Mammahjerte har startet egen blogg!

Yiiiiihaw, endelig kan vi sprette korken og rope ut den store nyheten: Mammahjerte har startet egen blogg!

Etter flere gjesteinnlegg på min blogg som gikk rett til topps, fikk frua blod på tann og har i lang tid snakket om hvor utrolig spennende det hadde vært å starte sin egen blogg. Og nå, etter mange måneders neglebitende vurdering, har hun endelig kastet seg ut i det!

Og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å følge bloggen hennes, for den tror jeg helt seriøst at kommer til å bli knallbra.

Christina er viden kjent for å være raus på selvironien, dreven bak tastaturet og raskere i kjeften enn pistusen til Lucky Luke, så dette MÅ jo bare bli bra!

Og i kveld har hun publisert sitt aller første innlegg på egen blogg, så fis over til henne og bli med fra første støvlespark.

Sjekk ut den kliss nye, rykende ferske og meget spennende bloggen: Kona til!

 

Konatil.blogg.no

 

/ Heia Mammahjerte!

OBS! OBS! * Følg Kona til på Facebook *

Pappa jakter bonuspoeng

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

 

– “Jepp jepp, da var det gjort!”

Jeg satt på gulvet og lekte med Nora da Peter kom svinsende ned trappa.

– “Gjort hva da?”, spurte jeg.

– “Nei æsj, ikke tenk på det..”, fortsatte han.

– “Ikke tenk på hva da? Hallo? Si det da.”

– “Okei da! Siden du maser.. Du husker da jeg dusjet i dag morges? Sluket vettu. Det var jo helt tett. Så vidt vannet ble borte til slutt.”

– “Ja”, mumlet jeg, “det stemmer, det..”

– “Nettopp. Ja, jeg kan ikke huske sist det var såå tett!”

– “Nei, jo, ja..”

– “Ja, og heldigvis for deg, så har du funnet deg en mann som bare gjør ting!“, sprudlet han videre.

– “Å?!”

– “Jepp! Trenger ikke mase på denna karen for å få ting gjort lissom. Det ligger i min natur å fikse opp i ting.”


Problemer på badet? I fix!

 

Jeg måtte humre av den gutteaktige iveren hans, til tross for at dette var helt ny informasjon for meg..

– “Ja, så da gjetter du vel hva jeg har gjort?”, spurte han ivrig.

– “Hmm”, smilte jeg, “kan det være noe med sluket, da?”

– “Oh y e s, my lady! Jeg har renset sluket! Tok det sånn på strak arm mens jeg kledde på guttungen, da vettu.”

– “Eh, okei..”, fortsatte jeg, “var det mye hår nedi der da, eller?”

– “Merkelig at du spør, for det var overraskende lite hår faktisk.. Jeg hadde jo forventet å finne et par kilo av manken din som vanlig, men ja.. Sluket var faktisk såpass rent at jeg måtte fram med Plumboen.”

– “Plumboen? Jammen.. Sjekket du om sluket fortsatt var tett først, da?”

– “Hva mener du?”

– “Nei, jeg mener bare at hvis sluket var rent..”

“Hallo”, avbrøt Peter, “så du da jeg dusjet i morges eller? Det var tett! Helt tett!”

– “Det stemmer, men..”

Han lot meg ikke fullføre..

– “Ja, og siden det var så lite hår der, så tenkte jeg litt logisk. Håret må ha kommet seg lenger ned i rørene og har kladdet seg sammen der nede, så da gikk jeg på med plumbo. Brukte sånn plumbo-gel da vettu, så blir det ikke så mye skadelige gasser i lufta. Ikke verst, hva? Fattern tenker på alt.”

Jeg rakk ikke si noe mer før han blåste seg opp igjen, kry som en hane.

– “Neida, så jeg bare rensa opp litt skikkelig da vettu. Kall meg Mr. Plumbo hvis du vil! Eller ja, det var kanskje litt å ta i.. Men handy man, eller? Hæ? Det har du jo alltid ønska deg!”


Peter når han renser sluket …

Det var vel sånn cirka her jeg burde avbrutt ham og sagt at det ikke var spesielt rart at sluket var overraskende rent.. Jeg hadde allerede tatt det.

Jeg hadde renset og fjernet en halv parykk fra sluket før jeg hoppet inn i dusjen selv for over en time siden.. Ikke rart det var tett med andre ord, så den plumboen var sannsynligvis til liten nytte.

Så det han nå sto og skrøt av var altså hvordan han egenhendig hadde klart å rense et allerede rent sluk. Også så veldig stolt!

Jeg visste ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller rolig fortelle ham sannheten, men da jeg så ham stå der stolt og glad og fornøyd, hadde jeg liksom ikke hjerte til det. Og siden det var søndag og alt …

“Ja fy søren..”, smilte jeg før jeg ga ham et kyss, “jeg er heldig som har deg.”


 

/ … men ikke akkurat Handyhjerte 😉

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Fødetips-triks

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Ei venninne venter sitt første barn i disse dager, og i den anledning tok jeg meg selv i å sende henne meldingen: “Bare spør hvis det er noe du lurer på!”

Herregud.

 

Det var først da jeg hadde sendt meldingen at jeg innså hvor ufattelig tragikomisk det hørtes ut.. “Ja hei du, jeg har født TO barn og det gjør jo meg til en ekspert, det! ” Jeg er litt flau over det enda, og har innsett at det må være vanskelig å bli en fødeekspert. Og godt er vel egentlig det.

Det er fem måneder siden fødselen allerede, og jeg har for lengst glemt alt det ubehagelige. (Nesten, da) Jeg husker bare da jeg fikk det lille nurket på brystet, og at all smerten forsvant på null komma niks. Siden Peter allerede har skrevet om fødselshistorien, så skal jeg heller gi deg noen korte tips og triks:

 

RIETELLING

Les deg litt opp om dette før riene starter. For når de først har startet, så er det liksom greit å ikke måtte kaste seg over ny informasjon. Da har du nok med riene i seg selv – og også kanskje en vordende pappa som spinner rundt i huset på glatte sokker mens han leter etter ting han plutselig får det for seg at han trenger på fødestua. Peter lette etter en egnet matboks. I en evighet. Og bilnøklene, da.

Hvis du har litt kontroll på hva som venter deg av rier, så er du også forberedt på spørsmålene du garantert får av jordmoren som tar telefonen når du eller den vordende far ringer fødeavdelingen.

Uansett hvor usannsynlig vondt det gjør, så ønsker ikke sykehuset at du kommer heseblesende før riene har et visst intervall og gir et visst pustebesvær. Det siste du ønsker når du ankommer sykehuset, er å få beskjed om at du kan reise hjem igjen.

 

Peter hadde full kontroll.. Og litt panikk

 

HER-OG-DER-BARBERING

Ja, da tenker jeg ikke først og fremst på barbering av leggene. Enten er du opptatt av sånt fra før, eller så er du det ikke. Dette punktet var mang en gang oppe til diskusjon i venninnegjengen, og vi ble vel enige om at det på en måte blir litt som å pusse tennene før man skal til tannlegen. Siden det liksom er et område av kroppen din som skal blottlegges for en hel verden (Ja, det føles i alle fall sånn når man ligger der med beina til alle kanter), så konkluderte vi med at det var greit å ta et lite røsk, sånn for selvfølelsens del. Selv om magen er så i veien på dette tidspunktet at det er helt umulig å se hvor man barberer, så kan det være greit å ta litt her og litt der og heller håpe på det beste.

 

KLYSTER

Dette punktet inkluderer det som bestandig har vært min største frykt. For når man skal gjennom sitt livs største pressejobb, så skal jeg love deg at kroppen ikke tenker: “Sånn ja, da presses det her, så da åpner vi der, også kniper vi igjen heeer..” Etter to fødsler, og som den selvutnevnte eksperten jeg er, har jeg bare to ting å si. Dersom du også har en liten frykt for dette punktet: Takk ja til klyster når jordmor spør om du ønsker det, og ofre det deretter ikke en tanke til. Du har annet å konsentrere deg om, og skulle du presse ut noe mer enn en baby, så gjør det ingen verdens ting – jordmødrene er vant til at sånt skjer.

 

Jada, jada, bare gi meg det du har!


SMERTER

Til dette har jeg bare en ting å si: ikke få panikk. Ja, det gjør vondt, det skal gjøre vondt å føde barn. Men får du panikk, så blir alt tusen ganger verre. Og det siste du vil, er at det skal bli tusen ganger verre (Tro meg). Pust, stol på jordmødrene, knus hånda til personen du har med deg som støtte, og tenk at kvinnekroppen er skapt for å føde barn. Det er heller ikke et nederlag å takke ja til epidural! Da får du i tillegg møtt anestesilegen, og du får helt sikkert lyst til å gifte deg med ham når epiduralen begynner å virke.

 

LYSTGASS

Min første fødsel var på Ullevål, og der hadde de ikke lystgass. Det hadde de derimot i Tønsberg, så nå er jeg jaggu ekspert på dette punktet også. Jeg var litt skeptisk til denne gassen fordi jeg hadde hørt at man kunne bli både kvalm og uvel, men dette hadde jeg helt glemt da fødselen var i gang. “Pust dyyyyypt inn!“, sa jordmor, og etter et par innpust begynte jeg å få dreisen på det.

Fordelen med lystgass er at man har en maske man kan klamre seg fast i, og konsentrere seg om når riene herjer kroppen. Problemet med lystgass er at det liksom ikke gjør store nytten når man har så innmari vondt. Derfor skal jeg dele mitt aller beste tips med deg: Du må snike til deg noen dype inhaleringer når du IKKE har rier også. Da skal jeg love deg at det svinger godt i nøtta.

Jeg husker jeg tenkte at “Hei, DETTE fortjener jeg! Wohooo!!” etter hvert som jeg begynte å få dreisen på denne snik-inhaleringen. Selvfølgelig regnet jeg med at jordmødrene ikke fikk det med seg, men sånn i ettertid har jeg jo kommet på at jeg var koblet til en riemåler, og at til og med en humrende Peter forstod hva jeg drev med. Utsagn som “Ja, tenk! Jeg HAR faktisk en rie nå!” lurte sannsynligvis ingen.

 

wbOdz8xjnt

“Jeg har en rie nå, jeg lover”

 

 GI-OPP-ØYEBLIKKET

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette på forhånd. For når fødselen har kommet over i utdrivningsfasen, og barnet skal presses ut, da nådde jeg et punkt hvor jeg var 100% sikker på at nei, dette går bare ikke. Jeg klarer IKKE å presse hardere enn det jeg gjør nå (så hvorfor er ikke ungen allerede ute?), jeg har snart ikke flere krefter igjen, og nå kjenner jeg at jeg faktisk blir nødt til å gi opp helle dette fødeprosjektet.

Dere får hjelpe meg, dere får ta over hele dritten. Merkelig nok hadde jeg glemt at det trengs mer enn fire-fem runder med pressing for at en baby skal komme ut. Men da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, ja da var det sannelig rett før babyen var ute.

 

MORKAKE

Denne kaken hadde jeg ikke ofret en tanke før fødselen. Ultralyden hadde vist meg at den var der, men jeg var ikke forberedt på at jordmor ville spørre om hun skulle holde den opp for oss etter at den var ute. Jeg er ikke spesielt skvetten når det gjelder sånne ting, og syns det var helt greit å se hvordan den så ut med konturer av “livets tre” og så videre. Peter derimot.. Mannen som ikke orker å se på “Småkryp” (animert serie) på barne-tv mens han spiser frokost.. Så hvis du med andre ord er litt skvetten når det gjelder sånt: takk enten nei til å se på morkaken, eller flytt blikket ditt fra morkaken og over på den nybakte far. Jeg skal love deg at du får deg en god latter.

Peters ansiktsfarge skiftet hvertfall til grønn, og smilet hans etter å ha blitt tobarnsfar hadde stivnet i takt med at øynene videt seg ut. Han så rett og slett gal ut der han satt. Og jeg lo som jeg aldri har gjort før. Etterpå stønnet han bare: “Det der var faktisk helt på kanten..”

 

POSTFØDSEL

Jeg hadde regnet med å være på beina igjen kort tid etter Ferskens ankomst. Jeg så jo alle de stolte nybakte mødrene som trillet på sine små nurk i sykehusets ganger, og tok det for gitt at det var sånn det skulle være rett etter fødselen. Det ble ikke sånn for meg. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med kroppen min (ja bortsett fra at den hadde vært gjennom en fødsel, da), men det siste den var interessert i var i alle fall å komme seg opp på to bein igjen.

Så fort jeg prøvde å karre meg ut av sykesenga, var jeg nær ved å besvime, derfor ble jeg liggende en god stund. Forbered deg derfor på at du kan bli sliten i noen dager, så blir du heller positivt overrasket dersom du orker å spinne rundt i sykehusgangene.

 

“Vi bare kuler’n litt her da, Mutter’n. Har’u no mjælk?”

 

DEN FØRSTE AMMINGEN

På Ullevål var det en fantastisk barnepleier som prentet følgende inn i hodet mitt: “Når babyen din vil ha pupp, si fra, så kommer vi og hjelper til!” Og dette tipset er bare superviktig. Bruk tiden på sykehuset godt, å få til riktig ammestilling er alfa omega før du reiser hjem. Dra i snora du har over sykehussenga, og blås en lang marsj i at du føler deg til bry. Ja, så er du kanskje litt til bry, men det er verdt det i ukene som kommer. Jeg tenkte at jeg hadde full kontroll på ammingen siden jeg hadde gjort det før, men det var virkelig å starte fra scratch igjen med barn nr to! Like rart i starten, og like vondt etter et par dager.. Men det går seg til etter noen uker, heldigvis.

 

BLIKKET

Dette er vel verken et tips eller et triks, men helt avslutningsvis vil jeg bare nevne en fin liten ting. For da jeg endelig kom meg opp på beina igjen, og kunne spise mat i kantina i stedet for på sengekanten, møtte jeg mange jenter med tre dagers-mage som subbet rundt i tøfler og slække joggebukser. Vi snakket ikke så mye sammen.. Men vi smilte. Og ga hverandre blikket. Blikket som sier: “jeg vet nøyaktig hva du har vært gjennom. Jeg vet hvilken smerte du har opplevd. Men her er vi altså. Ingenting er hva det var. Men vi klarte det!”

 


Stolt mamma <3

Og så kommer man hjem fra sykehuset, til en helt ny hverdag med baby i hus. Med seg i kofferten har man fått Dolly Parton-pupper, barseltårer og hemoroider. Men mine tips og triks om den tilværelsen får vi ta en annen gang 🙂

 

/ Lykke til!

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Skjelett i skoskapet

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Tidligere i dag postet Peter et innlegg om hva vi har drevet med i helgen; nemlig rydding. Les: “Ukas krangel – skoskapet”.

Og jeg innrømmer gladelig at jeg storkoset meg i hele går, fordi det altså viser seg at etter år med klaging – år med grenseløs irritasjon over min beskjedne skopark, så er det altså min kjære mann som eier flest sko her i huset.

Hah!

Jeg må innrømme at det kom litt uventet, men jeg syns uansett det var på sin plass å hovere. I hele går. Deilig var det. Deilig!

I dag skulle jeg rydde bort vinterstøvlene mens lillesnuppa sov formiddagshvilen sin, og da jeg åpnet skapdøra på gjesterommet, oppdaget jeg tilfeldigvis en stor eske som tok opp hele plassen på nederste hylle. Den hadde liksom kilt seg helt fast, så jeg måtte røske den ut. Lokket spratt opp, det var tydelig at denne esken hadde vært sprekkeferdig over lengre tid. Og mot meg lyste sko. Drøssevis med sko. Esken var stappfull. Av mine sko.

En eske med minst tjue par, som jeg helt hadde glemt. Og min eneste tanke var ikke at det er flaut å eie tjue par som jeg ikke har savnet siden sist jeg så dem. Nei, det eneste jeg tenker er at dette må aldri Peter få se.

Jeg tenker meg om et øyeblikk.

Så henter jeg teip og sprittusj.

 

 

Sånn, da ordna det seg 🙂

 

/ Christina 2 – Peter 0

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Ukas krangel – Snørr

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Denne uka har Peter og jeg sittet i hver vår ende av skalaen. Du vet, uenighetsskalaen. Vi har jo stort sett små, ubetydelige uenigheter gående hver dag, som at den ene mener det er greit å spise middag foran tv’en mens den andre foretrekker spisebordet. Den ene mener det er livsviktig med antibac, mens den andre mener det umulig kan være så nøye.

Og i helgen toppet det seg da lillefrøkna ble syk. Bare en forkjølelse heldigvis, men alle som har hatt syke barn vet at det ikke skal særlig mye snørr til før de små nesene tetter seg til og blir skikkelig surklete. Og sånne småttinger reagerer jo ikke akkurat, når mor tar fram tørkepapiret og sier “Blås ut! Hardt!“.. De puster i stedet som best de kan gjennom surkelet, og spesielt ille er det under amming.

Derfor så mor seg nødt til å gå til innkjøp av en “neserenser”. Det er en smart liten sak som man fører forsiktig opp i babyens nesebor, før man forsiktig suger ut plagsomt sekret. Snørr, altså.

 

Med denne lille anretningen skal snørr fordrives

Det var like før leggetid og jeg hadde den lille frøkna i armene, da Peter kom ned trappa.

– “Hei, kan du hjelpe meg litt, tror du? Hun er så innmari snørrete, og jeg skulle gjerne gitt henne litt mat”, sa jeg.

– “Ja, så klart”, svarte Peter, “what do you want me to do?”

– “Nei, kunne du tatt denne neserenseren mens jeg holder henne? Stakkars, hør på den tette nesa..”

– “Eh, ja, seff. Hvordan gjør jeg det da?”, fortsatte Peter.

– “Nei du putter den delen der forsiktig inn i nesa hennes, også suger du i den andre enden.”

– “Okei. Hvor er den som suger ut hen?”

– “Den som suger ut?”

– “Ja..?”

– “Ja, det er jo du som må gjøre det, da.”

– “Hæ? Jeg som suger ut? Du tuller nå, sant?”

– “Jammen-“

 “Nei fy f… Æsj! Nei, glem det!

Reaksjonen kom totalt uventet på meg, drømmen om en ren liten babynese hadde overskygget alt annet.

– “Hallo? Du får det ikke i inn i munnen, da! Det er et filter inni der. Og det er jo ikke akkurat mannesnørr du skal fjerne, det er liksom den søte lille kaninnesa til datteren din som er tett!”, prøvde jeg.

– “Så du mener jeg skal suge ut snørr … Med den der … Yæk! Glem det!”

Han spant av gårde, og jeg visste ikke om han var seriøs eller ei. Det var ikke før senere på kvelden at jeg skjønte at han mente alvor.

– “Se her da Peter!”, ropte jeg opprømt, “neserenseren er nesten full! Og hør på den nydelige pusten hennes! Ikke en dråpe snørr igjen inni der! Tjohooo!”

Peter spratt opp av sofaen, ansiktsfargen var i ferd med å gå grønn, og i det han passerte meg hørte jeg han mumle surt:

– “Nei, fytti h… Kom Teo, nå tror jeg du må ut og tisse…”

Idet han og bikkja forsvant ut døra, slo det meg: Hvem er det egentlig som sliter mest? Far som ikke takler slimete snørrjobber…

… eller mor som elsker det?

 

 

/ snørrete hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingenting er hva det var

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Jeg svinger rundt på kjøkkenet med lille Fersken i armene. Fra radioen i hjørnet runger Freddy Kalas’ “Pinne for Landet”, og det er (dessverre) umulig å stå stille. Den lille frøkna er superfornøyd over å være i bevegelse, og det er nesten som om jeg kan kjenne at hun er like glad som meg.

Tankene mine farer med ett tilbake til den glade ungdomstida, da en tur ut på byen en lørdagskveld førte til støle dansemuskler søndag morgen. Dansegulvet med jentegjengen, hvor mange år er det siden sist? Et par svangerskap, minst..

 

Undertegnede fra vorspill anno 2010.

 

(Bildet er for øvrig fra før jeg traff Peter, før jeg fikk barn. Håper de kledelige hornene ble værende igjen på vorspillet, og at jeg dekket til kløfta før jeg dro ut på byen. Ja, jeg gremmes. Men hey, jeg har hatt kløft en gang. Jeg har hatt kløft!)

Jeg svinser videre på kjøkkenet og beveger meg mot det store speilet i gangen. Vent nå litt. Jeg ser meg selv i helfigur, og smiler anstrengt. De moovsene jeg ser for meg i hodet at jeg utfører, ser utvilsomt ikke bra ut i virkeligheten. Jeg tar noen dansetrinn til, det beste jeg kan, liksom.. Herregud.

Jeg møter mitt eget blikk i speilet, og innser at jeg rødmer, jeg er faktisk like rød som lua til Plutten som henger på en knagg bak meg. Og plutselig smeller en tanke inn, en tanke som tar pusten fra meg. For siden sist jeg var ute på dansegulvet, har jeg fått barn.

To barn.

Noe har skjedd med kroppen.

Ingenting er hva det var.

Jeg danser som en mamma.

 

 

/ God helg, med eller uten kløft

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Peter i et nøtteskall

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

– “Peter, har du husket å ringe barnehagen for å si fra om at Plutten er syk i dag også?”, spør jeg.

Hverdagen med barnehagebasilusker er utvilsomt i gang igjen, og en kraftig forkjølelse med feber og full pakke har slått ut lillegutt på fjerde dagen.

 

 

1 teskje grøt til frokost og x antall snørrfiller

– “Ja, jeg har sagt fra. Eller altså, jeg sendte en melding i hvert fall”, svarer Peter mens han danderer aprikoser og yoghurt og brødskive med leverpostei på hver sin tallerken, etter pasientens ordre.

– “Men de har ikke svart meg, da ?”, mumler han videre.

– “Okei?”

– “Ja, jeg lurer litt på om de er lei av meldingene mine. Jeg sendte jo en i går også uten å få svar.”

Jeg kikker på Peter, skjønner ikke hva han mener.

– “Ja men altså, når han ikke har dukket opp i barnehagen på morgenen, og jeg sender melding, så sier det seg jo selv at han er syk og ikke kommer …”, fortsetter han.

– “Jaha? Si meg, hva skrev du egentlig i meldingen?”

– “Nei, jeg skrev bare at han ikke kunne komme fordi han skulle bli hjemme for å se på trav og spille på hest.”


 

/ Peter i et nøtteskall 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hoppekua

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Okei Mr. Plutt, lillesøster sover, skal vi finne på noe bare du og jeg?

Treåringen ser på meg med store øyne før han smiler med hele ansiktet:
Ja! Mamma leke!

Yes! Hva med litt plastelina på kjøkkenbordet?

Ingen respons. Papsen har allerede brukt opp plastelina-leken tidligere i dag.

Skal vi tegne? Male? Klippe litt papir?

Fortsatt intet engasjement å spore. Det er da jeg skjønner at han allerede har sett seg ut en aktivitet for lengst:

Nei, mamma.. Hoppe på trampoline!

Trampoline?! Ja! Så moro, det gjør vi“, ler jeg mot Plutten som ikke klarer å stå stille i sin iver etter å komme igang. I den innerste boden finner vi den lille trampolina, som ikke har sett dagslys på noen år.

 

Tjoho! Skal vi holde hender sånn at vi ikke faller av?

 

Mens guttungen spretter rundt og hyler høyt av lykke på trampolina, tar det nøyaktig to hopp for mor, før hun innser at hun ikke har lyst til å hoppe på trampoline likevel.

 

 Hæ? Hvor ble det av mutter’n? Skulle ikke vi hoppe, da..?

 

/ lik hvis du forstår…

* Følg Hoppekua og familien på Facebook *

Snørrfiller og basilusker

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Som nevnt før, så har vi gjort det enkelt her i huset etter at Fersken kom til verden. Peter og jeg har ansvaret for et barn hver, og dette gjør det veldig praktisk på nattestid (i hvert fall for far i huset) siden Fersken og jeg ligger på eget rom. På den måten unngår vi å vekke gutta i huset når vi skal skifte bleie eller ta oss ei litta påtår.

I starten var jeg litt oppgitt og slang kanskje et lite banneord mot den lukkede soveromsdøra til Peter når klokka var halv tre midt på svarteste natta og Fersken og jeg fortsatt var våkne.. Men det fine med denne ordningen er at Fersken og jeg kan ligge lenge om morgenen, mens Plutten og Peter gjør seg klare for barnehagen. I tillegg får jeg masse kred fra Peter, som er veldig takknemlig for at jeg gjør jobben om natta. Kred er bra. Veldig bra.

Dette opplegget gikk knirkefritt helt til Plutten rett før nyttår dro på seg en stygg forkjølelse, og hostet seg våken på nattestid. Da måtte papsen skride til verket, og mangelen på søvn ble snart et faktum. Den fjerde natta hadde Plutten i tillegg klart å smitte sin stakkars far, så det var et hostekor av dimensjoner samtidig som snørrfillene fløt i alle rom.

 

Vi holdt Plutten hjemme fra barnehagen et par dager selv om han egentlig var på beina igjen, det eneste som hang igjen var en snørrete nese – hvilket jeg mistenker er en kronisk tilstand gjennom hele året hos barnehagebarn.. Formen ellers var tipp topp, noe fotballsparking innendørs og hoppekonkurranse i sofaen ofte er fine indikatorer på.

Men siden disse forkjølelsesvirusene har en tendens til å variere i intensitet fra dag til dag, spør jeg alltid om det samme hver morgen:

Hvordan har morgenen gått da, gikk det greit å levere i barnehagen i dag?”


Jeg kom ned trappen med Fersken i armene rundt klokka 10 i morges, og Peter var godt i gang på sitt hjemmekontor. Med nesespray og snørrpapir innen rekkevidde så klart.

Ååh, nei, jeg trodde ikke det skulle gå i dag asså“, svarte Peter oppgitt.

Hva skjedde?“, spurte jeg bekymret, “Hadde han blitt verre i løpet av natta?

Ja, det var helt krise da alarmen ringte i morges. Helt krise.

Åneeei! Ikke syk igjen?! Fortell da, hva skjedde?

Nei, da jeg lå i senga, så tenkte jeg først at han fikk bli hjemme i dag. Det kom bare ikke til å gå. No way lissom, det bare …

Oi, var dere oppe i natt? Har han blitt sykere i løpet av natta?“, avbrøt jeg.

Nei, sykere … Det tror jeg ikke.

Klaget han over vondt i øret igjen? Kanskje han har ørebetennelse?

Nei.. Øret? Nei.. Ikke som jeg fikk med meg..

Eh okei?

Nei altså, jeg sovna igjen da jeg hadde skrudd av alarmen. Jeg var helt ødelagt lissom. Hadde seriøst ikke sjans i havet til å komme meg opp av senga, og..

Men hvordan gikk det med Gustav?! Burde han blitt hjemme fra barnehagen i dag da, eller?

Hæ? Neida.. Jeg har blitt så mye verre av forkjølelsen bare. Helt skutt. Som sagt, jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe barnehage i dag heller. Men så var han så i farta i morges at jeg fant ut at jeg bare fikk kjøre ham likevel. Selv om jeg var altfor dårlig og sikkert burde holdt senga.

 

 

Det er ikke lett å bli tobarnspappa, i hvert fall ikke når det er sykdom i hus. Nå krysser både Plutten og jeg fingrene for at far blir frisk i en fei, og at det i hvert fall ikke er “Man Flu” han lider av.. Da tror jeg denne bloggen går en dyster tid i møte. For når pappa er (små)syk, ja da settes hele verden på pause 😉

 

/ god bedring

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Sprengt hjernekapasitet

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

I førjulstider er det fort gjort å bli litt stressa. Det er mye som skal tenkes på, mye som skal ordnes, gaver som skal kjøpes og planer for julen som skal legges. Det kan gå varmt i toppen hos selv den beste, men her i huset koker det faktisk fortsatt. Det fosskoker i topplokket til fatter’n.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det rett og slett ble litt mye med jul og nyttår og alt det der. Hjernen hans klarer liksom ikke lenger å ta imot ny informasjon, jeg ser det på blikket hans, det er som oftest helt fjernt. Stort sett svarer han på det jeg sier, han er jo et rutinert mannebein på firogtredve år. Men..

Peter? Kan du skrive ned sitroner på handlelista?

Ja…

Peter? Gidder du å ta med søpla ut når du skal lufte hunden?

Ja..

Tar du med et glass vann til meg når du skal inn i stua?

Ja..

.. han svarer, det går liksom bare ikke inn. Det kan kanskje virke som om jeg maser fælt på ham, men igjen; det er en del som liksom må gjøres når man prøver å drive en liten familie i en liten husstand. I tillegg til at det har vært jul, som Peter elsker høyere enn himmelen, så har han jo ganske nylig blitt tobarnsfar. Og overgangen fra en til to kan i mange tilfeller være størst for far, av den enkle grunn at mor i huset som oftest har gjort det meste av alt som gjøres må når man bare har hatt én unge å ta seg av.

Du kan vel trygt si at Peter har fått en god del mer ansvar siden Fersken kom til verden, og jeg mistenker at dette kan ha bidratt til at hjernekapasiteten hans nå er sprengt.

 

xCW7pPRjtr

Dette bildet knipset jeg 1. juledag. Og la det rett ut på Instagram, såklart.

Men altså.. Det toppet seg i går kveld.

Peter skulle lufte hunden for kvelden, og jeg ba ham ta med babycallen og sette den i trappa. Der pleier jeg å sette ting jeg skal ha med opp for natten, slik at jeg ikke glemmer dem. Jeg tok runden og skrudde av lysene i stua og på kjøkkenet, før jeg på vei opp i 2. etasje med lille Fersken i armene får øye på babycallen. Hurra! Han hadde fått med seg beskjeden min!

Men.. ved siden av lå en pose med friterte rekechips.. Tidligere på kvelden så jeg at disse lå på kjøkkenbenken, derfor forstod jeg raskt at den stakkars hjernen til Peter nå måtte ha feilkoblet igjen. Jeg ble helt fnisete før jeg fikk fisket opp mobilen fra lomma og knipset et bildebevis:

 

Jeg tråkket forbi både babycallen og rekechipsen, veldig spent på om Peter kom til å oppdage hva han hadde lagt i trappen, og om han kom til å finne det like morsomt som meg.. Men da han noen minutter senere kom inn på badet mens jeg pusset tenner, nikket han bare trøtt til meg før han gikk bort til vasken og startet sin elektriske tannbørste. Innen han var ferdig med tannpussen hadde jeg glemt hele greia, og vi ble stående å prate om bleiestørrelser (…) mens jeg skiftet på lille Fersken.

Men så.. I det jeg entrer soverommet, ser jeg at babycallen lyser opp på nattbordet mitt. Og ved siden av..? Oh yes, der ligger posen med rekechips.

Peter.. Seriøst.. Rekechips?!“, spør jeg litt oppgitt.

Eh hæ?“, svarer han idet han kikker opp fra mobilen.

Hvorfor har du tatt med en pose friterte rekechips opp, og hvorfor i alle dager har du lagt dem på nattbordet mitt?

Jammen hæ? De lå jo i trappa?! Alt som ligger i trappa om kvelden skal opp, det har du jo sagt mange ganger. Hah!

Ja, men det er jo DU som har lagt dem i trappa..“, sukker jeg.

Har jeg?!“, humrer han før han legger til: “ja, jeg syns det virka littegranne tjukt av deg, skjønner du.. Rekechips som nattmat lissom..!

Jeg må si jeg er litt bekymret for hvor lenge dette kommer til å vare.. Ikke nok med at jeg har to barn jeg må ta meg av, jeg har en stakkars mann som ikke virker lenger også.

  “Hæ? Jeg..? Ja, du ja..”

 

/ Hilsen Mammahjerte, mor til 2 … 3.

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *