I dag var vi på julemiddag hos svigers, og det er først når man kommer inn døra, ser bordet stå julepyntet og kjenner lukten av nystekte medisterkaker som treffer deg i fleisen, at du innser hvilken magisk tid julen er.
Tid for å møte familien og kose seg. Prate skit, spise god mat, le og ha det gildt. Og drikke kaffe etterpå. Gjerne i stygge gensere. Jeg vet ikke helt hvor og når den trenden startet, men jeg liker den. Trodde egentlig ikke at jeg skulle hive meg på, men like fullt dukker det opp en ny og grusom genser her hvert år. I år ble det en skjeløyd Rudolf med glitter og full staffasje.
Selvfølgelig kan man møte familien og gjøre alle disse tingene ellers i året også, men det er noe spesielt med julen. Gleden og spenningen som leder opp til den store dagen. Hvilke pakker lusker under treet? Blir svoren sprø i år? Vil Askepott få prinsen eller blir det å nøye seg med hesten? Magisk.
Ja, for vi ser vel på Askepott? Klart vi gjør. Det er faktisk den eneste tradisjonen jeg har klart å holde ved lag hvert år etter at vi fikk barn. Barn eller ikke barn, tissebleier, mat som svir seg og folk som banker på – alle må vente når far ser på Askepott. Ikke for at filmen er så sinnssykt bra egentlig, det blir bare ikke jul uten Askepott 🙂
Det startet så bra. Altfor bra, egentlig. Bursdag på lekeland og nesten folketomt. Jeg som hadde forventet 3000 unger i sukker-rus, befant meg plutselig på et slags harmonisk gamlehjem.
Den lille samlingen bursdagsbarn forsvant ut av syne i det borteste hjørnet og brått var lyden av ventilasjonsanlegget det mest fremtredende i lokalet. Bare å finne frem kaffen og avisa, og slenge beina på sofaen. Her skal det slappes av. It´s pappa time!
Men jeg burde jo forstått det. For det er som det alltid er med barn: I det øyeblikket du senker guarden, kommer det en rett høyre og treffer deg rett i nesegrevet.
For det gikk ikke mange minutter før vi hørte et hyl. Så kom en skokk med unger løpende. Med noe på klærne. Så kom lukten hakk i hæl. Som om noen hadde åpnet en pose med rekeskall på en varm sommerdag. Så kom de famøse ordene:
– Noen har spydd i ballrommet.
Å ja. Det var den kaffen. Plutselig var harmonien brutt med klar margin. Unger som vrengte av seg bukser, skjørt og strømpebukser, ansatte som gikk fra rolig småprat i kassa, til full utrykning.
Men det løste seg. Barna fortsatte leken i andre områder, mens vi voksne ble sittende og hvisketiske. Kan det være snakk om et enkelttilfelle av litt for mye godteri og litt for mye lek eller.. gud forby.. Omgangssyke. Sikkert førstnevnte. Ja, det må ha vært det. Stakkars barn, det går unna på lekeland, vet du.
Vi slo oss til ro med det og gikk over til å diskutere hva i all verden som feiler han derre Marvin i Jul i Svingen. Den mannen trenger seriøst å ta en prat med noen med kompetanse. Så lo vi litt av det, tok oss en pølse, senket skuldrene. Sikkert bare litt godterigulp. Ingen skal bli syke her rett før jul.
Helt ute av stand til å lære av historien, senket vi guarden igjen..
PANG!
Hyl.
Oppkast i ballrom 2.
Som George W. Bush en gang i tiden prøvde å si (men feilet grovt i forsøket): “Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me”.
Så.. ja. Da kan jeg vel bare si takk og farvel til det julebordet i morgen. Fikk nesten en hel uke i barnehagen da. Ikke verst det sånn midt i sykdomshalvåret 😉
Det begynte som en spøk for mange år siden. For da jeg først hørte sangen, måtte jeg le. Hva er dette for noe?
Det hørtes ut som en samling nedsnødde pensjonister som satt og skramlet på Bøndenes Hus i et eller annet bortgjemt bygdesamfunn. Typisk en låt man forbinder med besteforeldregenerasjonen. Eller eldre.
Salhuskvintetten? Da ska´ bli andre boller når papen kjem heim..? Det kan vel ikke være noen som hører på det greiene her?
Det var det rareste jeg hadde hørt. Såpass rart at det var fascinerende. Så jeg hørte på den igjen. På tull, selvfølgelig.
Og så igjen. Et par ganger til. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Jeg begynte å like den. Virkelig. Og plutselig var den blitt min hemmelige lille guilty pleasure i julen. Og jeg voktet den som en skatt, for jeg visste at ingen andre ville forstå. De ville bare le av meg.
Men jeg introduserte den for familien, og det var akkurat det som skjedde. Jeg ble uglesett og fordømt, og det var like før jeg mistet min plass i arverekka. Spesielt mine to eldre brødre gjorde et stort poeng av at jeg måtte være født med ører som ikke fungerte spesielt bra.
Men så gikk det en jul. Det gikk to. Og nå liker de den også. Den første julemeldingen jeg fikk fra eldstebror i år var nettopp det: Juleverksted med gløgg og Papen på øret, magisk.
Og jeg vet ikke om jeg er stolt eller gremmes, men det som startet som en merkelig kuriosa, har nå blitt en fast juletradisjon. Den rareste julesangen jeg har hørt. Men det er noe erkenorsk og koselig over hele ensemblet, og som pappa blir man jo selvfølgelig litt myk av strofer om at det skal bli andre boller når pappa kommer hjem til jul. Eller papen, om du vil.
Og Christina? Hun forsto selvfølgelig ingenting i starten. Dette var det rareste hun hadde hørt. Nei, dette var nok ikke noe for henne.
Men så gikk det en jul. Det gikk to. Det gikk tre. Og nå elsker hun den, hun også 😀
Det er faktisk helt riktig, for det var nøyaktig det jeg følte da vi hadde båt. Det var jo egentlig min båt, men etter hvert føltes det mer som at båten eide meg. Lå og gnagde på samvittigheten hele tiden.
Sånn har jeg det også med ting som bare tar opp plass. Hjelper ikke at det ligger i en boks på loftet, for det ligger der oppe og gnager på hjernebarken. Derfor ble jeg ekstremt glad da Christina i dag sa at en venninne av henne skulle komme innom for å hente litt babyting. Det gnistret i øynene mine. Sa du.. babyting?
Fra å ligge som en katt på sofaen, bykset jeg til som en fjellgeit og løp opp. Dro ut bokser og begynte å sortere. Klær, leker, seter – let´s go! Brått var hele det ene kryploftet endevendt og poser fylt opp. Og mens Christina så en annen vei, fylte jeg opp min egen pose med ting til kast som gikk rett i garasjen 😉
Øy, kom igjen a. Jeg har fortsatt noen gode år igjen.
Men så skjedde det som ikke skulle skje. Midt mellom en gammel xylofon og en utslitt bamse, fant jeg noe som traff meg midt i gørra. En leke jeg husker så altfor godt. Minnene kom krypende på og plutselig var man tilbake i det fineste av babytiden.
Da et lite smil kunne varme en hel dag, og barna luktet som karamell. Og da ble det plutselig litt vanskelig å kaste ting likevel. Ting kom ut av kastesekken, tempoet gikk ned og veldig mye mer gikk tilbake der det kom fra.
Heldigvis fikk mange fine barneting et nytt hjem i dag likevel, men fy søren så tøft det kan være å kvitte seg med babyting når følelsene tar overhånd og man plutselig blir myk som lunken karamellpudding 😉
Noensinne lurt på hvordan man lager et blogginnlegg? Her ser du hele prosessen på under 4 minutter 🙂
Folk spør ofte om hvor lang tid jeg bruker på et blogginnlegg, men det blir nesten som å spørre om hvor langt er et tau. Noen innlegg går raskt å produsere, andre tar kjempelang tid.
Men kort eller langt, felles for alle innlegg er at det er ganske mange ledd man skal gjennom. Det starter med en idé, så må man ha en god tekst, fine bilder, fengende tittel, god intro, punchy avslutning etc etc. Så må det funke på facebook. Det MÅ funke på facebook.
Og alt dette, hele prosessen fra A til Å, har jeg prøvd å fange på film på så kort tid som mulig. Å kutte ned et par timer med råfilm og fortsatt få plass til alt som er relevant, viste seg å være en ganske tøff utfordring. Men denne videoen har jeg hatt lyst til å lage i lang lang tid og endelig har jeg fått gjort det!
Så håper jeg dere liker den og slenger igjen en like eller kommentar om dere har noe på hjertet 🙂
Musikk i rekkefølge: “Air”, “Adventure time” og “Robots in motion” av Philter. All musikk tilhører Philter, brukt med tillatelse fra artisten selv. Søk opp Philter på Spotify eller sjekk ut philter.no for mer.
For i dag har vi gått fra én småpjusk datter til to stekvarme feberklatter, og som blogger med hjemmekontor blir man da nødt til å omrokere litt på planene. Brått gikk som skulle være en dag med filminnspilling og tekstproduksjon, til å bli en dag som hjemmehjelp.
Pjuske på armen, stryke på ryggen og hente saft. Men det betød også at vi endelig fikk tid til å se Vaiana, en film jeg har hørt mye om og gledet meg stort til å se. Og ved Odins skjegg som den leverte!!
For der jeg følte at Frost var bittelitt skuffende, var Vaiana en eneste lang seiersdans i fargesprakende animasjoner, glitrende humor og en historie som umiddelbart tok meg med på en magisk reise.
Ut på bøljan blå!
Jeg synes også sangene var helt fortreffelige og gleder meg allerede til å watte opp soundtracket for stammesang og kaffe under frokosten i morgen. Jeg mener: Bjørn Eidsvåg som en utspjåket, narsissistisk krabbe på havets bunn, hvordan kan man unngå å elske det? x-)
Der Frost for det meste var kald og blå, synes jeg Vaiana livet opp stua med varme og glede. Og humor! Så mye herlig humor. Humor som suser rett over hodene på ungene, men som treffer oss voksne rett i gørra.
Du vet det er en bra film når du blir litt trist når den slutter og blir sittende å tenke på om man ikke bare skulle solgt huset for å seile på de syv hav og lete etter skatter og sjøuhyrer.
Og det beste av alt er at vi ventet så lenge med å se filmen, at da det endelig var duket for filmkveld var febersnupp så sliten at hun måtte legge seg. Som betyr? Ny filmkveld i morgen!
Om jeg er klar for å se den igjen? Oh yes! Og siden Christina la febersnuppa fikk ikke hun sett filmen heller, som betyr at jeg i morgen får gleden av å være han irriterende fyren som hele tiden sitter og sier: “Følg med nå. Hei hei, følg med nå. Det her er bra. Sjekk nå.”
Jeg gleder meg allerede og i morgen skal jeg ha potetskruer 🙂
P.S. Beklager mangelfull bildebruk i innlegget, men filmkveld er filmkveld. Da får mobilfjeset holde seg på kjøkkenet 😉
For lillesnuppa var litt pjusk i går og brått ble bloggplanene halvert for dagen. Med to bloggere på samme hjemmekontor, må planer og ting omrokeres når 1 av 2 små apekatter plutselig våkner opp med feberhode og kennelhoste. Så da bytter man på og jobber litt i perioder.
Men utover dagen begynte lilletupp å bli i betraktelig bedre form, (utrolig hva litt sofakos kan gjøre for formen), samtidig som veggene begynte å krype innpå meg, så da passet det perfekt å slenge på seg jakka og finne på no moro.
Og det slo meg at lillesnupp og jeg aldri har vært på en skikkelig kafédate sammen! Jeg var nok flinkere til å gjøre sånt med plutten da han var yngre og Christina trengte ro i huset sammen med den lille Fersken-babyen.
Så da var det på høy tid nå og det var så utrolig koselig! Bare sitte og tulle med god tid til å bare være sammen. Slurpe litt kaffe, spise litt bolle, prate og bare være to. Det er hverdagsluksus på sitt beste det.
Så hadde selvfølgelig dette innlegget blitt mye finere å se på med masse flotte bilder av mat og folk i full harmoni, men er man på date så er man på date. Da får mobilfjeset holde seg hjemme 😉
Jeg hører alltid på musikk når jeg jobber. Alltid! Helst på full guffe. Det høres kanskje rart ut, men da klarer jeg å stenge resten av verden ute og kan konsentrere meg om teksten.
Jeg kan selvfølgelig ikke høre på hva som helst, og musikk uten så altfor mye vokal er gjerne best. Det kan være alt fra rolig lounge til totalt syreparty, det viktigste er at det stenger resten av verden ute og setter meg i en slags skrive-transe.
I løpet av en uke er jeg gjerne innom death metal, dubstep, folkemusikk, klassisk og pianobar, men én ting hører jeg uten unntak på hver eneste dag: Philter. Seriøst, hver eneste dag.
Philter er en ganske ukjent norsk artist som jeg oppdaget gjennom NRK Urørt i 2011. Siden da har jeg trykket ham til mitt bryst og utviklet et nærmest usunt nært forhold til musikken.
Som sagt.. x-)
Så da jeg denne uken skulle filme en video av hvordan jeg lager et blogginnlegg fra start til slutt, tenkte jeg at det hadde vært fantastisk å kunne tonesette det med musikk fra artisten som følger meg stort sett hver eneste dag.
Så jeg sendte ham en melding på facebook..
Og han svarte..
JA!
Det er seriøst det nest beste ja-et jeg har fått i hele mitt liv (rett etter Christinas ja, må vite) og jeg ble så hoppende glad at jeg tror kanskje jeg tisset på meg. Bare bittelitt. #starstruckoglykkelig
Så akkurat nå sitter jeg og koser meg med å redigere videoen jeg filmet i går (kommer på bloggen i dag eller i morgen), mens jeg har den vanvittige gleden av å kunne legge på lyd fra artisten jeg holder nærmest like høyt som melkesjokolade og taco. Og det sier litt 😉
Vi tar en pause fra ukens bloggtema for å bringe dere denne viktige meldingen!
I det siste har det nemlig vært utbrudd av en tilstand som forekommer mest på vinterstid. Syndromet rammer oftest distré voksne med dårlig tid, og konsekvensene kan være alt fra mindre bruddskader til offentlig latterliggjøring.
Definisjon: “Blå plastsokk” defineres som den tilstanden der et blått overtrekk i plast påføres skoene der dette er påkrevd, men deretter forblir på når vedkommende beveger seg utendørs igjen.
Forekomst: Lav til ikke-eksisterende spredning i sommerhalvåret, men en eksplosiv økning ses fra oktober til april. Tilstanden rammer aller hardest i minusgrader og treffer nesten utelukkende voksne.
Symptomer: Blå plastsokker utenpå skoene som både får deg til å se ut som en komplett idiot, og gjør det nærmest umulig å bevege seg på glatt underlag. Fall med påførende fare for bruddskader og hånlatter fra andre voksne kan inntreffe, men vanligst er det likevel at tilstanden raskt oppdages og avklares med bare små utbrudd av rødming.
Funn: I virkelig alvorlige tilfeller kan rammede finnes i grøftekanter eller hengende etter handlekurven på butikken. Felles for pasientene er de karakteristiske blå sokkene som for lengst burde vært fjernet.
Det ser ut til at en viss gruppe mennesker er genetisk predisponert til å bli rammet av tilstanden. Disse kaller vi også for surrehuer.
Diagnostikk: Diagnosen lar seg ofte løse ved å stå opp 5 minutter tidligere, slik at man slipper å stresse så fælt. Å stresse ned slik at man ikke stresset løper ut i vinterkulden med plastposer tilsvarende små akebrett på beina, er også å anbefale.
Behandling: I uttalte tilfeller kan terapi og tvangsavslapning på sofaen være nødvendig, men for de aller fleste vil tilstanden passere om man bare sover litt mer, stresser litt mindre og ikke er så fordømt distré hele tiden.
Tilstanden er i aller høyeste grad selvpåført og enhver som rammes av blå plastsokk bør gå i seg selv og sørge for at dette ikke skjer igjen.
For én ting er å ha dårlig tid om morgenen, noe helt annet er å ligge flatt ut som Bambi på isen i frukt- og grøntavdelingen på nærbutikken.
Spørsmålet jeg tror jeg får aller oftest i innboksen er: “Hvordan kan jeg tjene penger på bloggen min?”
For man hører jo stadig om disse toppbloggerne som raker inn millioner bare ved å sitte på rumpa, men så starter man sin egen blogg og innser at pengene ikke kommer rekende på en fjøl likevel.
OBS! Alle de rare bildene i denne saken er tatt i forbindelse med et innlegg om dette innlegget(!) som kommer i morgen. Da forklares alt, hehe.
Men før vi går videre, la oss bryte det ned til en sannhet vi ikke kommer unna: Bloggere lever av reklame. Sånn er det bare. Mange liker å poengtere dette som om det er noe nytt og spektakulært, men også TV2 lever av reklame. Ingen kan jobbe gratis og for oss bloggere betyr det hovedsaklig å gjøre samarbeid med ulike annonsører.
Det finnes andre måter å tjene penger på blogging også, slik som å poste affiliate-lenker, ha annonser på siden, delta på events og mye mer. Man får også betalt for visninger, men for de aller fleste vil dette være bare en marginal del av inntekten. Det er de sponsede oppdragene man i all hovedsak lever av.
Men før man kommer så langt må man ha et publikum.
For i bunn og grunn handler det om at man må ha såpass mange lesere at annonsørene finner det interessant å ha reklame på bloggen din.Så handler det også om å ha lesere i riktig målgruppe for tiltenkt produkt. Man ønsker jo at produktet som omtales skal treffe så mange av leserne som mulig, men det hjelper lite med 100 000 12-åringer hvis du ønsker å selge gåstaver.
Uten å ha et eksakt tall på hvor mange lesere man må ha, vil jeg gjette på at annonsørenes interesse generelt sett begynner på et par tusen visninger om dagen. Kanskje mer kanskje mindre, men man kommer ikke unna at flest mulig lesere er mest mulig interessant.
Videre må man ha en blogg som ikke bare har høye lesertall, men også godt innhold. For når man som blogger reklamerer for et produkt, vil produktet automatisk assosieres med deg. Det er derfor viktig for annonsørene å velge en blogger som representerer deres produkt på best mulig måte. Det hjelper lite om du har 1 million lesere om alt du skriver er skandaløse ting som ingen annonsører kan stille seg bak.
Tenk Tiger Woods. Veldig kult å ha et samarbeid gående med ham mens han var verdens beste golfer og bare det, men ikke fullt så attraktivt idet han ble eksponert som en utro løgnhals.
Så må jeg også få si en ting som mange nok ikke vil høre: Å tjene penger på blogg er vanskelig. Det tar lang tid å komme til det punktet der du plutselig er interessant for annonsørene og inntil da vil du ikke tjene mer enn lommerusk på klikkbare linker, visninger etc.
Mange tror at annonsørene står klare for å hive penger etter deg så fort du starter en blogg, men realiteten er som jeg skrev i et tidligere innlegg, at bare ca. 20-30 av Norges 300 000 registrerte bloggere kan leve av bloggen. Jeg vil gjette på at rundt 100-200 øvrige bloggere har en viss inntekt på noen hundrelapper i måneden, men utover det vil jeg si at de resterende 299 770 tjener lite til ingenting på bloggen.
Og det er selvfølgelig helt fint, poenget med å blogge er ikke nødvendigvis å tjene penger, jeg prøver bare å forklare realiteten i situasjonen. Ingen vil noensinne kaste penger etter deg.
Senere denne uken skal jeg skrive et innlegg med mine 10 beste bloggtips som kanskje kan være til hjelp, men roten til hver eneste bloggkrone er den samme okke som: Lesertall. Og tro meg, lesere kommer ikke over natten bare fordi du føler for det, du må jobbe for det. Helst hver eneste dag, kanskje over lang tid.
Det gikk ca. ett år fra jeg startet bloggen til jeg tjente min første krone. For mange vil det gå fortere, for mange vil det gå saktere. For de aller fleste vil det ikke skje i det hele tatt. Ikke meningen å høres kynisk ut, men det er vel like greit å kalle en spade for en spade når vi først er i gang. Men hvis du har en drøm, en visjon, en pasjon, et brennende engasjement for å fortelle din historie, formidle, glede, inspirere, motivere og provosere, sier jeg go for it!
Lag godt innhold gjentatte ganger over tid, og ikke gi deg. Men vit at det ikke holder å skrive bare et tilfeldig innhold i ny og ne, for bloggleserne sitter ikke og venter på deg. Oppdaterer du ikke bloggen jevnlig eller lager godt innhold som engasjerer, finnes det alltids en annen blogger som gjør det. Og hvis leserne forsvinner, tar de med seg annonsørene på vei ut døra.
Jeg sier ikke at det er umulig å tjene penger på blogg, jeg sier bare at nåløyet er ganske trangt. For hver blogger som lever av bloggen, finnes det 9999 andre som ikke gjør det. Men hey, oddsen for å vinne i Lotto er rundt 1 til 5 379 616, men likevel trekkes det nye vinnere hver eneste uke.
Så da er det faktisk mye bedre odds ved å satse på blogg 😉
