Det stinker overalt!

Vi befinner oss nå midt i den tiden folk her i Vestfold kaller: Våronna.

Det er den tiden på året da bonden sprer bæsj utover jordet. Og det lukter. Veldig. Og når man bor på et sted med jorder øst, vest, nord og sør, så lukter det veldig veldig. Overalt. Hele tiden.

Jeg er jo oppvokst på Kolbotn og jeg husker vi pleide å si at Oppegård var den eneste kommunen i landet uten kyr. Jeg vet ikke om det stemmer eller ikke, men spesielt mye landbruk er det i hvert fall ikke der. Så bæsj på jordet er liksom ikke en lukt jeg har vokst opp med.

Men det rare er: Lukten bryr meg ikke det dugg! Snarere tvert imot, synes jeg faktisk det er en litt koselig, landlig lukt!

Christina og ungene uffer og æsjer seg og påstår de nesten ikke får puste – så hvorfor i all verden reagerer ikke jeg på våronna som alle andre?

Dette har jeg lurt veldig på.

Men i går slo det meg endelig!

Det skjedde da jeg var ute og løp meg en tur (skryt skryt). På et tidspunkt løp jeg nemlig midt mellom to jorder som var midt i gjødslingsprosessen, og det luktet altså så intenst kumøkk!

Det føltes som om jeg hadde boret nesa mi rett inn i kaviarstjerna til en ku med magesjau.

Stanken var så tykk at jeg kunne kuttet gjennom den med kniv, og så intens at den kunne bleke asfalt. Men det rare var at det ikke plagde meg. Ikke et sekund. Snarere tvert i mot, så synes jeg lukta var litt koselig!

Hvordan er det mulig??

Og det var da det slo meg: Kan det ha noe med at jeg opplever våronna hver eneste dag?

Christina klager alltid over at jeg bruker så lang tid på do, der jeg sitter og scroller på mobilen, men all denne tiden tilbragt i en boble av selvforskyldt «våronna» – kan den ha gjort meg immun?

Ikke bare det, kan det også ha gjort at jeg forbinder lukten av kumøkk på jordet, med koselig egentid på do..?

Ikke vet jeg, men det jeg vet er at all tiden tilbragt på do tilsynelatende har fungert som en slags vaksine mot kumøkk. Og det er mer enn godt nok for meg 😆✌️

// God hælj! 🐄💩

Dagene vi ikke visste vi savnet

Det rare med denne nye hverdagen som har satt livene våre på pause, er at den har fått oss alle, ubevisst eller ikke, til å innse en veldig uventet ting.

Vi elsker hverdagen vi trodde vi var lei. Hverdagen vi alltid klager over og ønsker å ta en pause fra. Kjøre og hente til aktiviteter, kjøpe nye sko til barna (igjen!) på et fullstappet senter, stå i kø på butikken.

Men hverdagen er jo også mye mer enn bare det. Det er også å møte venner etter jobben, ta en økt på treningssenteret, fiffe svissen hos frisøren og dra på konsert med et band du elsker. Eller disse tingene som plutselig er borte nå.

Photo by Simon Maage on Unsplash

 

Og vi innser først nå hvor mye vi savner hverdagene. Alle disse tingene vi trodde vi var lei. Alle rutinene som går som en klokke. Lite visste vi at det var selve livet.

Men det kommer en dag, bare vent. Kanskje ikke i morgen, men kanskje rundt neste sving. Da man kan gi naboen en klem igjen. Møte venner på en fullstappet kafé og spise et gigantisk skolebrød som betjeningen har tatt på. Og det er greit. Det fint. Det er perfekt.

Og jeg tenker at det perspektivet på livet smaker ganske fint akkurat nå. Når man sitter inne og glor ut på livet som en katt i en boligblokk på en regnværsdag. Sitter og savner og gleder seg til dørene åpnes.

De tingene vi tok for gitt, tenk så fint å kunne glede seg til å vende tilbake til normalen. Tenk å kunne sitte på en gressplen blant hundrevis av folk og bare kose seg. Pølser på grillen og sol i fleisen. Ingen ettervekst så langt øyet kan se.

Jeg kan også ta meg i å savne dugnadsvakter i hallen. Stå ved vaffelpressa og høre feststemt småprat fra hundrevis av barn og foreldre. Også savner jeg klemmer. Så til de grader at når bommen går opp, kommer jeg til å klemme alt fra politihester til kemneren.

Kanskje ikke i morgen, men dagen etter det. Da kommer hverdagen vi trodde vi var lei og jeg gleder meg så veldig til å hilse den varmt velkommen.

Photo by Kelly Sikkema on Unsplash

/ ❤️

Panikk på butikken

Så der sto jeg. Helt pang i nøtta etter en lang dag på jobb. Og den ble ikke kortere av at Christina sendte meg en handleliste lang som et vondt regnskapsår på vei hjem.

Gidder du bare stikke innom butikken, sa hun, før hun sendte meg en digital handleliste så lang at den brukte opp 3 måneder med datatrafikk.

Etter en stressende uke, lite søvn og rett på butta etter jobb, var hjernen helt på ferie. Ville bare ut i finværet, ikke gå blant epler og bananer.

Men der sto jeg da. To pakker kjøttdeig, tacochips, avocado og rømme. Heldigvis var det veldig få i butikken og en av de ansatte kunne bekrefte at kvelden er den nye rushtiden. Alle er livredde for andre folk, så derfor er det plutselig stillest i butikken der det før var travlest.

Fint for meg, her holder vi avstand. Dessuten hadde jeg antibaccet på vei inn i sjappa. Pappa har kontroll. Men handle nå, før kroppen kollapser.

Jeg vet ikke om du har vært så sliten etter en tøff uke, at du handler på rent instinkt? Der var jeg i dag. Ikke tenke, bare gjøre.

Men underveis i en handlerunde tafser man jo på mye rart. Handlevogna, skapdører og emballasje. Ikke spise buser nå Peter, du antibaccet på vei inn i butikken, og så lenge du holder fingra i fanget og antibaccer på vei ut, bør dette gå bra.

Jeg kom meg gjennom egg og melk-hylla, innom frysedisken, innom kjøttdisken og var på stødig kurs gjennom varehavet. Men da jeg kom til frukt og grønt, tok hjernen ferie. Og det var da det skjedde…

Jeg holdt et godt grep rundt håndtaket på kundevogna og rullet meg bort til fruktland.

Epler, sto det på lista. Epler skal bli, tenkte jeg.

Dro en plastpose av rullen og skulle bare åpne den.

Men takket være innstendig og aggressiv bruk av antibac de siste ukene, var fingrene mine knusktørre som pappavitser. Og kroppen gjorde som kroppen ofte gjør; den reagerte instinktivt.

– «Her trengs friksjon», sa den og sleiket seg på fingeren…

En brøkdel av et sekund for sent, kom responsen. Panikken brøt løs.

Jeg som hadde tafset og klådd på dette sjuskete felleshølet av en kundevogn!!

Det er kanskje overdrevet, men i disse Korona-tider er det lett å bli paranoid. Her er man så flink til å holde seg hjemme, holde avstand, antibacce og spikre planker for vinduene, men så klarer jeg f… steike meg å regelrett sleike på butikkverdenens do-ring!!

Så la dette være en lærdom til alle: Hold fingra unna trynet! Det er faktisk bedre å spille lommetennis i kassakøen enn å grave etter gull i grisesnuta.

Så satser jeg på at det går bra og at jeg rir det av meg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Det blir lenge til jeg får kysse Christina igjen 😆🙈

PMS og parterapi

Reklame | Parweb

Jeg har mange ganger skrevet om «Ukas krangel» og tullet med alle de små og store kranglene vi har hatt oppigjennom årene. Alt fra nøkler som forsvinner og bager som ikke blir pakket ut av, til kommunikasjonsproblemer og PMS.

Verst av alt er nok PMS-en.

Til vanlig har vi så fin kommunikasjon, men når Christina går fra pus til tiger, går alt i vasken. Over natten blir hun en mannevond demon som biter og kjefter og klager på ALT jeg gjør. Og jeg er ikke dummere enn at jeg lar det irritere meg.

«Ja da, jeg skjønner at du har PMS altså, men det må da for faen gå an å ta seg sammen?!».

Sånt blir det jo ikke akkurat jubelstemning av…

Og etter PMS-en, kommer «Mannsen».

Mannsen er den mannlige versjonen av PMS og oppstår når mannen i forholdet har fått pisk på pung i flerfoldige dager og til slutt blir lei. Da blir han en sur gubbejævel som kan og vil misforstå alt. Han blir mutt, irritert, innesluttet og lei.

Dette skjer HVER måned. Alt er bare fryd og gammen, men så plutselig er vi tilbake i vår egen lille borgerkrig.

Men ENDELIG kan det se ut til at vi har hatt den samme gamle krangelen for aller siste gang.

For vi har nemlig fått hjelp!

Parweb er noe så enkelt og genialt som parterapi på nett!

Parweb består av korte videosnutter og oppgaver basert på faglig solide teknikker, som har som mål å gjøre parforholdet tryggere. Og det f u n k e r!

«Parterapi» høres litt skummelt ut, så jeg vil nesten heller kalle det et kurs. Et kurs der man lærer utrolig mye om seg selv, sin partner og hvordan parforholdet fungerer. Og ikke fungerer 😉

Og jeg mener: Man går jo på foreldrekurs, trenerkurs, dansekurs, datakurs etc, så hvorfor ikke gå på parkurs? Det har i hvert fall gjort underverker for oss!

 

Parweb består at to ulike relasjonsstier som er delt opp slik:

  • Gul sti – samlivsveiledning for par som ønsker å forbedre forholdet (denne følger vi).
  • Rød sti – for par i krise, enten fordi man sliter med å prate sammen eller på grunn av utroskap.

 

Parweb tar dessuten for seg viktige temaer som:

  • Husarbeid
  • Uvaner
  • Vanlige kranglemønstre
  • Lære mer om følelser
  • Sex
  • Fortid og fremtid
  • Krangling og reaksjoner

Spesielt stien «Husarbeid» har lært meg så utrolig mye! For første gang har det virkelig gått opp for meg hvor mye Christina gjør her hjemme, hvor mye jeg setter pris på det – og hvor altfor dårlig jeg har vært til å uttrykke min takknemlighet.

Vi har også vært gjennom «Vanlige kranglemønstre», der vi innså at den månedlige PMS-seansen utgjør selve «Grunnscenen» for krangler i vårt parforhold.

Men hver gang tigeren nå kommer ut av buret, vet jeg nøyaktig hva jeg skal si og gjøre for å temme den, istedenfor å gå i «Historiefella» og kjøre den samme utmattende krangelen vi har gjort gang på gang på gang.

Takk, Parweb! 😁🎉

Ønsker dere også å jobbe med parforholdet? Sjekk ut Parweb!

Med parterapi på nett, trenger man ikke reise til en parterapeut med høy timepris, dype stoler og venterom, men tar det hele fra sofakroken.

Trygt, komfortabelt og hyggelig. Alt man trenger er tilgang til kurset og et ønske om å slå et slag for kjærligheten. For ingen parforhold er enkle, men et godt parforhold er verdt å kjempe for ❤️

–> Les mer om «Parweb – parterapi på nett» her

 

Når samsoving feiler

Vi har alltid vært store tilhengere av samsoving. Det finnes mange delte meninger rundt samsoving, men for oss har det alltid vært en superkoselig greie.

Det blir jo ikke så ofte nå lenger, men når barna en gang iblant kommer tassende inn til mamma og pappa i løpet av natten, kanskje etter en spesielt skummel drøm, er ingenting hyggeligere enn det. Ligge ved siden av hverandre og kjenne på varmen og tryggheten.

Men nå kan det se ut til at samsoving er slutt for alltid for ett av barna.. 😅

 

For tidligere denne uka var jeg så trøtt at jeg kræsjet supertidlig til sengs. Men på vei til puta lagde jeg så mye lyd med skapdører og alt at jeg vekket et av barna. Så innen jeg rakk å komme meg til sengs, var vi to. Bare koselig det. Trodde jeg..

Christina var fortsatt våken og syslet med sitt før hun stemplet inn for kvelden. Strikke ut pinnen, høre ferdig Trumps tirader, lufte Teo med podcast på øret.

Dere som kjenner meg eller har lest denne bloggen en stund, vet at jeg sover særs urolig. Jeg går i søvne, prater i søvne, skrur på lys, jager tyver gjennom huset, hopper inn i klesskapet etc.

Det pleier å gå helt fint om alt er stille i verden, men ved den minste lyd hopper jeg opp som en Surikat på jobb. 9 av 10 ganger handler det om å jage tyver. Så da Christina glapp håndtaket og smalt dodøra i veggen…

Jeg husker ikke stort av det, men dagen etter tikket det inn en melding fra Christina:

 

Viser seg at jeg da midt på natten har sittet og brølt «HVA SKJER?!?!» til et av barna, som selvfølgelig panisk, fikk øyebrynene dratt helt opp til hårfestet og evige strekk i hjertemuskelen.

Så da er vi i hvert fall ferdige med samsoving med ett av barna. Det andre barnet vil nok fortsette en liten stund til, men det er jo bare et spørsmål om tid før også dette barnet starter dagen brått og ubekvemt med falske anklager, sprekk i trommehinna og varige mén 😂🙈

Sexflause i gruppechatten

Vi lever i en totalforandret hverdag, med mange kreative løsninger på digitale flater. Og med så mange teknologiske nyvinninger på så kort tid, er det jo bare dømt til å gå skeis for noen.

Jeg trodde lenge at det bare ville være gamlinger og pensjonerte lærere som ikke ville forstå hvordan videochat fungerer, eller streame live fra doskåla, men her for noen dager siden gikk jeg jaggu på en smell sjæl 🙈🙈

Det var onsdag kveld og Peter skulle spille poker med gode venner. Men i disse corona-tider kan man jo ikke sitte rundt et bord sammen, derfor måtte vi komme opp med en ny, digital løsning.

Heldigvis er nettpoker lovlig i Norge og derfor satt vi opp vår egen turnering kl. 20 om kvelden og avtalte å møtes der. Siden det er litt gøy å prate sammen når man først skal spille kort, men fordi vi var altfor mange til å ta det på video-chat, ble det avtalt å sette opp et eget chatterom på Discord. Og her startet problemene for Peter.

For jeg anser meg selv som over middels datakyndig, men akkurat Discord har jeg aldri vært borti. Dette er altså et eget program som folk bruker for å prate sammen med de spiller dataspill, nettpoker etc. Som en slags konferansesamtale, bare med et kulere navn.

Så Peter (83 år) lastet ned Discord et par timer i forveien og la telefonen i lomma. Sånn, da har jeg det til i kveld, tenkte jeg. Så gikk jeg inn på kjøkkenet for å prate litt med frua.

På akkurat denne dagen skulle selvfølgelig skjebnen ha det til at Peter ønsket å presentere en teori for sin kone. En teori han hadde ligget og grublet lenge på kvelden i forveien.

Og den handlet om sex. Selvfølgelig gjorde den det. Og det var ikke måte på hvordan jeg lekset opp! La ut om hvordan menn og kvinners sexlyst er som ulike typer bølger på havet. Om hvordan kvinners lyst er som bølger mot stranden, frem og tilbake i varierende styrke, mens en manns lyst er som en voldsom tsunami.

Jeg presenterte og gestikulerte, og ganske snart utviklet det seg til et foredrag som hadde fortjent sin egen PowerPoint.

Etter hvert ble det da også ganske personlig, da jeg begynte å dra inn eksempler om folk i salen. Jeg trodde egentlig at Christina tok poengene og nikket bifallende, men det var frem til jeg plutselig hørte klagerop.

– ØY!

– PETER!

Jeg så forskremt på Christina. Når fikk hun mannsstemme??

Men til min store forskrekkelse så Christina like forskremt tilbake.

Hva søren var det?!?!

Det var da jeg kom på mobilen i lomma…

Litt redd for hva som ventet meg, fisket jeg den opp og løftet røret til øret.

– Eh… hallo…?

– Peter!! Hva er du driver med?! Vi kan fortsatt høre deg…

Og vips så var Peter både sprutrød og 85 år gammel på et splittsekund 😆🙈

/ Pass dere for ny teknologi, folkens 👴🏻👍🏻

Gullkorn fra en PMS-kvinne!

Jeg vet jeg leker med ilden nå, men jeg setter gladelig livet på spill for å bringe dere dette sitatet. Bare sånn for at dere skal forstå hvilke tilstander det er her i huset når PMS-en rår.

* Fordi det plutselig har blitt hyperaktuelt akkurat nå…(!), her er en ønskereprise fra arkivet *

 

For i forrige uke, etter flere dager der Christina spontan-antente flere ganger daglig og løp etter meg med høygafler bare jeg kuttet en agurkskive litt skjevt, ble det plutselig stille.

Helt stille som etter en storm.

Tordenskyene forsvant, havet stilnet og solen kom frem.

Da jeg hadde kjent litt på det en stund og turte å stikke hodet opp av skyttergraven igjen, sto Christina der.

Strålte som en sol og smilte fra øre til øre:

– ”Sånn! Nå hater jeg deg ikke lenger”

 

/ Takk for denne gang, Satan. Vi sees om fire uker 😆✌️

Ukas krangel: Den sultne hunden

* Til glede for nye lesere og gamle kjennere, dette er en ønskereprise fra arkivet *

 

Det er søndag formiddag.

I stua driver Christina og rydder, mens jeg går fra rom til rom på jakt etter oppvask. Barna holder på med sitt og nyter en rolig formiddag i søndagstempo. Alt er bare fred og fordragelighet, alt er ved det normale.

Alt, bortsett fra Teo. Han som på denne tiden av døgnet pleier å ta en velfortjent cowboystrekk i kurven, er usedvanlig masete. Han fotfølger oss hvor enn vi går, vifter med halen og bjeffer hver gang vi nærmer oss kjøkkenet.

Det er selvfølgelig Christina som først oppfatter at noe er galt.

– Skjer med Teo i dag da?

– Tja, mumler jeg.

– Vent litt… Du har gitt ham mat, ikke sant?

– Ehm… ja? Eller… nei.

– HÆ?! Men i helv… Han skulle jo spist for evigheter siden!

– Ja, jeg vet det, men jeg må ha glemt det. Du kunne ikke bare gjort det selv, da?

– Men vent litt, Peter… Jeg ga ham medisinen hans før frokost.. Og da satte jeg alarmen på ovnen til å pipe én time senere, for å huske å gi ham mat.

– Og..?

– Ja, jeg trodde jo kanskje du ga ham mat da du var på kjøkkenet og skrudde av alarmen i stad?!

– Hæ? Nei, jeg har ikke skrudd av alarmen.

– Jo..? Du var jo på kjøkkenet da det peip.

– Nei nei nei… Det stemmer ikke.

– Men jeg hørte jo at –

– Hallo, jeg hadde jo husket det!

– Er du sikker?

– JA! Tror du jeg er helt teit eller? Jeg har IKKE skrudd av den alarmen i dag.

Men akkurat da, mens diskusjonen er på det bristende punktet der begge parter begynner å tvile på hverandre og dårlig stemning er i ferd med å blusse opp som en flamme, kommer det plutselig fra en liten tass i hjørnet av sofakroken:

– Eh, pappa? Det har du faktisk. Fordi du sa til meg: “Kan du skru av alarmen? Jeg gidder ikke høre på den pipinga”

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Takk skarru ha, plutten.. Sorry, Teo.

* Følg Surrehjerte på Facebook *

53 sekunder med egentid!

I dag skjedde det.

Endelig! De perfekte omgivelsene for egentid.

Christina måtte jobbe og låste seg inn på soverommet med macen. Ungene fant frem vannpistoler fra i fjor sommer og en bøtte vann, kledde på seg og løp ut. Plutselig var det stille. Helt 100% stille. Egentid.

Men klok av skade vet jeg at stillheten er en lunefull jævel. Man tror det betyr ro, men egentlig er det bare som vannet som trekker seg tilbake fra stranden før tsunamien treffer. Eller..?

Kan vi virkelig ha kommet dit at verden er et rolig sted og pappa kan få et minutt for seg selv uten konstante avbrytelser? Ja, for man hører jo stadig småbarnsforeldre som klager og bærer seg på sosiale medier om hvordan karantene-hverdagen med barn i hus, holder på å få dem til å gå på veggen.

Men brått står jeg der altså. Latter utenfor, fingre som knatrer i vei på et tastatur på soverommet, verden er i vater.

Så jeg sniker meg inn på do, fisker frem mobilen og setter på episode 4 i den fantastiske serien «Tiger King» på Netflix. Må egentlig ikke på do, men det har med årene blitt min man cave i hverdagen og her inne søker jeg tilflukt.

Å sitte i fred på do, er litt som å meditere i en sirkel av stearinlys og røkelse. Bare med buksa rundt anklene og en fornemmelse av grevling.

Uansett.

Egentid nå.

Skrur på episoden..

Alt vel..

Skal det virkelig…

* dunk dunk dunk* – lyden av støvler som smeller i plattingen.

Er det..

En dør rives opp:

– PAPPAAA!!!!!

Så kommer Christina stormende ut fra soverommet:

– PETER, HVOR LA DU KRAGEN TIL TEO? HAN SLIKKER SEG PÅ SÅRET IGJEN! HVOR ER KRAGEN??

– PAPPA?!?!?!

– UNGER, HVOR ER PAPPA?!

– VET IKKE! PAPPA!!!!

– PETEEEEER?!

– PAPPAAAAPEEETEEEERPAPPAAPRPPETETPAPRETER!!!!!

 

53 sekunder…

53 vakre sekunder og så var det på´n igjen.

…og man lurer på hvorfor småbarnsforeldre går fra vettet i disse karantenetider 🤣

Osten over eller under??

Dette spørsmålet deler nasjonen i to! Hva mener du?

Tøffe tider til tross, vi kan ikke bare snakke om smittetall og hytteskam heller. Det er på tide å ta opp et av de virkelig store temaene, som ingen andre tør å ta opp.

Så i dag, herren være med meg, hiver jeg ut en skikkelig brannfakkel. For på en brødskive med ost og syltetøy, skal syltetøyet være oppå eller under osten??

Det ble vi nemlig sittende og diskutere i lunsjen på jobben en dag, og meningene var overraskende delt!

På den ene siden har man de som mener at syltetøyet skal ligge under osten, altså ned mot skiva. På den måten skaper den både en limende effekt og osten legger seg som en klissbeskytter på toppen.

Osten holder seg på plass og syltetøyet streifer ikke innom overleppa på vei inn. Enkelte (jeg!) mener også at smaken blir bedre. Først treffer osten sansene, før syltetøyet kommer i andre fase og velsigner munnen med sin søte ettersmak.

Opposisjonen mener derimot at syltetøyet skal brukes som topping oppå ost. Legger man det under, vil det skvises ut på siden når man setter tennene i ostelaget og det blir mer klin.

På denne måten unngår man også at syltetøyet trekker inn i brødet og lager en blaut masse. Osten ligger mer utsatt, men trenger man lim til osten kan man bruke smør.

Tilhengerne av dette alternativet mener gjerne at kombinasjonen av smør og syltetøy under osten blir for mye klin. De mener også at tyggeopplevelsen blir bedre av at tennene treffer syltetøyet først, slik at det søte, klissete syltetøyet baner vei for den litt tørrere osten.

Så hva mener du?

Jeg beklager å måtte splitte nasjonen over slikt et betent og tabubelagt tema, men i disse tøffe tider synes jeg det er på sin plass med litt morsom forskning på lavt nivå 😄

// Oppå eller under – hva mener du? 🍓🧀🍞