“Du som digger Sophie Elise, hva gjør du den dagen datteren din sier at hun vil operere rumpa og ta botox?!”

Det måtte jo komme. For i forrige uke skrev jeg innlegget “Sophie Elise og drittkjerringene” og når man uttaler seg positivt om Sophie Elise, og attpåtil sier at det finnes sider ved henne som kvalifiserer til å være et godt forbilde, ja da må man jo regne med å få på pukkelen.

For vi støtter vel ikke en person som har gjort skjønnhetsoperasjoner, gjør vi vel?

Jo, det gjør jeg.

Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

Men la oss skille sak og person først. Saken handlet om at jeg ønsket å rette en illsint pekefinger opp i nesegrevet på folk som slenger dritt i sosiale medier. Et innlegg myntet på en generalisert forsamling som sikter seg inn på én person. Trenger ikke være Sophie Elise, hun var bare målet deres denne gangen. Kan være hvem som helst. Kunne også vært Olav Thon. Eller Maj Britt Andersen. Poenget er det samme: Ikke mobb, din skabbelars.

For å belyse poenget om at det er veldig mye mer ved Sophie Elise enn bare operasjoner og “plastic fantastic”, dro jeg frem et par forbilledlige eksempler av hva hun har fått til så langt i karrieren. Denne delen av teksten møtte en del kritikk.

Spesielt var det mange som lurte på hvordan jeg som far kunne mene at en person assosiert med skjønnhetsoperasjoner, kunne trekkes frem som et forbilde for dagens unge.

Greit, jeg ser den. Her burde jeg nok vært tydeligere på hva jeg mener om slike operasjoner, selv om saken i utgangspunktet ikke handlet om det. Det handlet mest om dem som slenger med leppa, ikke hun som har fått fylt dem.

Men greit, la oss ta den praten nå.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For som far, hva ville jeg gjort den dagen datteren min kommer til meg og sier at hun ønsker et rumpeløft, slik hun har sett på alle disse fantastiske bloggene?

Helt ærlig, jeg ville blitt forbannet. Selvfølgelig ville jeg blitt det. Det er tross alt ikke snakk om litt leppestift på nesa, men kompliserte operasjoner og kirurgiske inngrep. Det er ikke en sannhet man burde sminke over eller uskadeliggjøre, ei heller selge som 3 for 2-boller på Shell.

MEN jeg synes heller ikke man skal være så rask på fingeren med å kaste alle som har tatt skjønnhetsoperasjoner til hundene. For hva vet man egentlig om deres grunner for å ha tatt det valget?

I boken skriver Sophie Elise blant annet om operasjoner hun trodde at skulle ordne alle hennes problemer, men som i realiteten endret absolutt ingenting. For det er vanskelig å lege et sår på innsiden med et plaster på utsiden.

På bloggen har hun også vist medaljens bakside, slik som i dette innlegget der hun forteller om neseoperasjonen som ikke gikk slik som planlagt, rikelig illustrert med ganske avskrekkende bilder.

Nå skal ikke jeg sitte her og forsvare Sophie Elise opp og ned i mente, men om noe synes jeg dette vitner om et godt forbilde. Ikke fordi hun har tatt operasjonene, men for at hun i hvert fall forteller om den indre kampen som har ført til disse operasjonene og viser begge sider av saken. Og for å gjenta meg selv fra forrige innlegg: Ingen er bare det du ser.

At hun angivelig har løyet om visse operasjoner og ført leserne bak lyset, er derimot ikke bra. Selvfølgelig har jeg ikke tenkt til å forsvare det, men jeg tror og håper at hun er seg sitt ansvar bevisst og bruker dette til å skape noe positivt i fremtiden.

Men for å gå tilbake til det opprinnelige poenget: Hva ville jeg sagt til en datter som plutselig ønsket en tilsynelatende overfladisk skjønnhetsoperasjon?

Vel, jeg ville satt meg ned med henne og pratet. Masse. Spurt, svart og lyttet. Funnet ut hvor dette ønsket kom fra, hvorfor og hva hun tror det vil løse. Og for hvem. Springer det ut av en indre konflikt eller et ytre press?

Jeg ville lest meg opp, jeg ville ringt folk, jeg ville gjort det som sto i min makt for å finne ut hvorfor hun ønsket et slikt inngrep. Jeg ville ikke blankt avfeid henne, men prøvd å forstå. For jeg tror at mange slike operasjoner kunne vært løst med masse kommunikasjon og kjærlighet, fremfor en sylskarp kniv.

Så ville jeg gitt henne boka til Sophie Elise og sagt: Les denne. Da ville hun kanskje forstått litt mer av hva som ligger bak operasjonene, enn alle de som slenger med leppa og tror de vet alt 😉

/ Så det så.

I går fikk jeg en kommentar som traff meg rett i hjertet. En kommentar som fortjener et skikkelig svar.

Anonym skriver: “Du er flink med ord. Hvordan gjorde du det på vgs? Hvor mange seksere fikk du?”

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Du aner ikke hvor glad jeg er for at du stilte meg det spørsmålet, for jeg var helt ræva på skolen. Beklager ordbruken, men et forfinet ord ville ikke gjort samme nytten. Skolen interesserte meg midt i korsryggen og det eneste jeg brydde meg om var å være klassens klovn. Prate i timen, vippe på stolen, finne på bøll.

Etter endt skoledag var det venner og idrett på menyen. Lekser var heller ikke et tema og det viste seg ganske tydelig på karakterkortet..

Jeg gjorde det gjennomgående kjempedårlig i alle fag. På et historisk bunnivå fikk jeg 1 til 0 på tentamen i nynorsk og 0 til 1 på tentamen i norsk bokmål. Jeg står også oppført med en hel rekke NG og LG i orden og oppførsel.

Det var ikke det at jeg var dum, jeg var bare litt hyperaktiv, ikke interessert og passet ikke inn i malen. Jeg husker blant annet en gang jeg leverte en engelskstil utformet som en tegneserie, der hovedpersonen gikk tur med gullfisken sin i bånd. Oppgaven ble, ikke helt uventet, totalslaktet. Kunstnerisk sett var den rett så fiffig, men som skoleoppgave var den et takras.

Av grunner som dette gikk jeg ut av skolen som en soleklar bunnelev uten en eneste sekser. Jeg var ubrukelig.

Nå lever jeg av å skrive. Jeg som fikk 0-1 på norsktentamen. I bokmål. Jeg har gitt ut bok og er nominert til Årets Gullpenn i prestisjetunge Vixen Influencer Awards. Du aner ikke hvor stolt det gjør meg. Men hvordan er det mulig for en person med et karaktersnitt lavere enn den gjengse chihuahua?

Jo, det er mulig fordi noen ganger i livet er man bare ikke i sitt rette element.

Du vet, folk snakker så varmt om at delfiner er så smarte og fantastiske dyr, men sett Flipper på en tredemølle og du vil se at mye i livet handler om å gjøre det som er riktig for deg.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com
 

La oss spole mange år frem i tid og gå til lørdag for to dager siden.

Jeg satt og så på “Hver gang vi møtes” og hørte Tshawe Baqwa fortelle historien om sitt liv. Om hvordan han i perioder levde på gata, og ikke minst om at han og Josef jobbet med musikk i 12 år før de (Madcon) slo gjennom. Det var ikke før de ga ut låta “Beggin´” at ting endret seg over natta.

Tenk på det. 12 år! Det må ha vært mange stunder med tvil, men han må ha visst at han var i sitt rette element og fortsatte. Nå er han en suksessfull artist og en av landets beste entertainere.

Det fikk meg til å innse en ting: Vi kan alle være der i livet uten å vite det selv. Trenger ikke nødvendigvis være på feil spor, kanskje er vi helt på rett spor, avkjøringen vår har bare ikke kommet enda.

Kanskje har du laget rare treskjæringer i et tiår, men aldri solgt så mye som en flis. I morgen kan være dagen da verden endelig forstår ditt talent.

Eller kanskje er du helt på feil spor og at grunnen til at livet ikke går fremover, er fordi du kjører i feil retning. Kanskje trives du ikke i jobben som regnskapsfører fordi den er helt feil for deg. Kanskje skulle du heller spilt bongotrommer for aper i regnskogen, slik du drømte om da du var barn.

Så bare husk det: Hvis du noensinne føler deg som en delfin på en tredemølle; gå av og ta deg et bad. Finn ut hvor du hører hjemme og gjør din greie. Tro på deg selv og gå dine egne veier.

For du er som Tshawe. Du har bare ikke gitt ut Beggin´ enda.
 

Hilsen,
Idioten på bakerste rad

Jeg har et ganske høyt tak når det kommer til kommentarer, men dette ble i meste laget…

HelvetesMøkkaunger skriver:

– “Problemet er at småbarnsforeldre synes verden skal stoppe opp og ta hensyn til dem, bare fordi de har knulla litt og klemt ut en liten snørrmaskin. Det er enkelt, kjøp en pakke med kondomer. Eller få barn og hold kjeft. Ingenting irriterer meg mer enn masete småbarnsforeldre som mener at jeg skal ta hensyn til deres liv og barn. Jeg tror ikke det mulig å drite mer i det enn jeg gjør. Jeg tolerer såvidt mine egne barn, så forestill deg hva jeg synes om andre folk sine barn.

Bare se på denne vitsen av en tekst du har skrevet, før hadde du ikke barn men nå har du barn og da forstår jo du alt, ikke sant. Alt forandrer seg med barn og barna er viktigst og bla bla bla bla. Også forteller du verden om det. Som om verden bryr seg. Ungen din var sjuk sier du? Og hva så? Det er ditt problem og du trenger ikke spre det utover.

Det er rart, folk får barn også slutter hjernen å fungere. De går fra nogenlunde oppegående mennesker til idioter som kun maser. Og en annen ting, når du er på butikken og den lille snørrmaskienen din setter igang og skriker og bråker så er det best at du får den til å holde kjeft. For hvis jeg er i nærheten og du ikke gjør noe, så gjør jeg det. Egoistiske kravstore møkkafolk, det er det småbarnsforeldre er.”

Kjære “Helvetes Møkkaunger”. Det første som slår meg når jeg leser dette, er et gammelt ordtak som går som følger: “De reddeste bikkjene bjeffer høyest”.

For kom igjen, hvem er det du prøver å lure? Du skriver at du ikke bryr deg, men vet du hva? Du bryr deg. Kjempemye.  Du innser det kanskje ikke selv, men skal jeg fortelle deg to ting folk som ikke bryr seg ikke gjør?

1. De leser ikke pappablogger.

2. De legger ikke igjen kommentarer.

Du gjør begge. Ikke bare det, men du har lagt igjen en lang kommentar på et innlegg jeg postet for over 5 måneder siden! Selv ikke jeg leser så gamle innlegg på min egen blogg. Det ironiske er at du først skriver at du har egne barn og deretter skriver at småbarnsforeldre er egoistiske, kravstore møkkafolk. For, min gode mann, hva gjør det deg til? 😉

Men ok, la oss holde oss til saken. Du er kjempesur på småbarnsforeldre som mener at barna deres er verdens midtpunkt. Akkurat der kan jeg til dels være enig med deg. For småbarnsforeldre ER irriterende på den måten. Ikke skal de være med på fest, ikke kan de prate om noe annet enn barna og gud forby at du står i veien når de kommer rullende med barnevogna.

Men vet du hva? Sånn er livet. Bare å bite i det sure eplet og begynne å lete etter søtsmaken. For hvem bryr seg om å være sistemann på fest når man sammenligner med følelsen av å se barnet ditt komme løpende mot deg som et eneste stort smil med åpne armer når du henter i barnehagen? Dette vet du jo alt om, som både har egne barn og leser pappablogger på fritiden.

Jeg har faktisk skrevet om dette for veldig lenge siden i innlegget “Blir man kjip av å få barn?”. Innlegget ble skrevet i februar 2014, så det overrasker meg ikke om du nylig har lest det også 😉

“Egoistiske, kravstore møkkafolk!”
 

Jeg kunne helt sikkert latt meg provosere av den særs uraffinerte språkbruken din, men det er sikkert bare en liten identitetskrise. Ingen fare, kjære deg, det er helt normalt. Vi har alle vært der, jeg vet at jeg har vært gjennom et par i hvert fall. For det er rart å gå fra å være den viktigste personen i sitt eget univers, til plutselig å stå i kulissene og trekke i tråder. Fra å være kongen på fest til å bli en flaskekokende målskive for gulp og blåbæryoghurt.

Men fremfor å bruke så mye energi på å late som om du ikke bryr deg, kan du ikke heller legge det samme engasjementet i å være den endringen du etterspør? Start en facebook-gruppe, start en blogg eller gå inn i politikken. Hva er det dagens småbarnsforeldre gjør feil? Hvordan kan vi gjøre det bedre? Kanskje du kan endre folks perspektiver og faktisk gjøre en forskjell, fremfor å sitte og syte nytteløst som en drittunge på nettet.

For å sitere legenden Michael Jackson: “If you wanna make the world a better place, take a look at yourself then make a change”. Eller for å sitere en annen legende, MMA-stjernen Conor McGregor: “Losers focus on winners. Winners focus on winning”. Du kan velge sitatet som passer deg best. Eller ta begge om du vil, helt sikkert greit med noe nytt i vokabularet uansett.

For en som tilsynelatende sitter med alle svarene, burde det være enkelt å få din stemme hørt. Det betyr ikke å kjefte på andres barn i butikken. Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg tror for eksempel det vil være mer nytte i å oppfordre folk til å delta på et foreldrekurs (anbefaler COS-kurs), fremfor å løpe rundt i nærbutikken og true 5-åringer.

Så med mindre du faktisk er villig til å endre din holdning eller gjøre noe med den ukulturen du misliker så sterkt, blir jeg pent nødt til å be deg om å følge ditt eget råd. Hva var det du skrev igjen? “Få barn og hold kjeft”.

/ 😉

Alle spørsmål fortjener et svar, så også dette.

Anonym skriver:

– “Du bruker også barna dine aktivt i reklameannonser ser jeg. I lys av debatten som har foregått i Aftenposten nå, så lurer jeg på hvordan du selv forsvarer dette? At du ikke viser ansiktene deres trenger du ikke bruke som argument. Synes du det er uproblematisk å utnytte dine egne barn i økonomisk hensikt?”

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg liker at du inviterer til en diskusjon med føringer på hva som er relevant og ikke. Spesielt når du sier at det ikke er relevant at jeg ikke viser ansiktene deres, når jeg ser det som det absolutt mest relevante punktet i debatten. Ansiktene utgjør jo hele forskjellen! En skulder er bare en skulder, et ansikt er noe mer personlig.

Men okei, ditt inngangsargument er for så vidt en god isbryter, for jeg synes debatten om bruk av barn i sosiale medier er både fornuftig og fordummende. Fornuftig på så måte at det er veldig bra at vi setter lys på det og sørger for at folk tenker seg godt om før de legger ut bilder og info om barna på nett.

Men så er den også fordummende i den forstand at den gjerne bærer preg av å være en heksejakt som grer alle over samme kam og lager syndebukker av samtlige foreldrebloggere. Bloggere generelt, egentlig.

For det er jo rimelig å anta at de aller fleste foreldrebloggere bryr seg mer om sine egne barns beste enn hva leserne gjør. Det finnes absolutt bloggere som fronter barna i langt større grad enn jeg selv ville vært komfortabel med, så at du velger å være kritisk til akkurat min bildebruk finner jeg litt overraskende. Da barna var yngre var jeg nok mer slepphendt med bildebruken, men etter hvert som de blir eldre er jeg blitt veldig bevisst på at deres liv ikke skal preges av min jobb.

Selvfølgelig dukker de opp fra tid til annen, men jeg vil ikke at deres rolle først og fremst skal være som barna til han derre bloggern. Derfor takker vi stort sett alltid nei til forespørsler fra tv og aviser der barna skal inkluderes. Mer og mer etter hvert som barna blir eldre. Dette gjør oss selvfølgelig langt mindre attraktive for en del samarbeidspartnere, men det er viktig for oss å kunne drifte bloggene med god samvittighet, nettopp med tanke på det du skriver.

Vi kan godt benytte barna som en naturlig del av blogghverdagen, men vi skal ikke utnytte dem. Det er en forskjell der. Men hvis du mener jeg utnytter barna, vel, så får vi bare være uenige. Ikke at jeg skal fraskrive meg ansvar altså, men etterhvert som barna har blitt eldre har jeg jobbet hardt med hvordan jeg kan fortsette å blogge om familien uten å utlevere og overeksponere dem.

Barna brukes mer som referanse-eksempler enn seg selv, og hvis du har fulgt bloggen en stund vil du f.eks se at de ikke lenger dukker opp i toppbildet og sjeldent med hele ansiktet. Men når det føles naturlig, bruker jeg bilder av barna, kommersielt eller ei, men vit at jeg tenker på og overveier dette hver eneste dag og klarerer all bildebruk med Christina.

Det er kjempefint at du viser omtanke, men hvis du mener at et bilde av en skulder og et bakhode er å utnytte barna, har vi veldig ulik forståelse av ordet. Jeg er tross alt en blogger, det er tross alt min familie, dette er tross alt min jobb, min lidenskap.

Det er ikke hverdagstekster om edderkopper på vinduet jeg lever av, det er reklame. Ingen reklame, ingen blogg. Og når jeg f.eks skal skrive om en ny middagsrett for barn, klær til barn etc ville det vært veldig rart å ikke inkludere barna. Men jeg gjør mitt aller ytterste for å ikke utnytte barna samtidig som jeg skal blidgjøre alle parter: leser, annonsør og selvfølgelig barna.

Og bare for å ha det på det rene: Bloggen er familiens levebrød. Jeg tjener ikke mine penger på denne bloggen, men familiens penger. Jeg er utrolig priviligert som kan leve av å skrive om familien og hvis det innebærer at barna må by på en skulder eller en tommel for et bilde av et sponset produkt, så tenker jeg at det er en helt grei byttehandel 🙂

/ God freddan!

P.S. Ønsker du kommentere svaret eller har noe annet du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

Ukens spørsmål kunne like gjerne kommet fra Christina for 6 år siden, for dette er som å lese om seg selv!

Tonje skriver:

– “Hei Pappahjerte! Digger bloggen din som jeg faktisk relativt nylig startet å lese. Synes du og dama har hatt en flott reise sammen.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Det var også dette som etter litt googling fikk meg inn her tilslutt. Jeg er nemlig i en litt kinkig situasjon selv – jeg er gravid, og samboer med faren som dessverre egentlig ikke vil ha barn, men har “gått med på å gjøre det beste ut av det” siden jeg ble gravid på prevensjon og var flere uker på vei allerede.

Jeg elsker ham og har det bra ellers med sambo, men han har hatt innstillinga til barn du en gang hadde så lenge han kan huske. Han forholder seg til fakta og tar sitt ansvar nå altså. Det er bare litt kjipt at jeg ser at han ikke gleder seg. Veldig kjipt faktisk. Det gjør meg trist at vi ikke kan dele dette som noe positivt nå, samtidig føler jeg at han blir fratatt noe av å få barn, det var jo aldri hans ønske.

Jeg prater meg bort, men: Jeg leste innlegget hvor du forteller om at kjæresten din fortalte om graviditeten og at du ble sjokka. Men ikke noe mer enn det.

Var det opplagt at dere skulle beholde når du hadde det forholdet til barn som du hadde og det skjedde tidlig? Hvordan tenkte dere rundt det i så fall? Kjæresten din, hvordan taklet hun å finne ut av dette når du på forhånd hadde vært tydelig på at du faktisk hatet barn? Var aldri abort inne i bildet?

Setter pris på svar, jeg trenger innfallsvinkler til hvordan jeg kan hjelpe typen til å se positivt på dette. Greit nok at han sikkert blir glad i ungen når den er ute og alt det der. Men jeg vil at dette skal bli hans ønske etter hvert i svangerskapet også…”.

Hei Tonje og tusen takk for et fint og vanskelig spørsmål 🙂

Jeg skal svare som best jeg kan, men husk at jeg ikke har kompetanse utover egen erfaring, så rådene jeg kommer med kan være helt feil. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, for dette kjenner jeg meg veldig igjen i og jeg tror det er mange som befinner seg i samme situasjon som dere. Så, here goes 🙂

Først og fremst tror jeg man skal være veldig forsiktig med å legge for mye press på en mann i en slik situasjon. Bare fordi det er ditt ønske å få barn, betyr ikke det automatisk at det må være hans ønske også. Og han kan ikke presses til det. Han må ønske det selv. Jeg skjønner at du gjerne skulle delt denne erfaringen med ham, men inntil videre tror jeg du skal se deg fornøyd med at han er med på notene. Gi ham litt tid. La ham finne ut av det selv.

Vi menn er rare sånn. Ofte er det best å bare plante en idé å la den spire og gro. Det kan ta en uke, en måned, kanskje lenger, men plutselig en dag våkner vi til. Det beste er om vi føler at vi har funnet ut av det på egen hånd, for han kan ikke plutselig få lyst til å bli far fordi du forteller ham det.
 

Det tok meg en god stund, men utover i svangerskapet begynte jeg å glede meg. Skikkelig! Så Christina vokse som gjærbakst og fikk tid på meg til å innse hvor fantastisk det er å sette liv til verden. For det er jo helt sykt! Et helt liv, satt sammen av deler fra bare dere to. En liten celle og et lite egg, ni måneder inne i en mage og vips: Liv!

Jeg tror kanskje det var noe med denne prosessen jeg falt for. Og tanken på å sparke ball med den lille fjompen. Dra på fisketurer, lære ham fiskeknuter, hvor gjedda ofte står etc. Kanskje det kan være et tips? Ta noe mannen din liker og forsiktig hinte frempå hvor trivelig det kan være å ha med et barn på det etter hvert? Med trykk på etter hvert, for du vil ikke si: Tenk så gøy å ha med en baby i barnevogn på jakt… Men kanskje: Når han/hun blir eldre kan dere jo dra på jakt sammen, du kan lære ham alle sangene til Liverpool, dere kan stikke på fotballtur til England, fisketur i marka etc. Sånne ting pleier vi menn å falle for 😉
 

Men om abort var et tema? Det husker jeg faktisk veldig godt, for det var noe av det første jeg sa til Christina da hun først ga meg sjokkbeskjeden.

– “Hva gjør vi nå da..?” spurte jeg fortumlet.

– “HVA GJØR VI NÅ?!” svarte hun skarpt og freste.

Da innså jeg at det ikke var noe tema og slo meg raskt til ro med at det tross alt er bedre å sette liv til verden enn å vekke en kvinnes vrede, haha!

Så nei, abort var aldri et tema. Og det er jeg så glad for, for beslutningen om å få barn når først naturen hadde tatt ansvar, ja det er jo den beste jeg noensinne har tatt. Uten tvil.
 

Kunne du kanskje prøvd å få ham til å lese “Min historie” eller boka mi: “Pappahjerte – Fra ungkar til far”? Disse tekstene er myntet på akkurat slike menn som han: Godhjertede, bra karer som bare er litt redd for hva som venter. Som tror de ikke vil ha barn, men som kanskje egentlig bare ikke vet hva de kan forvente.

Det er en ærlig sak å ikke ønske barn også, men da skal man virkelig være fast bestemt altså, for jeg mener: Når en som meg kan gå fra å være kynisk barnehater til å bli tidenes mykeste pappablogger, ja da er det håp for alle 😉

Som takk for spørsmålet sender jeg deg gjerne en signert bok (til deg eller gubben) hvis du vil 🙂 Send meg en mail <3

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

Siden vi er så godt i gang med ny spalte, tar jeg én til 🙂

Denne kommentaren fikk jeg for noen uker siden og det er flere som har etterspurt at jeg svarer på denne, men jeg har ikke hatt tid. Frem til nå. Kommentaren kommer fra en som heter Anders. Den var ganske lang og delt i tre, derfor gjengir jeg den i sin helhet, men svarer på hver del underveis.
 

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Anders sier (del 1): “Vettu det pappahjerte. Følger din blogg fordi det fascinerer meg at du på magiskvis begynte å like unger, altså da du fikk dine egne. Liker du andre sine unger?”

Peter svarer (del 1): Det synes jeg også er fascinerende, for egentlig hatet jeg barn. Det er jo også mye av det denne bloggen handler om, altså den magiske reisen fra mann til far. For det skjer noe helt spesielt når man blir fattern. Tanker, valg og prioriteringer endrer seg over natta. Man går fra å tro man visste alt til å innse at man har så utrolig mye å lære.

Men om jeg liker andres unger? Både ja og nei. Det er som muttern pleier å si: “Egne barn, andres unger”. For det er en forskjell der. Før likte jeg ingen unger og fant ingen glede i dem, kun irritasjon.

Men så får man barn og begynner å forstå seg på dem. At de ikke gråter for å være kjipe mot deg. At de ikke slår seg vrang fordi de synes det er så utrolig moro. Og man begynner å forstå andre småbarnsforeldre. At de som oftest gjør så godt de kan, og at det lille man ser er en liten del av et stort bilde. Dessuten blir man litt mer tolerant overfor høye lyder og spetakkel når man har stått i kaos til knærne i en årrekke selv.

Det blir som med jazz. Det er ikke det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Barn har jeg derimot lært meg å forstå, og nå liker jeg barn. Både egne og andres. Men ikke jazz 😉

Anders sier (del 2): “Jeg synes unger er oppskrytt, ofte støyende, utakknemlig og storforlangende. Sjelden jeg møter behagelige og sympatiske unger”.

Peter svarer (del 2): Selv om det du skriver ikke ser spesielt pent ut på trykk, så kan jeg faktisk forstå deg. Dette er nesten ordrett det samme jeg mente før jeg fikk barn. For er man ikke spesielt glad i barn, føles de mest som uregjerlige apekatter. Les “Min Historie, så skal du se at vi var ganske like før.

Anders sier (del 3): “Har venner med unger. Holder mitt syn for meg selv men observerer kampene foreldrene ofte har med sitt avkom. 4 åringen dasker t moren mitt i ett middagsselskap, jeg var spent på reaksjonen. Bare godsnakking og forklaring på rett og galt. Ungen har heldt elektrisk og hadde mamma og pappa filter. Jeg kokte inni meg. Jeg er 37 år og har bestemt meg for ikke å få barn. Ønsker dere lykke til. Osten skal f.eks ikke være på hodet!!!”

Peter svarer (del 3): Beklager å måtte si dette, men her synes jeg faktisk du er feig. Hvis du har så sterke meninger: Gjør noe med det, da vel! Snakk med foreldrene, ikke bare sitt der og klag som en ufordragelig unge.

Problemet er at du aner ikke hva du snakker om, men prater som om du har alle svarene. Jeg skjønner godt frustrasjonen over foreldre som ikke virker strenge nok, men samtidig: Hvem er du? Du sier du har bestemt deg for å ikke få barn, men like fullt sitter du stille som en østers i hjørnet og dømmer andre foreldre. Hva i all verden vet du om å ha barn?

Hva vet du om de 100 situasjonene du ikke så som ledet opp til den ene du så? Og hvordan kan du være så sikker på at din løsning ville vært noe bedre? Jeg sier ikke at foreldrene håndterte situasjonen korrekt, det har jeg ingen anelse om, men tror du virkelig ikke at barnets foreldre vet litt bedre enn deg hvordan de skal håndtere sitt eget barn?

Jeg beklager å måtte si det Anders, og jeg vet at du kommer til å hate å høre dette, men du har faktisk ingen anelse om hva du prater om. Det blir som om jeg skulle kommentert en fotballkamp.

Du tror du vet hva du snakker om, men inntil du har fått dine egne barn og gått gjennom år etter år med prøving, feiling, trening, læring, gråting, kjefting, krangler, trass og kjærlighet, har du faktisk ikke stemmerett.

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skal faktisk osten være på hodet 😉

Gjør som Anders: * Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

Jeg tenkte jeg kunne starte en semi-fast spalte fremover, der jeg svarer dere lesere på spørsmål, kommentarer eller annet som fortjener oppmerksomhet.

Og dagens kommentar kommer fra et sjarmtroll som kaller seg “Off”. Han/hun skriver:

– “Du er patetisk og kommer alltid til å vær det, fy faen du er faen meg mer patetisk enn NRK 1 og de er faen patetisk. Og du synker lavere enn en elv full av dritt og piss. Seriøst slutt å blogg og få deg et liv. Patetiske faen :)”

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Jeg kunne selvfølgelig valgt å ta meg nær av dette, problemet er bare at jeg er nygift og lykkelig. Dessuten har jeg blogget aktivt i mange år. Slike kommentarer biter ikke på meg lenger.

Men vi er nok ikke så ulike som man skulle tro, vi to. Vi ønsker bare å uttrykke oss, vi ønsker å bli hørt. Bare at jeg lagde min egen blogg og har jobbet dag og natt med den siden slutten av 2012. Hver eneste dag, også julaften. Den har fulgt meg gjennom hele mitt liv som pappa, den har blitt min lidenskap, mitt levebrød, min hobby.

Sånn sett kan man si at med denne bloggen har jeg faktisk fått meg et liv. Et liv jeg bruker på å være en så god far som mulig (jeg vil si middels god+), samtidig som jeg kan underholde, motivere, engasjere og hjelpe tusenvis av mennesker der ute. I morgen skal jeg for eksempel poste et innlegg som potensielt kan redde mange(!) liv i sommer.

Ikke bare det, men bloggen min har jo faktisk også gitt deg en hobby. Er ikke det litt fint? For jeg vet jo at du har vært inne og lagt igjen tilsvarende sjarmerende kommentarer på andre innlegg tidligere. Under andre alias, selvfølgelig. Du er jo ikke dum tross alt, du vil bare bli hørt.

Så dette er min gave til deg: Jeg hører deg. Og nå som du har oppmerksomheten min, bruk den til noe fornuftig.

Du er jo helt innlysende et skarpt hode med kløktige observasjoner, så til neste gang: Kom gjerne med konstruktiv kritikk. Da blir kanskje bloggen mer fornøyelig enn en elv full av dritt og piss. For selv om du sier at denne bloggen er patetisk, så vet jeg at du leser den 😉

Og du? Bare vent til du får barn, du kommer til å være så glad for Nrk Super at du med glede ville betalt dobbel nrk-lisens.

/ Men takk for smilefjeset 🙂

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.