Her skulle jeg bare kose meg med søndagsfrokosten og nyte den vakre smakssymfonien av egg, bacon og kaffe, men så blar jeg opp gårsdagens Dagbladet Magasinet og blir totalt oppslukt av saken “Redd Barna – Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?”
Siden jeg antar at mange fortsatt ikke har lest saken i Dagbladet, så gidder jeg ikke å kommentere den i særlig stor grad. Den var uansett et snusfornuftig makkverk med en tydelig agenda som langt på vei overskygget intervjuobjektene med hoverende boksitater i mengdeforholdet smør på flesk på bacon, spør du meg. Så derfor tar vi heller bare essensen av debatten med oss videre. Har norske småbarnsforeldre blitt maktesløse nikkedukker for sine barn?
Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det “oppdragelse”. Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! HER mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den makten. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi sveiper beina under på vår egen autoritet som foreldre og løfter barna til et kunstig høyt trinn på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.
Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg frem til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.
Pappa, lekekamerat og sjef
Her er det mulig jeg tar feil, for som sagt, jeg er ingen ekspert og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert frem til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble plutselig ikke sunn fornuft godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg frem til selv, takk.
Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen i Dagbladet antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada joda, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.
Mitt hus
Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg også videre at man vil bli frarøvet selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er “la barna ligge og gråte”-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg frem, ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke for oss. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.
Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere ut mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror dog det er viktig med begge, for som det heter: “Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem”. Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke mister man all autoritet og blir behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at “Vi er voksne, du er et barn, that’s that og sånn blir det bare”. Litt som på en arbeidsplass. Noen må ha muligheten for å kunne sette ned foten og si “Sånn er det og sånn blir det.”
Voff voff!
For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter noen begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vipps så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre hva de vil. Blir de aldri fortalt at det er en tid for å sitte skolerett og en tid for lek, så vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette ned foten, sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.
Jeg tror kanskje litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene, sette skapet på plass og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Jeg mener det handler om respekt og det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse. Man må kunne sette ned foten og si at “Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin.”
Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Husk at barn er et speilbilde av dine handlinger.
Jeg har bevisst ikke lest en tøddel om hva ekspertenes råd, pedagogikk eller forskning viser i forkant av å skrive denne teksten og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Jeg baserer oppdragelsen av mitt barn på sunn fornuft og kardemommeloven. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.
/Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook
Og sånn er det bare!!:)
Ærlig, usminket og godt skrevet! Helt etter hvordan vi tenker om oppdragelse her i huset.
Spot on!
Hei Pappahjerte, kjempefin blogg du har. jeg har lest den en god stund nå, men denne gangen klarte jeg ikke å dy meg fra å kommentere. fantastisk paralell mellom hund og barn. jeg kjøpte meg hund året etter storesøstra mi fikk barn og da jeg småung og hoven satt der å sammenlignet oppdragelse av hund og barn som noe av det samme fikk jeg ikke særlig medhold i det gitt. da fikk jeg streng beskjed om å spare meg for oppdragelsestips til jeg hadde fått barn selv (mulig dette hadde noe å gjøre med at jeg ikke ante hva våkennatt innebar, jeg trodde det besto av tre flasker vin og et drygent langvarig nashpiel:-) nå har jeg fått to barn på rappen, hunden har jeg også enda forsåvidt, og oppdragelse er oppdragelse uansett art:-) det gjelder å være sånn høvelig konsekvent og sette seg i respekt. nei betyr nei, og jeg vil slippe å si det to ganger. dette ble langt. beklager.
fortsett å skriv, jeg leser:-) ha en fin kveld.
Finfin tekst. Jeg irriterer meg grønn over ganske mange av disse forståsegpåerene som trykker all slags teorier ned over hodene til foreldre. Det er visst ikke måte på hvilke psykiske skavanker vi påfører barna våre dersom vi ikke inkluderer de i alt, gir dem full medbestemmelsesrett eller de får kjeft. Jeg har ingen planer om at vårt hjem skal bli en totalitær stat med mamma og pappa som overhodet hvor barna ikke skal få et eneste middagsønske oppfylt en gang, men at jeg kommer til å kjefte, eller bestemme mest og OPPDRA sønnen min er helt klart. Og rosiner skal det alltid være rom for, etter pysjen er på selvsagt 🙂
Marit: 😀 Mærci!
Marie Aker Johansen: Takk for det! Var litt nervøs for om det var i overkant ærlig, men ser ut til å ha falt i god jord. Veldig hyggelig, sann 🙂
Fantastisk skrevet! Du har virkelig skjønt det. Sønnen din er heldig som blir oppdratt 🙂
Du inspirer, gleder meg til neste innlegg 🙂
Veldig flott skrevet!! Så sant som det er sagt!! Unger skal helt klart oppdras og ikke veiledes. Her i huset er det min mann som er den “mest strenge”,og det gir jeg ham skryt for. Det kan gjøre vondt der og da,men det lønner seg i lengden. Hvis man ikke oppdrar ungene, gjør man dem en bjørnetjeneste. Det er så viktig at de lærer seg å respektere autoriteter i fht skole,jobb og samfunnet forøvrig. Ungene våre er på ingen måte perfekte, men vi som foreldre har en viktig jobb å gjøre. Altså, å gjøre skikkelige folk av ungene våre og ikke veilede dem til ufordragelige drittsekker:)
marthe: Hei Marthe! Haha, så utrolig gøy å høre! Jeg skjønner jo at søstern din kan ha ment at du var helt ute på glattisen, men så var du altså godt innafor, i hvert fall i min lærebok. Jeg er helt enig med deg i alt du sier, selv om jeg fortsatt sliter litt med at nei betyr nei. Nei har så langt betydd nei, tja, okei da flere ganger, men nå som han blir eldre så ser jeg jo at inkonsekvens fører til et smutthull for manipulering 😉
Søster Cecilie: Hihi, ja det må jo være en sunn balanse mellom pisken og gulrota, men jeg tror det er viktig at begge er tilstedeværende. Og det er godt med både husrom og hjerterom her i gården, men dessverre helt fullbooket når det kommer til eksperter 😉
Godt skrevet! Er så veldig enig.
Hunder oppdras til “don’t bite the hand that feeds you”, mens unger skal veiledes til “please don’t bite the hand that feeds you??”.
Jeg er trøtt og skjønte ikke hvordan jeg skulle skrive det på norsk, men haha, du skjønte det sikkert ;D
Takk!! Trodde jeg var den eneste i verden dom tenker litt sånn kardemomme by loven! Blir helt gaaaal av alle ekspertrådene fra alle kanter, de motsier hverandre og forvirrer mer enn de hjelper. Takk igjen! 🙂
Cathrine: Wii, takk for det Cathrine! 😀
Hyggelig å høre at jeg kan inspirere og ikke bare underholde. Veldig hyggelig faktisk 🙂
/High five!
Lena Ladstein: Hør hør! Ah, jeg burde brukt ordet bjørnetjeneste i teksten, det ville passet så fint inn! Men takk som brakte det på banen 🙂 Tror tøff er veien å gå. Tøff men rettferdig, der har vi en gullkombo 🙂 Respekt for autoriteter, alder og ansiennitet er viktige prinsipper ja, altfor mange ufordragelige kids som ikke har fått den leksa mange nok ganger.
anneeileen: Haha! 😀 Jeg har sett det sitatet der brukt i et Monkey Island-spill en gang i tiden, så jeg er bare glad for at du tok det på engelsk. Hvorfor skriver jeg om dataspill og ikke holder meg til saken? Å ja, riktig ja, jeg er jo pokkern så trøtt jeg også. Men ja, takk, enig. Og ikke minst: Natta 😀
Lise: Takk selv, Lise! Nei dæven altså, stå på krava og som Admiral P sier: Gjør så godt du kan! 🙂 Jeg vil heller ta feil og lære av det, enn å la meg lose rundt som en hund av eksperter.
Veldig bra sagt..Blir selv kalt barneveileder i bhg der jeg jobber..Vi ler vi da, god gammeldags norsk folkeskikk er det som funker..Høflighet og det å kunne omgåes andre mennesker:-)
Du er virkelig klok du:-) Word og “high five” til deg:-)
NICE! Jeg har ikke barn selv, og det er nok langt dit, men jeg leser selvfølgelig aviser og jeg blir så OPPGITT over at alt i dag skal være så jævla pedagogisk riktig og støttet i forskning ditt og datt. Man må bruke hue selv og gjerne litt insipirasjon fra andre man ser og kjenner som man mener gjør en bra jobb. Er så glad for at noen (du) ENDELIIIIG skrev noe om dette, for jeg syns det blir vel mye mas og kjas og stakkars lille og ikke snakk sånn, men gjør sånn osv osv. Tror forøvrig sunn fornuft gjelder på de fleste områder i livet, man kan ikke lese seg til alt her i verden. Ting må oppleves og justeres ettersom man går 🙂
Bettina: Tusen takk for kommentaren, Bettina. Ah, jeg liker at du sier bruke hue, for det er jo det som er essensen her. Bruke hue! Man trenger ingen doktorgrad i ryggen, man trenger bare sunn fornuft, sunt bondevett og en grei forståelse av hva som er hva i verden. Ække rakettforskning lissm 😉
Jannicke: Å nåå, blåss. Vet ikke med klok da, men jeg tar det til meg og lar det fyre opp smilet på en tidlig mandags morgen 😀
/High five!
sølvi iren larsen: Haha, seriøst?! Noe så utrolig teit, men godt at dere kan le av det 🙂 Barneveileder. Prøvde å veilede sønnen min til å ta på seg sokkene sine i stad, men det fungerte dårlig 😀
Du sier det så bra, men vil bare kommentere det med pappa’ne som ikke oppdrar men sitter barnevakt for ungene. Jeg forstår at det er fristende, når man er helgepappa å ta rollen som kompisen det er kjekt å være hos. Mulig pga dårlig samvittighet fordi man ikke er flink nok til å delta ellers. Men vi har alle et valg. Et valg om hvor mye vi vil engasjere oss i oppdragelsen uansett hvilken ordning som er på papiret. Samarbeid om oppdragelsen er et valg. Å delta på foreldresamtaler er et valg. Å sitte igjen med svarteper når ungene er store er et valg. For ungene synes det er kjekt med lek og morro og frie grenser når de er små, men når de må oppdra seg selv i voksen alder fordi foreldrene sviktet, trur jeg ikke de synes det er like morro lenger.
Veldig godt skrevet 🙂 Selv går jeg førskolelærerutdanninga, og må derfor lese pedagogikk og finne ut av alle de rammene barna skal være innom i de forskjellige aldrene! Men jeg er sjeldent enig i det teoretikere som Piaget og Ericsson sier, jeg er derimot helt enig med deg 🙂 Barn må oppdras og det må gjøres på den måten man selv vil med sine barn.. Det som blir gjort i barnehager kan være på en helt annen måte, men man må ikke glemme at barna husker like godt hvordan de hadde det hjemme som i barnehagen når de selv får barn!
Som alltid smaker kaffen bedre når jeg leser innleggene dine 😉 Nei jeg har ikke barn, men jeg har jobbet på skole og SFO – her skal vi veilede, og ikke oppdra. Hvis det skulle være noen tvil, så vet enhver SFO-arbeider akkurat hvordan det står til i heimen hos hver enkelt. Vi vet hvor skapene står, og vi vet nøyaktig hvilke foreldre som kunne trengt seg en pause fra denne såkalte plis-oppdragelsen. Det er en utfordring i seg selv å skulle innta autoritet-rollen på skolen når barna er vant til å løpe rundt med tiara og krone hjemme…. Fantastisk lesing, som vanlig! 🙂
Er ikke rart om unger vokser opp i fri utfoldelse, nå til dags kan man jo ikke kjefte på ungene sine en gang uten at man risikerer å bli meldt til barnevernet.
Enig med deg! Barn trenger å oppdras. De trenger å veiledes, men innenfor klare og tydelige rammer. Det er ikke farlig å si nei. Alt trenger ikke å forklares. Noen ganger kan man forhandle, andre ganger ikke. Å la treåringen velge kan være lurt, men det bør være i kategorien “du må ha på jakke, men du kan velge den blå eller den røde”. Litt autoritet er fint. Og ja, det er jo ikke sånt man gjerne sier så høyt, men vi har hund og jeg er helt enig i at visse prinsipper er de samme på hunden og våre tre små pjokker. Hehe. Fin dag til deg!
Dette var spot on 🙂
My house, my rules !!!
Hos oss så er det slik at de får beskjed en gang.
Stemmen heves andre gang.
Tredje gang er det rommet og bli der inntil de endrer mening.
Etterhvert som de har skjønt gangen i det så blir det betydelig mindre “på rommet”, og sjeldnere stemmen må heves.
Men det må som du sier være konsekvent!!
Fruen er mer tilbøyelig til Nei, tja, okey da……
Og dette sliter hun med nå, stemmen må heves oftere for henne enn hva er tilfellet for meg.
Hos meg når jeg bestemmer meg, og så blir det slik.
Og i det lange løp så tror jeg i mitt enkle sinn at det er bedre for ungene, da det gir dem klare, konsekvente rammer.
Det eneste i bloggen din som jeg tror kan være litt farlig, og der synder jeg selv hele veien i mitt svar:
Bruk av sunn fornuft!!
Skal vi bruke din eller min sunne fornuft??
De kan være svært forskellige.
For å sette det på spissen så har jeg sett unger som har “hooligans” til foreldre, og foreldrene praktiserer sikkert det de mener er sunn fornuft, vi andre er vel ikke så sikre på den.
Regner med en må lese det med et glimt i øyet 🙂
Men alikevel. Slitsomt å lese noe som i det ene øyeblikket prøver å være seriøst, men i det andre øyeblikket bare driter i forskning.
Det du snakker om sunn fornuft er nok det omtrent alle foreldre bruker. Og når du nevner at barn er snøkrystaller, ja det stemmer. Alle barn er unike, og det er utgangspunktet i all forskning om barn. Det betyr at selfølgelig at alle teorier funker som en fasit. Det er noe alle som utdanner seg vedrørende barn vet og du ikke trenger å gjøre noe poeng av 🙂
Uten “forstå-seg-på” folkene hadde vi gjerne ikke oppdratt ungene våre på en så fin måte vi gjør i dag. Vi hadde heller ikke hatt noe som heter barnekonvensjonen.
Det fins ingen fasit til oppdragelse, men fellestegn mellom barn rundt i verden gjør at det universelle ting som gjelder alle barn.
Jeg ble engang spurt av en nybakt mamma om når jeg begynte med smokk til mitt barn. Det har jeg ikke, svarte jeg. Han var da 3 år og jeg var gravid med nr 2. Neste spørsmål var: Leser du ikke Spock? Nei, så lenge det ikke er skrevet bøker om mitt barn leser jeg ingenting om barneoppdragelse. Barnas besteforeldre var mye tryggere å forholde seg til. Og det har gått så fint, “barna” mine er nå i 40-åra.
Har du ikke andre metoder enn å legge hånd på dyr, så bør du ligge unna dyrehold. Og din dristige parallell burde du ikke bruke. Stakkars den hunden som kommer i ditt eie.
@ Roger klemp
Seriøst? Ingen problem å ta ei bikkje i øret om den ikke hører. Det er ikke snakk om misshandel vettu.
Har ikke barn selv, men har hatt en Dachs (han – strihår) hvor jeg var konsekvent fra dag 1. Noe ex kona ikke var. Gjett hvem han hørte på?
Jeg pleier å like det du skriver, men vær nå så snill å ikke sammenligne det å oppdra barn med å oppdra en hund. Ikke for spøk en gang.
Jeg kan si fra egen erfaring at det å finne ut at far brukte en bok om hundeoppdragelse som “manual” for oppdragelse av oss barna var alt annet enn hyggelig. Det stikker til tusen i et barnehjerte å se pappas understrekninger i boka, og håndskrevne kommentarer om hvilke metoder som har fungert best.
Jeg tror dine barn i fremtiden ikke vil syns at det er spesielt hyggelig å lese din sammenligning med hundeoppdragelse, om det er skrevet med aldri så mye glimt i øyet.
Alltid en fryd å lese dine innlegg!
Spot on!:-)
Selvfølgelig må man oppdra barna, der er vel få uenige med deg. Dessverre mister du all cred hos meg når du snakker om fysisk avstraffelse – det er (selvfølgelig) totalt uakseptabelt å ta både et barn og en hund i ørene!
Roger Klemp: Roger da.. Jeg har hatt hund hele livet og familien vår har hatt mange hunder i vårt eie, som har levd utmerkede liv. Jeg tør nesten si at jeg tror jeg vet mer om å ha hund enn deg her, for hvis du tror at jeg mishandler dyr fordi jeg skriver at det er lov å ta dem litt i øra, så tror jeg ikke du har mye erfaring selv med dyrehold. Det er hunder, de tåler å bli tatt i nakken. Så får det bli opp til deg å tolke hva du tror jeg legger i det, men jeg skjønner jo at du automatisk tolker det til det mest ekstreme.
Jeg synes min dristige parallell fungerer helt utmerket og jo, jeg burde bruke den, for det er min blogg. My house, my rules.
Fjellrypa: Dumt å høre at jeg mister all cred hos deg, men også helt greit, for jeg ser vi er uenige. Du får tolke hva du vil utifra “ta litt i øra” men hvis du tror jeg mener fysisk avstraffelse (for et ordvalg), tror jeg det er like greit at vi bare skiller våre veier her. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er greit å denge verken bikkjer eller barn, men å ta barn litt hardt i armen hvis de gjør noe virkelig ille eller å røske en bikkje i nakken hvis den glefser etter deg, såpass ligger godt innenfor normen for oppdragelse.
Winnie: Takk for det Winnie 😀
Are: Å du da 🙂 *knis* 😉
Egentlig en fin blogg du har, men når du kommer med en tirade om fysisk avstraffelse så sier det stopp hos meg. Her er jeg 100% enig med fjellrypa.
Og jo, det er snakk om misshandling om du drar en hund etter øra. Ørene er et av de svakeste og skjøreste steder på en hund,og det er ikke sjeldent at hunder kommer inn til veterinærer med betennelse i øreganger etter å ha blitt dratt i dem. Må du ty til fysisk avstraffelse mot din hund, så har du sannsynelig svært lite greie på hundeadferd, og om hva din hund egentlig forstår.Og vist pokker velger hunden å høre på deg som velger fysisk avstraffelse. Hva hadde du gjort om livet ditt lå i en annens hender, og ga deg fysisk straff hver gang du gjorde noe galt.
Nå er Dachs en enmannshund som trenger en fast hånd, og ta pokker på at den adlød deg med denne metoden.
Mia: Jeg er faktisk uenig med deg, for jeg synes utmerket godt det lar seg sammenligne. For meg høres det ut som om du muligens har noen arr igjen fra din fars veldig merkelige fremgangsmåte til oppdragelse.
Hva mine barn tenker om mine tekster i fremtiden, får bli opp til meg å bekymre meg over. Jeg mener selvfølgelig ikke å si at barn er dyr eller noe i den gata, men tilnærming hva gjelder respekt, roller, hierarki etc er ikke så fryktelig ulik som mange skal ha det til 🙂
Pål Erik: Hør hør!! Takk for forståelsen og at man klarer å ta en sammenligning for hva den er, uten å dra det helt ut av proporsjoner 🙂
Elin Moxnes: Hah, der kan du se! Jeg tror det er mye sunnere å gå sin egen vei og gjøre sin egen greie enn å følge alle andre som et kveg. For tusan heller, vi har jo en mor som går hjemme med plutten og nå som han nærmer seg to år…. “Hva gåååår han ikke i barnehagen enda?!”.. Om jeg hadde fått en rubel for hver gang jeg har hørt det 😉
Per Inge: Hei Per Inge, takk for innspillet. Kan se at det kan være litt slitsomt å bli kastet mellom alvor og sleivspark, men det er på en måte min stil dessverre 😉
Jo da, jeg ser alt du skriver her, men mitt poeng var mer at man kan følge magefølelsen i større grad enn Dagbladets Magasinet la opp til. Jeg tror man kommer langt med sunt bondevett også 🙂
DagogNatt: Tusen takk for innspillet! Punktene dine burde vært en smørbrødliste som ble delt ut på helsestasjonen 🙂
Men ja, fasan heller, du har rett hva gjelder sunn fornuft. Det er jo en subjektiv vurdering og her er det stoore forskjeller. Hva hvis vi slutter å kalle det sunn fornuft og heller går for sunt bondevett? Eller rett og slett bare “bruke hue” 😀
Kjerringa med bokstaven: I hear that. Ropte litt på plutten utendørs en dag og tenkte umiddelbart at jeg håpet ingen naboer hørte det, i frykt for hvisking og tisking selv om ropet var berettiget 🙂
Roger Klemp: Men okei, hvis du absolutt skal gjøre det verste ut av hver eneste setning så er det lite jeg kan skrive for å forsvare meg selv. Jeg draaaar jo ikke bikkja etter ørene da, men det er faktisk helt greit å røske litt i bikkja om den prøver å bykse forbi deg i hierarkiet. De tar ingen skade av å bli tatt i nakkeskinnet, men jeg antar at du tolker det som at jeg kaldkveler bikkja, så da skjønner jeg at det høres ille ut.
To Pluss Tre: Nei nei nei, du må jo si til barnet “Jeg skal ikke komme her og fortelle deg noe som helst, men jeg ville rådet det til å vurdere en jakke, men for all del, jeg står jo ikke over deg i næringskjeden, så gå gjerne ut i 20 minus i kun bodyen hvis du heller vil det” 😉
/Highfive
Ane: Her har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg, men det hørtes veldig riktig ut i mine ører. Tror det er en veldig vanskelig situasjon, men så tror jeg også at snarveier alltid vil straffe seg til slutt. Tusen takk for kommentaren 🙂
Ser hva du skriver, og for å være ærlig tror jeg ikke du er misshandler. Men ordbruken som å røske, dra i øra, hører ikke hjemme noen steder om du kan hund, som du jo påstår du kan. Her er det sikkert et emne vi kan diskutere i hele kveld.
Jeg må si meg enig med Fjellrypa.
Hva gjør du den dagen barnet ditt slår et annet barn? Tar du tak i øret hans, eller tar du han hardt i armen og sier at det ikke er lov å slå? Hva slags signaler sender du barnet ditt hvis du må ty til slike virkemidler?
Roger Klemp: Okei da Roger, du skal få for den. Jeg ser at ordbruken min kan være litt sleivete og det beklager jeg. Jeg er selvfølgelig sterkt i mot mishandling av dyr 🙂
Takk for at du er observant 🙂
Torill: Jeg tror vi må klare å skille mishandling fra irettesttelse her. Hvis barnet ditt slår seg helt vrang, bare trasser, skriker og nekter å oppføre seg, så må det da være lov å ta frem den alvorlige stemmen? Nei, jeg mener ikke at man skal denge barna, la oss bare bli enige om det, men jeg mener at det må være lov å ta de litt i armen hvis ting går helt av skaftet. Men jeg tror det blir beint umulig å klare å komme til enighet om dette per tekstmeldinger. Du må på en måte se situasjonen slik jeg ser den og klare å lese mine ord i langt større grad enn man klarer utenom direkte tale, og da blir det rom for misforståelser.
Håper du lar tvilen komme tiltalte til gode og skjønner hva jeg mener 🙂
kjerstigullord: Takk for kommentaren Kjersti, jeg tror en god kombinasjon av teori og praksis kan være en gullmiks 😀
Ms.Gullen: Tusen takk for det, Ms. Gullen! 🙂 Utrolig hyggelig, og uventet, å få støttet fra noen som faktisk vet hva de snakker om! Haha 😀
Nei jeg tror ikke du mener mishandling, og du gjør det du mener er det beste for ditt barn. Vi er bare uenig om metoden. Jeg er mer for belønning og konsekvens.(og det må selvfølgelig stå i forhold til hva som blir gjort.)Hadde barnet mitt slått seg helt vrangt la oss si i butikken, hadde det fått en advarsel, og fått vite konsekvens.( f.eks ingen barne- tv den dagen) Hadde vi vært to voksne kunne det vært aktuelt og ta barnet med ut i bilen, og la det vente der til handlingen var ferdig. Er det et mønster i dårlig adferd ville jeg ha lagt inn positiv belønning, og negativ konsekvens, med vekt på det første
🙂
Torill: Aha, men da ER vi jo enige da! 🙂 Jeg mener jo akkurat det med at man kan ta med barnet ut i bilen. Det vil jo nødvendigvis skje mot deres vilje og ta må man jo ta litt hardt i dem, men ikke verre enn at man fører dem bestemt ut i bilen 🙂
Kjenner at jeg blir provosert av å lese hva du har skrevet.Tror det ikke er mye My house, my rules når barnevernet ringer på døra.
Fysisk mishandling av barn innebærer at en voksen person påfører et barn smerte, noe du gjør mot ditt barn.
Anonym: Takk for kommentaren og ha en fin dag.
Jeg tenker at om man har man har behov for å ta et barn hardt i armen, har man tapt.
FANTASTISK! Kunne ikke vært mer enig..
Det må jo virkelig være lite mellom øra deres! Det å ta en unge litt i øra er vel ikke grunn til at barnevernet skulle stå på døra?
Som liten ble jeg tatt i øra og jeg fikk klaps i ræva, har ikke fått noe varige skader av dette.. om noe så lærte jeg det å respektere andre mennesker..
wenche linda tyldum: Hei Wenche, helt enig med deg. Jeg tror kanskje min definisjon av å ta noen i øra leses litt feil. Det jeg mener er at det er fysisk umulig å veilede et barn som ikke vil ut i bilen, ut i bilen. Da må man jo nødvendigvis jobbe litt med dem, men selvfølgelig ikke mer enn … ah, you get the point 🙂 La oss ikke være skinnhellige her, det må da være lov å ta barnet sitt i armen og si “Du, nå må vi begynne og oppføre oss, ellers må vi gå og sette oss i bilen” type ting. Det er da ingenting å ta sånn på vei for 🙂
Elisa: A. Men! Takk for at det forsatt finnes folk med fornuft der ute. Ble litt redd et lite øyblikk der. Jeg mener, det er jo hyggelig å kunne blogge rett fra levra, men ikke fullt så hyggelig når folk begynner å beskylde meg for å mishandle mitt egen barn. Det er ikke det at ikke barnevernet er velkommen, jeg setter gladelig over kaffen, men jeg skjønner bare ikke hvor folk får det fra. Så takk, denne kommentaren kom veldig godt med akkurat nå 🙂 🙂
Har en sønn som startet 1 klassen i fjor.
Der heter det seg at de “korrigerer” barna når de gjør noe som ikke er lo.. vent, hmm. Jeg hadde vanskeligheter med å ikke stille noen spørsmål da.
Det skal være så akademisk og “korrekt” alt sammen. Synes det er på grensen til kvalmt.
Herlig blogg dette. 🙂
Elisa: Igjen: Tuuuusen takk! 😀 Veldig hyggelig å høre 🙂
/hilsen en som faktisk ikke juler opp verken barn eller bikkje 😛
Formuebygging: Haha! Jeg tror litt for mange forstå-seg-påere har fått litt for mye tid og penger mellom hendene til å komme opp med slike konsepter og dulle til hele tilværelsen. La nå voksne få oppdra barn, foreldre som lærere. La oss ikke ha alle disse fordummende begrepene om veiledning og korrigering. Har vi ikke andre ting å bruke statsbudsjettet på?
/Ha en goood aften! 🙂
Jeg har lest bloggen din en stund, men nå sier jeg takk for meg. Jeg mister respekten for deg når du mener det å oppdra barn er likestilt med det å oppdra hunder. Dessuten er jeg allergisk mot det du kaller metoder – uansett om du har funnet på dem selv, arvet dem etter foreldrene dine eller lest dem i en bok.
Så lenge du har uendelig kjærlighet for barna dine samtidig som du setter grenser for deg selv og hva du aksepterer i ditt hjem, vil barna bli trygge, lære seg å tilpasse seg dine regler, lære seg å tilpasse seg andres regler (også når de ikke står i fare for å bli avslørt om de bryter dem) og (aller viktigst) lære seg å sette grenser rundt seg selv.
Hvis du ikke viser dem mer respekt enn det det kan se ut til etter tiraden din, vil du kanskje få lydige barn nå, men du vil miste respekten deres så snart de blir voksne nok til å lese denne bloggen.
Jeg er også dypt uenig i at det er en tendens i samfunnet at man ikke tør å gjøre noe uten å ha konsultere ekspertene – tvert i mot. På flere og flere felt mener folk tilsynelatende i økende grad at de vet så mye bedre enn ekspertene – for vi er jo alle de største ekspertene i våre egne liv, ikke sant? Jeg synes jeg ser en større forakt for folk med kunnskap nå enn for bare et par ti-år siden. Men hvis ikke noen med faglig tyngde hadde jobbet systematisk for å endre holdningene våre til fysisk avstraffelse av barn, røyking eller bruk av bilbelte (for å nevne noe…) – hvor hadde vi vært i dag da?
Ja, noen foreldre mister autoriteten sin over barna sine. Men jeg tror ikke det er fordi de har forlest seg på bøker om barneoppdragelse. Vi har alle mistet verktøyet foreldregenerasjonen vår hadde, for i dag er det (med rette) ikke akseptabelt å true og skremme barna til å oppføre seg slik vi vil. Men ikke alle forstår hva som skal erstatte denne typen autoritet, og ikke alle tar seg bryet. For det koster å forholde seg til barn på en ærlig, nærværende måte, på samme måte som det koster å bevare et godt vennskap eller pleie et ekteskap.
Mari: Hei Mari, takk for en innsiktsfull og forseggjort kommentar. Selv om det ser ut til at du muligens har tolket mine ord og meninger på mest mulig negativt vis, så setter jeg veldig pris på at du har skrevet din avsluttende takketale på en skikkelig måte 🙂
Jeg er nok mye snillere og mer tilgivende enn det kanskje virker som i teksten. Kanskje kan det være fordi jeg uttrykker meg veldig muntlig og derfor lett kan misforstås, eller så er jeg kanskje rett og slett litt hardere i tonen enn hva jeg selv mener. Jeg tror nok ikke vi er så uenige som du tror, for det du skriver her virker i all hovedsak helt greit for meg. Spesielt andre avsnitt som tar for seg uendelig kjærlighet for barna samtidig som man skal ha grenser og regler.
Som sagt, så var jo også min tekst skrevet som en kommentar til en artikkel i Dagbladet og det jeg peker til, er mentaliteten som journalisten der snakker om, altså at barn mer eller mindre får oppdra seg selv mens vi foreldre skal sitte på sidelinjen og se på. (Ikke sitat, veldig fritt gjenfortalt og helt sikkert også litt feil).
Men men, vi får bare være uenige. Hvis mine barn for eksempel kaster en trekloss etter hunden, slik barn kan gjøre, og barnet ikke gir seg selv etter ett nei, ikke etter to, ja så mener jeg at det må være lov til å ta tak i barnets arm, ta vekk lekeklossen og si “Nei, det er IKKE lov. Det var tredje forsøk, nå tar jeg klossen” -type ting. Det er ikke så mye mer dramatisk enn det.
Men hey, dette betyr at du får masse fritid til å finne andre blogger som du kanskje liker bedre enn min og det er helt greit det. Kan jeg få legge inn en rask anbefaling på Casa Kaos, Mammalivet og Mer enn bare ord? Det er bare tre av de mammabloggerne der ute som du helt sikkert vil få mye glede av. Sjekk også ut trecornerstraffe. Han er helt fantastisk flink til å skrive.
Takk for denne gang Mari, så håper jeg vi sees igjen en gang 🙂
Hei, igjen.
Kan hende du får enda mer igjen ved å gi barnet ditt alternativer, enn ved å si nei. Den atferden du gir fokus, har en dendens til å øke….. Synes bare dette ble vel lite ydmykt, med tanke på forskning og pedagogikk. Selv er jeg fembarnsmor og pedagog. Og jeg ser at med erfaring, kommer ydmykheten. Lykke til som far, det er jo noe av det beste som kan skje her i verden :-)) Og godt nytt år.
Wenche linda tyldum: Aha! Men da har du jo både erfaring OG utdannelse! Det er jo ikke rart jeg ikke kan nå deg opp til knærne da 🙂 Men du, takk for det. Jeg skal ta med meg dette med ydmykheten og regner med at du har helt rett. Jeg er egentlig en ganske ydmyk kis, må vite, men jeg mener nå det jeg mener, så kan det være at vi leser det forskjellig eller ikke er helt enige. Det må da være lov det også 🙂 Men jeg er ikke dummere enn at jeg lytter til erfarne fjellfolk fra tid til annen også 😉 Så takk for innspill og kloke ord.
Og ikke minst: Godt nyttår! 🙂
Har ingen fasit, til tross for at jeg har erfaring og utdannelse. Vet jo at barn er små mennesker som skal ha all respekt, på alle områder. Jeg er veldig enig med deg i mye av det du skriver, men liker ikke dette med å ta hardt i. Og det er jo mye mulig du ikke mente det på den måten heller 🙂 Man må jo som omsorgsperson ha mange verktøy i ermet, på den måten kan man slippe å ty til for eksempel hardere grep rundt armen. Kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet. Gode relasjoner er basis for all grensesetting. Har du en grunnleggende relasjon til barnet, vil det sannsynligvis høre på deg, helt naturlig. Og så klart, man skal tåle at barn gråter, når de ikke får viljen sin. Ignorere dårlig atferd, gi masse, masse fokus til den ønskede atferden. Den oppskriften tror jeg på :-)))
Dette høres ikke ut som noen dum idé og jeg er jo en stor tilhenger av kjærlighet, så selv om du selv sier at det ikke er noen fasit, så setter jeg i hvert fall én strek under svaret og printer det ut for videreføring 🙂 Som jeg også skrev i teksten, så kopierer jeg gladelig de beste triksene jeg ser hos vennepar etc, og dette gjelder nå også bloggleserne mine 🙂 Men jeg skal ikke si at jeg ikke vil “ta hardt” i mine barn av den grunn, les skyfle dem ut i bilen hvis alt går på tverke, men at det ikke går an å øse på med for mye kjærlighet, ja det er vi da helt enige om 🙂
Å “skyfle” en ettåring ut i bil… Å “skyfle” en tiåring, kanskje noe annet 🙂 Jeg tenker at barna bør lære å ta egne gode valg. Tar de dårlige valg, gir det også konsekvenser. Takk for innspill i en spennende debatt!
*Stående applaus*! :)) Utrolig bra skrevet!
Ha ha, bra skrevet:) Ble virkelig debatt om kardemommebyloven og sunn fornuft gitt. Selv om man ikke leser alt av pedagogikk osv, tenker jeg innlegget jo sier sitt om hva de fleste, om en vil eller ei, får med seg hva som skjer og menes om temaet vi alle er så opptatte av: barna våre:) Men nå ble det litt for fristende å spørre; hva ville du gjort om din sønn en gang i framtida reiv av en jente halve håret (liten overdrivelse)?
Din kunnskap om hunder virker å bygge på gammel teori. Du sa det ikke ordrett, men en hund vil ikke gå rundt og prøve å sjefe over deg, det er du som har oppdratt den, du som har ressursene, og den stoler på din ledelse. Hvorfor skulle den prøve å ta din plass? Den er fullstendig klar over at du er en annen rase, høyere på næringskjeden. Det å være sjef og å bruke fysisk makt mor hunden en hundehviskeren-vrøvl og unødvendig.
Det du mest sannsynlig opplever, er et dyr som tester grenser. Som prøver å snike seg unna, eller snike til seg en bit. Veldig likt barn. Om den glefser til deg, er det fordi den prøver å kommunisere. Da er det mest sannsynlig du som har gjort en feil. “Back off”, mener hunden, og ved å ta tak i den oppnår du heller en tilstand hvor hunden blir usikker på deg, mister sin tillit, og mister språket sitt (du lærer tross alt hunden å ikke si fra når noe er galt). Da har du det gående, og en tilfeldig dag kan den språksvake hunden bite ungen som var for innpåsliten, fordi den har lært å ikke si fra, for da blir den røsket i.
Litt satt på spissen, men jeg blir oppgitt når man i 2014 fortsatt tror at hunden er så primitiv som det du uttrykker. Man trenger ikke å gå inn i en kamp og sette på plass hunden for å få harmoni i hjemmet. Du oppnår heller det motsatte. De har et bredt følelsesregister. Det går utmerket an å oppdra en hund uten noe annet enn positiv berøring.
Vil anbefale deg å lese om positiv forsterkning, det funker når man gjør det riktig. Og ja, positiv forsterkning handler om å veilede hunden til å gjøre det riktige. Oppdragelse ser jeg mer på som en samlebetegnelse.
Veldig bra skrevet,atter en gang 🙂
Jeg begynner jo å lure på om jeg har misforstått teksten fullstendig når jeg leser utbruddene her… Som både mor og hunde-eier ser jeg veldig godt likhetstrekkene..er man ikke konsekvent kan man bare glemme både oppdragelse av barn og hund.
Springer hunden til for å hoppe på noen,så holder man den tilbake og sier bestemt ifra. Går ungen din fysisk til angrep på andre barn holder du h*n fysisk tilbake å sier bestemt i fra at dette er ikke lov.
Når barna blir eldre og man kan forklare,så er det helt på sin plass at de skjønner at i dette huset gjelder mine regler. Vi kan diskutere,og kanskje vil man fire litt på noe og gi frihet under ansvar avhengig av barnets alder.
Allerede som tenåring hadde jeg bestemt meg for hvordan jeg ville oppdra mine evt barn,og etter både jobb som dagmamma,i barnehage og vg.s, så har jeg holdt fast ved de prinsippene. De eneste skrevne ord jeg noen gang har skumlest om pedagogisk rett oppdragelse,har vært forfattet av Hr.Ulvund. Noe som bare understreket det jeg allerede ‘visste’..
Vel, absolutt ingen barn er like. Noen er lett å oppdra,mens andre er en utfordring.
Noen har ment jeg har vært for streng til tider ,andre at jeg er for slepphendt (enslige mødre gjør aldri noe rett)men jeg har i alle fall fostret fram en 9-åring som vet hvor grensene går,og som fra han gikk i barnehagen parkerte de voksne med sine ressonement og konklusjoner.
Han er trygg på seg selv,og han er trygg på meg. Og det er vel det viktigste uansett hva ekspertisen framholder…at man har et tillitsforhold bygget på den tryggheta en oppdragelse med klare regler gir. 🙂
mista visst all respekt for deg nå, petter
Hei:) Flott innlegg! Jeg har skikkelig sans for den måten du skriver på og oppdro vel mine barn på tilsvarende måte. (De er nå 18 og 21 år og lever i beste velgående, selv om de har blitt tatt litt hardt i armen, knipsa på fingrene og holdt fast, sendt på rommet osv)
Har vel blitt kikka stygt på til tider ute blant folk når jeg har dratt en hylende unge ut av butikk fordi ungen mente det var greit med godteri på en tirsdag, men ikke jeg. Utenfor butikke satte jeg meg ned på huk og fortalte ungen at valgte sto mellom og oppføre seg i butikken så vi fikk handlet mat og at det ikke ble godteri før på lørdag eller så lot vi være å gå inn i butikken igjen og da ble det brødskiver til middag og fortsatt ikke godter før på lørdag. Det var første og siste gang den ungen hadde et slikt raseriutbrudd i butikken. Mas etter godteri på tirsdager sluttet ikke for det, men ungen skjønte når nei var nei og at det innimellom er greit med godteri på tirsdager bare man oppfører seg sånn noenlunde på butikktur.
Ingen regel uten unntak er også greit innimellom, synes jeg:)
Fortsett videre med bloggen din for jeg vil lese mer 🙂
Utrolig at så mange her aldri klarer å lese ting med en klype salt. Å “ta noen i øra” etc betyr ikke nødvendigvis fysisk “vold”, men derimot at du tar tak i problemet. Han har vel aldri skrevet at han slår eller river barnet sitt i øra? Eller at han drar bikkja si etter øra? Og når handlet dette om bikkja hans? Nå får dere gi dere. Det virker som at ordet “metafor” er totalt ukjent for mange av dere.
Digger bloggen din! stå på 🙂
Renate: Tusen takk for det, Renate 😀
Lillemeg: Hei du! Takk for innspillet 🙂 Veldig fint at folk blir engasjert, da betyr det jo at jeg er inne på noe, selv om noen selvfølgelig er uenige. Og det er jo helt greit, sånt kan det bli meningsfylte debatter ut av 🙂
Hmm, hva ville jeg gjort i en sånn situasjon.. Vel, jeg ville vel gjort det samme som alle andre foreldre: innført meget strenge sanksjoner og kommet frem til en “straff” som virket passet, av typen husarrest, ingen barne-tv eller kanskje, som det verste av alt da jeg var yngre, ingen håndballtrening. Jeg ville ikke kastet ham veggimellom, selv om mange ser ut til å tro det, men jeg ville gjort livet meget surt for ham en periode, slik at han hadde forstått at den type oppførsel IKKE er akseptabel.
Jeg var selv en ganske vilter kid, som klassens klovn og en hyperaktiv fjåsebukk, og kom opp i mange dårlige situasjoner. Stakkars muttern og fattern har måttet stå skolerett og svare for mange av mine hyss, blant annet slåss jeg med en jente en gang. Jeg tror kanskje jeg ville løst situasjonen slik de gjorde det: Restriksjoner på alt jeg likte og skuffelse. Store mengder skuffelse. Bare det tonefallet. Den grusomme følelsen når foreldrene dine gir deg det blikket som sier “Vi er ikke sinte, vi er bare så utrolig skuffet”, det er nesten nok i seg selv. Men den tid den sorg. Med min prikkprie oppdragelsespedagogikk, så vil jo en slik situasjon aldri oppstå 😉
/Ha en superduper dag!
Emma: Hei Emma, tusen takk for innspillet. Jeg er enig at det er mye vrøvl fra hundehviskeren, vel av det lille jeg har sett da. At mine teorier er gammeldagse etc er meget mulig, men det er nå slik at det ser ut til å fungere fint for både meg og hunden, så jeg kommer nok til å holde på den måten å oppdra hunden på. Nå er jo han voksen da og trener egentlig bare litt kos og en klatt leverpostei fra tid til annen, men kom ikke her og si at en valp ikke trengs å holdes i øra? Fint at du anbefaler meg å lese meg opp på positiv forsterkning og det er nok mer av det her i huset enn du kanskje leser ut fra teksten 🙂
Men som sagt, med hunder er det et maktspill og da snakker jeg ikke nødvendigvis bare om egne hunder.
Det handler ikke om å røske i hunden i tide og utide, men å trekke opp roller og rang. Så får vi vel være uenige på noen punkter, helt greit det, men du skal vite at alle hundene som har vært i meg eller min families besittelse er eller har vært lykkelige dyr som har blitt overøst med kjærlighet.
Tone: Tusen takk for kommentaren, Tone! 🙂 Ah så forfriskende å lese at du rett og slett bare har bestemt deg for hvordan du vil ha ting og slik blir det. Folk skal nå alltids mene for eller i mot, men man må nok først og fremst holde seg tro til sitt eget konsept, for ellers blir det fort at man roter til sitt eget system og blir inkonsekvent.
Jeg lurer forresten også på om jeg har misforstått teksten fullstendig selv.. 😉
/Ha en toppers dag!
Anonym: Hei Herr/Fru Anonym. Jøss, det var en kort rettssak. Men men, hvis du mister all respekt for meg uten å dobbeltsjekke om anklagene i det hele tatt stemmer, så er det jo lite jeg får gjort. Jeg heter Peter forresten 😛
/Ha en fin, men respektløs dag 🙂
Anita: Kjære Anita. Takk takk og takk igjen 🙂 Så det er altså lov å ta litt hardt i armen, knipsa på fingrene osv? Godt å høre, for da kan jeg holde på mitt uten å måtte gå med på skinnhellige kompromisser. Jeg mener det høres veldig rart ut å skulle veilede et skrikende barn ut av butikken. Good luck with that 😉
Og uansett hva man gjør, så er det ingen som har fasiten! Men jeg hørte forresten en artig historie fra en venninne i går, som skrev at hennes datter nektet å ta på seg buksa når de skulle hjem fra barnehagen. Mor truet med at “Nei vel, en gang til nå, så får du gå i trusa og cherrox til bilen”… og det skjedde 😀 Stakkars datteren følte seg vel ikke spesielt klok når hun innså hva som skjedde da trasset ble innfridd. Siden har ikke det vært noe problem lenger 😀
Så takk for kommentaren, hyggelig å høre at det blir folk av barn som kan bli snakket til også 😉
Om du mener at du må “ta” hund eller barn fordi de angriper deg så er du alt for sen inne i situasjonen. Da har du rett og slett ikke fulgt med. Du som leder skal være i forkant av situasjonen og agere før det blir noe å reagere på.
Vil anbefale deg å bli med på et hundedressurkurs. Jeg fikk en så mye bedre situasjon til både barn og hund etter et slikt kurs. Prinsippene er de samme når det gjelder mennesker og dyr. Du hevder at man må finne ut av det så det funker for en selv. Helt feil. Du må finne ut av det så det funker for barna. For det er de det handler om, ikke hvordan du oppfatter verden for den har du ikke fasit til.
anonmy og sånn: Tusen takk for det herr/fru anonmy 😀
Nei, som en gammel fisker som jeg satt båtvakt med i høst så flott sa det: Hva skal du gjørra med folk?! hehe. Jeg synes det er helt greit at man er uenige, så lenge man er saklig og hører på hva begge parter har å si. Det er jo heldigvis slik at 99 % av de som leser teksten forstår hva jeg mener og vet å ta skylle ordene rundt i munnen, mens noen da kaster seg over hvert eneste lille spissformulerte ord og tolker det på verst tenkelige måte.
Hadde jeg vært veldig for å denge enten barn eller bikkjer, så er det vel lite sannsynlig at jeg hadde hatt en ærlig pappablogg som ønsker hele Norge velkommen hjem til meg flerfoldige ganger i uka. Men men, som sagt: Hva skal du gjørra med folk 😉
/Have a fart pretty day!
Scot: Men gud bedre. Når jeg skriver å finne ut av hva som funker for en selv, så mener jeg jo selvfølgelig hva som funker for mine barn og vår situasjon. Ikke for meg personlig, for det er jo selvfølgelig barna det handler om. Der er vi enige.
Jeg har vært på dressurkurs tidligere og har god styring på hundeoppdragelsen her i huset, men takker for velmenende råd 🙂
AMEN!
Endelig noen andre en meg som ikke henger seg opp i hva forskere sier ang barneoppdragelse, og andre ting for den saks skyld. Selvom forskere har testet seg fram til at 99 999 av 100 000 barn har (Bruker ditt eksempel) allergi for rosiner, betyr ikke dette at ditt barn har det. Samme gjelder alt annet! Om du vil ha en bortskjemt sjitunge, si at det er greit å slå, si at det er greit at dem får alt dem vil på butikken etter å ha sakt nei først fordi du ikke gidder å høre skriking å klaging, gje opp når det kommer til alt, så lenge du slipper skriking! Men vil du ha ett barn som ser at ting er galt, ett barn som ikke slår, fordi det vet at det er galt, og ett barn som tar nei for ett nei, første gang, så stå på ditt!
Dette innlegget var utrulig bra skrevet! 🙂
Christine: Tusen takk for det, Christine! 🙂 🙂
…og måtte raskt inn på bloggen din og snoke. Daaah, søte Storm ser ut som en real kjernekar! 🙂 Selv om han ikke har vett til å sove om natta 😉 😛
/High five!
Takk skal du ha 🙂 Ja, han er herlig! Sku bare ønske han kunne sove om natta, i stede for å gjøre alt for å få mamma til å smile :p
Du får ha en strålende dag 🙂
Hei pappahjerte! Jeg kjenner at jeg fikk fryktelig lyst å kommentere dette innlegget, da det samme som du reagerer på har gjort at jeg har tenkt mer over det samme, så here we go..
Jeg er utdannet førskolelærer. Eller barnehagelærer som det heter nå til dags.
En utdanning som i motsetning til hva mange tror IKKE innebærer 7.5 studiepoeng i kroneklipping og sur gitarspilling. Derimot inneholder den timesvis med lesing av ymse teorier innenfor ulike felt hvor førskolelærerstudenten til slutt må reflektere og vurdere selv hvordan man skal gå frem. Det synet på barn man oppdrar førskolelærer-/barnehagelærer-studentene til å ha er at barnet er et eget individ med samme verdi som voksne. De er ikke uferdige voksne som skal videreforedles. Hold dette i bakhodet når du leser videre, så du forstår hvor jeg kommer fra.
Begrepet veilede, slik jeg forstår det, bygger ut fra en slik tankegang. Det kan bare være et fint ord som bærer mindre preg av assiasjoner som disiplin og strenge voksenpersoner, men det kan også være et ønske om å endre det barnesynet som mange har, altså dette med uferdige voksne.
Hvis foreldre, som du sier, blir for usikre vil dette smitte over på barna, men samtidig mener jeg at voksenrollen må være preget av ydmykhet. Vi voksne må også kunne si unnskyld og innse at vi ikke er allvitende. Har tenkt mye selv på at det med å kunne si unnskyld er en veldig fin egenskap som faktisk må læres gjennom oss voksne, ikke påtvinges da det vil gi liten/ingen mening for de små barna når de ikke vet hva det innebærer.
Nå mener jeg at det virker som du har et godt hode på skuldrene, ikke misforstå her, men innimellom er det greit at voksne er usikre også. Hvis jeg ser på hvor mye det å gå litt utenfor situasjonen og ikke alltid ha svaret klart har lært meg, så vil jeg påstå dette er minst like verdifullt som utdanningen jeg har tatt. Når et barn gir uttrykk for at noe er galt, så er det som regel det. Min jobb blir å finne ut hvordan jeg kan støtte barnet til å hjelpe seg selv eller om jeg skal bryte inn og hjelpe det. Refleksjon er altså ganske lærerikt.
Men når jeg ser Jesper Juuls stadig økende popularitet og tenker at det kanskje skyldes det du kaller usikre foreldre, tenker jeg at vi må balansere dette med refleksjon også. Skal jeg være helt ærlig mener jeg få foreldre med barn under alderen hvor de kan forstå og veie konsekvenser opp mot hverandre bør lese så mye av herr Juul da det ser ut til at han tar utgangspunkt i at små barn er filosofer man kunne diskutert hva som helst med. Dog har han en del interessante perspektiver som pedagoger gjerne kan lese.
Vel, dette ble langt og omstendelig, så la meg oppsummere slik; det synet på barn vi har i dag er kanskje en mellomting mellom det klassiske synet hvor barn er uferdige voksne og at de er et eget individ. Dette skaper naturlignok store motsetninger i oppdragelse-/veiledningsstrategiene til mange noe jeg tror gjør barna forvirret også (bestemt mamma/pappa/ vs. ydmyk mamma/pappa). Noen ganger må man bare stikke fingeren i jorda og tenke at det blir folk av dem nesten uansett og ved å gjøre som magefølelsen sier får man mest sannsylig er barn som er lik seg selv (og at man selv er jo faktisk en ganske bra mal). Men innimellom er det greit å tenke som så at ved å gi fra seg litt av makten så får man et mer symmetrisk forhold til en av familiemedlemmene og kan se nye sider ved sin egen sønn/datter man kanskje ikke var klar over.
Håper du på ingen måte tar dette som kritikk, heller tvert imot og ser på det som et bidrag i oppdragelsesdebatten. 🙂
J: Hei J. Hmmm, jeg har egentlig ingenting å tillegge jeg, for det var på en måte en komplett kommentarer med alt som hører til: fornuftig resonnement, gode argumenter, vekting begge veier og en fin konklusjon. Jeg er nok mer enig med deg enn hva som kommer frem av teksten, men det er vel disse finnyansene som er litt vanskelige å oppfatte via tekst, spesielt når tekstformatet er en anelse tabloid 😉
Jeg mener selvfølgelig ikke at alle eksperter og pedagoger er idioter, slik det virker som at mange tror jeg gjør (ikke du da), men jeg mener at mange nok kunne stolt mer på egen magefølelse og intuisjon. Jeg tror det er en vinnende kombo å lese seg opp hvis man føler for det eller merker at det er steder man ikke helt strekker til og skulle visst mer om, men for det meste så får man jo med seg hva som beveger seg hva gjelder samfunnstrender innen oppdragelse og videreutvikling av pedagogikken bare ved å være til stede i samfunnet, så man vil jo uansett bli påvirket av ny forskning og undersøkelser. Så tar man det beste av det og kombinerer med det beste man har å tilføre selv, og presto så har man en vinnende kombo 🙂
Raskt forenklet og klønete skrevet fordi toget snart ankommer stasjonen.
Tusen takk for veldig fin og innsiktsfull kommentar! 🙂
Mvh,
Peter
Fantastisk lesning!
Jeg har selv hovedomsorgen for min 8 år gamle sønn og jeg kjenner meg igjen i det meste du skriver. Mine erfaringer viser at den “moderne” oppdragelsen og måten lærere og foreldre blir fratatt autoriteten, fører til at man idag ser en ekstrem økning i adferdsproblemer allerede fra barna er ganske små. Dette forplanter seg til hvordan unge voksne ter seg i samfunnet, uten noen respekt for autoritetspersoner.
Selv har jeg en sønn med en påført diagnose som krever ekstremt mye av meg og andre omsorgspersoner. Sinne og frustrasjon preger hverdagen hans, og man er redd for å ta tak i problemene ute blandt folk fordi man blir uglesett og kan forvente en rapport til barnevernet.
Du har inspirert meg til å starte min egen blogg hvor jeg skal prøve å fortelle litt om hverdagene våre her hjemme, på godt og vondt. Kanskje vil det hjelpe meg å kunne få luftet ut tanker og følelser?
John Henrik: Hei og tusen takk for kommentaren! Men du, kanskje er det akkurat fordi du har en sønn som krever mye av deg, som har gjort deg så bevisst på papparollen og så “tilstede” i din sønns oppdragelse? I så fall er jo det en meget god ting, for som det er blitt nevnt tidligere her så kan vel mye av de problemene vi ser med dagens unge skyldes usikkerhet hos voksne. Og er det så rart? Mange barn blir jo oppdratt nesten ene og alene av barnehagen, og vi voksne blir jo bombardert med artikler om Gjør ditt, gjør datt, slik blir ungen din en engel, dette må du aldri gi barna dine etc etc.
Så kult å høre at du har blitt inspirert til å starte blogg!! Vi trenger absolutt flere pappabloggere 😀 Send meg link her når den er klar 🙂 Eller send meg spørsmål eller hva det måtte være på e-post: [email protected] så tar vi det bare derfra.
/Høy fem på en snøfylt aften! 🙂
ÅÅ Peter, jeg må belønne deg for måten du svarer på kommentarer. Er mange som leser det du skriver litt for bokstavelig, dessverre. Fortsett det gode arbeidet, med både blogg og barneoppdragelse (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen 😛 )
Lene: Hei Lene! Tusen takk for det 🙂 Gjør så godt jeg kan, hihi. Kan jo ikke forvente at alle er enige med meg i alt og det er jo helt greit 🙂 Men når folk leser mine sleivspark litt for bokstavelig, så kan man jo bli litt frustrert ja. I hvert fall de som tror jeg har plutten i hundebur og at jeg banker opp bikkja 😛 Men sånn er det når man skriver med et lite skråblikk 😉 De fleste henger jo med på notene, spesielt de som har vært innom bloggen en gang eller to tidligere, hehe.
Men nå får jeg løpe, Plutten er ikke helt i humør, så fattern får prøve seg på litt lego 😛
/High five!
Jeg er 3-barnsmor til like mange voksne, veloppdragne, ressurssterke og populære “gutter”, som er meget godt likt både blant venner, arbeidsgivere og hos sine samboere, ja også toppers for oss foreldre og familie forøvrig. Ikke en emeste gang har faren deres eller jeg lært de opp til at fysisk avstraffelse er akseptabelt, verken mellom foreldre og barn eller barn imellom. I min egen barndom ble det aldri lagt hånd på meg eller utsatt for trusler, derimot opplevde mine brødre å få “ris”. Det jeg har erfart er at vi har båret med oss egen erfaring inn i egen barneoppdragelse. I mitt hjem har alt fra “knipsing og smekk på hånda” til det som verre er, vært totalt fraværende. Trassalderen har så og si vært totalt fraværende. Mine søsken kan ikke si at de har samme erfaring. Hvems barn som har fungert best i ungdomsårene og senere i voksen alder, det er det liren tvil om. Min mann og jeg har oppdratt våre barn til å ha respekt, både hjemme, på skolen og ellers. Men, vi har ikke oppdratt dem til å unngå å gjøre galt i redsel for fysisk avstraffelse! Jeg er både lærerutdannet og spesialpedagog med utdanning innenfor atferdsvansker, og jeg kan med hånden på hjertet si at barna/elevene gjenspeiler foreldrenes oppdrageratferd. Det er mange ganger vondt å se hvor feilslått barneoppdragelsen er og hvordan ungdommene sliter både faglig, personlig, sosialt og mangler evnen til å tiloasse seg samfunnets forventninger. Dere som aksepterer fysisk avstraffelse, det være seg “å ta hardt i armen, holde i ørene” eller hva som helst annen voldelig atferd, hvordan tror dere at lærere oppnår respekt når avkommet ditt er vant til “redsel” for å kunne oppføre seg pent? Det minner meg litt om foreldre som ikke vil kjøpe nye møbler mens barna er små, fordi barna kan skrape opp bordet og ødelegge sofaen med leiker, klissete fingre osv. Hvordan skal de barna løre seg til å ta vare på ting? Hva når familien/barna er på besøk hos andre, og er vant til at det ikke er så nøye?
Hvis vi som foreldre behandler barna våre med respekt så får vi respekt tilbake. Grensesetting er alfa og omega i barneoppdragelsen, men ikke vinglete foreldre som sier nei det ene øyeblikket og ja i det neste. Forldre som lar barnet få viljen sin fordi de er lei av maset eller for å få stoppet raserianfall/hyling i butikken når barnet vil ha noe som foreldrene først sa “nei” til. Barn trenger forutsigbare foreldre, hvis ikke blir de utrygge. Fysisk avstraffelse handler ikke om forutsigbarhet. Hvordan skal et barn vite når galt er galt nok, den ene eller den andre dagen? Vår egen sinnsstemning og opplagthet vil alltid påvirke våre egne grenser for når og hvor fort vi reagerer på ting. Sånn er det i alle situasjoner i livet, det være seg overfor barna, ektefellen, kolleger, sjefen, i trafikken og ellers. Voksne har langt større forutsetning til å forholde seg til sånt enn det barn har. Det handler om trygge voksne, det handler om ubetinget kjærlighet til barnet sitt. Det er ikke rent sjelden at vi som foreldre/voksne gjør ting barna ikke liker, ting som til og med kan oppleves sårende. Rr det ok at de går til fysisk avstraffelse av oss? Det samme med en partner, en nabo, en “ute på byen? For deg og flere med, virker det til å være en akseptabel løsning. Ja, for det kan da vel ikke vøre sånn at bare “den svakeste part”, den som er prisgitt sine foreldre, den må vær så god å finne seg i sånt? En gyllen regel sier st “man skal være mot andre, dlik man vil at andre skal være mot seg”. Det heter også st “vold svler vold”. Riktignok ser jeg st du og mange med deg velger en egen definisjon av begrepet fysisk avstraffelse, og anser egen atferd som sunn fornuft, uavhengig av hvor tillatt / ikke tillatt det er. Det er skremmende å lese hvordan du forsøker å “pakke inn” uakseptabel atferd med bruken av ordet “kjærlighet” til ditt barn. Det er skremmende å lese hvordan du tilpasser meningen med ytringene dine ut fra folks reaksjoner på bloggen din. For meg fremstår du som en ambivalent person, en som gjerne vil fremstå som en “superpappa” uten å klare å leve opp til egne forventninger til rollen. Det finnes ikke “supetpappaer”, det finnes ikke “superforeldre” eller “supermennesker”, men de finnes som gjør bsrna sine en stor “bjørnetjeneste” ved å oppdra barna med trusler og uforutsigbarhet. Dessverre, for barnet! (del 1)
(del 2) … Jeg ber deg om, på barnets vegne, å behandle det med respekt. Gi ros når det er berettiget, ikke ellers. Si klart og tydelig ifra når barnet har gjort noe galt. Å heve stemmen har ikke noe annet for seg enn å miste respekten. Lav stemmebruk, se på barnet, gjerne være nært det og gi tydelig forklaring ut fra barnets alder til å kunne forstå det du sier, det bør virke. Jeg pleier å si st man skal ikke være annerledes mot barnet sitt enn mot ektefellen sin. Hvem får vel respekt for, eller elsker en som tyr til fysisk avstraffelse? Vi må huske på at barna er lojale mot sine foreldre, fordi foreldrene er deres “alt” i oppveksten. Den dagen kommer at de blir ungdom og voksen, og da er det vel godt at de kan tenke tilbake på barneårene med godhet.
Som foreldre er vi eksemplets makt. La oss derfor ikke resignere i barneoppdragelsen, ved å måtte ty til fysisk avstraffelse, gjøre barna “redd sine foreldre” for å få de til å høre etter. Respekt og redsel er to motpoler, husk det. Det være seg i forhold til dyr eller mennesker.
Dette var veldig bra skrevet, og jeg ler godt over alle kommentarene. Dette er jo som å være med på familiemiddag i min familie 🙂 Jeg er for å plassere skapet og søstra mi veileder. Resultatet i en familiemiddag er at jeg virkelig må ta meg sammen for ikke å gi etter for lysten til å hente tantungen min, bære han bort til stolen og plassere han der; nå skal vi spise, ikke sitte på gulvet å leke. Forsøkene på å veilede han bort til bordet er sjelden vellykket… Fra å få høre fra søstra mi at jeg var et forbilde innen barneoppdragelse og at hun håpet på å bli like flink når hun fikk egne barn, så har jeg plutselig ikke særlig peiling på området fordi forskning sier ditt og datt.
Jeg har drevet med hest hele livet og det er da mange elementer å dra med seg over i barneoppdragelsen; å være tydlig, konsekvent, konsekvent OG konsekvent, konsekvenser ved dårlig oppførsel, gi masse ros når de gjør noe riktig og ikke minst masse kjærlighet. En hovslager sa en gang til meg at hvis jeg skulle få skikk på hesten min så kunne jeg ikke si nei og mene ja. Han mente hesten min burde håndteres av en mann. Hva pokker mener han tenkte jeg; jeg mener da nei når jeg sier nei og kan da håndtere hesten min like godt som en kar! Ble kjempe fornærma og var klar for å skifte hovslager MED EN GANG!! Men etterhvert så skjønte jeg hva han mente; når man sier nei så må tonefallet i stemma samsvare med dette, og gutter har ofte (irriterende nok!!) en naturlig dypere og myndigere stemme. 15 år senere har jeg fremdeles samme hovslager 😉
Er også veldig enig i det som står lenger oppi her; viktig med ydmykhet, kunne si unnskyld og vise følelser. Viktig å vise barn at de voksne ikke bestandig har rett og at vi også er sårbare. Og jeg mener også som deg; man må kunne ta ungen i armen, sette seg ned og få øyekontakt når man skal irettesette slik at de ikke får mulighet til å løpe unna.
Lykke til videre; i mine ører er du inne på et godt spor. Om ikke annet så har du nå lært hvordan du skal gi hunden din til et bedre liv 😀
Hei, må bare si at du skriver en vanvittig bra og inspirerende blogg. Mannen min og jeg venter snart barn selv, og må si oss ganske enige i mye av utsagnene dine på både oppdragelse og alt annet. Keep up the good work!
Jenny: Hei Jenny, tusen takk for det 🙂 🙂 Lykke til med det lille nurket! Bare å glede seg 😀 Ah, alle de magiske øyeblikkene, men forvent også motbakke. Grining og våkenetter er ikke noe å spøke med, men et lite sniff av barnets hode og alt er glemt 🙂 <3