Da har vi endelig kommet til tredje og siste delfinale i årets Melodi Grand Prix! Denne gangen er det en særs spennende blanding av varierte innslag, og vi lar terningen rulle.

Som før ruller jeg en svart terning for hvor godt jeg personlig liker låta, og en rød terning for hvor store vinnersjanser jeg tror den har i Eurovision. Og så må jeg bare få understreke at jeg bedømmer låtene kun på studioversjonen i Spotify, og ikke på liveshowet. Vi så jo i forrige delfinale at f.eks Gåte leverte voldsomt sterkt på scenen og hadde et show og en fremførelse som plutselig dro låta opp mange hakk, mens f.eks “My AI” falt litt i kurs når den ble fremført live.

Men nok snakk, rull terning, rull musikk! 🥳

 

Vidar Villa – MER

Og plutselig var man midt i soundtracket til American Pie, bare på norsk. Dette låter som happy-go-lucky college rock i en poppete drakt. Det stikker jo ikke voldsomt dypt, men jeg liker det. Låta har en god drive og sklir ned som en skive kneipp med gulost og smør. Intet mindre, intet mer.

Så alt i alt er det en ålreit radiolåt, men på den store scenen i Eurovision føler jeg vel at dette blir for tynt. Pluss for å synge på norsk da.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

MISTRA – Waltz of death

Dette var rart. Med Benedicte Adrian i startelleveren, trodde jeg at vi kunne forvente oss noe virkelig stort. Og det starter med en episk oppbygning til noe virkelig grandiost. Men så… fisler det liksom bare ut. Hvor er det pompøse refrenget? Dette lukter jo prog. rock, så hvor er proggen? Og rocken? Dette er jo bare melodisk forrett uten verken hovedrett eller dessert.

Denne sjangeren med musikk kan gjerne ha sanger som varer i opptil 10 minutter, med lang oppbygging, voldsomme klimaks og uventede taktskifter, men her føles det som at sangen kuttes før den egentlig kommer i gang. Jeg sitter hele tiden og venter på at sangen skal begynne, men så plutselig er den slutt. Hvor er det refrenget?? Som et innslag i en musikal kan det vel funke, men i dette formatet? Tviler. Her føler jeg heller at vi snakker om et klassisk buljongpar, der folk bruker låta som et pauseinnslag for å fylle opp skåla med ostepop eller ta seg en tur på do.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Thomas Jenssen – Take me to heaven

Sånn skal det låte! Dette lukter hit på første forsøk. Ikke noe voldsomt ekstravagant eller ambisiøst over evne her, bare en solid radiolåt som er umulig å ikke like. Her går smilet rett til værs og dansefoten rister seg løs. Med et godt sceneshow her kan dette bli en sterk kandidat. Den er catchy, har et spennende midtparti og en voldsom fistel som blir gøy å se live.

Men tar Thomas meg til himmelen? Ja, det tror jeg faktisk. Kan han ta hele Europa til himmels da? Ikke umulig, faktisk. Ikke umulig.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Annprincess – Save me

Vi starter med plystring faktisk. Ikke dumt, smart å fange oppmerksomheten umiddelbart. Også den stemmen da! Jeg elsker stemmen hennes! Så liker jeg at hun synger på engelsk, men teller på norsk. Det er et eller annet underkommunisert i låta som treffer meg. Som om hun holder igjen kraft med vilje, men det kommer mer til syne mot slutten.

Ser for meg at denne kan smelle live. Annprincess har en sylfrekk og sexy vibe, som med et bra sceneshow virkelig kan treffe. Også den raspy stemmen da! Nei, her blir det bare å få på en solid terning, for denne liker jeg bare bedre og bedre.

Og bedre.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

MIIA – Green lights

Med fare for å høres ut som en gammel mann (som jeg jo er), så føles dette veldig som en sang som er “i tiden”. Fint lydbilde man kjenner igjen fra radioen, og er det ikke noe litt Sigrid over dette da? Jeg liker den rolige starten og den eggende oppbyggingen. Fin vokal, fint med strykere og god driv gjennom hele låta.

Men jeg kjenner at jeg kanskje savner noe å henge låta på. Jeg er redd den er litt for generisk for Eurovision-formatet, til at man husker den fra gang til gang. Det er viktig å ha en god hook å henge sangen på, og det er liksom ikke denne man ender med å gå og nynne på. En god sang, men føler den mangler den siste X-faktoren for å ta Europa med storm.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

KEiiNO – Damdiggida

Okei, her har vi noen som har forstått det. Dette er interessant fra starten og jeg elsker stemmen til Alexandra Rotan! KEiiNO burde være kjent for de fleste og dette er tredje gang vi får gleden av å se dem i MGP-sammenheng. I 2019 kom de helt til 6. plass i Eurovision med “Spirit in the sky”, men de har faktisk ikke falt for fristelsen med å kopiere vinnerformelen fra den gang. “Spirit in the sky” var tidvis mer nedpå, mens her har det gått for en rendyrket partylåt som lukter låvefyll og 90-tallet.

Sjelfull jodling har blitt byttet ut med et catchy jodle-hook i refrenget, så får vi se om det er et lurt grep eller om det berøver litt av ektheten som trollbandt publikum den gang. Men at det svinger er det ingen tvil om. Og at de kan få publikum til å fosskoke er det heller ingen tvil om, så denne kan komme langt. Enten sitter det som en kule, eller så flopper det ut helt. Jeg holder en knapp på det første.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

// Ha en fantastisk lørdag!  🥳💃

Artistbilder: Julia Marie Naglestad / NRK

Svarte terninger: Image by studio4rt on Freepik

Røde terninger: Image by macrovector on Freepik