Jeg er med i en fantastisk pappagruppe på Facebook som heter Pappaklubben. Det er en stor gruppe med 20 000 engasjerte pappaer. Et fordomsfritt sted der man kan åpne opp og få svar. Og gudene vet vi mannfolk trenger slike forum!

For livet som småbarnsfar byr på mange tanker og frustrasjoner, og vi menn er jo tradisjonelt sett ganske dårlige på å snakke om slike ting. Så med tanke på menns mentale helse elsker jeg at det finnes et slikt sted, der en frustrert småbarnspappa kan få svar fra en gjeng med andre pappaer. Her inne deles og diskuteres stort og smått, med alt fra bil til samliv. Og egentid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For egentid er virkelig mangelvare i livet som småbarnsforeldre. Hvor ble den av? Det livet jeg en gang kjente, fritid og alt det der, hva skjedde? For det er jo ingen hemmelighet at når man setter barn til verden så skriver man under på en slavekontrakt der du fraskriver deg grådige mengder egentid de neste 18 årene. Du går fra å være fri som fuglen, til å få en lat herre som krever konstant tilsyn. De første årene er det helpensjon døgnet rundt, og selv om natten våkner den late chartergjesten opp og krever servering. Bytte bleier, vugge vogna, mate, legge, skifte, bade, mate, vugge, legge – det tar aldri slutt!

Så blir det taktvis bedre år for år, men hvert år bringer også noe nytt. Når man endelig kan kaste ut bleier og barnevogn, så er det bare å skru opp taxiskiltet, for da skal det kjøres til skole, aktiviteter, venner og cuper.

Og ikke engang begynn å snakke om kjøkkentjenesten! Visse dager føler jeg meg først og fremst som kokk og fulltidsansatt i oppvasken mer enn noe annet. Det er frokost, matpakker, middag og oppvask hele døgnet rundt. Oppå alt dette har man også fulltidsjobb, kanskje en partner man vil tilbringe tid med og et hus eller leilighet som krever sitt. Gulvvask, klesvask, snåmøking, gressklipping og fandens oldemor.

Så.. hvor passer venner og egen fritid inn i alt dette? De gjør ikke det. Med mindre noen får utvidet døgnet med 2-3 timer, er det en kabal som på ingen måte går opp. Og det kan slite litt på selvet, for selv om barn er magisk og livet som foreldre er et priviligert liv jeg ikke ville byttet ut for noe i verden, så overlater det jo ikke mye tid til seg selv.

Så de første par årene tror jeg man gjør seg selv en stor tjeneste ved å bare akseptere det. Det gamle livet er over, et nytt liv er her nå. For med en liten baby i hus er liksom alt nytt og da er det kanskje like greit å bare gi avkall på alt annet for en stund, og bare fokusere på å finne seg til ro i en helt ny hverdag.

Men så begynner ting å skje. Barna klarer seg mer og mer selv, og man er ikke like låst til stellebordet som før. Og da tror jeg det er viktig, både for en selv, barna og forholdet at man plukker opp egentiden igjen. For barn er gøy altså, men hvis det er alt man gjør, så tror jeg man blir gæren til slutt. For man trenger også å leve for seg selv. Ikke bare være en servicerobot 24/7, men pleie egne interesser. Golf, jakt, poker eller strikking – det må være tid til å være seg selv også.

Jeg kan i hvert fall skrive under på at jeg blir helt tussete hvis jeg ikke får klemt inn noe egentid i en hektsk hverdag. Det er ikke alltid det passer, og det er greit, men noen ganger må man nesten bare få det til å passe. Ellers går man på veggen til slutt. Jeg er et veldig sosialt vesen og må henge ut med venner og finne på ting jevnlig for ikke å gå på veggen. Så iblant må det være mulig å si at i morgen må jeg finne på noe med gutta. Aller helst legges planer så langt frem i tid som mulig, slik at det er lettere å få hverdagen til å gå opp.

Jeg har for eksempel to jakthelger i året som er hellig, og da må Christina bare ta alt. Det trenger jeg for meg, for å være en best mulig pappa resten av tiden. Og en kveld i uka vil jeg gjerne møte kompiser. Det er jo ikke alltid det går opp, men da har man i hvert fall håpet. Og så er jo fysisk oppmøte gjerne mer tidkrevende enn online, så iblant møtes vi også online for å game og chatte på discord. Det er egentid! Klarer man å legge det etter at barna er lagt og kjøkkentjenesten i mål, er det vinn-vinn. Men jeg mener at alle par burde klare å få den brøken til å gå opp, hvis man blir enige om hvor mye egentid man trenger og hvor mye som er realistisk å få til.

Aleneforeldre derimot, de folka der fortjener en statue av seg selv i gull! Spesielt de som kanskje ikke har familie som kan stille opp og hjelpe til. Her blir man kanskje nødt til i større grad å ta med barna på egentiden og det er ikke noe halvdårlig alternativ det. Denne uka hadde jeg med guttungen på bowling sammen med en kompis av meg som hadde med seg sin sønn. Moro aktivitet med barna + egentid for voksne = Vinn-vinn!

Men.. vi er bare én familie. Hvordan folk får det til å gå opp, hvilke behov man har, hvor mange barn etc skal ikke jeg legge meg opp i. Jeg har ikke fasit, jeg bare synser. Jeg ville vel egentlig bare slå et slag for egentiden og si at det kan være lurt å ikke glemme seg selv midt oppi alt. Vær der for barna, men vær der også for deg selv.

// Ikke glem deg sjæl 🫶