Da jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen, lovet jeg meg selv å dele både de fine tingene og de ikke fullt så fine. For det går opp og ned her i livet, og det ville vært feil av meg å bare snakke om livet som en dans på roser. For det er det ikke.
Dette er ikke for å syte eller sanke sympati, men jeg tenker at alle sliter med noe og det kan være fint å få en dose ekte virkelighet i en digital verden der folk flest stort sett bare deler sine suksesser. Så her skal du få mitt kanskje største fall. For denne høsten har vært tøff.
La det være sagt: Jeg har de beste forutsetninger for et fantastisk liv. Jeg har et lykkelig ekteskap, to fantastiske barn, god utdannelse, mitt eget hus, en stor familie, mange gode venner, god helse og sånn sett alle essene i kortstokken. Sett fra månen kan man si jeg lever et priveligert liv her i verdens beste land.
Men.
Siden jeg la ned bloggpennen for over 3 år siden har jeg vært ut og inn av et lite knippe jobber. Noen har vært fantastiske, andre har tatt noe fra meg. For å være ærlig så har jeg gått på et par jobbsmeller siden sist, og tidligere i høst traff jeg faktisk veggen. Sånn skikkelig. Type ligge i senga og gjemme seg under dyna i dagesvis, for så å vase rundt i skogen uten mål og mening. Møte opp på barnas treninger med et påklistret smil, bare for å dra hjem og skru av lyset. Servere middag med et smil og være 100% for barna, men gråte litt når ingen ser det. Mørkt. Og det er veldig utypisk meg, som hele livet har vært en utømmelig bøtte med smil og god stemning.
Jeg har alltid vært han fyren som bare smiler og ler og synes at livet er en fantastisk ting, men plutselig traff livet meg som en murstein i panna og jeg ble liggende nede. Utbrent, nedbrutt, kall det hva du vil. Det var som om flammen sluknet og alt ble bare kaldt. Så ble jeg sykemeldt og ga opp alt. Stengte Christina ute og bygde meg et bittelite fort der jeg kunne gjemme meg for verden. Smilte til naboer og hyggelig på butikken, men bak masken var bare et skall av en mann.
Jeg innså ikke hvor ille det var før jeg snakket med mamma på telefonen en dag. Jeg snakket nemlig veldig mye med mamma og pappa i den perioden, og så plutselig en dag kom jeg med en idé om noe jeg ønsket å gjøre og mamma svarte: “Se der Peter, nå hadde du en positiv tanke. Det er veldig bra!”. Da skjønte jeg at det var ille. Jeg trodde jo bare jeg var litt nede for telling, men når dine nærmeste begynner å snakke til deg som en lidende pasient, da kjenner man det.
Den eneste som godt ut av hele situasjonen, var hagen. Hagearbeid ble nemlig min foretrukne terapiform, og buskevekstene på tomta fikk så mye kos og klipp at det begynte å ligne på et kjærlighetsforhold. Så i høst tilbrakte jeg mye tid med grønn hageterapi og den hysterisk morsomme podcasten “My dad wrote a porno” på øret. Også snakket jeg mye med mamma og pappa på telefonen. Etter hvert også Christina, venner og svigerforeldre. Det ble min vei ut av mørket.
Hele denne perioden vurderte jeg å begynne å blogge igjen. Skrive litt for å vekke kreativiteten til live igjen, for er det én ting jeg elsker her i livet så er det å skrive. Men jeg turte ikke. Så for meg et mannskor av hatske stemmer som rakket ned på blogging, som mente jeg var passé, som var lei av blogging, influencere og all den driten der. Så jeg prøvde å skrive bok. En fantastisk bokidé jeg har båret på i snart 10 år. En slags parodisk krim der brunsnegler er erkefienden, og helten er en patetisk skikkelse som hater jobben og elsker kaffe. Men det gikk bare ikke. Fikk ned litt på papiret på gode dager, men selvforakten lukket ned PC-en gang på gang. Det er sikkert ikke bra nok. Plottet er for tynt, morsomhetene er for blasse, kommaene er malplassert, dialogen banal, karakterene for svake og språket medioker.
Pappa sier ofte at når overskuddet forsvinner, så er kreativiteten det første som ryker. Kreativiteten er fløten som flyter på toppen. Han hadde rett, og for et kreativt surrehue som meg er det helt krise. For kreativitet og skriveglede er alt jeg har.
Så jeg kan nesten ikke uttrykke med ord den gleden jeg kjente da jeg postet mitt første blogginnlegg på tampen av november, og ble møtt med en overflod av kjærlighet. Hundrevis av kommentarer som ønsket meg varmt velkommen. Navn jeg kjente igjen fra mange år tilbake og venner som heiet meg på.
Plutselig var jeg liksom tilbake. Jeg leser for tiden en bok av Jordan Peterson der han snakker om at en mannlig hummer som tidligere har vært konge på haugen, men som taper en slåsskamp og blir derangert til en skadet taper, vil gjennomgå en mentall prosess der hjernen omstiller seg totalt. Det er som om den gamle hjernen oppløses og en helt ny hjerne oppstår tilpasset hummerens nye status. For etter et forsmedelig tap vil hummeren endre seg totalt og akseptere sin nye status som en lavtstående taper. Den blir feigere, trekker seg unna og underkaster seg hummer som står høyere på rangstigen. Akkurat sånn føltes det.
Jeg følte meg uverdig og totalt nyttesløs. Hvem vil vel noensinne ansette meg eller lese det jeg skriver, når jeg er slik en talentløs døgenikt av en gjøk? Venner og familie vil selvfølgelig gjøre alt de kan for å overbevise deg om at du tar feil, men ingen snakker høyere enn en skadet hjerne som visker løgner i øret ditt. For når det føles som at hele taket har rast ned i hodet på deg, er det vanskelig å se lyset.
Dette innlegget ble plutselig veldig meg, meg, meg, men det handler også om deg. For det er lov å ha det kjipt. Det er lov å være nede. Livet er ikke bare opp opp opp. Det er livsfarlig å miste troen på seg selv, men det er skummelt fort gjort.
Det finnes mange forslitte floskler, slik som “Grip dagen” og “Ballen er rund”. En av de jeg derimot alltid har lent meg til, men aldri virkelig har forstått før nå er: Du er din verste kritiker. Alle de stemmene som sa at jeg ikke var god nok, alle de jævlene som holdt meg nede, som fikk meg til å gå på veggen og som holdt meg nede så lenge, de var bare i mitt eget hode.
Så hjelper det selvfølgelig heller ikke når man møter noen som på sett og vis er en manifestasjon av de slemmeste stemmene man har i hodet, for da får man plutselig en bekreftelse på at stemmene hadde rett likevel. Og da faller man fort. Men vit at det er deg selv som bringer deg ned. Hvis man gir andre makten til å bringe deg ned på kne, så har man allerede tapt. Da er du en hummer på vei til å bli en trist skygge av deg selv.
Og da kan det bli stygt, for plutselig begynner man å stole mer på andre enn man stoler på seg selv. Og man tror jo gjerne det beste om andre, men ikke alle har de beste intensjoner på agendaen. Noen klapper deg på skulderen, andre bruker skuldrene dine for å klatre høyere selv. Noen står over deg for å dra deg opp, mens andre bare liker å se deg ligge nede.
I blant kan det være vanskelig å se forskjell på en livslinje og en slange, men innerst inne vet du alltid hvem du kan stole på. Stol på magefølelsen og stol på deg selv. Så mener jeg ikke at man skal gå blindt gjennom livet med skylappene på, men vit at din beste venn og din verste fiende sitter først og fremst i ditt eget hode. Eller for å si det sånn: Det var først i høst jeg virkelig forsto teksten i “Styggen på ryggen” av OnklP & De fjerne slektningene.
Takke telefon, rører ikke post.
Jeg har alltid likt den sangen, men det var først i høst at jeg brøt sammen i tårer da jeg faktisk forstod den. For det var en periode jeg blokkerte ut alle. Christina, venner og familie. Jeg stoler ikke på noen, jeg stoler ikke på meg selv. Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste.
Men hvis styggen på ryggen er den du prater med mest, fortell det til noen. Spesielt om du er mann. Vi menn er så ufattelig dårlige på å snakke om følelser og tar heller kampen på innsiden. Men den som slåss alene mot styggen, vil alltid tape. For styggen kan lett dra deg ned, du vet bare ikke at styggen er deg selv. Vit det. Styggen er deg selv.
Gjennom flere måneder med mye mental jobbing har jeg heldigvis klart å reise kjerringa. Jeg vet nå min verdi og min plass i verden. Men faen, det var tøft en stund der.
Kreativiteten er tilbake og gleden over alt som livet har å tilby. Det hørtes veldig dystert ut. Jeg var aldri suicidal altså, jeg følte meg bare 100% ubrukelig. Men jeg holdt det sammen for barna. Klistret på et smil og tok regningen når de var borte. Og nå som et nytt år har velsignet oss med sitt nærvær, ser jeg mot en ny vår med iver og glede. En større og sterkere hummer er i ferd med å utvikle seg i hjernen. Jeg vet hva jeg ønsker å gjøre i livet og jeg vet bedre enn noen gang hva jeg virkelig ikke ønsker. I løpet av en mørk høst har jeg lært meg selv å kjenne bedre enn på tusen varme somre, og jeg vet at denne erfaringen vil styrke meg for resten av livet.
Så nå er det opp, men det var ned en ganske god stund. Og sånn er det her i livet. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. Det er helt normalt og bare sånn livet er. Alt man kan gjøre er å lære av det, og sørge for å gjøre alt man kan for å ikke havne i kjelleren igjen. Og hvis man gjør det, vit at det alltid finnes en vei ut. Solen er der oppe et sted, du ser den kanskje bare ikke bak alt uværet. Men den er der. Solen skinner alltid for deg, du må bare finne den.
// Solen er alltid der oppe et sted ❤️
