Og jeg burde jo skjønt det. For alt jeg synes er fint, er harry.
Jeg kan finne noe jeg synes er skikkelig stilig og moderne, bare for å få rynkefjes og tommel ned fra frua.
Så da jeg umiddelbart forelsket meg i speilflisene på det nye kjøkkenet, burde jeg umiddelbart skjønt at det var ugler i mosen. Det burde gått av en bjelle. De var ikke den nye dillen fra en motemesse i Paris, men en rottehale i forkledning.
Så var jeg attpåtil så dum å spørre leserne i desperat jakt etter støtte, men det burde jeg selvfølgelig ikke gjort.
Ca. 30 av 225 mener det er Hot, men av disse er de fleste ironiske. Som etterlater meg og et liiite knippe andre, som helt sikkert består utelukkende av deltakere fra Norske Rednecks.
Så.. farvel kjære speilfliser. Jeg vet ikke enda hva som vil skje med dere. Om dere vil bli malt over, revet ned eller flyttet til et nytt og bedre sted, men på kjøkkenet er det nok takk og farvel.
Men..
Det er kanskje like greit. Disco-tiden tok vel egentlig slutt på 70-tallet x-)
For på det nye kjøkkenet har vi noen fliser. Bittesmå speilfliser mellom kjøkkenbenk og overskap. Og jeg digger dem. Synes de er helt rå! Speilfliser liksom, hvorfor har ingen tenkt på det før?!
De skinner og speiler seg og får hele rommet til å virke 17 ganger større. Love it!
Men alle andre, og da mener jeg absolutt alle andre, synes det er harry.
Snekkern, Christina, mamma og pappa – alle ser ut å mene at speilflisene har like mye klasse som en formiddag på Ullared.
Som for meg er helt uforståelig. De er jo helt rå!
Om jeg skal være ærlig, så var de noe av det første jeg falt for da vi var på visning. Gikk der og nikket bifallende mens jeg tenkte:
– Jeg liker huset, jeg liker hagen og sjekk ut de snasne speilflisene!
Men jeg har visst alle mot meg..
Derfor spør jeg dere, mine kjære lesere:
Har hele verden gått koko eller er det bare jeg som har smak som en wunderbaum?
Speilfliser på kjøkkenet – Hot or Not?
Skriv Hot hvis du er enig med meg
Skriv Not hvis du er enig med resten av verden x-)
I det siste har jeg vært så stresset at skuldrene har trukket seg helt forbi ørene. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles som at hodet er iferd med å sprenge!
Men nylig har jeg funnet noe som fungerer mot dette. Som senker stressnivået og bringer frem lykken.
Hagearbeid!
Det høres kanskje ut som tull, men å sysle rundt i hagen senker seriøst stressnivået med minst 80%.
Det er noe med kontakten med det grønne, lukten av natur, trimme busker, stelle med gresset, få det fint, få ting gjort. Det er jo fantastisk!
Jeg husker jeg hørte på radioen en gang at man visstnok blir lykkeligere av å jobbe i hagen, og et raskt søk på nettet bekrefter dette. For det er angivelig et kinesisk ordtak som går slik:
Vil du være lykkelig en dag, så drikk deg full.
Vil du være lykkelig et år, så gift deg.
Vil du være lykkelig resten av ditt liv, så få deg en hage.
Betyr det at den ultimate lykken er å kombinere disse tre? Først gifte seg, så drikke seg full og deretter komme seg ut i hagen? Usikker på om det er noen kjempeidé å rave rundt pære drita i smoking og trimme thujaen, så inntil videre er jeg mer enn godt nok fornøyd med dette.
Podcast på øret, kaffe i koppen, verktøy i boden og en stor hageflekk som trenger litt kjærlighet 🙂
Christina er ute på vift sånn cirka én gang per lysår. Men i kveld skulle hun på show med venninnene, så da får pappa endelig barna for seg selv. Og det betyr pappatid!
I dag var planen klar: Film, is og godteri. Også på en onsdag a gitt!
Bare ligge i sofaen og nyte roen, mens barna koser seg med godteri til filmen. Good times.
Men først må eldstemann ha en dusj etter trening. Og med vannlek og kaos og to barn på badet, tikker tiden brått av sted.
Tomt for klær oppe, så jeg løper ned for å sjekke. I stua møtes jeg av to store klesstativ fylt til bristepunktet med klær. Jeg kjenner på et plagg. Tørt.
Okei, da bretter jeg klærne først. Barna får bare smøre seg med tålmodighet og trøste seg med at de slipper å brette klær (viden kjent for å være det aller kjedeligste et menneske kan gjøre).
En liten evighet senere og alle klærne er brettet. På tide med pappatid. Nei vent. Mat. Litt kveldsmat kommer godt med nå.
Ut på kjøkkenet.. oooog jeg har glemt å rydde vekk middagen. Søren. Ok, da lager jeg litt kveldsmat og rydder kjøkkenet mens barna spiser.
Som tar tid.
Men jeg vet at det vanker en liten gullmynt av et bonuspoeng hvis frua kommer hjem til et glitrende rent kjøkken, så jeg hiver meg over grytene med glede.
Sånn, kjøkkenet i boks, da er det p- *DING DONG*.
Det ringer på. Kompisen fra borti gata. Gutta blir som apekatter og henger i lampene. Når jeg endelig får dem ned, stuer jeg dem sammen i sofaen, slenger meg nedpå og skrur på en film.
Boss Baby. Denne har jeg gledet meg til. Endelig skal jeg få sett en heeeel fi-
– Pappa? Du lovte oss godteri til filmen..
Bah!
Okei, opp igjen.
Leter etter raske løsninger, finner bare godt, gammeldags gryte-popcorn. Det funker. Pop poppeti pop, tre små skåler ut i stua går.
Stålull og såpe, på tide å få popcorn-gryta ren igjen. Brenner seg hver gang, det der.
Sånn! Nå kan jeg endelig.. Teohår? Plutselig slår det meg hvor mye hår og støv det ligger på gulvet. Mørke fliser avslører raskt sånt. Svarte svingende, jeg kan jo ikke sette meg ned med god samvittighet nå. Til støvsugeren!
Jeg sveiper fort over kjøkkenet og gangen, kaster støvsugeren tilbake på vaskerommet og… vaskerommet ja. Skulle ha vasket olabukser, jeg. Og da kan jeg vel egentlig ta en rask runde for å finne flere klær som kan fylle opp en mørk 40-vask.
Så da gjør jeg det. Og kjører dobbel dose av husets mest velduftende tøymykner. Fordi jeg fortjener det.
Så må jeg sende hjem kameraten i sofaen, også midt i filmen a gitt. Sorry, mate.
Men nå! Nu jävlar! Nå er det pappatid med kidsa!
Så jeg spretter lystig ut i stua, kaster meg ned i sofakroken og får hendene bak hodet, akkurat i tide til at rulleteksten begynner..
Og det er allerede langt forbi leggetid.
Og jeg har ikke sett et sekund av filmen.
Og kadaveret av kveldsmaten står fortsatt fremme…
Nå vet jeg hvordan Christina har det når jeg er borte x-)
To stoler trekkes tilbake og beina skraper mot gulvet. Det gnisser stygt i øret.
Vi setter oss ned. Han ser på meg med et fast blikk, som om han ikke har noe å skjule.
Men jeg lar meg ikke lure.
– “Spiller du poker” spør jeg. Litt for å bryte isen, litt for å ham til å prate.
– “Tja.. litt?” svarer han.
– “Fint”
Jeg tar opp en kortstokk og begynner å stokke. Prøver å få ham nysgjerrig og usikker på hvor jeg vil med dette.
– “Vet du hvordan du vet at motstanderen din bløffer?”
– “Nei?” svarer han usikkert og blunker.
– “Du lærer deg å lese ham. Noen spiller overdrevent selvsikre, mens andre begynner å prate unormalt mye eller snurper seg sammen som et piggsvin. Så du studerer motstanderen din og hans/hennes tendenser. Hvor mye pleier han å raise pre-flop, hva slags kort spiller han ute av posisjon, er han passiv, aggressiv, også videre. Etter hvert vil klare klare å få en god indikasjon på hva han eller hun har på hånden når dere endelig sitter ansikt til ansikt og vedkommende prøver å stjele pengene dine med bare dopapir på hånda.”
*fnis*
– “Du sa dopapir”
– “Å jasså, så du synes det var morsomt? Poenget er: Jeg har studert deg. Jeg kjenner alle dine vaner og uvaner, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet at du har noe å fortelle.
– “Fortelle?”
Den påtatte fornærmelsen i stemmen og måten han vrir seg ukomfortabelt i stolen, viser at jeg er på rett spor.
– “Spar det til juryen, kameraten din har allerede fortalt oss alt. La oss bare gå rett på sak: Hvor var du i dag mellom klokken null åtte null null og femten tredve?”
– “Ehm.. på skolen og SFO?”
– “Ja, og hva skjedde der?”
– “Ehm.. ingenting?”
– “Det skjedde overhodet ingenting i løpet av syv og en halv time?”
– “Nei”
– “Jeg kan kjøre fra Oslo til Trondheim og fortsatt ha god tid til kjøttkaker og en tissepause, og du prøver å fortelle meg at heeeele den tiden har du opplevd ingenting?”
– “Ehm.. jeg tror det?”
– “Ikke én eneste ting som er verdt å fortelle om?”
– “Vet ikke. Husker ikke”
…
Og sånn er det hver eneste dag.
Uansett hvilken innfallsvinkel jeg går for.
Jeg kan være så supertrivelig jeg bare vil eller kjøre på med et godt gammeldags politiavhør – svaret blir det samme.
Hva har du gjort? Hva har du lært? Hvem har du lekt med?
Samme svar. Hver eneste dag.
Vet ikke. Husker ikke. Ingenting.
Men så lenge han ikke klager eller ser ut til å skjule noe viktig, så er det vel et godt tegn. Det har vel bare blitt så dagligdags alt sammen, at han tenker at det ikke er noe å prate om.
Fotball, pokemon, venner, skole – det er jo bare livet hans på en måte.
Lite vet han at jeg kunne sittet i timesvis og hørt om alt han har opplevd i løpet av en dag, og ikke kjedet meg et sekund. Men jeg får vel bare sitte på gjerdet og vente.
En vakker dag skal jeg nok klare å finne ut av hva du gjør i løpet av en dag på skolen, men ikke i dag. Heller.
Vi kommer kjørende inn på gårdsplassen, og rett utenfor huset holder to gutter på å trikse på syklene sine. Hopper ned fra fortauskanter og drar på bakhjulet. Kult kledd og tøffe gutter.
6-åringen kjenner igjen han ene. Det er fadderen hans fra skolen. Vi snakker altså om en gutt som er minst 2 hoder høyere enn min sønn og nærmest på størrelse med meg.
Min storelille 1.klassing gleder seg til å hoppe ut av bilen og hilse på ham. Å søren, tenker jeg. Hvordan skal dette gå?
For jeg husker godt hvordan det var da jeg var på den alderen. Man hadde en slags gjensidig respekt for alle på sitt eget trinn, men de som var yngre var jo bare snørrvalper.
Det trengte kun å skille ett år for at man følte seg 10 år eldre enn småtassene på trinnet under. Ikke søren om vi gadd å prate med sånne små babyer, det var vi for tøffe for.
Så det var med klump i halsen jeg så at min store gutt, som plutselig ikke var så stor lenger, tasset ut på gaten for å hilse på guttene. Jeg sto halvveis gjemt bak bilen og krysset fingrene.
– “Hei” ropte han med tydelig iver i stemmen.
De suste forbi i høy fart. Plutselig synes jeg de virket 2 meter høye og fryktinngytende som en streng rektor på en dårlig dag.
Så snudde faddergutten seg mot det lille fadderbarnet, viftet luggen bakover, nikket med hodet, fant frem sitt største smil og ropte helhjertet:
– “Halla!”
Så trikset de videre og viste seg frem, mens 1.klassingen sto og så på med store øyne. De store gutta. De er kule, de.
Og det slo meg: Dette er fremtidens forbilder for ham. Ikke pappa som klipper gress og løser kryssord, men de kule gutta som kan dra på bakhjulet.
Og det var bare så fantastisk hyggelig å se. At de store barna tar litt ansvar for de små, og ikke er for tøffe for å si hei. Også når læreren ikke følger med.
Det fyller meg med håp og glede. For som småbarnsforelder, nå med skolebarn, henger mobbespøkelset alltid og truer i horisonten.
Spesielt med tanke på hvor mye man hører i media om mobbing. Men ting som dette viser at verden ikke er fortapt.
Så lenge det finnes tøffe barn som tør å være en venn.
Alt som skal til er et lite hei. Eller et kjempestort halla.
For Christina mener at jeg skjemmer bort lillesnuppa hver gang hun er med meg på butikken.
Som selvfølgelig er helt feil. Jeg er ikke så lett å lure at jeg lar meg manipulere av en liten tuppe som vet nøyaktig hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil. Hjelper ikke å skru på skjermen her i gården, pappa er en klippe.
Har jeg en handleliste så følger jeg den slavisk. Men så hender det jo en gang i blant at vi har glemt å skrive noe på lista og hvis det er sånn at lillesnupp har fått med seg at det er noe vi trenger, men som ikke står på lista, ja da kjøper jeg selvfølgelig det.
For her i familien har vi litt dilla på baconost for tiden. Kanskje spesielt lillesnupp. Derfor tenker jeg det er greit at vi alltid har det i kjøleskapet. Og det fine er at hun har oversikt over når vi går tomme og minner meg ofte på det i butikken.
I det siste har jeg riktignok stusset over at jeg synes det går veldig(!) mye baconost, men samtidig har jeg stolt på at snuppeluppa har kontroll på sakene, og kjøpt så snart vi angivelig er tomme.
Og det var ikke før Christina tok en skikkelig rydderunde i kjøleskapet til frokosten i dag, at jeg innså at jeg muuuuuligens har blitt ført bak lyset av en søt, liten manipulator…
For du har garantert lest saken. En fotograf tilbød å fjerne sår/kviser på barnehagebilder, og dette fikk en mamma til å se rødt. Saken tok fyr i sosiale medier og en av konsekvensene var at fotografen mistet oppdraget for Ullensaker kommune.
Saken har splittet det norske folk, som når står på hver sin klippe og roper.
22. desember 2017 skrev jeg saken “Fornærma 2017”. Teksten var et håp og en bønn for fremtiden, om at krenkebevegelsen ville dø ut og at den sunne fornuft atter ville gjenoppstå.
Men som denne saken så veldig tydelig illustrerer: Krenkebevegelsen lever i beste velgående.
For det er selvfølgelig ikke annet å forvente i 2018 at man får et spørsmål om en liten justering av snørr og sår til å dreie seg om skjønnhetsidealer og retusjering.
Er det virkelig ikke mulig å skille mellom å kutte seg under barbering og å skjære av seg hodet?! Må alt tolkes og overdramatiseres noe så inn i hampesvarten til enhver tid?
Hadde fotografen skrevet “Ønsker du at jeg skal gjøre leppene større, legge på smokey eyes og ta av 5 kilo rundt midjen?”, ja da hadde jeg forstått reaksjonen.
Men det er snakk om å fikse på sår og snørr! Hvis det er så jævlig farlig: Hva da med deg, kjære overdramatiske mamma, som i denne saken fremstår sminket og velfrisert; er ikke det juks? Kanskje har du kviser og sår i hele ansiktet, men du har sminket deg, fikset håret og freshet deg opp, slik absolutt alle andre gjør for bilder.
Hvorfor skal du få lov og ikke barna? Skal jeg begynne å anklage deg for å skape et urealistisk skjønnhetsideal som sender et budskap til verden om at du ikke er god nok som du er fordi du bruker sminke? Nei.
Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme at mine barn skal ha blåmerker på et bilde, fordi DU mener at det er naturlig? Hva om blåmerket ble forårsaket av en som plager barnet ditt hver eneste dag. Vil du at barnet skal bli minnet på dette hver gang de ser på bildet for resten av livet? Kanskje, kanskje ikke, men la nå meg få ta det valget for MIN familie!
Det er ikke snakk om å gjøre nesa tynnere og pannen rynkefri, det er snakk om å få et bilde som barnet selv og foreldrene kan være fornøyde med. Det er MINE barn, det er bilder JEG skal betale for! Kan ikke jeg få muligheten til å fjerne et sår dersom jeg mener at det er best for mine barn?
For som far må jeg få si at jeg er drittlei av den moraliserende krenkebevegelsen som til stadighet skal frarøve meg muligheten for å ta valg for min familie.
Og hva er det man er redd for, egentlig? At noe så uskyldig som dette sender signal til barna om at de ikke er gode nok? Er vi der nå? At å tørke bort en buse regnes som en skjønnhetsoperasjon? Galskap. Helvetes galskap.
Ja, hva med hårgelé forresten? Da endrer man jo hårets naturlige fasong. Fysj! Boikott produsentene av hårgelé!
Og hva med ungdomsskolebilder som ender i årboka? Hadde det ikke vært fint å kunne fjerne den store salatbiten som sitter fast i reguleringen eller gjøre små justeringer hvis man er veldig plaget med kviser? Eller MÅ man tvinges til å bli definert av kviser, sår og snørr i nesa?
Jeg synes det sender et signal i feil retning hvis man lar krenkemoralistene få sette agendaen for hele landet. Og det er kanskje det som irriterer meg mest i denne saken. Dette at Ullensaker kommune sa opp avtalen med fotografen på grunn av dette. Det at frykten for å krenke noen og bli hengt ut i sosiale medier blir så stor at de politisk korrekte moralistene alltid vinner.
I etterkant har fotografen riktignok fått oppdraget tilbake, men ikke før de fjernet punktet om å fjerne sår og snørr fra bildene. Som er ett skritt frem og to tilbake..
Så jeg sier nei. Stå opp mot galskapen. La folk få ta egne valg. Nei til krenk i hver eneste krok.
Og du? Husk å la sminkekosten ligge neste gang du skal ta bilder da. Juksefant.
Når edderkoppen er så stor at den får barna til å se små ut.
Etter gårsdagens knusende nederlag, der jeg snublet stygt i leksene til 1.klassingen, følte jeg det var på høy tid å gjøre et skikkelig comeback.
Så da passet det egentlig bare bra at lillesnuppa våknet opp litt snufsete i nasan i dag, klar for en rolig pusledag i heimen.
Jeg tenkte først at vi kunne se på litt TV og legge rolige 12-biters puslespill, men da vi rotet rundt i skapene fant vi plutselig noe rart.
En leke jeg helt hadde glemt.
En leke vi fikk av farmor til pluttens 6-årsdag, men som var for kompleks for eldstemann og altfor skummel for lillesnupp.
Den gigantiske saltvannsedderkoppen!
Første gangen jeg pakket opp boksen for en tid tilbake, tok det meg bare 2 sekunder å se at jeg aldri i verden kom til å klare å bygge noe så pirkete og omfattende, men i dag har jeg noe å bevise. I dag må jeg tilbake på hesten etter pungsparket fra leksene i går.
Derfor kastet vi oss over edderkoppen med skrekkblandet iver, og gjett om vi koste oss!
Ja vel, så tok det nærmere 2,5 timer å bli ferdig, men sjekk ut denna bad boyen!
Og det verste av alt er at den virker!
Saltvannet reagerer med en magnesiumplate som igjen får elektrodene til å… aner ikke. Noe skjer, men jeg har verken kunnskap eller intelligens nok til å forklare hva. Men det er noe motorgreier og det får edderkoppen til å fise over gulvet i en vanvittig fart.
Gregory har tatt sitt første bytte.
R.I.P. pipemus (2018-2018).
Stolt? Ja.
Å skru sammen denne kompliserte kladden av tannhjul og plast anser jeg som ingeniørarbeid av ypperste sort, og velger derfor å ta tilbake selvtilliten jeg tapte i går 😉
Så nå: La jakten på et lettskremt offer begynne! 😉
Så har det altså skjedd: Jeg henger ikke lenger med på leksene til 1.klassingen..
For jeg hadde jo håpet at jeg skulle klare å hjelpe barna med lekser i hvert fall frem til videregående, men så skulle det altså bare gå 4 uker og 2 dager før jeg snublet i første hinder.
For i dag tidlig satt 6-åringen på kjøkkenet med leksen han skulle lese inn på ipad. Jeg oppholdt meg i stua og da det ble stille, snek jeg meg inn igjen.
Der satt han og plottet inn navn og nummer og la filen inn i skolens system.
– Gikk det bra? spurte jeg.
– Ja da, svarte han.
Litt nysgjerrig på hva han hadde lest, plukket jeg opp boken. Leksene kan gjøres på nivå 1, 2 eller 3, alt ettersom hvor stødig man er på lesefronten.
Og jeg mener, etter 36 tøffe vintre er jeg rimelig selvsikker på leseferdighetene mine. Så jeg hoppet rett til nivå 3 og begynte å lese høyt, bare for å kjekke meg:
– Jan og June har egg i en kurv. Farfar koker egg til Jan og June. Hva har farfar i løø.. laa.. løøaaa? Laø? La-ø? Lø-a? LØA?! Hva søren er Løa?
Superstresset for at jeg hadde stått fast på en leselekse for førsteklassinger, gikk jeg for det eneste riktige: Skyld på fasit.
– Æh, må være skrivefeil det der. Skrivefeil i læreboka liksom, det er proft..
Men da pekte 6-åringen på neste side:
– Se her da pappa, her står det også løa.
Jan hører en lyd fra løa. Mø-ø. Mø-ø.
Så ser han tilbake på forrige side og legger to og to sammen før pappa rekker å si noe.
– Det er jo en låve bak farfar. Kanskje løa betyr låve?
Jeg innser raskt at han har rett, men jeg kan jo ikke trekke meg nå.
– Tja, kanskje det, men jeg har i hvert fall ALDRI hørt om det før.
Da ser han på meg med et lunt smil og sier:
– Kanskje du også skal begynne å gjøre lekser?
/ Hilsen frustrert far som må ta opp fag fra barnehagen x-)
