Den største nedturen i 2019

For ganske nøyaktig ett år siden startet jeg på det som skulle bli det største, mest fantastiske prosjektet i 2019. Fit for fight! Et halvt år med fokus på helse, trening, sunn mat, søvn og velvære. Desiree Andersen, Line Victoria Husby Sørensen og meg selv, sammen på en reise mot et bedre liv. Det skulle bli en kroppsdugnad av dimensjoner og alt skulle bli fabelaktig.

Etter å ha tatt FØR-bilder, blodprøver, fysiske tester og sett den grusomme sannheten om bulende mager, biologisk alder og trøtte øyne, var vi supermotiverte til å gi kroppen et sunnhetsløft.

De første ukene var også helt fantastiske og ting så virkelig bra ut. Jeg spiste sunnere, sov mer, trente mer og følte meg bedre enn noensinne. Men så, etter bare noen uker, raknet hele prosjektet og gikk rett i dass. Hva skjedde?

Sannheten er vel at livet kom i veien for store ambisjoner. Og når man er tre personer som samarbeider om et ambisiøst prosjekt, må det klaffe for alle. Og det gjorde det ikke. Jeg kan ikke gå inn på akkurat hva som skjedde, men livet stakk kjepper i hjulene for én av oss, og brått falt hele korthuset.

Lenge trodde jeg vi skulle klare å få prosjektet opp på beina igjen, men det var for sent. Lufta hadde forlatt ballongen, og derfra og ut var det som å løpe med ett knekt bein.

Det var for meg et gigantisk nederlag. Jeg var så sinnssykt klar for store forandringer, masse energi, inspirerende innhold og en helt ny hverdag, men når ting raser, så raser det. Det er det som er så dumt når man samarbeider med andre. Det kan være supermotiverende til tider, men man får også deres utfordringer med på kjøpet.

Mange snakker jo om at det er så lurt å få seg en treningspartner hvis man skal begynne å trene regelmessig, men jeg har alltid ment at det er en dårlig idé. Det er vanskelig nok å få klemt inn treningsøkter i en travel hverdag, om ikke det skal klaffe for én person til også. Og hvis den andre dropper trening en dag, er det veldig lett å droppe det selv også.

 

Etter at Fit for Fight gikk dukken, fortsatte jeg derfor litt på egen hånd, men på ingen måte like ambisiøst og intenst som først planlagt. Jeg fortsatte å løpe regelmessig og lagde masse sunn og deilig frukt- og grønnsaksjuice 😊

Det ble riktignok aldri det helt store og dagen jeg hadde sett så vanvittig frem til, dagen vi skulle ta ETTER-bilder som ville sjokkere verden, kom aldri. Og for meg, var det den største skuffelsen i 2019. Jeg føler jeg skuffet meg selv, dere og alle som fulgte med på prosjektet 😔

MEN, som et lite plaster på såret, så tok jeg faktisk et bilde på badet en dag i april da jeg følte at jeg endelig begynte å se litt resultater. Det var en gledens dag, da jeg følte meg som 100 millioner dollar! Jeg innså for første gang at gode rutiner, mer søvn, jevnlig trening og høyt inntak av grønnsaker (gjerne som juice) hadde en vanvittig positiv effekt på kropp, hud og hode.

Så her er et slags ETTER-bilde. Jeg vet at bildet får dette til å virke veldig kroppsfokusert, men det representerer like mye hvor bra jeg følte meg på innsiden. Det er bare litt lettere å ta bilde av en kropp enn en hjerne 😋

Og med det avslutter jeg det som har vært min absolutt største skuffelse i 2019. Måtte 2020 bringe god flyt og medvind i seilene 😊

P.S. I morgen avslører jeg den desidert største oppturen i 2019 😉

Hele landet i kollektiv fyllesyke

Jeg har alltid sagt at julen er over så snart papiret forlater den siste pakken under treet. For gaveåpningen på julaften, stappmett på ribbe og riskrem, er julens absolutte klimaks.

Men med årene har jeg innsett at romjulen har sine helt egne kvaliteter den også. For etter den store festen, er det som om landet går inn i en periode med kollektiv fyllesyke.

Vi står opp sent, vi holder oss på sofaen, vi slapper av, vi rydder litt. Noen lunter kanskje en tur med hunden, andre lufter skiene på fjellet, men ikke så fryktelig mye mer enn det. Ingenting av verdi blir gjort i romjulen.

Jeg merket det spesielt da jeg dro på butikken for å kjøpe frokost i går tidlig. Jeg hadde bare raskt sjekket klokken før jeg dro, men da jeg kom til butikken måtte jeg dobbeltsjekke igjen. Var klokken 03 på natten? Nei da, den var 08.30, men hele verden sov.

Og mens jeg sto der dønn alene på en ensom parkeringsplass, omgitt av kjølig blått lys, den typen lys man alltid ser før det store slaget, slo det meg: Har zombie-apokalypsen inntruffet og jeg gikk glipp av festen? Eller har hele landets befolkning reist på juleferie og etterlatt meg alene i Norge, som Kevin i Home Alone?

Men nei da, det var bare romjulen. Tiden for å puste ut etter julens strabaser og lade opp til et kliss nytt år. En fin tid, en rolig tid, en merkelig tid.

En tid der tiden står stille i en slags kollektiv meditasjon. En tid for laaange frokoster. Og jeg liker det.

Og da jeg gikk ut med søppel i dag, møtte jeg to naboer på tur. De skulle bare lufte hunden, men gjorde store øyne da de så meg. Sikkert fordi det var det første mennesket de hadde sett på 4 dager.

Eller kanskje på grunn av den underfundige dresscoden, der jeg sto i superundertøy og crocs, og følte meg som en slags definisjon av romjulen.

/ Romjulen er de rareste dagene i året 😆

God Askepott-dag!

Jeg vet ikke hva det er med «Tre nøtter til Askepott», jeg vet bare at det ikke blir skikkelig jul uten.

For filmen er jo ikke spesielt bra, sånn egentlig. Historien er ganske ordinær, spesialeffektene er superduper u-spesiale og kvaliteten er sånn midt på treet. Men musikken, atmosfæren og stemningen er bare helt magisk.

Jeg tror det er fordi det er den ene tradisjonen jeg har klart å holde på i alle år. Og når jeg sitter der i sofaen, i joggebuksa med et par skiver julekake med brunost, da vet jeg at vi er der igjen. Det er julaften og årets beste dag har så vidt begynt.

Bak oss ligger flere uker med spenning og neglebitende venting, foran oss ligger timene som utgjør årets indrefilet. Selveste julaften. Årets beste dag ❤️🎄

Og det er noe rart ved tanken på at for nøyaktig ett år siden satt jeg nøyaktig her, og om nøyaktig ett år vil jeg sitte nøyaktig her igjen. Det er den ene konstanten i et liv i konstant endring. Og av alle rare tradisjoner et mennesker kan ha, har jeg valgt meg denne.

Årene endrer seg som en fugl i flukt, men 1,5 timer av hvert år forblir den samme. Det er noe poetisk nostalgisk over det. En hellig time der verden står stille. Kun Askepott og hennes strabasiøse ferd mot prinsens hjerte. Også meg med julekaka.

I år som i fjor og året før der, ble den hellige timen helligholdt. Barna fikk streng instruks om å være på sin beste oppførsel og farfar fikk munnkurv fra å avbryte filmen med tankesprang og innspill.

Og så, når den siste snøfilla forlater prinsehestens bakfot, fyker til værs og filmen er over, kan julaften starte. Og der er vi nå. Med tegnefilmer på tv, klementiner i klypa og årets beste timer i lufta. Julen er magisk.

Med det ønsker jeg alle mine fantastiske lesere en magisk julefeiring!

Måtte svoren bli sprø og marsipanen smake som englevinger.

Frem med godsmilet – nå er det jul!! 😄🎉

Årets beste julefilm er norsk!

Latter, glede og garantert julestemning – denne julefilmen må du bare se!

Denne førjulen ble, som førjuler flest, ikke helt som antatt. Trodde jeg hadde kjempegod tid og ville rekke så mye jul at det ville tyte ut jul både foran og bak, men så kommer hverdagen og krever sitt, og brått sitter man der, bare noen dager før julaften og tenker: Hva skjedde? Jeg har jo ikke engang blitt lei av julemusikk enda!

Vi som hadde så store planer om å få sett alle julefilmene i katalogen! Alt vi har sett til nå er Alene Hjemme, og da sovnet jeg! Så jeg har vel egentlig følt meg litt snytt, men det var frem til i går kveld.

Da benket jeg meg ned i sofaen sammen med ungene, for å se en episode av vår nye favorittserie på Netflix: 44 katter. Men så dukket det opp en anbefaling på en norsk julefilm vi ikke har sett enda. Fra 2016. Snekker Andersen og Julenissen.

Den må vi se, ropte barn. Den må vi se, ropte jeg. Og det er jeg så utrolig glad for, for for en fantastisk film! Jeg hadde ikke så store forventninger, men den filmen blåste meg helt av banen.

En halvtime uti lå jeg i en dam av rørte pappatårer og kjente julestemningen lyse som stjerna i toppen av treet. Den har latter, den har nisser, den har Prøysen – den har alt!

Så hvis du er på jakt etter skikkelig god gammeldags julestemning i de siste dagene før jul: Sjekk ut Snekker Andersen og Julenissen! Anbefales varmt fra alle i sofakroken J

(Skjermbilder: Fantfilm Fiksjon AS / Youtube)

 

/ Vi er nok ute i samme ærend, du og je ❤️

Jeg har fått meg jobb!!

Dette blir så utrolig spennende!!

Jeg må nesten klype meg i armen for å skjønne at det er sant, for etter snart 6 år som blogger på heltid, har jeg fått meg en 100% stilling! Og nei, det er ikke nok en rar jobb i dette merkverdige influencer-universet, men en helt «vanlig» jobb! Med arbeidstider, sjef, sykemeldinger, tjenestepensjon og hele pakka.

Før jeg går videre, må jeg jo bare si at det er helt vilt at jeg har jobbet i over fem og et halvt år som pappablogger på heltid! Det er jaggu ikke verst for en mann som i utgangspunktet hatet barn 😆

Jeg er så ekstremt takknemlig for alle dere som har fulgt denne bloggen over flere år. Dere som har fulgt oss gjennom tykt og tynt, og gjort det mulig for meg å leve av bloggen.

Jeg har ikke tenkt til å gi meg med bloggingen altså. Å nei nei, det går ikke. Jeg har blitt altfor glad i bloggen og alle dere som leser den, til å slutte å skrive den. Men jeg kommer til å skrive sjeldnere enn før.

Istedenfor 6-7 innlegg i uka, blir det kanskje 2-3 i uka. Kanskje mindre, kanskje mer – vi får se. Inntil videre er jeg mest opptatt av å komme godt i gang i den nye jobben og lære meg alt som må læres.

Og det er mye, for jeg har fått en vanvittig kul jobb i et helt rått firma! Ikke bare det, men jeg har fått med en ganske fancy tittel på kjøpet også.

Klar?

Peter Kihlman, Brand Manager i Hekta På Tur.

Klinger bra, hva? I love it! 😍🎉

Hekta På Tur er en familiedrevet nettbutikk som holder til i Stokke. Det er en supertrivelig gjeng med en visjon om å gi bedre turopplevelser for kvalitetsbevisste friluftsfolk, nybegynnere og «fjellfanter».

Jeg begynte i stillingen allerede på mandag, og etter snart 6 år med hjemmekontor var det en utrolig merkelig følelse å sette seg i bilen for å kjøre til jobb på morgenkvisten. Men fy søren, det føltes bra! Så langt har jeg hatt noen fantastiske dager på jobb og jeg gleder meg til mer! 😄

Jeg må innrømme at jeg har vært veldig spent på hvordan overgangen fra hjemmekontor til arbeidsplass skulle bli, men det har gått over all forventning. Jeg digger å være med i markedsmøter, jobbe med produkter, kunder og sosiale medier for noe annet enn min egen blogg.

Og det er altså så gøy å ha kollegaer igjen! De siste årene har det liksom bare vært Christina og meg, og vi møtes jo resten av dagen uansett, så det er en stor glede å ha nye folk å sparre med.

Jeg må også innrømme at det har vært utrolig deilig for hjernen. Med blogg er man i konstant eksamensmodus, men en «vanlig» jobb kan man legge fra seg når man går for dagen. Det likte hjernen godt.

Men nå må runde av her. Må preppe kaffemaskinen, lufte Teo og prøve å komme meg i seng ikke altfor sent. Skal tidlig opp i morgen, vet du. Ut i bilen før fuglene fiser, kaffen på termokoppen og P3 på radioen på vei til jobb.

Og jeg gleder meg 😊❤️

Gjør Peter glad –> Følg Hekta På Tur på Facebook

Dobbelt så stor, halvparten så smart

Vi sitter i bilen, en stresset far foran og to små gutter bak.

Vel, fullt så små er de vel ikke lenger. Men de er ikke SÅ store som de iblant tror. For så snart gutter når skolealder får de en selvtillit som ikke ligner grisen. Rett ut fra barnehagen og plutselig tror de at de eier sjappa.

– Da kjører jeg deg hjem, men så må han apekatten min bli med meg på noen ærender, sier jeg.

Som et godt trent kor, svarer de tostemt og samstemt på likt:

– Nei.

– Nei? sier jeg. Jo, sier jeg. Dere kan være sammen i morgen, men i dag trenger jeg litt hjelp, dessverre.

Og det burde jo være enden på visa, men de gir seg ikke.

Jammen.

Jommen.

Og 100 grunner til hvorfor jeg tar feil.

Men pappa gir seg ikke. Sånn er det bare. Jeg stopper bilen for å slippe av én, men to spretter ut.

– Kom a, fort! Vi løper inn og låser døra, hihihi.

Så spretter de i vei.

– Hei hei hei, sier jeg mildt. Ikke prøv dere.

Men de prøver seg.

– Kom a, kom a, vi løper.

Men da blir pappa brysk.

– ØY, aperumper, ikke prøv dere.

Pappa bestemmer og pappa har bestemt.

Så kommer de med kremargumentet:

– Nehei, for du bestemmer ikke.

– Jo.

– Nehei, for vi er to og du er bare én.

Men jeg ble ikke født i går og har motgiften klar:

– Jaha ja, dere er kanskje to, men jeg er voksen. Jeg er større, sterkere og tøffere enn dere.

Da blåser de seg opp som to hormonelle fjortiser som noen har dyttet i skulderen.

– Hei, vi er store vi også! Svarer de fornærmet.

– Ja ja jo jo, men dere er bare 7 år. Så dere to til sammen er 14 år, som fortsatt er bare halvparten av meg! Hah, så det så. Inn i bilen nå(!).

Jeg legger et lite trykk på den siste å-en og det virker. Én ape stikker, den andre lusker seg slukøret inn i baksetet igjen. Og vi kjører.

Pappa triumferende bak rattet.

Det er stille i baksetet og jeg tror det er lyden av resignasjon, men jeg tar feil. Det er lyden av et hode som tenker så det knaker. Og rundt 30 sekunder senere kommer det.

– Men pappa..?

– Ja?

– 7 + 7 er jo 14.

– Ja?

– Ja… og 14 + 14 er jo 28. Er ikke du mye eldre enn 28 egentlig?

Faen.

I min iver etter å vinne, glemte jeg helt at jeg har matteferdigheter som et rusa ekorn.

– Ehm… Ja nemlig, så jeg er faktisk MER en dobbelt så stor som dere til sammen. Så det så!

Sier jeg og skrur opp Nrk Super på full guffe.

Ingen flere spørsmål, takk. Pappa må skamme seg litt 😆

/ 14 + 14 = 38 😅👍

Familiekos og julehjerter

Reklame | Polarbrød

Tusj, hyssing, lim og papir – det er ikke så mye som skal til for å skape julemagi 😊

I helgen var vi på julebesøk hos mine foreldre, og i forkant hadde vi allerede annonsert et sterkt ønske om juleverksted. For mammas hobbyrom er nemlig en skattkiste av nips og naps, og dermed et perfekt utgangspunkt for et variert og spennende juleverksted

Man tenker liksom at det blir så komplisert og at det er så mye som må fikses for å ha juleverksted, men det er ikke så mye som skal til! Litt hyssing, noen trekuler, en sprittusj, saks og bånd – og vips så er det magisk julestemning rundt bordet.

Og det er asså så koselig! Skru på litt julemusikk, fyre opp røkelsen og klippe og lime sammen med kjempegira julebarn. En taustump her, en tøybit der og plutselig har man tryllet frem en smilende nissekone og syv små engler.

Barna elsker det og for oss voksne er det et velkomment hvileskjær i en tidvis stresset førjulstid. Ikke noe kjas og mas, bare kaffekoppen, joggebuksa og kvalitetstid med familien.

Til slikt hederlig nissearbeid smaker det godt med en matbit!

Og når travle, små nissemager knurrer, passer det perfekt med litt rask og deilig brødmat med godt pålegg og tilbehør.

Polarbrød Julehjerte er familiens soleklare julefavoritt. Saftig og godt brød med en deilig smak av havre. Brødet er passe grovt og like populært blant store og små.

Polarbrød Julehjerte passer perfekt til all slags pålegg, men spesielt godt med salami, brunost, skinke med gulost, leverpostei – ja nær sagt alt egentlig.

Så finn frem teip og saks og litt mat til jobben.

De beste minnene lager man selv 😊

Tips: Polarbrød kan oppbevares i fryseren og tines ved behov 😉👍

* Polarbrød fås kjøpt i alle butikker.

Rolig hint fra baksetet

Det er lørdag, det er shopping, det er jul, det er stress.

Pappa er i bilen med to små i baksetet, og listen med gjøremål er lang som et vondt år.

Vet vi må innom en stor og populær butikk, der halve Norges befolkning venter. Og alle er i det samme lunefulle julehumøret. Du vet, det humøret som sier: Gratis gløgg og pepperkaker gjør meg juleglad, men gi meg bare et hint av kø og jeg vil klikke i vinkel.

I tillegg må vi kjøre omveier og stå i ekstra bilkø, for det har gått et stort steinras på motorveien og all trafikk ledes via sentrum.

Så vi har god tid. Og jeg begynner å prate med barna i baksetet om hva som skjer. De spør, jeg forklarer. Om steinras, størrelser, masse og vekt.

De spør hvor store steiner det var og jeg forklarer at det var steiner så store som hus. Steiner så store at de ville klemt deg flat som en pannekake. Jeg vet at eldstemann har sett en snutt om meteorer på TV, og køen snegler seg av sted, så jeg legger i vei om at det var en stoooor stein fra verdensrommet som en gang i tiden kræsjet i planeten og tok livet av dinosaurene.

Deretter fulgte rundt 10 minutter med teorier og hypoteser i en slags improvisert forelesning fra en selvlært og uskolert professor. Men jeg synes det var spennende. Om hvordan utryddelse ga rom for at mindre arter kunne vokse frem, og at hadde det ikke vært for denne hendelsen ville menneskene kanskje aldri eksistert.

Vi var et godt stykke uti evolusjonsteorien og jeg følte at jeg virkelig nådde gjennom til dem, der de satt musestille i baksetet og lyttet til pappas fascinerende forelesning, da det plutselig lød fra baksetet:

– Wow, tenk at vi har snakket om dette heeelt siden vi dro hjemmefra…

 

Ingen lytting til pappas fascinerende forelesning der, altså. De kjedet bare livet av seg 😆

// Men 1-0 til meg for forsøket 😅

Årets kuleste julepynt!

Glad i Tre nøtter til Askepott? Sjekk ut den her!!

Tidligere denne uka fikk jeg tips fra en leser om at innsatte i Halden Fengsel har laget årets kanskje aller kuleste julepynt for alle oss Askepott-fans. Jeg ble jo selvfølgelig nysgjerrig og klikket meg inn i nettbutikken.

Jeg ble umiddelbart forelsket og 2 sekunder senere var ordren lagt inn. Bare se her!

«Askepotts gåte» er en snakkeboble i porselen, håndlaget av innsatte i Halden Fengsel.

I skrivende stund er det bare 11 stykk igjen på lager, og noe sier meg at de kommer til å bli revet vekk på sekunder. Så her er det førstemann til mølla for alle Askepott-fans!

Jeg er i hvert fall suuuuperglad for å ha sikret meg en av disse til vårt juletre, pluss en til i julegave til en heldig person der ute 😉 #hemmelighemmelig

–> Sjekk ut Askepotts gåte her (ikke sponset)

 

/ Askepååååått! 👸❤️🎄

Den altfor store genseren

Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte med.

Synes vel bare den var litt kul.

Og så var den på salg.

Denne blir bra, tenkte jeg.

Men så tok jeg den med hjem og jeg skjønte det straks.

Den kanskje litt store genseren var egentlig altfor stor.

Man får tre barn av størrelsen jeg har hjemme inni denne genseren.

Hva tenkte jeg med?

Et utrent øye.

En utrent pappa som prøvde å være erfaren pappa.

Kjøpe noe fint i en størrelse jeg ikke kjenner.

Til baby eller barn eller et sted midt imellom.

Men denne genseren er alt annet enn det.

Den kunne jo passet en liten voksen.

Ser jeg nå.

Inn i skapet med seg.

 

Og der har den ligget.

Hver gang jeg ser den humrer jeg litt flaut for meg selv.

Den genseren vil aldri passe.

Bakerst i skapet, innerst i skuffen, ligger der og er svær.

Aldri til nytte, bare til bry.

I går, i dag og nok en dag.

Men så går noen dager, det går noen til.

Fotball blir til ski, blir til fotball igjen.

Og så en vakker dag, ja faktisk akkurat denne, ser jeg den igjen.

I full lek, slik jeg alltid drømte om.

Den kule genseren som aldri passet.

Den tøffe genseren som aldri ble valgt.

Som har ventet tålmodig i alle disse år,

må snart inn i skapet igjen.

Det er med nostalgisk vantro jeg tar innover meg det jeg ser.

 

Den altfor store genseren

… har snart blitt altfor liten.

/ Tiden flyyyyyr 😔❤️