Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

* Gjesteinnlegg skrevet av plutten *

Jeg våkner opp og kjenner det knekker litt i ryggen. Hva kan klokka være? Det er lyst ute så det må være morgen. Kan det ha blitt 13 timer i natt også da? Noe særlig mindre enn det virker jo helt umenneskelig. Vel vel, på tide å sparke i gang dagen. Mammaaa! Pappaaa!

 

Få meg ut herfra!

 

Nede på kjøkkenet og tid for frokost. Jeg er skrubbsulten! Jeg har ikke spist på snart fjorten timer og den halvhjertede kladden med grøt sitter ikke akkurat i magen som sement. Ved Odins Skjegg så lei jeg er av havregrøt med avocado og banan. Jeg mener, ville det tatt livet av dere å komme opp med noe litt mer spennende?

Tror dere ikke jeg ser at dere sitter og ser på “Hellstrøm rydder opp hjemme” en gang i uka? Selv om jeg leker med klosser, så får jeg fortsatt med meg ting. Lærer dere ingen ting? Oppfinnsomhet, lekenhet på kjøkkenet, litt nysgjerrighet i matlagingen. Det er alt jeg etterspør. Hva med litt chorizo?  Kanskje litt timian? Alt annet enn- Ooooh, hva er dette? Pappa har begynt på frokosten. Aah for en duft, ristet brød med leverpostei og sylteagurk. Det beste jeg vet! Pappa, kan jeg få en sylteagurk?

“Nei, vent litt da plutten”

Jammen pappa, bare en liten skive? Jeg er så fryktelig sulten serru.

“Vent til pappa har fått-“

Greit, du ba om det. Pappaaaaaaa!!! Gi meg sylteagurk nå! HJELP, jeg MÅ ha sylteagurk nå!!

“Men i Jesus Kristiansens navn, hva skjer?!”

Gi meg en bit med det samme ellers kaster jeg denne treklossen på bikkja. Du bestemmer.

“Nei plutten, legg ned den klossen. Ja vel, ja vel, her slapp av, ta en sylteagurkbit. Ingen grunn til å gå helt bananer vel?”

Sånn ja, det var bedre.

“Okeeeeei plutten, hvor vil du spise frokost hen da? Pluttemann, hvor vil lille pluttemannen spise nam nam frokost da?”

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han må snakke til meg som om jeg var en tunghørt pensjonist. Du vet utmerket godt hvor jeg vil spise frokosten. I sofaen, oppkuttet i små biter, med et lite glass vann eller te til og med Tinga Tinga på tv. Dette vet du utmerket godt, hvorfor må du rope og gnage om dette hver eneste morgen? Ja vel så får jeg peke ut mot stua og rope “der” da, hvis det er det du absolutt vil høre.

Der.

“Ååååh, du sa der! Jeg burde filmet dette, herregud det er så søtt”

Dude, jeg er bare sulten, du trenger ikke å bli helt skjelven i knærne. Men kom nå, server meg maten før jeg later som jeg snubler og setter i et skrik som får rutene til å riste. Blir spennende å se om pappa klarer å holde seg våken eller om han tar seg en liten cowboystrekk underveis som vanlig.

 

Se der ja… tenkte jeg det ikke.

Okei, klokken er ni og bare åtte timer til middag. Aj aj, kommer jeg til å rekke alt? Vi må jo bygge legotårn, rive det igjen, bygge det opp igjen og rive det ned. Så må vi kaste treklosser etter bikkja, tegne hjerter på tavla, ta en liten youghurtpause og komme oss ut en tur. Jeg tror jaggu ikke vi har nok tid. Vel vel, vi får bare sette i gang, så mye å gjøre.

 

Så mange muligheter. Så liten tid å miste!

 

Men vent… Å åh.. den følelsen der kjenner jeg igjen. Best å komme seg bort i et hjørne av rommet og si absolutt ingenting. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan la meg gå på do på vanlig vis som alle andre. Det virker jo så trivelig å kunne sitte der inne og kose seg med Pondus en halvtimes tid eller hvorfor ikke ta med ipaden? Pappa tar jo alltid med seg telefonen og blir borte en mannsalder. Men hva får jeg? En kjip bleie og beskjed om å gjøre mitt fornødne midt i stua som om jeg var et villdyr? Det er fornedrende. Vel vel, jeg slipper i hvert fall å rydde opp svineriet. Snakkes om 2 minutter fattern, da skal vi se om ikke vi får tørket det fårete smilet av ansiktet ditt.

 

Om 5 sekunder er dette smilet borte…

Sånn, da var vi tilbake i stua. Med den jobben ute av veien, synes jeg det er på høy tid at vi leker litt med macen til pappa. Skal vi see… Hvor har den gjemt seg da? Pappa, hvor er macen?

“Hva er det plutten? Nei, mamma er ute en tur”

Ikke mamma da, din gjøk. Macen.

“Jammen mamma måtte ut og kjøre en tur på butikken skjønner du”

Det var da voldsomt til mas da. Mac, sier jeg. Mac!

“Åååh… Ja, macen ja… nei den må lade litt skjønner du”

Sukk… pappa. Skal du aldri lære. Vel vel, du ba om det. Maaaaac!!! MAAAAAC!!!!!

“Oj, ser man det du. Macen hadde visst litt batterier den. Skal vi se om vi ikke får den på da?”

Sånn ja, det var bedre.

 

Å herregud, dette er magisk!

Og der var vi tilbake på kjøkkenet ja. Er det lunsjtid allerede? Hmm, mon tro om ikke pappa surrer litt med tiden, men det er jo ikke helt uvanlig for ham. Rart hvordan ting alltid går som en klokke når mamma er hjemme, men straks det er pappa som skal ta ansvar så går ting litt hulter til bulter. Hvor mye er klokka egentlig? Hva? Ikke mer? Jeg pleier jo ikke å spise før om en times tid, men her sitter jeg ved bordet allerede? Nei, dette blir for teit. Pappaaa!

“Ja da plutten, jeg kommer nå. Må bare lage ferdig maten”

Ja, men pappa hør da, du kan godt vente litt. La meg bare få bygge opp et par kjappe legotårn først og løse det puslespillet med Karsten og Petra et par ganger, så kan vi ta en matbit.

“Ja, jeg hører deg gutten min. Uff, er du så sulten?”

Hva? Nei, hør da, jeg sier jo at jeg-?

“Åå, men plutten pappa kommer nå. Grøten er bare så varm fortsatt”

Grøt? Hallo, er du helt teit? Jeg spiser grøt hver eneste kveld jo, det får holde. Jeg kan godt ta en kjeks, kanskje et par biter avocado eller hva skjedde egentlig med den blåbærkurven? Ja, blåbær hadde vært bra.

“Kommer nå gutten min”

Øy, blåbær hører du? Blåbær! Men greit, hvis du ikke vil høre, så snurper jeg igjen munnen og dytter deg vekk helt til du tar et hint.

“Nei men plutten, hva skjedde nå da? Nei nei nei, all den deilige grøten som pappa hadde laget? Men… hva gjør vi nå da?”

Blåbær, pappa. Blåbær.

“Uff, hva annet har vi her da? Vi har jo bare rester fra i går og… nei vent, se her du. En liten kurv med blåbær jo! For en flaks! Vil du ha litt blåbær, plutten?”

Sånn ja. Flink pappa.

 

Grøt du liksom… Gi meg blåbær ellers blir det trøbbel, hører du?

/ lik hvis du også er litt usikker på hvem som er sjefen i huset

Les også:
– Den perfekte start på dagen

* Følg plutten og Pappahjerte på Facebook *

De siste dagene har mildt sagt vært turbulente. Hele denne barnehagediskusjonen har tatt helt av og ting har blitt sagt på begge sider av bordet som både har vært konstruktive og latterlige. Jeg synes det er litt morsomt at mange er opptatt av å si flåsete halvsannheter om hva jeg har skrevet og sitere meg på ting jeg aldri har sagt eller ment.

Det er litt trist at så mange ser ut til å hoppe rett til konklusjonen at jeg tilsynelatende synes at barnehageansatte er søppel når det aldri var intensjonen. Jeg sier det en siste gang jeg, selv om du sikkert har lest det før: Det er den nærmest eksplosive aggresjonen jeg vil til livs, ikke rakke ned på yrket. Jeg trodde barnehagetante var et koseord, jeg visste ikke at mange anså det som nedverdigende. For en utenforstående fant jeg det veldig merkverdig og underholdende. Dere som umiddelbart blusset opp og fylte kommentarfeltet med ukvemsord bekrefter bare teorien min, men til dere andre som føler dere ufortjent tråkket på tærne: Beklager.

Når jeg først er i det hjørnet, kan jeg også beklage til medlemmene av “Feministisk forum”. Det var flåsete å kalle dere for snauklipte lesber, selv om kommentaren helt innlysende var morsomt ment. Det var et harselas med en gammel stigmatisering og det burde jeg nok holdt meg for god for. Dårlig humor der altså, så beklager for den.

 

Dårlig dag å selge aksjene på 🙂

Resten står jeg for.

Jeg mener: Hvem er jeg til å rakke ned på barnehageansatte uansett? Jeg kan jo ikke en pøkk om sånt! Hadde jeg skulle rakket ned på dem, så ville jeg vel stilt med noen saklige argumenter? Slik som da jeg svarte på en kommentar som oppfordret meg til å lese en årsplan eller to med: Nei takk, det høres gørrkjedelig ut! Hadde jeg visst at en årsplan faktisk er planen for hva barna skal foreta seg i barnehagen i løpet av et år og ikke bare nok et tørt byråkratisk styringsdokument, så ville jeg nok svart annerledes. Det var det heldigvis ingen som la merke til. Så dere trenger altså ikke komme opp med halvsannheter om dumme ting jeg visstnok har skrevet, for det klarer jeg utmerket godt selv.

Jeg hadde egentlig tenkt til å legge denne saken død, men det var inntil min medblogger Eivor Evenrud åpent brødsaksa. Med innlegget “Kjære Pappablogger” åpnet hun en stor boks med uggenskap og inn lesset ukvemsordene. I hennes blogginnlegg ble jeg bevisst feilsitert, svartmalt og debatten ble flyttet fra sak til person. Jeg anså dette som et klokkerent personangrep og kjente at jeg motvillig ble nødt til å plukke opp ballen igjen.

Så da begynte tankeprosessen. Hvordan skal jeg svare på denne kritikken? Jeg ønsket mest å ignorere det, men innså at noe måtte gjøres. Men så plutselig plinget det inn en melding fra Eivor i innboksen min på facebook i går. Vi hadde begge blitt spurt om å delta i en debatt hos NRK, som nok ønsket at vi skulle krangle som bikkjer på direkten. Jeg skrev et langt svar til Eivor om nøyaktig hva jeg synes om hennes svartmaling av meg og hvorfor jeg ikke ønsket å møte en som henne til debatt. Flere meldinger ble utvekslet og vi ble enige om å prate på telefonen før flere ord ble skrevet. Jeg kvesset klørne og gjorde meg klar til kamp.

 

 

Men så skjedde akkurat det som IKKE skulle skje: Eivor var drithyggelig! Det endte med at vi pratet sammen i halvannen time og det tok jo selvfølgelig brodden av kampånden min, så da var det tilbake til tegnebrettet.

Men enn hvor hyggelig hun måtte være på telefonen, så hadde hun allerede klasket meg i ansiktet med en hanske. Jeg måtte akseptere utfordringen og plukke opp sverdet. Og det var da det slo meg:

 

Hvorfor ikke prøve seg som barnehageansatt for en dag?!

Helt siden plutten kom til verden har jeg lurt fælt på hvordan det er å jobbe i barnehage, om jeg ville klart tempoet, hva man gjør i løpet av en dag, hvordan det er å ha styr på så mange barn og mye mer. Så derfor, Eivor og alle andre barnehageansatte der ute:

Jeg melder meg herved frivillig til å stille som barnehageansatt for en dag med alt det innebærer. Gi meg sjansen og jeg skal vise meg verdig. Tror jeg. Jeg synes det virker som et røddig svar på tiltale å gå rett til verks med å bygge en bro fremfor å brenne en ny en. Dessuten virker det som en spennende utfordring å steppe inn i en barnehage uten noen egentlige forkunnskaper annet enn to år som bleieskiftarbeider.

Barnehagen bør helst ligge i Vestfold, men jeg er åpen for det meste. Hvis du er en av dem som har hisset deg opp her inne, inviter meg inn da og vis meg at jeg har et feil inntrykk. Så, hva venter du på? La oss danse!

Se så hyggelig vi har det når fattern ikke egler på seg halve Norges befolkning

 

Jeg tar med kamera og penn, så lager jeg en bloggsak i etterkant om nøyaktig hvordan jeg opplevde å være barnehageansatt for en dag. Det tror jeg kan bli skikkelig ball! Jeg ønsker selvfølgelig ikke betalt for dette, men stiller med en hel dags gratis arbeidskraft. I tillegg tar jeg med et knippe gaver til barnehagen.

Send meg e-post på: [email protected] eller legg igjen et spor i kommentarefeltet, så tar vi det derfra.

Så… tar du utfordringen?

 

/ lik hvis du liker og del gjerne med venner som jobber i barnehage. Æ glær mæ!

Les også:
– Gravid, oppblåst og full av promp 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag følte jeg meg nesten litt kjendis. Selveste NRK ringte på døra her på morgenkvisten og ønsket å gjøre en “hjemme hos”-reportasje. Stor stas det for en unggutt fra Kølabånn.

I forkant av intervjuet hadde vi gjort alt klart. Vi satt i går kveld og planla hvordan vi skulle legge opp dagen. Gulvene fikk en omgang med kosten og stua ble ryddet til det ugjenkjennelige. Jeg skulle stå opp til normal tid morgenen etter og vekke plutten i tide til at han var ganske pigg når Nrk banket på. Så skulle frua går tur med vovsen og ta opp intervjuet på radioen. Jeg hadde timet og tilrettelagt når maten skulle serveres, hvilke leker jeg skulle finne frem og hvor vi skulle sitte. Planen var å benke ned nrk, plutten og meg selv ved kjøkkenbordet, der han skulle spise sunn og næringsrik mat mens han lekte med fornuftige treleker.

 

Å jasså, legotårn? Take this! (Foto: Linn Løkken / NRK)

 

Nå gikk det selvfølgelig ikke etter planen og plutten stemte i en høy C allerede før hanen hadde satt på trakteren. Så da Nrk endelig ringte på, hadde jeg vært gjennom en hel arbeidsdag allerede. Stua sto atter igjen på hodet og ting var med andre ord tilbake til det normale. Foran tv´en satt plutten og nøt en brødskive med leverpostei og sylteagurk mens Elleville Elfrid jallet i bakgrunn. Så der røyk den fasaden. Like greit det egentlig. En får værra som en er og alt det der.

Les hele intervjuet her: Vil lage bok av pappablogg

Lyst til å høre radiosnuttene fra kaffeslaberaset? Sjekk ut disse godbitene fra NRK God morgen Vestfold:

1 – Vanlig start på dagen, Fabian Stang og vinn kaffetrakter
2 – Teselskap, plutten på direkten og 10 000 kr

Beklager konstant fnisete fjasestemme, var så utrolig hyggelig med kaffeslaberas.

 

Give up, you schmuk! (Foto: Linn Løkken / NRK)

 

Og frua? Nei, hun hadde på feil radiosending og sto oppe på badet i 10 minutter og hørte på andakt.

/ høy fem

P.S. Bare så jeg er helt sikker på å ikke bli hengt ut, feilsitert eller mast på: Nei, jeg har ingenting mot Fabian Stang, selv om han nevnes som et banneord i intervjuet. Jeg synes han er en utmerket politiker og en makaløs ambassadør for Oslo. Det eneste problemet jeg har med ham er at navnet hans starter på Fa-. Fabian egner seg utmerket å pense over på når stekepanna går i gulvet og man trenger et kraftord å lene seg på. Stang har jeg lagt til bare fordi det svinger så godt. Så beklager Fabian, du virker som en fin fyr og jeg har ingenting i mot deg. Du er jo faktisk relativt kjekk og holder deg godt, det skal du ha.

Les også:
– Faen, så fort de lærer
– Thujaball – Norges ukjente nasjonalidrett

* Følg Pappahjerte på facebook *

Det er søndag og på høy tid å stikke pinnen inn i vepsebolet og bli ferdig med denne debatten en gang for alle.

 

Blogging er rart det. Her kan man skrive de flotteste tekster og tro man skal få ny norgesrekord i likes, men så glir innlegget like taust forbi som en fjert på havet. Men sier man en liten glose eller to om holdningen til norske barnehagetanter… Hold deg fast Johnny-Bob, her kommer stormen!

I skrivende stund teller vi 323 kommentarer og X antall e-poster, meldinger og kommentarer på facebook. Istedenfor å bruke de neste tre årene av mitt liv på å svare på en etter en, så samler jeg heller alt i en og samme pose. Svaret får du her:

Før denne helgen tenkte jeg at barnehagetante var et helt røddig uttrykk og en betegnelse som alle brukte. Det har rett og slett aldri falt meg inn å tenke på det som noe annet enn utelukkende trivelig og fint. Men så er jo jeg en mann av min tid. Mine assosiasjoner til ordet går tilbake til min egen barndom og den klassiske parktanten, de damene som fortsatt blir kalt Tante Tulla og den slags også privat.

Jeg har aldri pratet med noen om ordet fordi det rett og slett ikke ville falt meg inn. Det ville vært som at “håndverker” skulle være nedsettende. Noe det kanskje er, for alt jeg vet. Jeg har aldri vært en del av det universet der man diskuterer slikt. Jeg har aldri kjent tantebegrepet på kroppen slik barnehagefolket gjør. Og det innså jeg først denne helgen.

Det er utrolig å se hvor mange som dro denne debatten til et helt annet sted enn hva jeg hadde forventet. Det var aldri snakk om at jeg ikke kan lære meg navnet på de ansatte i barnehagen eller at jeg skal lære barna mine å omtale dem som barnehagetanter. Det var aldri snakk om at jeg tvilte på deres kompetanse eller anså dem som gamle tanter som bare kan lage grøt og har verdens enkleste jobb.

Det eneste jeg prøvde å si var at jeg synes det var merkverdig på grensa til skremmende og nesten idiotisk hvor fort man kan hisse seg opp for et utrykk som i mitt hode er ment som noe positivt. Og det står jeg for. Denne voldsomme aggresjonen noen viser rett fra startblokka synes jeg fortsatt virker upassende. For noen som påberoper seg mange års utdannelse innen pedagogikk, virker det som en dårlig innfallsvinkel å starte med sinne og aggresjon. Man trenger ingen voldsomt lang utdannelse for å påstå såpass. Men nok om det.

 

I løpet av helgen har jeg altså gått fra uvitende til belært. Jeg ser nå at det finnes veldig mange flere sider til denne saken enn jeg var klar over. Sider som på sett og vis kan rettferdiggjøre mye av aggresjonen. Det er kvinnekamp, det er mangel på anseelse, kompetanse utover grøtlaging, lønnskamp og mer attåt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det ble litt i overkant mye fokus på utdannelse, bachelorgrader, spesialpedagogikk meg i hue og akterspeilet, men det viser vel bare at folk er så til de grader engasjert og at det ligger mange tungtveiende grunner bak argumentene.

Det har også blitt sagt at barnehagelærer nyter liten respekt blant mange småbarnsforeldre som dumper av barna i barnehagen og behandler de ansatte som tjenere. Slik jeg forstår det, så får tantebegrepet mye av skylden for dette og har blitt en slags syndebukk for mange av grunnene som gjør at barnehageansatte føler seg diskriminert. Derfor vil mange ha seg frabedt å bli redusert til en tantetittel, som høres veldig forenklende og utdatert ut.

Selv om mange fortsatt mener at tantebegrepet er helt uproblematisk og synes hele saken er helt idiotisk, så er det også mange som tar dette veldig seriøst. Og det har jeg tenkt til å respektere.

For stikk i strid med hva mange har hevdet denne helgen, så er jeg ingen idiot. Hvis det betyr så mye for så mange, ja så får jeg vel bare innse at det ligger mer bak dette enn jeg kanskje aner og at tiden er moden for å oppdatere vokabularet. Av alle kommentarene som har kommet inn, er det fortsatt ingen som har argumentert veldig sterkt for å la tantebegrepet bli værende.

De aller fleste som taler for begrepet synes det er en hyggelig sak på lik linje med min oppfatning. Argumentene for å fjerne tantetittelen er derimot veldig fyldige, så da synes jeg bare vi gjør det. Selv om jeg ikke helt har latt meg overbevise av alle som har lekset opp hva de har studert de siste ørten årene, så synes jeg like fullt at det viser et engasjement og en innbitt ekthet som jeg akter å respektere. Det er uansett ikke akkurat dette som opptar meg mest her i verden, så hvorfor klore seg fast i en gammel vane bare på trass.

Jeg henter spaden og begraver barnehagetanta i hagen i kveld. Så fra i morgen av blir det: “Okei plutten, nå må pappa på jobb, så da kan du løpe bort til spesialpedagog innen psykologi tre års høyere utdannelse og mellomfag i lingvistikk, barns adferd og valgfag matte-lærer Tone”. (Haha, sorry klarte ikke å dy meg.)

Men er ikke det en god deal da? Dette er på ingen måte noen unnskyldning eller beklagelse, for i mitt hode er fortsatt barnehagetante et fint ord, men jeg er villig til å sette henne igjen i grøftekanten og fortsette livet uten.

 

Helt til slutt vil jeg bare få takke alle som har skrevet inn og deltatt i denne debatten på begge sider av saken. Blant annet Siri som har gått gjennom noen tøffe tak i helgen og du som delte linken på “Feministisk forum” på facebook. Der inne tenker jeg aksjekursen min ligger rekordlavt akkurat nå, så til uka skal jeg legge ut noen søte bilder av plutten for å veie opp. Det siste jeg trenger nå er en gjeng med snauklipte lesber på døra. (Haha, sorry. Igjen.)

Nå skal pappa logge av og slutte å provosere folk.

Ha en fortsatt knallfin søndag og god ny uke, folkens 🙂

P.S. Vi har planer om å få fikset litt på huset, så i morgen skal jeg ringe og ta en prat med en erfaren håndverker med fagbrev og mange års utdannelse. Eller som jeg liker å kalle det: luksuspolakk. (Humre humre)

 

/ high five for verdensfred

Les også:
– Faen, så fort de lærer (det ene ordet som startet debatten)
– Kjære barnehagetanter (innlegget som fikk igang bålet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære vakre vene: Har vi som nasjon gått helt av skaftet?

I går skrev jeg et innlegg om små barn og banning. Underveis i dette innlegget kom jeg til skade å skrive denne setningen: “Og greit er det, for jeg vil jo ikke at plutten tropper opp i barnehagen en dag og begynner å lire av seg kraftuttrykk så hårreisende at tantene får hetetokter.” Les hele teksten her: Faen, så fort de lærer.

Og dette førte til en haglebyge av kommentarer som hang seg opp i bruken av ordet tante. Det er jo ikke måte på hvor frekt det er å kalle en barnehagetante for en barnehagetante! Hvordan våger jeg?! Sånt sier man bare ikke!

Hallo, har vi virkelig kommet dit? Barnehagetante, er det virkelig der slaget skal stå? Voksne mennesker som river seg i håret i aggresjon fordi man bruker en benevnelse de mener ikke står i stil til deres egne oppfatninger av arbeidsoppgaver og viktighet? Jeg har virkelig ingen forståelse for hvordan barnehagetante kan oppfattes som fornærmende. Jeg prøver verken å være frekk eller spydig, jeg har bare ikke deltatt i debatten og forstår ikke hvor fornærmelsen kommer fra. Er det bare jeg som er helt ute og sykler her eller virker denne hårsåre holdningen til et så trivielt ord en anelse fordummende?

Jeg mener at dette representerer det beste eksempelet på at vi har det litt for godt her til lands og altfor god tid til å bruke på uviktige bagateller. Det er fullt mulig jeg tar feil her og at barnehageansatte som leser dette nå står og hopper i sofaen i sinne. Til den kritikken har jeg bare dette å si:

Rull inn puppen a.

 

Primærnæringskontor

 

For en som ikke har fått med seg denne debatten, så virker dette helt latterlig. Når ble dette en fornærmelse? Når ble dette automatisk knyttet til negative assosiasjoner? Om noen, trodde jeg barnehagetanter skulle være de siste i verden til å være så fisefine at de henger seg opp i titler og den slags. Er ikke det veldig 80-talls da? Hvem bryr seg egentlig hva man blir kalt så lenge man gjør en god jobb og trives i jobben sin? Jeg trodde jappetiden var over jeg, men så viser det seg altså at den bare har spredt seg fra hvitsnippene til barnehagene. Har vi blitt så selvhøytidelige som folk at vi må kalle en spade for et manuelt graveredskap? Hvis dere ønsker mer respekt i jobben, så vil jeg anbefale å stille i dress. Det er bevist å gi et mer seriøst inntrykk og vil helt sikkert også kunne funke som drahjelp ved neste lønnsforhandling.

Og hva er galt med barnehagetante egentlig? Hva betyr tante egentlig? Det betyr familie det. Søster til mamma eller pappa. Det er nær familie det. Jeg vil påstå at det er et kjempekompliment! Noen vil si at å bli tante er nesten like stort som å bli mamma, men jeg forstår at Barnehagemamma blir å dra det litt langt. I vår familie har vi flere som vi kaller tante og onkel som ikke egentlig er det, biologisk sett, men som står oss så nær og fungerer på samme måte, så da gir vi dem den ærebenevnelsen okke som. Fra nå av får jeg bare begynne å kalle dem slektsbastarder eller noe annet passende, for gudene vet at jeg ikke skal håne dem med tantetittelen igjen.

Er de barnehageansatte redd for å bli assosiert med tante Sofie fra Kardemomme by, mon tro? Er det den gneldrete kjeftesmella der som har devaluert tantetittelen? I så fall mener jeg Thorbjørn Egner bør legge seg flat. Hva skal vi kalle tante Sofie fremover forresten? Nå kan ikke jeg si med sikkerhet at jeg kjenner hele det universet der, men jeg er rimelig sikker på at hun ikke er tante for alle innbyggerne i Kardemomme by. Det jeg derimot vet er at hun er en habil sanger, så da får vi vel kalle henne artist Sofie da. Dette er jo også dårlig nytt for Pål Tøien som over en årrekke har bygd opp en respektabel karriere som rapperen OnklP. Siden jeg liker musikken hans og ikke ønsker å betegne ham på et nedsettende vis skal jeg fra nå titulere ham som musiker Pål, rapartist Tøien eller musikkindividet Pål Tøien. I hvert fall ikke OnklP. Å huffamei, å huffamei!

 

Jaa9 og Artist P… har liksom ikke samme schwungen. (Bilde lånt av Side2)

 

Ja da, jeg vet at mange vil la seg irritere over denne holdningen og helt sikkert kalle meg ignorant, respektløs etc, men ikke vet jeg hvorfor. Jeg kan ikke fatte og begripe når barnehagetante ble nedsettende og respektløst. For meg har det alltid vært ensbetydende med noe koselig, fint og kjærlig.

Og misforstå meg rett: Jeg har ikke vært del av denne diskusjonen, jeg har aldri hørt et ord om den. Se for deg at jeg nyss kom hjem fra 15 år i jungelen og dette er første gang jeg hører om det. Kan du da forstå hvor latterlig det må høres ut for meg? Da jeg dro herfra var barnehagetante et koseord man brukte for de høyt elskede damene som hver dag gjør sitt ytterste for at barna våre skal ha det bra, men så kommer jeg hjem til dette? Betente kommentarer, surmaga holdninger og hatsk retorikk over et ord? Sett fra månen vil jeg si at dette er helt på høyde med idioti.

Selv er jeg bachelor av grad og tekstforfatter av yrke. Jeg krever ikke å bli titulert med verken og synes vel egentlig at tekstforfatter er litt i overkant fisefint. Så hvis du vil kan du gjerne kalle meg noe langt triveligere og nedpå. Bokstavonkel, for eksempel. Jeg lover å ikke rive av meg håret av den grunn.

Noen vil selvfølgelig argumentere for at det ligger en lang utdannelse bak yrket og at man ønsker en tittel som står i stil til dette og ikke bli kategorisert som en “tante” av den grunn. Og spør du meg: Det er helt greit. Jeg forstår det. Det jeg IKKE forstår er hvordan man kan bli så ufattelig provosert bare ordet blir brukt. Vi er gaaaanske langt fra at barnehagetante er det norske motsvaret til neger, men på måten noen uttrykker seg så skulle man tro det var nøyaktig samme greie. Er disse to benevnelsene i det hele tatt i samme ballpark? Neppe! Nix, nada, niet. La meg fort få beklage til alle som ble støtt av at jeg skrev n-ordet i denne teksten, men det er kun for å sette debatten i kontekst. N-ordet har en lang og mørk historikk bak seg, og argumentene for å ikke bruke ordet er velbegrunnet og berettiget. Det er et bevisst nedsettende ord som ikke hører hjemme noe sted. Men eh.. Barnehagetante?

Rull inn puppen a.

Plutten og fattern koser seg på et oppvekststimulerende underholdningsområde (aka lekeplass)

Men okei, jeg er ikke her for å lage trøbbel, så la oss avslutte med å bygge bro. Jeg har nå forstått at dette er et betent tema for mange og derfor skal jeg være såpass ridderlig at jeg presenterer et ultimatum, en slags våpenhvile om du vil. Jeg kan være villig til å slutte å si barnehagetante/-onkel hvis dere synes det er så kjipern. Men som kompensasjon for min velvilje krever jeg da å få bruke en av følgende egenkomponerte titler som jeg føler passer bra til stillingen:

• Oppdragelsesingeniør
• BAM (Barnehage Account Manager)
• Oppdragelsesmoderator
• Barneveiledningsrådgiver
• Foreldreassistent
• CEO (Child Education Officer)

Og en siste ting: Selve ordet barnehagetante er vel ikke noe vi bruker for oss voksne, er det vel? Er det ikke for barna? Er det ikke for at barna skal ha et samlende og familiært navn de forbinder med en trygg og kjærlig autoritetsfigur i barnehagen? Må pedagogikk og det fordummende ekspertveldet bre sine mørke vinger over dette også? Kan vi gå så langt som å si at dette for en utenforstående virker en anelse barnslig? Jeg synes i hvert fall det. Men igjen, hvem er jeg. Jeg er jo bare en simpel bokstavonkel.

Problemet er at jeg vil så gjerne forstå, men jo flere argumenter jeg leser fra forsmådde barnehageansatte, jo teitere synes jeg dette virker. Er ikke dette helt utrolig barnslig? Legg gjerne igjen en kommentar og forklar meg hvorfor jeg tar feil, men jeg gidder selvfølgelig ikke svare på surmaga ræl. Jeg trenger fornuftige argumenter fra noen som puster med magen hvis jeg skal klare å forstå hvorfor jeg evt. fornærmer noen ved å bruke begrepet barnehagetante/-onkel. Inntil da velger jeg å tenke på det som et positivt ord, ensbetydende med en trygg autoritetsfigur som står barna nært.

Hilsen mann som flerfoldige ganger har vurdert et karrierebytte til barnehageonkel uten å anse seg selv som noe mindreverdig av den grunn.

DEL 2 – Takk for alt, barnehagetante

 

/ lik hvis du er enig eller legg gjerne igjen en krass kommentar dersom du er uenig

*Følg Pappahjerte på Facebook*

“PETER, nå MÅ du slutte med den banninga di!!”

Skyllebøtta kommer med kraften til en liten orkan og ørene mine bretter seg ned som på en valp som har tisset i sofaen. Så har det altså skjedd igjen: Noe har gått galt og kjeften til far har løpt løpsk. Det trenger ikke å være at bilen har kollapset, det holder lenge at en gaffel går i gulvet for at far skal lire av seg et ukvemsord. Jeg har ikke tenkt til å gå i detaljer på hvilke ord som gjerne bobler opp til overflaten, men kroppsdeler under beltestedet er jo populært, så vel som klassikere som omtaler djevelens bopæl og stort sett alle ord på F.

Dette er selvfølgelig ikke bra og jeg legger meg paddeflat for kritikken. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å gjøre noe med dette, for det har jeg. Men det funker rett og slett ikke med sånne  familievennlige erstatningsord av typen: “Men for fasanjakt da!”. Jeg har prøvd, men det funker bare ikke. Det er rett og slett ikke nok trøkk i det. Det blir som å prøve å kjøre i 100 i førstegir.

 

Ka farsken?

Men jeg har jo innsett at nå som jeg har en liten hermegås i hus, så har jeg ikke lenger den samme retten til å banne som før. Jeg har prøvd å påberope meg banning som en menneskerett, men frøkna kjøper det rett og slett ikke. Og greit er det, for jeg vil jo ikke at plutten tropper opp i barnehagen en dag og begynner å lire av seg kraftuttrykk så hårreisende at tantene får hetetokter.

Så hva skal man gjøre da? Problemet er vel ikke at jeg ikke klarer å slutte å banne, for hvis jeg skal være ærlig: Jeg elsker å banne. Det føles så riktig når det bare må ut. Når stekepanna går i bakken og hele middagen danderer seg fint utover kjøkkenflisene. Når man måker foten rett inn i et bordbein og skreller av halve lilletåa som en banan. Da er det ingenting som smaker bedre enn å brøle ut de verste banneordene man kan komme opp med. Og da kan du bare glemme at det hjelper å si: “Kamomille og plysj, der gikk den dukken gitt”. Da må det langt kraftigere lut til, det er bare sånn det er.

 

“Jammen, stekepanna…”

Banning føles som en søt hevn, en slags rettferdiggjøring av urettferden som har veltet seg over meg. Og jo verre banningen er, dess søtere er hevnen. Men jeg har altså innsett at jeg blir nødt til å slutte, for her forleden dag skjedde nemlig det som ikke skal skje…

Jeg sto på kjøkkenet og frua satt ute i stua. Jeg husker ikke hva det var hun ville, men hun ropte nå i hvert fall på meg i kjent stil. Da jeg først ikke responderte på hennes lokkende kall, klemte hun til et jungelbrøl med større kraft. Peter, ropte hun. Peter!! Akkurat i det jeg snur meg for å gå ut i stua og sjekke hva som er på ferde, ser jeg plutten komme tassende inn fra stua og rett mot meg. Så stopper han i døråpningen, tenker seg om litt og så roper han helt plutselig ut sitt aller første skjellsord.

“PETEEEE!!”

Jeg knakk sammen av latter på kjøkkengulvet og hørte at Christina gjorde det samme ute i stua. Vi lo oss fillete mens plutten sto lettere sjokkert og så på. Det var så hysterisk ironisk, søtt og merkelig alt på en og samme gang. Plutten likte responsen på det nye ordet sitt såpass godt at han nå går rundt og sier det i tide og utide. Peter ditt og Peter datt.

Jeg har ikke ord for hvor godt det føles at plutten glatt har oversett mine kraftsalver og heller gikk for å kopiere apebrølet til moren sin. Det føles som en personlig seier og jeg vet at selv om Christina holder tett om det, så må det ha vært et stort moralsk nederlag for henne.

I sånne stunder må man bare elske livets ironi og til deg Christina, har jeg bare følgende å si:

 

Ædda bædda buse, du er ei truse

Her har vi gått rundt og fryktet dagen lille pluttemann skal ta etter vokabularet til far sin, men så ender han altså opp med å gå i motsatt retning. Vår lille hermegås, klok som han er, gikk til slutt for å bruke det “skjellsordet” som oftest blir kastet rundt her i huset.

“Peteeee”

 

/ lik hvis du også liker livets ironi

Les også:
– Plutten spiller thujaball
– Søtest ved leggetid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag ble jeg helt tilfeldigvis kjent med Norges ukjente nasjonalsport: Thujaball.

 

Stang inn. Denne ballen er fortsatt i spill.

Thujaball er en relativt enkel idrett som ligner veldig på fotball, men med et par uventede tvister. Først av alt så spilles Thujaball helst med én spiller på hvert lag, der aldersforskjellen helst skal ligge på rundt 20-30 år. Det er veldig vanlig at det ene laget stiller med en spiller som er totalt uten erfaring og helst akkurat har lært seg å gå, mens det andre laget stiller med sin beste stjernespiller. Denne spilleren er gjerne overivrig, snakker med babystemme og har minst en kneoperasjon eller ryggprolaps å se tilbake på.

Spillet er veldig utbredt blant norske småbarnsforeldre og vurderes nå som OL-gren. Spillet foregår ved at ballen spilles rolig frem og tilbake på en plen eller terrasse. Poenget er å holde ballen i spill så lenge som mulig. For den yngste spilleren, la oss kalle ham “plutten”, er taktikken å spille presise stikkpasninger til den eldre spilleren, la oss kalle ham “fattern”. For hvis han klarer det lenge nok vil sistnevnte før eller siden få overtenning og dra frem gamle kunster fra ungdomsskolen…

Dette innebærer triksing på lavt nivå og et par enkle driblinger, som til slutt ender med at han flesker til Mikke Mus-ballen med full kraft og måker den langt over thujahekken. Den yngste spilleren må da fortest mulig rope ut “Ball?” mens den eldste roper ut “Nei, for helv-“ og stillingen er dermed 1 – 0.

 

Aaarg, men for fabian stang!… Plutten 1 – Fattern 0

Etter dette blir reglene litt mer intrikate, for når ballen først har blitt sendt himmelhøyt av gårde og inn i naboens bakhage må man enten bestemme seg for om spillet er slutt eller om man ønsker å fiske til seg ballen. Her har man to valg. Enten så presser man seg gjennom thujakvistene som en katt og snapper til seg ballen uten at naboen merker noe eller så tar man den feige varianten og ringer på for å be om tillatelse.

Problemet er at begge valgene kommer med en kjip variabel. Alternativet med å snike seg inn på naboens eiendom som en tyv i natten er jo helt opplagte. Det er ok når en 7-åring smetter innom hagen, men langt verre når det er en blekfet 30+-åring i joggebukse og tredagersskjegg. Hvis noen ringer politiet er spillet umiddelbart tapt.

Problemet med det andre alternativet er at det både anses som en anelse pysete OG at det kan føre til ubehagelige overraskelser, for siden Thujaball ofte spilles av mange naboer i samme område vil ballene som brukes ofte gå i sirkulasjon. Dermed risikerer man plutselig at naboen svarer: “Å ja, den ballen der som vi har lett etter i snart et halvt år? Favorittballen til minstemann som han har grått etter hver kveld? Så det var DU som stjal den?!”

Hårfint innafor, her går det mot straffekonk

 

Som en siste mulighet kan man også bare vente, for det er uansett bare et spørsmål om tid før noen i nabolaget drar av en real kraftstøvel som sender ballen i bane og inn på din plen igjen. Nå på forsommeren kan det ventes god sirkulasjon på varme solskinnsdager. Og slik holder man det gående.

Ballene går i sirkulasjon og ingen vet egentlig hvem som lenger eier hvilke baller og hva stillingen er. Og det er ikke så farlig heller. Det viktigste er at fattern alltid taper. Dette selvfølgelig til stor glede for den lille spilleren som alltid synes det er like hysterisk morsomt hver gang fattern med stort overmot retter litt på buksene, rister litt på fotbladet og måker ballen langt ut i neste uke.

Så sier han “Ball?” og matchen er tapt.

Og slik fungerer Thujaball, spilt og elsket av nordmenn i generasjoner.

 

Plutten er i farta og dundrer mot mål!

/ lik hvis du også er en habil Thujaballspiller

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søndag er ikke dagen for grillpølser og nudler til middag. På søndager skal man spise god mat for å kompensere for den ellers litt mollstemte stemningen som henger over denne restposten av en dag. I dag følte jeg en sterk fysing på noe skikkelig DIGG til middag og du verden, kjøkkenet leverte!

Derfor tenkte jeg at tiden var moden for å gjøre noe nytt her på bloggen og hooke dere opp med en oppskrift på en spicy middag som er både rask, sunn og superdigg. Ikke bare det, men den er også genial! Retten består egentlig bare av en veldig enkel base og resten av ingrediensene kan du fritt variere i nært sagt uendelig mange smakskombinasjoner.

Og oppskriften? Den har jeg laga sjæl 😀 Så la oss ta på oss kokkehatten og komme i gang.

 

Fædi om silka kvatte´

 

* Språkforvirret laks a la Pappahjerte *

Ingredienser (4 voksne + 1 plutt)

• 800 gram laks (gjerne salma) (eller kylling)
• 2 gulrøtter
• 1 løk
• 2 hvitløksfedd
• 1/2 lime
• 1 bit ingefær
• Valgfrie grønnsaker (vannkastanjer, bambusskudd, brokkolitopper, brekkbønner etc)
• Grønn chilipaste
• 2 bokser kokosmelk
• 3 limeblader (hvis tilgjengelig)
• Sitrongress (hvis tilgjengelig)
• Et dryss gurkemeie
• Salt og pepper
• Ris, aller best smaker jasminris, men gjerne villris etc

 

Slik gjør du:

 

1: Kok ris. Du må selv måle opp hvor mye ris dere trenger, men jeg tok ca. 360 gram jasminris (tørrvekt). Det ble altfor mye. Rundt 300 g holder sikkert. Bytt gjerne ut hvit ris med brun ris, villris, byggris etc, men akkurat i dette tilfellet gikk jeg for sjassmin. Både fordi det passer best til retten og fordi vi fikk svigers på besøk, så da tok jeg ingen sjanser.

2: Lag basen: Løk, hvitløk og kokosmelk. Hakk opp løk. Bruk gjerne slalombriller for å unga løktårer. Fres løk i panna med olje til den er blank og fin. Du skal ikke svi lauken, bare få kvesset ned den rå løksmaken. Press hvitløk og kast oppi. Hvitløken må ikke blir brun/brent, den skal bare mingle litt med løken.

Deretter kaster du over kokosmelken og gir dette et oppkok, gjerne sammen med litt finhakket ingefær og et dryss gurkemeie for en fin farge. Du har nå satt basen. Dette er også utgangspunktet for uendelig mange kombinasjoner av smaker. Mer om det senere.

 

Lukten av løk som freser #omnomnom

 

3: Er du helt grønn? Nå er tiden kommet for å kaste oppi det du vil av grønnsaker. Her har jeg gått for en enkel variant med tynne strimler av gulrot, men du kan bruke hva du vil av grønne erter, brekkbønner, bambusskudd etc. Mulighetene er uendelige. Selv pleier jeg å bruke bambusskudd, vannkastanjer for ekstra smak og konsistens.

4: Og inn kommer spice girls: På tide å gi retten litt spicy personlighet og her kommer de asiatiske impulsene inn. Bruk hva du vil, men i dag gikk jeg for tre limeblader, et strå sitrongress (kuttet i tre), en dæsj grønn chilipaste, en skvis lime og litt salt & pepper. Du kan gjerne også raspe limeskall hvis du vil ha litt ekstra syrlig piff på sakene.

OBS: Husk å smake! For lite salt gjør maten uinspirert og livlaus og pass på kryddermengden når du lager mat for hele familien. Med små barn i hus må du være varsom med chilien. Ta heller litt ekstra hot stuff på egen tallerken i etterkant.

 

#duckface

 

5: All aboard? Gi alt et lite oppkok, men reduser varmen når kokosmelken har blitt kokende varm. La retten stå og godgjøre seg på middels varme mens du tar av risen og gjør klar fisken.

 

God stemning i panna, klare for laks som vil bade 🙂

 

OBS: Før du legger i fisken kan det være greit å ta ut både sitrongress og limeblader. Disse burde nå har avgitt det meste av smaken og skal ikke være i sausen når maten serveres. Hvis du glemmer å ta ut disse, vil det være ubehagelig å tygge på, så ha evt. en marsipangris klar i skapet og lat som om det var meningen 😉

6: For et kjøttmarked! Nå er tiden kommet for litt kjøtt i retten. Du kan helt utmerket bruke kylling, men jeg gikk for salmalaks. Kutt laksen i små eller store biter og legg oppi.

 

Laksen tar seg en siste dukkert før middag

 

OBS: Det er viktig at retten ikke er fosskokende varm, for da vil fisken bare gi opp og gå i oppløsning. Laksen skal bare varmes opp. Du kan gjerne skru opp varmen for å gi maten et raskt oppkok, men ta av plata så snart du ser at det bobler og la den stå og trekke litt og varme laksen ferdig mens du dekker på.

7: Presto! Som de sier: Bon appétit. Server, gjerne med en dusk koriander hvis du har. Easy peasy japanesy 🙂

 

Ett stykk dutteporsjon klar for servering

 

Yum!

 

Enkelt, raskt, sunt, kjempegodt og genialt utgangspunkt for nye variasjoner.

Snusen på andre smaker?
Som sagt, så kan du egentlig kombinere den enkle basen av løk, hvitløk og kokosmelk med stort sett hva du vil. Kylling, paprika, koriander, ingefær, sitron, rød chili, bambusskudd, bønnespirer, brekkbønner, kamskjell, epler, ananas etc. Bare fantasien setter grenser.

Og du, kjære leser: Sleng igjen en kommentar hvis du ønsker flere oppskrifter i fremtiden 🙂 Hvis ikke, så dropper jeg det bare. Tenkte bare at du var sulten og har så mange improviserte, spennende oppskrifter å by på 🙂

 

Andre oppskrifter:
– Grønn smoothie – Verdens sunneste frokost
– Sukkerfrie vafler
– Tacokrydder

/ Lik hvis du ble litt snusen på å prøve

For noen helger siden kom muttern og fattern nedover på helgebesøk. Hver gang de er her prøver vi å finne på nytt og utforske nye steder av Larvik og omegn. Denne gangen gikk turen til det trivelige lille stedet Nevlunghavn og der møtte vi blant annet Norges blideste baker.

 

“Skal ha, skal ha!” – Måke, 2014

 

Fattern var spesielt gira på å reise til Nevlunghavn, blant annet fordi han ikke hadde besøkt stedet siden han var på sommerleir her da han var yngre. Stor var gleden da vi fant frem til den lille piren på brygga der han hadde vært på dans da han var ungdom. Smilet og gjensynsgleden var såpass stor at jeg ikke våget meg å spørre om ytterligere detaljer rundt hva som skjedde den kvelden for rundt 50 år siden. Men det må ha vært litt av en fest.

Og akkurat der kjære sønn, der ble du unnfanget. Neida. Joda.

Jovial fiskeidyll for den som liker sånt

 

Etter turen på havna knurret det greit i magen og på vei tilbake svingte vi innom Nevlunghavn Bakeri og Conditori i jakt på ei litta matbit. Lite visste vi at vi akkurat var i ferd med å bli kjent med det som må være Vestfolds desidert største smil.

 

Ville du kjøpt brød av denne mannen? Absolutt 🙂

Med årene har jeg blitt en mann som elsker god kundeservice. Jeg synes oftere og oftere at jeg blir møtt av uentusiastiske fjortiser i alle butikker jeg besøker, og derfor blir jeg så utrolig glad når jeg møter folk som elsker det de driver med. Nevlunghavn Bakeri og Conditori er et typisk familiedrevet sted som du bare må elske for den gode stemningen og folkene.

Atmosfæren er lun og behagelig og praten summer rundt bordene. Med jevne mellomrom går det av en latterkule i lokalet og smilende ansatte kommer rundt med påfyll og bakst. Fra tid til annen kommer sjefen sjøl ut fra bakrommet også, for han må jo slå av en prat med stamgjester og nye besøkende han også. Han er en sånn fyr som du umiddelbart blir glad i og det smitter over på stemningen.

 

Pluttens aller første rekebaguette

Plutten, far hass og far hass

 

Steder som dette representerer egentlig mye av det jeg har falt for ved Vestfold. Det er den lune stemningen, tempoet som er skrudd ned et lite hakk og skuldrene som holder seg behagelig langt unna ørene. Folk er liksom ikke redd for å prate med hverandre, ganske ulikt større byer der man ofte hilser på naboen den dagen man flytter ut.

Så neste gang du er i området, får du svinge innom Norges blideste baker og slå av en prat. Stalltips: Det runde steinovnsbrødet deres er helt mmmagisk 🙂

 

Lett å se fra veien, så bare å svinge innom 🙂

P.S. Dette er ikke reklame, kun en personlig anbefaling fordi jeg elsker god kundeservice. Sjekk ut Nevlunghavn Bakeri og Conditori på Facebook

God helg!

/lik hvis du liker god kundeservice

Les også:

– Gravid, oppblåst og full av promp

- Erigert løk gir godt humør

* Følg Pappahjerte på Facebook *

“Jammen… Jeg kan jo ikke legge ham nå, har er jo i knallhumør! Se på´n da, hør som han ler!” Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella.

En velkjent strofe fra Sun Tzus “Kunsten å krige” lyder: Hold dine venner nærme og dine fiender nærmere. Litt sånn føles det rundt leggetid. Trebilene han ikke enser tidligere på dagen er plutselig de morsomste lekene i universet. Fatterns prompelyder som tidligere ble mottatt med et halvhjertet smil, hylles plutselig med trampeklapp og stående ovasjoner.

Nå vet ikke jeg hvordan det er i de tusen hjem, men her i huset gjelder dette stort sett bare for fattern. Kanskje er det også derfor mor i huset oftest legger plutten. Når jeg får ansvaret for leggingen kan det ofte gå helt skeis. Problemet er kanskje at jeg undervurderer ham og tenker at han bare er et lite barn. En liten kladd med godhjertet trolldeig som velvillig lar seg forme.

Hvis han roper ut sin misnøye som en italiensk operasanger når jeg prøver å legge ham, så tar jeg ham opp igjen. Koser litt, leker litt og prøver igjen. Funker ikke det, så er han sikkert sulten. Ja, for noe må det jo være. Jeg ser Christina riste oppgitt på hodet når jeg kommer ned trappen bærende på en livat liten pysj. På vei inn i stua passerer jeg speilet på garderobeskapet og alt jeg ser er et lite barn i armene på en stor kladd med trolldeig.

 

Overtrøtt? Neida, måtte bare sjekke noe viktig på macen til pappa

Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.

Det føles litt som slangen og eplet fra kunnskapens tre i Edens hage. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet det er feil, men så ser jeg bort på plutten og han smiler så søtt. “Kom igjen a pappa, du kan ikke mene at jeg skal legge meg nå? Vi som har det så gøy. Jeg er så glad i deg, pappa min. Kan vi ikke leke bare litt til?”. Ordene står skrevet i øynene på ham og jeg vet jeg ikke burde, men så tenker jeg: “Er det så farlig da? Kan han ikke bare få lov til å leke litt med fattern? Livet er for kort til å være streng hele tiden”. Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella. Igjen.

 

Plutten 1 – Pappa 0

 

Trikset er å tidlig identifisere når man blir manipulert. Som en grunnregel bør man egentlig behandle leggetid som en tyrkisk basar: Du vet de kommer til å prøve å lure deg, så mistenk alt, alltid. Er det egentlig et ekte smil eller er det bare et spill? Er pappas grimaser egentlig så morsomme eller er det mulig noen smører litt tykt på? Er det egentlig bare gurkemeie eller er det faktisk safran?

Straffen for å få etterkomme slik søt kveldsmanipulasjon merker man fort. Han er egentlig trøtt som en rumpepinne, men det er jo mye morsommere å leke med biler og plastelina enn å ligge stille i en seng og glo i taket. Men det er her man må takke nei til det fristende eplet. Det er ikke noe hyggelig å måtte legge et barn som ikke vil legge seg, men det er jaggu ingen kopp med te å fly opp og ned trappene for å forgjeves prøve å legge et overtrøtt barn som står og hopper i senga. Spesielt når man vet at det er sin egen skyld.

 

Manipulert igjen… #idiotfjes

 

På sånne kvelder tenker man: Nå har jeg lært. Endelig har jeg lært. Men noen kvelder så er det på´n igjen. Den ødelagte episoden av “På tur med Dag Otto” er for lengst glemt og man ser ned på et pjokk som ikke kunne vært noe søtere om han hadde vært en dvergkanin tyllet inn i sukkerspinn. Jeg vet jeg burde si nei, men det er bare så vanvittig søtt når han smeller opp sitt mest hjerteknusende smil og ler så han ramler over ende. Jeg har så vanskelig for å akseptere at det bare er et spill for galleriet. Kanskje har han bare endelig innsett hvor morsom fattern faktisk er?

Men så kommer jeg på at det er det samme med bikkja. Hvis vi lar ham hoppe opp i sofaen begynner han å ta seg friheter og før du vet ordet av det så ligger han på puta om natta og spiser ostepop. Gi´rem lillefingern så tar´em hele hånda, sies det. Så sorry plutten, jeg skulle gjerne latt deg sitte oppe halva natta og spise kornbjørner og spille Papa Pear på iPaden, men jeg vet at regninga blir så altfor høy hvis du får bestemme.

 

Det er lett å la seg lure av dette uskyldige ansiktet…
men gi det et minutt.

Busted!

 

Det er som å befinne seg på et nachspiel milevis hjemmefra når du vet du skal på jobb eller skole dagen etter. Er det egentlig verdt det? Er jeg villig til å ta den sure regningen for dette? Er det virkelig så gøy å sitte i en sofa med fulle folk og høre på Scooter og spise Grandiosa? Skal jeg la plutten bli med ned i stua igjen eller skal jeg bare manne meg opp litt og ta kampen i noen få minutter? I slike situasjoner er ofte det kjipeste valget på kort sikt, det beste valget på lang sikt.

Men men, det får være greit. Det er jo faktisk bare min egen svakhet som skaper problemer. Jeg får bare anerkjenne at jeg har en akilleshæl for søte smil. Like greit å bare akseptere at plutten til stadighet prøver å manipulere fattern til å få viljen sin. Viten om at man er et utpekt mål for stadige manipulasjonsangrep er litt kjip, men på en måte så er det jo faktisk litt søtt også.

Jeg mener, noe må han jo arve fra moren sin.

 

/ lik hvis du liker

Les også:
Først pysj, så rosin
Den perfekte start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*