På onsdag delte jeg et innlegg som satt minst like langt inne som hjertet selv. Det tok meg lang tid å skrive, og enda lenger å dele. I “Det går opp og ned her i livet” fortalte jeg om hvordan jeg gikk helt i kjelleren tidligere i høst, og at det siste halvåret har vært et mørkt kapittel i livets bok.
Jeg skrev det ikke for å få sympati. Jeg skrev det ikke for likes eller lesertall. Ikke for venner og familie, ikke for sjefer eller kjæreste, og i hvert fall ikke for meg. Jeg skrev det for deg. Du som kanskje akkurat nå sitter i kjelleren og lurer på hvor det ble av lyset. Du som kanskje ikke tør å bevege deg utenfor soverommet, fordi det er det eneste trygge stedet du har igjen.
Jeg er ingen coach, psykolog eller ekspert, jeg skal ikke driste meg til å råde deg til hva du skal gjøre. Det ville blitt veldig rart og potensielt skadelig om jeg skulle dra på meg halvmånebriller og prate til deg som om jeg aner hva du går gjennom.
Kanskje har du gravd deg ned i en bunnløs grav av gjeld, kanskje har kona gått fra deg, kanskje har du mental bagasje fra mange år tilbake. Kanskje har du blitt terrorisert av en psykopat som har brutt deg ned til støv og tårer, kanskje er det helsa som bringer deg ned. Det er mye jeg ikke vet her i verden, men jeg vet dette: Det blir bedre. Ikke gi opp, enn hvor håpløst det måtte se ut. Hva enn det er, så blir det i hvert fall ikke bedre av å gi opp. Men det kan ta tid.
Da jeg først traff gulvet, trodde jeg at jeg skulle komme meg opp igjen i løpet av ettermiddagen. Men det skjedde ikke. Ikke i det hele tatt faktisk. En stund prøvde jeg å kjempe imot, men jo mer jeg jobbet mot meg selv, dess verre ble det. Som å prøve å løpe oppover en rulletrapp som hele tiden drar deg ned.
Jeg jobbet og jobbet i mot, men rulletrapper gir seg ikke så lett. Og for hver dag ble jeg bare mer og mer sliten og frustrert av kampen. Det var ikke før jeg aksepterte at jeg faktisk hadde gått på en smell, skrev under på fallitterklæringen og lot rulletrappa ta meg ned til kjelleren, at jeg fant den roen og aksepten jeg trengte. I mørket fikk jeg fri fra den konstante kampen og tid til å jobbe med meg selv. Og så lenge man ikke gir opp, så finnes det ikke noe lenger ned enn kjelleren.
Men nå begynner jeg å bable igjen, og dette innlegget skulle ikke handle om meg. Jeg ville bare si takk. Takk til alle som har kommentert, som har delt sin historie, som har sendt meg mail, som har stoppet meg på butikken og som har delt innlegget videre. Takk til alle som har delt sine erfaringer og delt av sin styrke med andre som trenger den mer enn seg selv akkurat nå.
Og til deg. Du som kanskje sitter på kjellergulvet akkurat nå og leser dette innlegget i et altoppslukende mørke, og den eneste solen du har for tiden er lyset fra mobilen.
Jeg ville bare si takk for at du kjemper på. Du har folk som er glad i deg, som tror på deg, som trenger deg og elsker deg. Snakk med dem, ikke ta kampen alene. Og ikke gi opp. Solen skinner for deg, min venn. Du ser den bare ikke akkurat nå.
Men husk at selv om alt kanskje ser mørkt ut akkurat nå, så kan livet i blant være som en trampoline; det er ikke før du er helt på bunnen, at du kan sprette opp igjen.
// Takk for kjærligheten ❤️
Tusen takk for at du deler. jeg blir like glad hver gang jeg ser et nytt innlegg fra deg. Du skriver så bra og det er veldig relaterbart. Det er så sant det du sier om å akseptere at man er på bunn, slutte å kjempe imot, men heller bruke tiden til å bygge sei opp igjen, med den hjelp en trenger. Har det akkurat likt for tiden, og det er så fint at folk kan dele, ikke bare det gode og fine, som folk oftest deler på sosiale medier, men også det triste og vonde. Igjen, takk for at du er deg!
Takk❤️
Du skriver så utrolig godt og treffende ❤️ Takk for at du deler – har trua på at det hjelper flere.
Tusen takk for at du deler en så sterk, vond og ærlig historie , Peter !❤️ Jeg heier på alle andre som sitter i kjelleren, dere er alle så mye sterkere enn dere tror ! Og du Peter , du er vanvittig sterk og modig som tør å dele ! Jeg havnet selv i kjellern i 2023 , hadde vel strengtatt vært der en stund før da også, men da ble styggen på ryggen for sterk og jeg ble sykmeldt i 6 mnd.. jeg endte også opp med å bytte jobb etter 11 år i samme jobben. Det var nesten like skummelt som mitt eget hodet, men det måtte gjøres – legen var helt enig 😅 så fikk jeg ny jobb og trives godt – men det er hardt å jobbe i min stilling samt jobbe med sitt eget hode, sjel og kropp. Men kan jeg, kan alle! Sender alle og enhver en stoooor klem ❤️ – jente 32år
Takk for at du deler og at du skriver at det er håp. Jeg er, som frivillig i hjelpekorpset, med ujevne mellomrom ute og leter etter noen av de som synes at livet har blitt alt for mørkt og vanskelig. Og jeg skulle så inderlig ønske at de så alle som bryr seg om dem og som vil at de skal komme hjem og få det bra igjen. Det er masse folk rundt dem; familie, venner, kolleger, som vil støtte, heie og hjelpe bare de får muligheten. Det er håp!