Akkurat nå er jeg litt sjokkskadet her jeg sitter. Jeg har nettopp sendt avgårde en mail der jeg takker nei til en stor og veldig spennende mulighet. Kall det en slags gullfugl. Akkurat hva det er har egentlig ingenting å si, men det er en sånn type mulighet jeg ville solgt lillefingeren og halve kongeriket for da jeg var nede i kjelleren i høst.

Jeg har gledet meg lenge over denne muligheten og sett på den med stjerner i øynene, men noe i meg strittet i mot. Et eller annet dypt der nede. For selv om hodet sa ja, så var det noe i kroppen som sa nei. Magefølelsen. Og magefølelsen, den tar aldri feil. Hjernen er korttenkt og impulsiv, og vil gjerne hive seg over det første og beste, men magefølelsen er underbevisstheten som aldri tar feil.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gjennom livet har jeg nemlig lært meg å stole på magefølelsen. Det er noe med at hver gang jeg lytter til den, så viser det seg på sikt å være rett. Bare ved to anledninger har jeg bevisst overkjørt magefølelsen, og begge ganger endt opp med å betale dyrt for det. Derfor har jeg bestemt meg for aldri å tvile på den igjen.

Det er lett å si når ingen vanskelig beslutning er i sikte, men i dag hadde jeg en sånn. Et vanskelig veivalg der man virkelig får se hva man er laget av. Som om noen vifter en million kroner i ansiktet ditt, men noe i deg sier at du ikke skal ta pengene. Det er lett å si, men vanskelig å faktisk gjøre. Var det bare tomt prat når ting var enkelt, eller er jeg mann for mitt ord? Før ville jeg kanskje tatt den enkleste veien og hoppet på det første og beste toget, men da jeg karret meg opp av kjelleren lovet jeg meg selv å aldri komme på kant med meg selv igjen. Så i dag tok jeg et sånt valg. Avviste en mulighet som kunne vært stor og gylden. Men jeg gjorde det. Utelukkende basert på magefølelse. Og jeg er utrolig stolt av meg selv.

Litt uvel, det må jeg jo innrømme, men innerst inne vet jeg at det er rett. For jeg stolte på instinktene og var tro til mitt ord, og da kan det aldri bli helt feil. Så skulle man selvfølgelig håpe at det i blant var mulig å spille av livet som to parallelle filmer, der man får se utfallet av begge veivalg bli utspilt til fulle, men sånn er det jo ikke. Det er det som gjør vanskelige valg så tøffe; man vet rett og slett ikke. Er det rett, er det feil? Er jeg dum, er jeg smart? Derfor valgte jeg å følge instinktene, for jeg vet i hvert fall hvor det har ført meg å gjøre det motsatte. Og den som kjemper mot seg selv, vil alltid tape.

I september hadde jeg gleden av å holde tale som fadder for min niese i hennes konfirmasjon. Det var en ganske banal opplevelse egentlig, med tanke på at jeg akkurat da befant meg i kjelleren, men dro på meg findressen og smilet for en dag. Den talen dreide seg mye om å lytte til magefølelsen ved livets mange tøffe veivalg, og i dag var jeg plutselig konfirmanten selv. Satt og hørte på meg selv som sto der og ba meg stole på prosessen. Så det gjorde jeg.

Jeg har lenge levd etter prinsippet “Trust the process”. Stol på prosessen, bare gi det litt tid. Kanskje kjæresten din dumpet deg i dag og hele verden føles tapt, men når du møter din livs største kjærlighet om 5 måneder og dere får barn om 3 år, så vil du forstå at det var det beste som kunne hendt deg. Men akkurat nå føles det selvfølgelig ikke sånn. Bare stol på prosessen. Gode ting vil komme ut av dette også. For når én dør lukkes, vil en ny dør åpnes, man vet bare aldri helt når det skjer. Derfor valgte jeg å lukke en dør i dag og stole på at livet åpner en annen. Litt kvalm nå, men innerst inne jeg vet at det er rett.

Lytt til magefølelsen, følg instinktene og stol på prosessen.

// Stol på magefølelsen ❤️