jeg ser jo nå at snur jeg meg rundt, så står jeg plutselig der med den rosa sangen i morgen.

Så grip dagen, lev i nuet og bruk alle klisjeer du vil – bare husk at livet det er her og nå. Dagen i dag vil være dagen du savner i morgen.

// «Alla dessa dagar som kom och gikk, inte visste jag att det var livet» (Stig Johansson)