hits

Skolebarn i politiavhør

To stoler trekkes tilbake og beina skraper mot gulvet. Det gnisser stygt i øret.

Vi setter oss ned. Han ser på meg med et fast blikk, som om han ikke har noe å skjule.

Men jeg lar meg ikke lure.

Picture of policeman, young suspect and female police agent
 

- "Spiller du poker" spør jeg. Litt for å bryte isen, litt for å ham til å prate.

- "Tja.. litt?" svarer han.

- "Fint"

Jeg tar opp en kortstokk og begynner å stokke. Prøver å få ham nysgjerrig og usikker på hvor jeg vil med dette.

- "Vet du hvordan du vet at motstanderen din bløffer?"

- "Nei?" svarer han usikkert og blunker.

- "Du lærer deg å lese ham. Noen spiller overdrevent selvsikre, mens andre begynner å prate unormalt mye eller snurper seg sammen som et piggsvin. Så du studerer motstanderen din og hans/hennes tendenser. Hvor mye pleier han å raise pre-flop, hva slags kort spiller han ute av posisjon, er han passiv, aggressiv, også videre. Etter hvert vil klare klare å få en god indikasjon på hva han eller hun har på hånden når dere endelig sitter ansikt til ansikt og vedkommende prøver å stjele pengene dine med bare dopapir på hånda."

*fnis*

- "Du sa dopapir"

- "Å jasså, så du synes det var morsomt? Poenget er: Jeg har studert deg. Jeg kjenner alle dine vaner og uvaner, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet at du har noe å fortelle.

- "Fortelle?"

Den påtatte fornærmelsen i stemmen og måten han vrir seg ukomfortabelt i stolen, viser at jeg er på rett spor.

- "Spar det til juryen, kameraten din har allerede fortalt oss alt. La oss bare gå rett på sak: Hvor var du i dag mellom klokken null åtte null null og femten tredve?"

- "Ehm.. på skolen og SFO?"

- "Ja, og hva skjedde der?"

- "Ehm.. ingenting?"

- "Det skjedde overhodet ingenting i løpet av syv og en halv time?"

- "Nei"

- "Jeg kan kjøre fra Oslo til Trondheim og fortsatt ha god tid til kjøttkaker og en tissepause, og du prøver å fortelle meg at heeeele den tiden har du opplevd ingenting?"

- "Ehm.. jeg tror det?"

- "Ikke én eneste ting som er verdt å fortelle om?"

- "Vet ikke. Husker ikke"

...

Og sånn er det hver eneste dag.

Uansett hvilken innfallsvinkel jeg går for.

Jeg kan være så supertrivelig jeg bare vil eller kjøre på med et godt gammeldags politiavhør - svaret blir det samme.

Hva har du gjort? Hva har du lært? Hvem har du lekt med?

Samme svar. Hver eneste dag.

Vet ikke. Husker ikke. Ingenting.

Men så lenge han ikke klager eller ser ut til å skjule noe viktig, så er det vel et godt tegn. Det har vel bare blitt så dagligdags alt sammen, at han tenker at det ikke er noe å prate om.

Fotball, pokemon, venner, skole - det er jo bare livet hans på en måte.

Lite vet han at jeg kunne sittet i timesvis og hørt om alt han har opplevd i løpet av en dag, og ikke kjedet meg et sekund. Men jeg får vel bare sitte på gjerdet og vente.

En vakker dag skal jeg nok klare å finne ut av hva du gjør i løpet av en dag på skolen, men ikke i dag. Heller.

Composite image of school supplies
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Den kule faddergutten

Vi kommer kjørende inn på gårdsplassen, og rett utenfor huset holder to gutter på å trikse på syklene sine. Hopper ned fra fortauskanter og drar på bakhjulet. Kult kledd og tøffe gutter.

Happy boys with skateboards
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
 

young boy with dirtbike in halfpipe
Licensed from: Jorg Hackemann / yayimages.com
 

6-åringen kjenner igjen han ene. Det er fadderen hans fra skolen. Vi snakker altså om en gutt som er minst 2 hoder høyere enn min sønn og nærmest på størrelse med meg.

Min storelille 1.klassing gleder seg til å hoppe ut av bilen og hilse på ham. Å søren, tenker jeg. Hvordan skal dette gå?

For jeg husker godt hvordan det var da jeg var på den alderen. Man hadde en slags gjensidig respekt for alle på sitt eget trinn, men de som var yngre var jo bare snørrvalper.

Det trengte kun å skille ett år for at man følte seg 10 år eldre enn småtassene på trinnet under. Ikke søren om vi gadd å prate med sånne små babyer, det var vi for tøffe for.

Så det var med klump i halsen jeg så at min store gutt, som plutselig ikke var så stor lenger, tasset ut på gaten for å hilse på guttene. Jeg sto halvveis gjemt bak bilen og krysset fingrene.

- "Hei" ropte han med tydelig iver i stemmen.

De suste forbi i høy fart. Plutselig synes jeg de virket 2 meter høye og fryktinngytende som en streng rektor på en dårlig dag.

Så snudde faddergutten seg mot det lille fadderbarnet, viftet luggen bakover, nikket med hodet, fant frem sitt største smil og ropte helhjertet:

- "Halla!"

Så trikset de videre og viste seg frem, mens 1.klassingen sto og så på med store øyne. De store gutta. De er kule, de.

Og det slo meg: Dette er fremtidens forbilder for ham. Ikke pappa som klipper gress og løser kryssord, men de kule gutta som kan dra på bakhjulet.

Og det var bare så fantastisk hyggelig å se. At de store barna tar litt ansvar for de små, og ikke er for tøffe for å si hei. Også når læreren ikke følger med.

Det fyller meg med håp og glede. For som småbarnsforelder, nå med skolebarn, henger mobbespøkelset alltid og truer i horisonten.

Spesielt med tanke på hvor mye man hører i media om mobbing. Men ting som dette viser at verden ikke er fortapt.

Så lenge det finnes tøffe barn som tør å være en venn.

Alt som skal til er et lite hei. Eller et kjempestort halla.

Happy boys watching movie
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

❤️

Lille frøken baconost

Hørt om jenta som har pappa rundt lillefingern?

For Christina mener at jeg skjemmer bort lillesnuppa hver gang hun er med meg på butikken.

Som selvfølgelig er helt feil. Jeg er ikke så lett å lure at jeg lar meg manipulere av en liten tuppe som vet nøyaktig hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil. Hjelper ikke å skru på skjermen her i gården, pappa er en klippe.

Har jeg en handleliste så følger jeg den slavisk. Men så hender det jo en gang i blant at vi har glemt å skrive noe på lista og hvis det er sånn at lillesnupp har fått med seg at det er noe vi trenger, men som ikke står på lista, ja da kjøper jeg selvfølgelig det.

For her i familien har vi litt dilla på baconost for tiden. Kanskje spesielt lillesnupp. Derfor tenker jeg det er greit at vi alltid har det i kjøleskapet. Og det fine er at hun har oversikt over når vi går tomme og minner meg ofte på det i butikken.

I det siste har jeg riktignok stusset over at jeg synes det går veldig(!) mye baconost, men samtidig har jeg stolt på at snuppeluppa har kontroll på sakene, og kjøpt så snart vi angivelig er tomme.

Og det var ikke før Christina tok en skikkelig rydderunde i kjøleskapet til frokosten i dag, at jeg innså at jeg muuuuuligens har blitt ført bak lyset av en søt, liten manipulator...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Lille frøken baconost <3

JA til retusjering av barnehagebilder

På tide å sette en stopper for galskapen.

For du har garantert lest saken. En fotograf tilbød å fjerne sår/kviser på barnehagebilder, og dette fikk en mamma til å se rødt. Saken tok fyr i sosiale medier og en av konsekvensene var at fotografen mistet oppdraget for Ullensaker kommune.

Saken har splittet det norske folk, som når står på hver sin klippe og roper.

Pardon my french, men hva faen?

Picking nose
Licensed from: ia_64 / yayimages.com
 

22. desember 2017 skrev jeg saken "Fornærma 2017". Teksten var et håp og en bønn for fremtiden, om at krenkebevegelsen ville dø ut og at den sunne fornuft atter ville gjenoppstå.

Men som denne saken så veldig tydelig illustrerer: Krenkebevegelsen lever i beste velgående.

For det er selvfølgelig ikke annet å forvente i 2018 at man får et spørsmål om en liten justering av snørr og sår til å dreie seg om skjønnhetsidealer og retusjering.

Er det virkelig ikke mulig å skille mellom å kutte seg under barbering og å skjære av seg hodet?! Må alt tolkes og overdramatiseres noe så inn i hampesvarten til enhver tid?

Hadde fotografen skrevet "Ønsker du at jeg skal gjøre leppene større, legge på smokey eyes og ta av 5 kilo rundt midjen?", ja da hadde jeg forstått reaksjonen.

Men det er snakk om å fikse på sår og snørr! Hvis det er så jævlig farlig: Hva da med deg, kjære overdramatiske mamma, som i denne saken fremstår sminket og velfrisert; er ikke det juks? Kanskje har du kviser og sår i hele ansiktet, men du har sminket deg, fikset håret og freshet deg opp, slik absolutt alle andre gjør for bilder.

Hvorfor skal du få lov og ikke barna? Skal jeg begynne å anklage deg for å skape et urealistisk skjønnhetsideal som sender et budskap til verden om at du ikke er god nok som du er fordi du bruker sminke? Nei.

Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme at mine barn skal ha blåmerker på et bilde, fordi DU mener at det er naturlig? Hva om blåmerket ble forårsaket av en som plager barnet ditt hver eneste dag. Vil du at barnet skal bli minnet på dette hver gang de ser på bildet for resten av livet? Kanskje, kanskje ikke, men la nå meg få ta det valget for MIN familie!

Det er ikke snakk om å gjøre nesa tynnere og pannen rynkefri, det er snakk om å få et bilde som barnet selv og foreldrene kan være fornøyde med. Det er MINE barn, det er bilder JEG skal betale for! Kan ikke jeg få muligheten til å fjerne et sår dersom jeg mener at det er best for mine barn?

girl picking nose
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com
 

For som far må jeg få si at jeg er drittlei av den moraliserende krenkebevegelsen som til stadighet skal frarøve meg muligheten for å ta valg for min familie.

Og hva er det man er redd for, egentlig? At noe så uskyldig som dette sender signal til barna om at de ikke er gode nok? Er vi der nå? At å tørke bort en buse regnes som en skjønnhetsoperasjon? Galskap. Helvetes galskap.

Ja, hva med hårgelé forresten? Da endrer man jo hårets naturlige fasong. Fysj! Boikott produsentene av hårgelé!

Og hva med ungdomsskolebilder som ender i årboka? Hadde det ikke vært fint å kunne fjerne den store salatbiten som sitter fast i reguleringen eller gjøre små justeringer hvis man er veldig plaget med kviser? Eller MÅ man tvinges til å bli definert av kviser, sår og snørr i nesa?

Jeg synes det sender et signal i feil retning hvis man lar krenkemoralistene få sette agendaen for hele landet. Og det er kanskje det som irriterer meg mest i denne saken. Dette at Ullensaker kommune sa opp avtalen med fotografen på grunn av dette. Det at frykten for å krenke noen og bli hengt ut i sosiale medier blir så stor at de politisk korrekte moralistene alltid vinner.

I etterkant har fotografen riktignok fått oppdraget tilbake, men ikke før de fjernet punktet om å fjerne sår og snørr fra bildene. Som er ett skritt frem og to tilbake..

Så jeg sier nei. Stå opp mot galskapen. La folk få ta egne valg. Nei til krenk i hver eneste krok.

Og du? Husk å la sminkekosten ligge neste gang du skal ta bilder da. Juksefant.

Norges største edderkopp??

Når edderkoppen er så stor at den får barna til å se små ut.

Etter gårsdagens knusende nederlag, der jeg snublet stygt i leksene til 1.klassingen, følte jeg det var på høy tid å gjøre et skikkelig comeback.

Så da passet det egentlig bare bra at lillesnuppa våknet opp litt snufsete i nasan i dag, klar for en rolig pusledag i heimen.

Jeg tenkte først at vi kunne se på litt TV og legge rolige 12-biters puslespill, men da vi rotet rundt i skapene fant vi plutselig noe rart.

En leke jeg helt hadde glemt.

En leke vi fikk av farmor til pluttens 6-årsdag, men som var for kompleks for eldstemann og altfor skummel for lillesnupp.

Den gigantiske saltvannsedderkoppen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Første gangen jeg pakket opp boksen for en tid tilbake, tok det meg bare 2 sekunder å se at jeg aldri i verden kom til å klare å bygge noe så pirkete og omfattende, men i dag har jeg noe å bevise. I dag må jeg tilbake på hesten etter pungsparket fra leksene i går.

Derfor kastet vi oss over edderkoppen med skrekkblandet iver, og gjett om vi koste oss!

Ja vel, så tok det nærmere 2,5 timer å bli ferdig, men sjekk ut denna bad boyen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det verste av alt er at den virker!

Saltvannet reagerer med en magnesiumplate som igjen får elektrodene til å... aner ikke. Noe skjer, men jeg har verken kunnskap eller intelligens nok til å forklare hva. Men det er noe motorgreier og det får edderkoppen til å fise over gulvet i en vanvittig fart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gregory har tatt sitt første bytte.
R.I.P. pipemus (2018-2018).

 

Stolt? Ja.

Å skru sammen denne kompliserte kladden av tannhjul og plast anser jeg som ingeniørarbeid av ypperste sort, og velger derfor å ta tilbake selvtilliten jeg tapte i går ;-)

Så nå: La jakten på et lettskremt offer begynne! ;-)
 

/ Venner og familie er herved advart

Løa? Hva pokker er Løa?

Så har det altså skjedd: Jeg henger ikke lenger med på leksene til 1.klassingen..

For jeg hadde jo håpet at jeg skulle klare å hjelpe barna med lekser i hvert fall frem til videregående, men så skulle det altså bare gå 4 uker og 2 dager før jeg snublet i første hinder.

For i dag tidlig satt 6-åringen på kjøkkenet med leksen han skulle lese inn på ipad. Jeg oppholdt meg i stua og da det ble stille, snek jeg meg inn igjen.

Der satt han og plottet inn navn og nummer og la filen inn i skolens system.

- Gikk det bra? spurte jeg.

- Ja da, svarte han.

Litt nysgjerrig på hva han hadde lest, plukket jeg opp boken. Leksene kan gjøres på nivå 1, 2 eller 3, alt ettersom hvor stødig man er på lesefronten.

Og jeg mener, etter 36 tøffe vintre er jeg rimelig selvsikker på leseferdighetene mine. Så jeg hoppet rett til nivå 3 og begynte å lese høyt, bare for å kjekke meg:

- Jan og June har egg i en kurv. Farfar koker egg til Jan og June. Hva har farfar i løø.. laa.. løøaaa? Laø? La-ø? Lø-a? LØA?! Hva søren er Løa?

Superstresset for at jeg hadde stått fast på en leselekse for førsteklassinger, gikk jeg for det eneste riktige: Skyld på fasit.

- Æh, må være skrivefeil det der. Skrivefeil i læreboka liksom, det er proft..

Men da pekte 6-åringen på neste side:

- Se her da pappa, her står det også løa.

cof
Jan hører en lyd fra løa. Mø-ø. Mø-ø.
 

Så ser han tilbake på forrige side og legger to og to sammen før pappa rekker å si noe.

- Det er jo en låve bak farfar. Kanskje løa betyr låve?


 

Jeg innser raskt at han har rett, men jeg kan jo ikke trekke meg nå.

- Tja, kanskje det, men jeg har i hvert fall ALDRI hørt om det før.

Da ser han på meg med et lunt smil og sier:

- Kanskje du også skal begynne å gjøre lekser?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hilsen frustrert far som må ta opp fag fra barnehagen x-)

Pinlig hendelse på hyttetur

I helgen var jeg på tur i Odalen med en gjeng med trivelige folk.

Turen var helt fantastisk, men på lørdag kveld hadde vi en litt uheldig episode.

I hvert fall når man prøver å være stor og tøff mann på tur..

hide
Licensed from: zittto / yayimages.com
 

For der lå vi. Godt plassert i hver vår sovepose, på det kjempeflotte leirstedet. I hytter og hus lå folk og snorket i alle etasjer. Selv lå jeg i hemsen av den ene hytta, med min gode venn og svoger, Steffen.

Dagen hadde vært lang og tøff, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Steffen ble derimot liggende og scrolle litt på telefonen, men det skulle raskt ta en dramatisk vending...

For det var ikke mange minuttene han rakk å scrolle, før jeg plutselig spratt opp av soveposen.

Han tenkte vel bare at jeg hadde glemt noe, men så skjedde det som skulle bli til morgendagens store snakkis...

For der satt jeg altså, rett opp og ned på knærne. Midt på natten, uten å si et ord.

Så lente jeg meg plutselig fremover,

plukket opp mobiltelefonen som lå på bakken bak puta,

løftet den med begge hendene,

og med en tilgjort babystemme, en sånn stemme man gjerne bruker for å snakke til kjæledyr,

så jeg ømt og kjærlig på telefonen og sa:

- "Nå skal du få en suss, fordi du er så god og tålmodig".

Så ga jeg telefonen et stort smask midt på skjermen, før jeg krøp tilbake i soveposen og snorket i vei.

 

Så...

Ja...

Lite skjønte jeg da jeg sekunder senere våknet forfjamset og trøtt til lyden av en svoger som brølte så voldsomt av latter at jeg tror han pådro seg ribbeinsbrudd x-)

horse
Licensed from: Daniel Marcus / yayimages.com
 

P.S. Om jeg fikk høre det til frokost dagen etter? Ja. Veldig ja.

/ Takk og farvel, O tynnslitte macho-image

Magisk helg i skogen

Sitte på en stubbe og kjenne på lukten. Lyng, blåbær, furu og myr.

Et friskt pust fra nord gjør luften forfriskende kjølig før den atter legger seg. I sekken ligger kaffen og venter med en varm klem om man trenger.

Solen kommer inn over tretoppene, en hakkespett spiller trommesolo mot et gammel trestamme. En dompap svinger forbi for å si hallo og langt inni skogen knekker en kvist. En elg?

Flere kvister knekker og noe stort nærmer seg. Tror jeg, før jeg ser at det er to små ekorn med brusete haler som hopper og danser i trærne.

Og her sitter jeg. På en stubbe og bare nyter. Lyden, stillheten, luktene og luften.

Etterpå skal vi samles rundt bålet på leirplassen igjen. Det blir kos. Ringe hjem til frua og høre hvordan det går hjemme. Men det blir først etterpå, for akkurat nå er jeg bare her. På min lille stubbe. Resten av verden står i flymodus.

Sniker en varsom hånd ned i sekken og knekker av en sjokoladebit. Smaken blander seg med skogslukten og skaper en fortryllende mix av natur og glede. Skuldrene senker seg og urmennesket får puste. Her blant trær og tjern og fugl.

Sitter jeg og bare nyter.

Norsk natur er Norge på sitt beste.


 

/ Takk for turen, Odalen - du var fantastisk :-)

En ny snekker i byen

Fy fasan, nå er jeg stolt!

For jeg har bygget noe!

Dette innlegget er for øvrig en fortsettelse fra "Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid"

Ja vel, så er det ikke noe romskip. Ingen avanserte vinkler eller strømpunkt. Ikke innebygd kaffemaskin eller pølsekoker.

Men det ER en flyttbar vegg. En ferdig vegg. Laget av meg.

Og vet du hva, det gjør meg faktisk dritstolt.


De veldig ikke-flyttbare plankene er skåret ut og montert opp på flyttbare stolper :)
 


En ørliten malejobb gjenstår, så er vi i boks :)
 

Vegg/porten/døra jeg har laget er festet med to skruer til det opprinnelige reisverket, og de kan enkelt skrus ut når veggen må flyttes for å få tilgang til varmepumpas ytterdel (som er gjemt bak plankene).

Jeg er jo ikke spesielt handy, men i løpet av dette prosjektet har jeg innsett at det går an. Man må bare tenke litt, prøve litt og stå på litt.

For en erfaren snekker er dette sikkert en konstruksjon på apenivå, men for meg er det starten på noe stort. For vi har kjøpt et gammelt hus nå, et hus som krever litt omtanke og kjærlighet. Og det tenker jeg å gi det. Med snekkerbuksa på :-)

Så får man bare starte med noen enkle småjobber først, lære underveis og tørre å prøve, så blir det to-tom-fire og kompliserte påbygg om ei litta stund ;-)

Handylivet, here I come!

/ God helg!

Takk mamma og pappa ❤️

/ Til støtte for ettervernskampanjen for barnevernsbarn (sponset med gratis genser)
 

Takk for at jeg fortsatt kan være litt liten iblant.

Takk for at dere alltid vil være voksnere voksne som jeg kan stole på og spørre. Som kan så utrolig mye og byr på dere selv. Alltid.

Som ville løpt til Afrika og tilbake bare for å hjelpe. Som bruker hvert våkne sekund på å ta vare på familien, som har oppdratt en fantastisk søskenflokk og en skokk med herlige barnebarn.

Takk for at dere alltid er positive og på tilbydersiden. Det er aldri et nei å hente, selv om jeg vet at dere helt sikkert har lyst en gang i blant. Aldri nei, alltid ja. Ja, det fikser vi, det ordner seg. For dere ser alltid løsninger. Kanskje utfordringer, men aldri problemer.

Takk for at dere kan alt, i hvert fall i mine øyne. Jeg er voksen nå, men jeg tror fortsatt at dere kunne bygd et romskip hvis dere ville. Takk for at dere er de forbildene man bare hører om.

Takk for at dere aldri slutter å oppdra oss, takk for all tiden, alle årene, all kraft og energi dere har lagt ned i å skape et liv for oss barna.

Takk for at dere alltid vil være mamma og pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne teksten er skrevet til støtte for "Takk mamma, takk pappa"-kampanjen i regi av Fellesorganisasjonen og Landsforeningen for barnevernsbarn.

For ikke alle har noen å takke. Ungdom i barnevernet har ingen rett på fortsatt hjelp etter fylte 18 år.

Barnevernet har kun plikt om å "vurdere ettervern", men i praksis betyr det at mange ungdommer må flytte ut av barnevernsinstitusjoner eller fra fosterforeldre når de fyller 18 år.

18 år! Da går de fra barnevern til ingen vern. Og det er (pardon my french) helt forjævlig.

Det ønsker Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) å gjøre noe med!

Regjeringen jobber nå med et forslag til ny barnevernslov, og LFB og FO ønsker å sette ettervern på dagsorden. De krever lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år, men de trenger støtte fra folket.

Jeg ønsker derfor å oppfordre alle mine lesere til å signere oppropet "Takk Mamma" og vise deres støtte til denne viktige saken :-)

--> Si JA til å gi barnevernsbarn rett til hjelp etter fylte 18 år

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Følg @pappahjerte på Instagram