“Finn deg en hverdagsjente” ❤️

“Finn deg en hverdagsjente” har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.

* Dette innlegget er en ønskereprise av et mye etterspurt innlegg fra 2018 ❤️

 

For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.

Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.

En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.

En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.

Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.

Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding.

En rolig kveld i armkroken.

En fin sang på radioen.

En knusekos på kjøkkenet.

Lykken i hverdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Hverdagsjenta mi ❤️

Hvem setter lyden på 17???

Man tror man kjenner et menneske, men denne uken lærte jeg noe om Christina jeg ikke helt vet om jeg kan leve med 😱🙈

For se for deg at du sitter og ser på TV. Det er litt for lavt, så du må skru opp lyden. Går du for et helt vilkårlig tall på et greit volum, eller lander du ofte på partall eller oddetall?

Altså: Hvis lyden er ok på volum 23, er det ok for deg? Det er det nemlig ikke for meg!

Jeg vet ikke om det er tegn på galskap eller helt normalt, men jeg takler altså ikke å ha TV-lyden på et oddetall.

Så selv om volumet er helt greit på 23, må jeg opp på 24 før jeg kan gi meg. Aller helst vil jeg lande på et rundt tall (20 eller 30), men jeg kan nøye meg med et partall.

Og det som enda verre er, jeg kan ikke gå ned fra 25 til 24 og stoppe der. Nei, da må jeg i så fall gå ned fra 25 til 23 og så opp til 24 igjen.

Er det rart? Det har alltid virket så normalt, men når jeg leser det nå, ser jeg at det heller mot galskap.

Men det er greit, jeg har levd fint med det hele livet. Men det var frem til her for noen dager siden…

Dette med TV-lyden kom nemlig opp under innspillingen av denne ukens episode av Gjesterommet, og jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte hva Christina hadde å si om saken.

Hun setter nemlig lyden på 17! Hvem i all verden setter lyden på 17???

19 er enda verre! 😳🤢

 

Jeg var sekunder fra å løpe ut døra og aldri komme tilbake, da hun heldigvis kom med en fornuftig forklaring. Hun gjør det nemlig helt bevisst – nettopp for ikke å bli spist opp av den slags tall-galskap jeg holder på med.

Det kan jeg respektere, for det betyr i hvert fall at hun anerkjenner at dette er en greie.

Og det var akkurat det som fikk meg til å begynne å lure: Er det andre som har det sånn? Er det andre som bryr seg om lyden står på 23 eller 24? I så fall, hvilken side står de på? Finnes det faktisk de som mener at oddetall er veien å gå her i livet? Bare tanken gir meg frysninger 😅

Legg veldig gjerne igjen et pip i kommentarfeltet!

Vil du høre mer om Christinas forklaring på det forferdelige tallet 17, finnes det i den dagsferske episoden av podcasten Gjesterommet 😄

Hør Gjesterommet på iTunes, Spotify, søk opp “Gjesterommet” i din podcast-app, eller hør direkte her:

/ Volum 24 4 life 😎👊

Småbarnslivet har forandret seg

Jeg husker da jeg kom hjem på ettermiddagene før. Fant jeg Christina og de to apekattene samlet i sofaen, så de alltid på det samme. Det gikk i Paw Patrol, Drømmehagen, Masha & Mishka eller noe annet fra barne-tv med epileptisk tempo og psykedeliske farger.

Men da jeg kom hjem fra tur med Teo i dag, var det stille. Har de dratt noe sted?

Jeg slipper løs Teo, tar av meg headsettet, skoene og jakka. Ingenting.

Alt jeg hører er utydelig prating fra TV-en i stua.

Jøss.

– Hallo?

Ingen svarer.

Jøss, er det fotballtrening i dag? Dugnad? Akutt behov for butikkbesøk? Jeg stikker hodet ut igjen, men bilen står fortsatt parkert utenfor garasjen.

Merkelig.

Jeg tasser inn på kjøkkenet og sjekker mobilen.

Ingen meldinger.

– Hellååå?

Lyden på TV-en står fortsatt veldig høyt på. Har de bare gått fra TV-en og alt, uten å si fra til meg?

Jeg går for å skru av støyen nede i TV-stua, men idet jeg titter over kanten, ser jeg tre velkjente fjes i sofakroken. Alle tre klint sammen som sild i tønne, alle med øynene limt til TV-skjermen som rådyr i fjernlys.

– Å hei! Jøss, sitter dere her da, jeg trodde kans-

Tre hoder rynker pannen synkront, ser på meg og sier i kor:

– Hysj, pappa – vi ser på Farmen!

Så der er vi altså nå.

Før satt vi samlet og så på Fantorangen og Eddie, nå er Christina og ungene hekta på Farmen Kjendis, mens pappa sitter alene på gulvet og piller med Lego.

Skal si tidene har forandret seg 😆

Jeg sov ute i -8 grader!

Tenk deg at du er på vei til sengs. Pusset tennene, skrudd av lyset og klar for en god natts søvn. Så åpner du døra til soverommet og der inne er det åtte minusgrader!!

Det var det som ventet meg på onsdag. På en måte.

For da jeg begynte i ny jobb i desember på et sted fylt med friske og raske turfolk, var jeg smertelig klar over hva det ville bety.

Og ganske riktig, i forrige uke kom beskjeden. Neste onsdag blir det tur, folkens. Pølser, bål og overnatting – det blir bra!

Jeg rev opp telefonen, sjekket vær-appen og ganske riktig – det er fortsatt vinter. 8 minus og snø i vente, vi skulle ikke bare.. tja.. ventet til juli da? Tenkte jeg. Men som sagt, skal jeg noensinne få noe som minner om et hint av respekt på kontoret, blir jeg nødt til å følge strømmen, og derfor hang jeg meg på.

Men jeg må innrømme at det føltes som galskap, der vi gikk i lystig lag opp en liten fjellside for å sove på toppen av en knaus. Utendørs, i februar, i Norge, i småsnø og 8 minus.

Men jeg hadde fått låne utstyr av tipp toppersen kvalitet og var blitt lovet en goood natts søvn i hengekøya.

Jeg utelot å nevne stort om mitt første forsøk på å sove utendørs her for en ukes tid siden. Da var det 5 pluss på gradestokken og jeg hadde min første natt noensinne i hengekøye. Det gikk hva man på godt norsk ville kalt: Dritt.

For den gang tenkte jeg selvfølgelig ikke på vær og vind, ly og le, så jeg slang bare hengekøyer for søsteren og meg opp i første og beste treklynge. Men den kvelden var det meldt minst 15 meter i sekundet på pila og regn i store mengder. Storm og regn, og jeg hadde halvhjertet hengt opp en duk som bare halvveis dekket begge posene.

Dette kan jo bli krise, tenkte jeg. Og jeg hadde rett.

Klissbløte og forblåst måtte søsteren min og jeg løpe inn i hytta i vær-asyl sånn halv fem på mårrakvisten, og vi kunne raskt konkludere med at vår første natt i hengekøye, var en fadese.

Men denne gangen var jeg med kjentfolk. Folk som kjenner fjell og vinder bedre enn sin egen bukselomme.

Og ganske riktig, etter en fantastisk hyggelig kveld med bål og latter og Teigen på allsang (❤️), snek jeg meg skeptisk ned i påsan. Treet knirket rolig, taket over meg var stjernene på himmelen. Vannet på flasken hadde for lengst fryst til is.

Blendende vakkert, men bikkjekaldt. Dette kommer aldri til å gå bra, tenkte jeg.

Og våknet 7 timer senere. Uthvilt, fornøyd og fortsatt varm på tottelottene!

Hvordan det er mulig, fatter jeg ikke, jeg vet bare at det ga mersmak. Skikkelig mersmak!

Ei av jentene på jobben har som mål å sove ute minst én natt i måneden, og det målet henger jeg meg offisielt på.

For å våkne ute i åtte blå, stikke snuta opp av påsan og ta et skikkelig magedrag av frisk, norsk, morgenluft – dét er en følelse jeg kan bli hekta på 🥰🌲

Genialt sovetriks!

Jeg trodde jeg hadde sett alt, men denne uken dukket det opp et genialt triks for trøtte småbarnsforeldre som jeg aldri har sett før.

Hvorfor har ingen tenkt på dette før???

(bilde: Neat Dad/Facebook)

 

For vi har jo alle vært der. Det er helg og du er helt kjørt. Det har vært en tøff uke med våkenetter, lange arbeidsdager, våkenetter og fullt kjør fra mårra til kveld.

Sjefen på jobben har vært like tøff og kjip som sjefene hjemme. Kanskje har det vært litt barnehagevirus og sykdom og oppkast og hælvete i tillegg, bare for å gjøre det ekstra deilig.

Så nå MÅ du ha helg. Men lørdag kommer og du er fortsatt trøtt som en rumpepinne. Det er helt utenkelig å komme seg gjennom dagen uten en liten cowboystrekk, men du har barn. Kanskje til og med to eller tre av dem.

For dem betyr jo helgen bare én ting: Raveparty og energioverskudd fra morgen til kveld. Så fort du lukker øynene, er det noen der for å dra øyelokkene opp igjen. Du er rådvill, du er trøtt, du er desperat.

Det er da dette trikset kommer inn:

(bilde: Neat Dad/Facebook)

 

8 år som småbarnsfar og dette har aldri falt meg inn?? Ja ja, nå vet jeg i hvert fall hva vi skal gjøre i dag 😉

/ Kom a unger, nå skal vi leke «Sovende pappa»! 😂

Kvalm og redd når jeg ser deg

I dag dukket det opp et bilde på facebook.

Og jeg beklager å måtte si det, men det gjorde meg kvalm.

Klarte bare å se på det et halvt sekund, før jeg måtte snu meg bort.

Et bilde av deg.

Så kjente jeg det knyte seg i magen og jeg måtte gå meg en tur.

Bare lufte hodet litt.

Kvitte meg med kvalmen.

Bildet var datert 24. februar 2012.

To uker etter at livet mitt ble snudd på hodet.

To uker etter at du ble født.

Og jeg vet ikke hva det er med bilder av barna fra de var bittesmå, men jeg klarer ikke se på dem uten at jeg kjenner at det stikker i magen. Skulle likt å si at det er en søt type stikking, men det kjennes mest som savn. Eller sorg. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje er det bare melankoli. Kanskje er det bare tiden som renner.

For det er noe med å se bilder av barna når de var på sitt aller ferskeste, fortsatt nystekte og med en lukt av karamell. De er fantastiske nå og jeg ville ikke byttet denne tiden for alt i verden, men det er bare noe med den tiden. Boblen. Tiden da alt var så nytt og skummelt, så skremmende og fantastisk. Et nytt liv og vi hadde ingen aning hva vi gikk til.

Kanskje er det det. Viten om at det gikk bra. Viten om at alt kom til å bli bedre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Hadde jeg bare visst det da, kunne jeg kanskje pustet ut og nytt tiden mer. Ikke gått med spente skuldre og være livredd for hver eneste brødskorpe og bordkant.

Jeg kunne fortalt meg selv hvor mange fantastiske tider jeg har i vente, men at det også vil bli tøft. Tøffere enn noe jeg noensinne har gjort, men givende på et nivå jeg ikke da kunne forstå.

Men sånn er det vel alltid med bilder og minner? Man vil liksom tilbake, men også ikke. Det er bare så rart å se tiden passere og vite nå hva man ikke visste da. Men nå vet jeg.

Og det er noe spesielt med førstefødte, for med den var alt så veldig, veldig skummelt. I hvert fall for meg. Med nummer 2 har man jo flere års erfaring og skuldrene er komfortabelt lave allerede på fødestua, men med førstefødte er man Bambi på isen fra dag én.

Så når jeg ser bilder av den fantastiske lille skapningen som snart tar mamma i håndbak og kan mer om matte enn pappa, er jeg vel bare stolt. Og glad, og litt redd, og litt forvirret.

Som småbarnsforeldre går man gjennom flere følelser i løpet av en uke enn man gjør på et tiår resten av livet, og når man ser på bilder av barna som babyer kommer alle disse følelsene tilbake. Som en overdose av nostalgi.

Og man blir glad og man blir litt uforklarlig lei seg, og mest av alt har jeg bare lyst til å strekke en hånd tilbake til fortiden, hvile den på skulderen min og si:

Det kommer til å gå bra.

Det kommer til å bli den mest fantastiske tiden i ditt liv ❤️

/ 😩❤️🥰

Langrenn er som kokt torsk og pepperoni

I dag kom vi hjem fra en liten uke på vinterfjellet, og det har vært magisk. Snø, aking, boblebad, badstue brettspill og kos på kommando med hele familien.

Men det er én ting jeg sitter igjen med. En følelse så forbudt at det nesten er tabu. Vi er et sekulært samfunn her oppe i nord, men å si det jeg skal si nå føles som å banne i kirka.

For her på lørdag var vi ute en tur på ski. Mine to brødre og meg i hissig galopp over fjelltoppene. Klister, planker og raske briller.

Det gikk fort, det gikk voldsomt, det gikk sikkel som et kull med Sanktbernarder.

Men akkurat da vi nærmet oss toppen på nok en topp og Peter begynte å henge over stavene som en lefse, begynte en tanke å danne seg. En opprørsk tanke som nektet å gi slipp. Og da jeg kom meg til toppen og hev etter både pust og puls for endte gang den siste halvtimen, slo det meg:

Langrenn er noe dritt.

Det føltes så feil å tenke det at jeg slo det fra meg, men allerede ved neste oppover var den der igjen. Erkjennelsen, nei åpenbaringen, om hva langrenn egentlig er.

Tungt, pesete og krevende. Og hvis du ikke er i spesielt god form heller, så blir det rett og slett dritkjedelig. Misforstå meg rett, nedoverbakkene der man brenner av sted i 150 og legger både egen og andres sikkerhet og helse i potten, er kjempemoro.

Dundre forbi småbarnsfamilier og buljongpar på søndagstur, og kjenne at de vaklete plankene brått føles som stiletthæler under føttene, kjennes magisk. Jeg skal innrømme såpass. Men det er alt det andre!

Oppoverbakkene i panisk maxpuls og bortoverslettene som aldri tar slutt! Vær og vind som pisker mot kroppen, klister og smøring som aldri er helt riktig, svette og fryseskap om hverandre. Men mest av alt oppoverbakkene… de satans oppoverbakkene.

Glem de vakre fjellene, glem den gode stemningen, glem at det er ferie – alt det handler om er å overleve. Komme seg opp bakken med en kropp som skriker som en geit. Og så vet du utmerket godt at når du endelig klarer å karre deg til toppen, venter det uansett bare en bakke til. Og en til, og en til, og en til, helt til du endelig får lov til å kollapse på hyttegulvet igjen.

Og vet du? Det trenger man faktisk ikke å elske. Jeg har alltid trodd at man nærmest MÅ elske langrenn for å få stempel i passet, men nei. Jeg er 38 år nå, jeg kommer nok aldri til å bli spesielt glad i langrenn. Koselige søndagsturer med barna, sekken full av pølser og appelsiner, og været på topp, er selvfølgelig helt supert. Da koser man seg og synes langrenn er tiff toff tommel off, men sånn ellers..? Langrenn som treningsform og mosjon for kosens skyld? Nei takk.

Det er ikke utelukkende negativt hele tiden, men jeg føler at det negative til slutt ender med å dominere det positive. Da jeg var på vei opp nok en fjellknaus i helgen, slo det meg at å stå på langrenn er veldig todelt. Som å spise en pizza der annenhver bit har kokt torsk og pepperoni.

Når du kommer deg ut, tar de første stavtakene, solen skinner og pølsene plystrer fra sekken, da er langrenn som pizza med pepperoni. Men så kommer du til en sur oppoverbakke, kjenner at skiene glipper, armene svikter og blodsmaken sier hallo – brått smaker turen som kokt torsk og tørre skorper.

Men så kommer du opp og fiser nedover en lang nedoverbakke mens fjellene jubler pepperoooniiiii! Langrenn er gøy, langrenn er magisk, langrenn er… nok en oppoverbakke. Kokt. Torsk. Og sånn er det hele veien.

Kanskje er det fordi jeg ikke legger ned mer enn 2-3 langrennsturer i året og derfor er like god på langrenn som en pakke med pølser, men jeg tror bare aldri jeg kommer til å bli oppriktig glad i å sikle meg oppover fjellsider og kjenne hjertestansen true.

Da er det bedre å bli igjen på hytta å ake med ungene. Det er morsommere, det er kvalitetstid, det er lek, det er moro. Og de som blir igjen på hytta er alltid sikret kakao 😋

Hyttekos og hengekøye

Denne uka har vi endelig kommet oss på vinterfjellet. Vi har leid hytte på Blefjell med hele familien min og med 15 apekatter og 2 hunder under samme tak, er det høyt tempo, mye kos og kaos.

I dag har vi fått oss en veldig etterlengtet langrennstur med hele gjengen og i kveld venter tacofredag for 15. Må innrømme at jeg er ekstra spent på hvordan kvelden blir, for jeg har lånt med meg litt utstyr fra jobben, satt opp camp uti skogen – og skal tilbringe min første vinternatt i hengekøye. Det blir utrolig spennende!

Spesielt siden det er storm i kastene og jeg bare er sånn 40% sikker på at treet jeg har hengt hengekøya i vil holde 😆

Jeg har hengt opp to køyer og har med doble sett med soveposer og liggeunderlag, så får vi se om jeg klarer å lure med meg noen eventyrlystne familiemedlemmer ut etter tacoen i kveld 😉

Jeg har i hvert fall tenkt til å hive meg ut i superundertøy og overmot, så får vi se. Som mørkeredd innekatt er jeg litt skeptisk, men alle på jobben snakker så varmt om hengekøye at jeg bare MÅ prøve. Det er også noe forlokkende ved tanken på å henge og dingle i høyden, istedenfor å rulle rundt på bakken.

Men kan det virkelig være mulig å sove ute i minusgrader uten å fryse av seg nøttene? Aner ikke, men jeg gleder meg til å prøve.

Men nå begynner det å lukte tacokrydder og Opa Opa her, så da får jeg løpe videre og bidra til det kaotiske fellesskapet.

Ha en fantastisk helg, folkens! 😄

Med latter skal troll bekjempes

I dag er jeg stolt av Christina. Ekstremt stolt. Ikke bare fordi hun har skrevet et innlegg som har tatt fyr og i skrivende stund går viralt i sosiale medier, men fordi hun har skjønt noe resten av verden burde skjønt for lengst.

For alle snakker om trollene på internett. Å nei, de grusomme trollene som er så stygge og slemme og fæle. Trollene som ødelegger debatter, trollene som mobber, trollene som sier så grusomme ting at vi gjemmer oss under teppet.

Hele verden synes visst det er en god idé å krisemaksimere situasjonen ved å kreve innlogging i kommentarfelt, holdningskampanjer og heksejakt for å røyke ut trollene fra tastaturene de gjemmer seg bak.

Men alt det der er bare trollmat av ypperste sort, for er det én ting trollene elsker, så er det frykt og respons. De elsker når noen går rett i trollfella og gir dem akkurat den responsen de så desperat søker. Elsker når offentlige personer klikker i vinkel, legger ut gråtende videoer, skriver lange tekster om de grusomme trollene, trekker mobbekortet eller trekker seg alt i alt.

Da er det godt å være troll.

Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som ene og alene har funnet ut det som ser ut til å være den ultimate løsningen på trollproblemet:

Le av dem!

Gjør humor av deres patetiske forsøk på å dra deg inn i trollskogen. Avkle deres pinlige forsøk på å kle av deg.

Dra dem etter halen ut i sola og se hvordan de blir til stein i lyset. For troll vil ikke ha sol, lys og glede, troll vil bare ha frykt og mørke.

De virker kanskje store og skumle, men husk at troll er utrolig dumme og lette å lure. Og vet du hva trollene selv frykter mest av alt? At ingen frykter dem. At du ler av de patetiske forsøkene deres på å spre frykt og redsel.

For troll er ikke store kjemper som levet i fjell, men triste mennesker som livnærer seg på frykt.

 

Så snart du innser at troll bare er patetiske idioter i forkledning, blir de straks ikke så skumle lenger.

Så bare le av dem og se hvordan de visner. For troll er enkle og dumme, og morsomheter som går rett over hodet på dem er det verste de vet.

Derfor elsker jeg rett og slett hvordan Christina har klart å gjøre en simpel trollkommentar til en fantastisk morsom greie:

 

Christina har for lengst skjønt at troll bare ønsker å spre frykt og dårlig stemning, så derfor snudde hun det på hodet. Hvordan kan jeg gjøre noe moro ut av denne «Horegenseren»?

Det startet med en morsom insta-story som fikk massiv respons, og nå har det blitt et eget blogginnlegg som går viralt så det synger. Horegenseren som skulle være så skummel og fæl, har rett og slett blitt en hit! Noe sier meg at dette ikke var responsen trollet hadde håpet på.

❤️

 

Hadde Christina derimot reagert med å bli støtt, krenket, lei seg og prøvd å prate fornuft til trollet, ville de idiotiske kommentarene bare fortsatt, men etter at Christina dro dette frem i lyset og gjorde en morsom greie ut av Horegenseren, har tusenvis av folk ledd og engasjert.

Bare én person har til nå vært merkverdig stille… det triste lille horetrollet.

For humor er som sol for trollene og med latter skal troll bekjempes.

// Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange troll du får 😉

Les: Kona til – Horegenseren

Morgensjokk og lykke

Jeg våkner med et rykk.

Øynene spretter opp.

Lys gjennom glipen i gardinene.

Føler meg uthvilt.

Barna er på badet.

I helv.. Hvor mye er klokka?!

Jeg hiver meg rundt som et vilt dyr og ser på mobilen.

07.36?!

SATAN I GATAN – JEG HAR FORSOVET MEG!!

 

Jeg kaster meg opp av senga og pulsen er allerede på 230.

Svarte bananer! Nå kommer jeg for sent på jobb! Også jeg som er ny! Peter, din idiot!

Jeg hopper ut av senga og styrter mot badet som om jeg har en tikkende bombe i ryggen.

Da kommer det fra en knirkende trøtt konemor et sted under dyna.

– «Peter… det er søndag»

Tiden stopper og jeg fryser til is.

..søndag?

Pusten kommer tilbake og kroppen tar et rolig magadrag.

Jeg går baklengs tilbake i senga, later som at det siste minuttet aldri skjedde. Trekker dyna rundt meg som en varm lompe.

Utenfor hamrer nedbøren som et bomberegn.

Det er søndag.

Det regner.

Vi har ingen planer.

Blir lang frokost i dag. Kanskje en time eller to.

Med kaffe, egg og rundstykker.

Så blir det kos.

I sånn ca. 12 timer.

Bare barn, kos og søndag.

Så lukker jeg øynene og pulsen er tilbake i hvalsang-modus.

Livet er perfekt.

Å tro man har forsovet seg, men så innse at man har våknet 23 timer for tidlig og foran seg har man en lang dag med unger, kos og kaffe, det er den beste følelsen i verden.

// God søndag 😊☕️