To stoler trekkes tilbake og beina skraper mot gulvet. Det gnisser stygt i øret.
Vi setter oss ned. Han ser på meg med et fast blikk, som om han ikke har noe å skjule.
Men jeg lar meg ikke lure.

– “Spiller du poker” spør jeg. Litt for å bryte isen, litt for å ham til å prate.
– “Tja.. litt?” svarer han.
– “Fint”
Jeg tar opp en kortstokk og begynner å stokke. Prøver å få ham nysgjerrig og usikker på hvor jeg vil med dette.
– “Vet du hvordan du vet at motstanderen din bløffer?”
– “Nei?” svarer han usikkert og blunker.
– “Du lærer deg å lese ham. Noen spiller overdrevent selvsikre, mens andre begynner å prate unormalt mye eller snurper seg sammen som et piggsvin. Så du studerer motstanderen din og hans/hennes tendenser. Hvor mye pleier han å raise pre-flop, hva slags kort spiller han ute av posisjon, er han passiv, aggressiv, også videre. Etter hvert vil klare klare å få en god indikasjon på hva han eller hun har på hånden når dere endelig sitter ansikt til ansikt og vedkommende prøver å stjele pengene dine med bare dopapir på hånda.”
*fnis*
– “Du sa dopapir”
– “Å jasså, så du synes det var morsomt? Poenget er: Jeg har studert deg. Jeg kjenner alle dine vaner og uvaner, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet at du har noe å fortelle.
– “Fortelle?”
Den påtatte fornærmelsen i stemmen og måten han vrir seg ukomfortabelt i stolen, viser at jeg er på rett spor.
– “Spar det til juryen, kameraten din har allerede fortalt oss alt. La oss bare gå rett på sak: Hvor var du i dag mellom klokken null åtte null null og femten tredve?”
– “Ehm.. på skolen og SFO?”
– “Ja, og hva skjedde der?”
– “Ehm.. ingenting?”
– “Det skjedde overhodet ingenting i løpet av syv og en halv time?”
– “Nei”
– “Jeg kan kjøre fra Oslo til Trondheim og fortsatt ha god tid til kjøttkaker og en tissepause, og du prøver å fortelle meg at heeeele den tiden har du opplevd ingenting?”
– “Ehm.. jeg tror det?”
– “Ikke én eneste ting som er verdt å fortelle om?”
– “Vet ikke. Husker ikke”
…
Og sånn er det hver eneste dag.
Uansett hvilken innfallsvinkel jeg går for.
Jeg kan være så supertrivelig jeg bare vil eller kjøre på med et godt gammeldags politiavhør – svaret blir det samme.
Hva har du gjort? Hva har du lært? Hvem har du lekt med?
Samme svar. Hver eneste dag.
Vet ikke. Husker ikke. Ingenting.
Men så lenge han ikke klager eller ser ut til å skjule noe viktig, så er det vel et godt tegn. Det har vel bare blitt så dagligdags alt sammen, at han tenker at det ikke er noe å prate om.
Fotball, pokemon, venner, skole – det er jo bare livet hans på en måte.
Lite vet han at jeg kunne sittet i timesvis og hørt om alt han har opplevd i løpet av en dag, og ikke kjedet meg et sekund. Men jeg får vel bare sitte på gjerdet og vente.
En vakker dag skal jeg nok klare å finne ut av hva du gjør i løpet av en dag på skolen, men ikke i dag. Heller.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com