Siden vi er så godt i gang med ny spalte, tar jeg én til 🙂

Denne kommentaren fikk jeg for noen uker siden og det er flere som har etterspurt at jeg svarer på denne, men jeg har ikke hatt tid. Frem til nå. Kommentaren kommer fra en som heter Anders. Den var ganske lang og delt i tre, derfor gjengir jeg den i sin helhet, men svarer på hver del underveis.
 

Anders sier (del 1): “Vettu det pappahjerte. Følger din blogg fordi det fascinerer meg at du på magiskvis begynte å like unger, altså da du fikk dine egne. Liker du andre sine unger?”

Peter svarer (del 1): Det synes jeg også er fascinerende, for egentlig hatet jeg barn. Det er jo også mye av det denne bloggen handler om, altså den magiske reisen fra mann til far. For det skjer noe helt spesielt når man blir fattern. Tanker, valg og prioriteringer endrer seg over natta. Man går fra å tro man visste alt til å innse at man har så utrolig mye å lære.

Men om jeg liker andres unger? Både ja og nei. Det er som muttern pleier å si: “Egne barn, andres unger”. For det er en forskjell der. Før likte jeg ingen unger og fant ingen glede i dem, kun irritasjon.

Men så får man barn og begynner å forstå seg på dem. At de ikke gråter for å være kjipe mot deg. At de ikke slår seg vrang fordi de synes det er så utrolig moro. Og man begynner å forstå andre småbarnsforeldre. At de som oftest gjør så godt de kan, og at det lille man ser er en liten del av et stort bilde. Dessuten blir man litt mer tolerant overfor høye lyder og spetakkel når man har stått i kaos til knærne i en årrekke selv.

Det blir som med jazz. Det er ikke det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Barn har jeg derimot lært meg å forstå, og nå liker jeg barn. Både egne og andres. Men ikke jazz 😉

Anders sier (del 2): “Jeg synes unger er oppskrytt, ofte støyende, utakknemlig og storforlangende. Sjelden jeg møter behagelige og sympatiske unger”.

Peter svarer (del 2): Selv om det du skriver ikke ser spesielt pent ut på trykk, så kan jeg faktisk forstå deg. Dette er nesten ordrett det samme jeg mente før jeg fikk barn. For er man ikke spesielt glad i barn, føles de mest som uregjerlige apekatter. Les “Min Historie, så skal du se at vi var ganske like før.

Anders sier (del 3): “Har venner med unger. Holder mitt syn for meg selv men observerer kampene foreldrene ofte har med sitt avkom. 4 åringen dasker t moren mitt i ett middagsselskap, jeg var spent på reaksjonen. Bare godsnakking og forklaring på rett og galt. Ungen har heldt elektrisk og hadde mamma og pappa filter. Jeg kokte inni meg. Jeg er 37 år og har bestemt meg for ikke å få barn. Ønsker dere lykke til. Osten skal f.eks ikke være på hodet!!!”

Peter svarer (del 3): Beklager å måtte si dette, men her synes jeg faktisk du er feig. Hvis du har så sterke meninger: Gjør noe med det, da vel! Snakk med foreldrene, ikke bare sitt der og klag som en ufordragelig unge.

Problemet er at du aner ikke hva du snakker om, men prater som om du har alle svarene. Jeg skjønner godt frustrasjonen over foreldre som ikke virker strenge nok, men samtidig: Hvem er du? Du sier du har bestemt deg for å ikke få barn, men like fullt sitter du stille som en østers i hjørnet og dømmer andre foreldre. Hva i all verden vet du om å ha barn?

Hva vet du om de 100 situasjonene du ikke så som ledet opp til den ene du så? Og hvordan kan du være så sikker på at din løsning ville vært noe bedre? Jeg sier ikke at foreldrene håndterte situasjonen korrekt, det har jeg ingen anelse om, men tror du virkelig ikke at barnets foreldre vet litt bedre enn deg hvordan de skal håndtere sitt eget barn?

Jeg beklager å måtte si det Anders, og jeg vet at du kommer til å hate å høre dette, men du har faktisk ingen anelse om hva du prater om. Det blir som om jeg skulle kommentert en fotballkamp.

Du tror du vet hva du snakker om, men inntil du har fått dine egne barn og gått gjennom år etter år med prøving, feiling, trening, læring, gråting, kjefting, krangler, trass og kjærlighet, har du faktisk ikke stemmerett.

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skal faktisk osten være på hodet 😉

Gjør som Anders: * Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

Jeg tenkte jeg kunne starte en semi-fast spalte fremover, der jeg svarer dere lesere på spørsmål, kommentarer eller annet som fortjener oppmerksomhet.

Og dagens kommentar kommer fra et sjarmtroll som kaller seg “Off”. Han/hun skriver:

– “Du er patetisk og kommer alltid til å vær det, fy faen du er faen meg mer patetisk enn NRK 1 og de er faen patetisk. Og du synker lavere enn en elv full av dritt og piss. Seriøst slutt å blogg og få deg et liv. Patetiske faen :)”

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg kunne selvfølgelig valgt å ta meg nær av dette, problemet er bare at jeg er nygift og lykkelig. Dessuten har jeg blogget aktivt i mange år. Slike kommentarer biter ikke på meg lenger.

Men vi er nok ikke så ulike som man skulle tro, vi to. Vi ønsker bare å uttrykke oss, vi ønsker å bli hørt. Bare at jeg lagde min egen blogg og har jobbet dag og natt med den siden slutten av 2012. Hver eneste dag, også julaften. Den har fulgt meg gjennom hele mitt liv som pappa, den har blitt min lidenskap, mitt levebrød, min hobby.

Sånn sett kan man si at med denne bloggen har jeg faktisk fått meg et liv. Et liv jeg bruker på å være en så god far som mulig (jeg vil si middels god+), samtidig som jeg kan underholde, motivere, engasjere og hjelpe tusenvis av mennesker der ute. I morgen skal jeg for eksempel poste et innlegg som potensielt kan redde mange(!) liv i sommer.

Ikke bare det, men bloggen min har jo faktisk også gitt deg en hobby. Er ikke det litt fint? For jeg vet jo at du har vært inne og lagt igjen tilsvarende sjarmerende kommentarer på andre innlegg tidligere. Under andre alias, selvfølgelig. Du er jo ikke dum tross alt, du vil bare bli hørt.

Så dette er min gave til deg: Jeg hører deg. Og nå som du har oppmerksomheten min, bruk den til noe fornuftig.

Du er jo helt innlysende et skarpt hode med kløktige observasjoner, så til neste gang: Kom gjerne med konstruktiv kritikk. Da blir kanskje bloggen mer fornøyelig enn en elv full av dritt og piss. For selv om du sier at denne bloggen er patetisk, så vet jeg at du leser den 😉

Og du? Bare vent til du får barn, du kommer til å være så glad for Nrk Super at du med glede ville betalt dobbel nrk-lisens.

/ Men takk for smilefjeset 🙂

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

Jeg elsker dette bildet fra hytta i helgen.

Det er kanskje ikke det teknisk beste, man ser ikke ansiktene deres og det skjer jo egentlig ikke så mye, men det er også det jeg liker så godt ved det. Man trenger ikke se mer for å forstå at det var en fin stund.

Lun vind, blått vann og grønt overalt. En sommerdag i kjolen.

To apekatter på toppen av en stein, et rolig avbrekk i en fartsfylt helg.

Søskenkos og sommerminner, et hvileskjær i varmen for å bare være to.

Her lages sommerminner ♥

Les også: “Hva skjedde med å bare være hjemme?”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sjeldent har behovet for støvler vært mindre 😀

For en fantastisk helg det har vært! På lørdag fylte nemlig min kjære muttern 70 år og i den anledning feis hele familien opp på hytta for å feire i lag. På lørdag kom også deler av slekta for å feire den evigunge jubilanten, og plutselig var det både bursdag og slektstreff i én smæla.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Unger løp rundt og fant på sprell, mens de voksne oppdaterte seg på seneste sladder. Og siden værgudene også bestemte seg for å skjenke muttern en gave, ble det brått bading på stort sett alle mann. Ja, ikke Christina da, for da måtte det vært 35 grader i vannet og 40 i lufta.

Men en stor blogghelg har det ikke vært, for arbeidsforholdene på hytta er ikke akkurat optimale for sosiale medier. Jeg måtte knote maksimalt for å finne signal og fant til slutt et punkt 200 meter opp i skogen på toppen av en stein.

Der var det akkurat nok dekning til at jeg fikk oppdatert bloggen og lagt ut et bilde på Instagram. Men det tok så inn i granskævven lang tid og det er bare så lenge man kan sitte i huggormland med granbar i rumpa før man innser at det er på tide å legge vekk teknologien for en helg 😉

Så her er et knippe bilder fra en fantastisk bursdagshelg, så håper jeg dere har fått en knallgod start på uka, og så sees vi senere 🙂

Onkel og to små på bøljan blå.
 

Asså.. <3
 

Pluttisen prøver fiskelykken.
 

Grasiøs pappablogger i fritt svev.
 

Hele gjengen klare for fest 🙂
 

Hyttekontoret x-)
 

Pilkast i pysjen 🙂
 

Én til som ville være med på festen.

Bror i solnedgang.
 

/ God ny uke, folks!

Kjære mamma, du vil nok aldri helt forstå hvor tøft det er å oppdra barn. For det er jobb, veldig mye jobb!

Det er klær som skal vaskes, senger som må res opp, matpakker, bleier, tannleger og trass. Men du har liksom aldri fått kjenne på alt det der du, for vi vokste opp i et magisk hus. Jeg har egentlig ikke tenkt over hvor rart det er før jeg fikk barn selv.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Og jeg har innsett at ikke alle hus er sånn, men vårt hus var sånn. Magisk. Uansett hvor mye jeg rotet og uansett når jeg kom hjem, lå sokkene alltid i skuffen og maten sto på bordet. Husker du det? Jeg slang skitne klær i trappen, men dagen etter lå de nyvasket på plassen sin igjen.

Jo da, du måtte jo kjøre til trening ganske ofte, men selv om jeg satte fra meg bagen med snuskete håndballklær i gangen kvelden i forveien, var de alltid nyvasket og klare for kamp dagen etter. Gjerne med en deilig duft av blomstereng.

Så det slapp du.

Men kanskje mest av alt har jeg tenkt på julaften. Det må ha vært så utrolig deilig! For med fire barn, et par slektninger og etter hvert også barnebarn, må det ha vært så fantastisk deilig å bo i et magisk hus. Jeg vet jeg nøt hvert sekund av det i hvert fall.

Bare stå opp om morgenen, og der sto julefrokosten klar. Under treet, en armada av gaver til alle sammen. Julemiddagen sto allerede i ovnen, gulvet luktet grønnsåpe og julekakene hadde bakt seg selv.

Men jeg tror nesten man må ha et sånt hus om man skal klare å oppdra fire barn. Hvordan ellers skulle du håndtert all jobben? Jeg har bare to, men jeg tror ikke du forstår hvor mye jobb det er.

For hvis du hadde gjort det, vet jeg at jeg ville hørt deg klage. Klær ville ligget og slengt, støv ville samlet seg i store tropper. Og du ville vært sliten. Kjempesliten. Kanskje også streng og sur.

Men du var aldri det. Du har alltid vært sprudlende, et ord man ikke kan bruke om veldig mange. Men det var det første som slo meg. Aldri et nei innen rekkevidde, alltid energi til overs. Men igjen, kanskje ikke så rart når man har et magisk hus til sin hjelp. Du skulle bare visst hvor tøft det er.

/ Gratulerer med dagen, mamma <3

Ting har gått så fort siden bryllupet at jeg helt har glemt å fortelle hva jeg fikk i morgengave!!

Og det fortjener så absolutt litt oppmerksomhet, for gaven fra Christina må jo være det ultimate tegn på kjærlighet.

For det kan være vanskelig å vite hva man skal gi til sin kjære i morgengave. Kjempevanskelig! Det skal liksom være noe fint og personlig, kanskje også litt dyrt. Det er den ene gaven du garantert kommer til å huske resten av livet og en gave det skal legges mye omtanke i.

Menn gir tradisjonelt sett en diamantring eller noe annet fint, men for damene finnes det liksom ingen mal. De må komme opp med noe fint på egen hånd og får selvfølgelig ingen hjelp fra oss menn som ikke aner hva vi ønsker oss.

Derfor var jeg så utrolig spent på hva Christina kom til å kjøpe til meg, men jeg burde jo forstått at hun kom til å overgå alle mine forventninger.

Så, hva tror du jeg fikk?

En stor kosebamse?

En boks med konfekt?

En lapdance?

En rull med bobleplast?

Nix, jeg fikk noe som er bedre enn alt det der til sammen!

Jeg fikk nemlig:

Basskasse til bilen!

Og det er så utrolig moro, for Christina haaater sånne store basskasser. Hun synes det er vanvittig harry og kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg har lyst på det. Men jeg har det. Kjempelyst!

Det har jeg hatt siden første gang jeg tok i et førerkort, og jeg vokser liksom aldri av meg gleden av en bil som drønner som en russebuss. Selvfølgelig er det kjempeharry, men sånn er det bare. Jeg kan ikke forklare det, men jeg tror det er en sånn greie stort sett bare menn kan forstå 😉

Og selv om Christina verken anerkjenner, liker eller respekterer det, så har hun altså kjøpt basskasse til sin mann. Og DET må jo være den ultimate kjærlighetserklæringen. Det ville blitt som om jeg skulle gitt Christina alle sesongene av Sex og Singelliv. Blæh! Nei, da går vi heller for diamantring og yoghurtnøtter 😉

Jeg har lovet å ikke spille høyt inne på boligfeltet, men bare på motorveien, så nå blir det å booke en haug med møter i Oslo fremover, watte opp musikken og rulle som en russebuss. Bare uten alle de kule folka.

Sorry, Christina. Og tusen takk.

/ Min søte lille 18-tommer <3

* Følg Pappahjerte og Kona til på Facebook *

Her sitter jeg altså og skriver side opp og side ned hver eneste dag. Gode ideer, dårlige ideer, alt må prøves ut. Jeg skriver, retter, forkaster og jobber døgnet rundt med å komme opp med gode innlegg. Innlegg som skal glede, engasjere og kanskje provosere.

Jeg vet jo aldri helt hva slags respons jeg vil få og det er noe av det som gjør dette så spennende. Vil dere like en fin tekst om barna, vil dere le av en tullete tekst om parforhold? Vil dere ta meg seriøst når jeg tar opp seriøse ting, vil dere forstå når jeg tuller med dere?

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Slike spørsmål har jeg hver eneste dag og uansett hvor lenge jeg har holdt på, skjønner jeg meg aldri helt på dere. Jeg liker å tro at jeg forstår dere, men egentlig skjønner jeg ingenting.

For innleggene som gjerne tar mest av, er de jeg bruker minst tid på. Og engasjement kan vekkes av de rareste ting. Slik som gårsdagens innlegg om handlelapper (“Vi som elsker handlelapper”) og dagens snapstory om Kristi Himmelfartsdag. Altså, makan til engasjement!!

Til vanlig får jeg kanskje 5-10 kommentarer på et bra innlegg, men innlegget om at jeg liker å ha med meg handlelapp i butikken (…) har i skrivende stund fått over 100 kommentarer! Hvordan er det mulig?! Haha! Dere er gærne. Altså, den gode typen. Ikke den der man eier et tresifret antall katter.

Og på Snapchat i dag har jeg snakket om at ingen egentlig vet hvorfor man feirer Kristi Himmelfartsdag. Maks 1 av 10 i hvert fall.

Og etter det har det KOKT(!) på snapchaten min. Jeg kan ikke engang åpne Snapchat, uten at telefonen får heteslag. Det må ligge hundrevis (bokstavelig talt hundrevis!) av snapper med forklaring på hva himmelfart er for noe. Og her har jeg snappet i årevis uten å noensinne være i nærheten av en sånn type respons. Fantastisk.

Jeg vet ikke hvorfor jeg lager et helt eget innlegg om dette, jeg tror bare responsen tok meg litt på senga. Dere er en gjeng med gærninger. Og jeg elsker dere x-)

P.S. Kristi Himmelfart feires 39 dager etter første påskedag og feires til minne om at Jesus farte opp til himmelen 39 dager etter sin oppstandelse.

P.P.S. Handlelapp er magisk <3 #lappMeBaby
 

Les: “Vi som elsker handelapper” og følg Pappahjerte på Snapchat 😉

Jeg elsker det øyeblikket når jeg våkner og ser rett på deg.

Du har sneket deg inn fra rommet ditt og vil overraske pappa. Et forventningsfullt ansikt som står der og smiler. Klar for en ny dag, klar for livet.

Kanskje hopper du opp i senga og kryper inntil meg, kanskje rapper du telefonen min og løper ned i stua.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Kanskje er jeg egentlig litt for trøtt, men hvordan kan jeg være trøtt når du står der og smiler fra øre til øre?

Spesielt på en dag som denne. En lang og varm fridag til å gjøre akkurat hva vi vil. Når vi vil. Hele dagen.

Så river jeg tak i deg og pakker deg inn i dyna. En stor klem og dagen kan begynne.

Dette lukter sjokolademelk lang vei 🙂

/ Den beste starten på dagen <3

Vi ere en nasjon vi med, vi handlelappere 🙂

I går skjedde det noe rart. Jeg var på butikken og løp mellom reolene med handlelappen høyt hevet. Da kom en dame forbi, lo litt og kommenterte at jeg brukte handlelapp.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Og det synes jeg var rart, for selvfølgelig bruker jeg handlelapp! Alt annet er galskap og hver gang blir det samme greia. Jeg skal bare ha 3 ting, men så kommer jeg på én ting til og én ting til, og vips er det 5 ting og maks-kapasiteten min er tre. Alt over det glemmer jeg uansett om jeg lager de beste regler.

Jeg kan stå utenfor butikken og nynne på nasjonalsangen:
– “Yååghurt, melk og mais og pølser, ost er bra å haaaa”.

Men så fort jeg kommer inn i butikken..
– “”Yåååghurt, melk og… nei. Yåååghurt, mais og … nei”.”

Så kommer jeg ut med yoghurt, bananer, dopapir og saft. Derfor har jeg bare innsett at jeg er helt avhengig av den gode gamle handlelappen. Skrevet på papir og med en penn til å stryke bort underveis. Da kan jeg slavisk følge lista helt til den er tom, uten å bruke halve turen på å rote rundt i hjernen etter ting vi ikke trenger.

Men ja, innser jo nå at det ganske garantert er et vaskekte alderdomstegn. Men men, heller det enn 17 flasker ketchup i kjøleskapet 😉

/ Handlelappen er din venn ♥ (Flere som meg? Legg gjerne igjen et pip Ü)

En sykdom sprer seg blant norske foreldre og jeg er smittet.

Vi river opp døra og valser inn i barnehagen. Barna er allerede på vei ut. Ingen behov for å ta av seg skoene, bare snu i døra og ut igjen. Men som seg hør og bør må jeg alltid vurdere forholdene. Og som alltid tenker jeg slik foreldre ofte gjør: Mer klær er bedre. Gud forby at barna fryser.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Plutten har på seg en tynn t-skjorte under en tynn fleecejakke. Han begynner å ta av seg jakka før han sikter seg inn mot utgangsdøra.

– “Æpp æpp æpp,” sier jeg og ber ham ta på seg jakka igjen.

– “Jammen, Tommy har jo bare på seg t-skjorte”, klager han.

– “Ja vel, så fint for ham. Du kan kle av deg utover dagen, men for nå: Jakka på.”

Jeg er litt fornøyd med meg selv. Streng, men rettferdig. Kan jo ikke gi etter for barnas krav bare fordi de andre har slappere regler enn oss. Makan.

Jeg husker at jeg glemte å se etter om det var skitne klær i hylla i går og tar en tur bort for å sjekke. Da jeg kommer tilbake står han og snakker med en av de ansatte.

– “Steinar sier jeg kan ta av meg jakka.”

Hva? Kle av seg jakka allerede? Uhørt! Det er fortsatt tidlig om morgenen, det er fortsatt for kaldt. Herregud, det var jo snø for bare.. noen uker siden.

– “Ja vel… Ehm.. Ja nei, da får dere bare ta av jakka etter jeg har dratt..” sier jeg og innser raskt hvor teit det hørtes ut.

Jeg ser bort på den ansatte som ikke blander seg eller trumfer pappas råd. Det slår meg at jeg var ganske stresset på morgenkvisten og tenkte egentlig ikke over hvor varmt det var ute. Jeg spør den ansatte hva han tenker og han svarer forsiktig at det var 20 grader da han dro hjemmefra.

Jeg ser ut vinduet. Alle barna løper rundt, bare korte ermer. Ikke en eneste fleecejakke å se. Lukten av solkrem. Jeg sjekker mobilen, den viser 22 grader. Knallblå himmel, skyfri himmel, vindstille. Og én gutt med fleecejakke dratt igjen helt opp til haken…

Det var da det slo meg: Jeg har blitt en sånn man lover seg selv å aldri bli. En sånn som synes klatrestativet er for høyt, bakken for bratt, trampolinen for glatt og maten for varm. Jeg har blitt bitt av overbeskyttende-basillen.

Jeg har blitt en sånn pappa.

Lue og skjerf i 22 grader? Blir fort kaldt i skyggen, vettu.
 

Pass deg! Du kan få sølevann på armene!
 

/ I morgen skal barna få gå ut med vått hår! #YOLO

* Følg Puterunderarmene-hjerte på Facebook *