En søt liten videoplutt

Som mange av dere sikkert har lagt merke til, så er jo jeg en mann. Det betyr at jeg ikke er spesielt mottakelig for ting som er sukkersøtt og fnuttete, slik som babyklær med blonder, nips og ord som pena, fina og vakrestepenasøtafina.

Men…

Det er mulig jeg er inhabil i saken og ikke helt klarer å se objektivt på denne videoen, men come on… Hvis ikke detta er litt søtt, nei da veit ikke jeg. Jeg mener, går det an å bli mer sjøldigger? Jeg trodde jeg var selvopptatt, men det var inntil jeg møtte min sønn…

 

(Like / lik / lide / gilla for flere videoer av plutten i fremtiden)

/High five!

P.S. Videoen som plutten ser på ligger selvfølgelig på Instagram.
Sjekk ut @pappahjerte

Ukas oppfølger-krangel: Fatterns hevn

Nøkler. Hvorfor? Hvorfor kan man aldri legge dem på en fast plass?! Altså, visse nøkler finner alltid tilbake til sin faste plass, slik som bilnøkkelen og nøkkelosten (*ba dum tss*). Men andre bare nekter å innrette seg og finnes det egentlig noe mer frustrerende enn å lete etter nøkler når man har dårlig tid, er tissatrengt og forbanna? Ja, for selv om jeg er i godt humør når jeg starter, så tar det ikke mange sekundene før jeg fordømmer hele verden, hytter med neven og brøler ukvemsord mens jeg løper rundt som en oppspilt valp på jakt etter en godbit.

Og det mest irriterende av alt, er at jeg vet at det er frøkna som har ryddet dem bort. At ikke jeg kan få lov til å ha mitt kontrollerte kaos i fred? Ja vel, så blir det ryddig i hennes øyne, men det hjelper jo ikke meg! “Aaargh, Christina! Kan du drite i å rydde vekk tingene mine hele tiden! Nå finner jeg ikke de forbaskade nøklene!!”. Men får jeg noe svar? Pøh. Stille som i grava.

Jeg leter først på alle de mest opplagte stedene. Jobbveska, klesskapet, nøkkelskuffen, bilen, den andre bilen, garasjen, jobbveska igjen, samtlige jakker, bilen, nøkkelskuffen og jobbveska. Deretter blir jeg tvunget til å stoppe opp og tenke meg om. Jeg kommer på sist nøkkelen var i bruk og det er en god stund siden. Denne gangen er det nøkkelen til båten og den har jeg ikke brukt siden… Å shit, det er jo faktisk flere uker siden. Siden har ingen sett den. Håpet svinner som et nedbrent stearinlys.

I et siste desperat forsøk prøver jeg lykken på treningsrommet, eller hamsterrommet som vi kaller det. Rommet har stått ubrukt siden vi flyttet inn og av en eller annen grunn så lukter det hamster der inne. Hvilket er veldig merkelig med tanke på at vi verken har eller har hatt hamster. Jeg titter inn, men finner ingenting. Så går jeg ut i tv-stua og blikket sveiper raskt gjennom rommet. Ikke stort mer enn noen puter og den gamle treningsbagen min.

 

Hmmm… Treningsbagen? Du her? Ikke noe rart med det, for så vidt, helt til jeg gløtter på lokket.

HVA?! Du er jo full av gamle klær!” AHA! Kjerringa hadde altså ikke ryddet den vekk slik hun skrev i Ukas krangel


Bevis!

Argumentet som hun hadde vunnet alles hjerter med var bare et luftslott. Hun hadde rett og slett bløffet! Hun hadde kanskje stuet den vekk, men ikke ryddet vekk. Stooor forskjell! Å YES, tenkte jeg, endelig skal jeg få min hevn. Så mange kommentarer jeg har svart på denne uken med hodet senket. Så mange som har støttet denne taskenspilleren av en kjæreste, denne løgnens profet med posen full av urent mel.


Jaha ja, frøken bløffmaker, så denne er ryddet bort, ey?

“Nei jasså” roper jeg ut. Jeg vet at hun sitter i etasjen under og prater i telefonen med sin mor, så jeg gleder meg ekstra mye til å slippe bomben. Hun kan ikke ha hørt meg, så jeg roper igjen. “Haaaar’uuu sett?!” Fornedrelsen vil bringes frem i lyset med hennes mor som sjokkert vitne, uuuutmerket. En hel uke med blogg-kommentarer som “Uuuh, jeg heier på Mammahjerte. Stakkars dame, må rydde etter mannen sin”, “Go Mammahjerte, du er flink” og så videre. Men nå viser det seg altså, etter sååå mye ufortjent pepper, at det blir jeg som går seirende ut fra denne krangelen. Fatterns hevn er her! Timen for min oppstandelse har endelig kommet. Rettferdigheten skal seire! Muhahaha, my time to shine, bitch.

Jeg snur meg triumferende rundt for å gå ned og levere krangelens endelige knock-out upper cut. Men akkurat i det jeg snur meg for å gå, så ser jeg noe i sidesynet. Bare et lite glimt i periferien som får meg til å ta en ekstra titt. Og der, i det lille siderom på bagen, ser jeg noe rødt…

Oh no…

Båtnøkkelen.


Hupps!

“Hvaaa?!” ropes det fra underetasjen… Hun har hørt meg. Og jeg som hovmodig skulle gni det inn og vri det rundt. Nå blir jeg nødt til å fortelle sannheten om båtnøkkelen. Mens svigermutters hører på…

Nederlaget

er

totalt.

 

//god regntung drittsøndag til deg også 😛

Les også:
Del 1, ukas krangel: Treningsbagen
Min Historie (fra barnehater til pappahjerte)

Kastet ut av kjerringa

Det var bare et spørsmål om tid. I går fikk kjerringa endelig nok og kastet meg ut fra soverommet.

Jepp, det stemmer. I går kveld fikk kjerringa nok og kastet meg ut fra soverommet. Ikke hele veien ut utgangsdøra da heldigvis, bare ned på sofaen. Og bare for en natt. Hvorfor, spør du? Vel, grunnen til det er faktisk både litt søt, litt trist og litt rar.

Jeg går for mye i søvne. Og prater. Og nå, etter en sammenhengende uke med nattlige eskapader fikk frøkna nok og ønsket en hel natt med uavbrutt søvn. Jeg har full forståelse for det, for JEG sover jo som en stein, men kroppen min har derimot hvilepuls som Bjørn Dæhlie med en blodtørst russer i hælene.

For noen netter siden trodde jeg lyset fra mobilen på mitt nattbord og baby callen på hennes nattbord var lasersiktet på to gevær som var rettet mot oss. Da føltes det naturlig å kaste seg over frøkna for å redde henne fra fare. Ærlig sak det og jeg sovnet raskt igjen, men stakkars puseluselus ble liggende våken med harahjerte en god halvtime etter det. Natt til mandag våknet jeg da jeg lette etter muttern og fattern blant klærne som lå ved senga, og i går natt var jeg ute i gangen fordi plutten var i ferd med å ramle ned trappa (han lå og sov). Dette har forresten Christina skrevet en hel sak om i dette innlegget: Kjærlighetsredet. Så i natt var det kroken på døra og ned i skammekroken for en natt med ensomhet.

Men det betyr jo ikke at festen er over! Da har jeg jo mer tid til å bruke på deg, min elskerinne, min hemmelige flørt bak lukkede gardiner: Bloggen. Mistenker for øvrig at alt som skjer på bloggen for tiden kan være grunnen til at kroppen min tror det er disko og partytime 24/7. Om det betyr at jeg må tilbringe en natt i isolert ensomhet, så får det bare værra.

Men men, jeg er ikke typen til å legge meg ned og gråte. Langt derifra, for “when life gives you lemons…” og alt det der. Endelig kan vi få litt tid sammen, bare du og jeg. Du kjære, vakre, lille bloggen min #fineste #pena #bloggen.

Å du hellige kjøttpudding som vi koste oss! Derfor tok jeg med meg min høyt elskede blogg og hadde det skikkelig ball. Mine damer og herrer, la meg presentere noen godbiter fra min fredagskveld med “my other woman” J


Vi har kost oss med The Voice


Vi har tøyset litt


Vi har kost oss med en artig komedie


Men også sett på skummel skrekk


Vi har tatt sexy selfies


Før vi sovnet i armene på hverandre <3

 

La du forresten merke til den raffe t-skjora?
Oh yes, den vant jeg sist sommer. Limerick altså, for en undervurdert kunstform.

/high five!

(Lik hvis du liker menn som blir forvist til sofaen)
(Og husk å følge Pappahjerte på facebook da)

Les også:
Ukas krangel: Treningsbagen
En liten månelanding

Rosablogger fikk 300.000 kroner i baksmell

Som mange andre fikk jeg med meg denne brennaktuelle saken som dukket opp i Dine Penger i dag: http://www.dinepenger.no/regler/rosablogger-fikk-300-000-kroner-i-baksmell/20303020

La meg bare få starte med å si at det var en forfriskende start på dagen å se at mobbing og offentlig uthenging er tilbake! Oh mæn, jeg som trodde alle disse “Ikke mobb kameraten min”-kampanjene ville ta livet av denne folkesporten. Alle er vi enige om at det er slemt å mobbe, men så lenge det er en rosablogger er det tydeligvis helt greit. Hvis det i tillegg er en rosablogger som tjener penger, ja nei da er det nesten bare obligatorisk. Som nordmann er det en sann glede å se at janteloven fortsatt lever i beste velgående.

Har for øvrig tatt meg friheten til å sakse ut et par gullkorn fra kommentarfeltet fra folk som burde få dagens sjampis for meget godt utført mobbing.


Han siste der er meg da 😛 

Men okei, over til sakens kjerne. Det første jeg tenker er: 300.000 kr i baksmell? For et privilegium! Jeg hadde ikke klart å jobbe på meg en slik baksmell om jeg så hadde blogget i 50 år. Jeg vil gå så langt som å kalle det en ære å få skatteetaten på døra. Å være i Skatteetatens søkelys er en god indikator på at du har gjort noe veldig bra… men også noe ganske dumt.

Humanum errare est
Mange vil selvfølgelig “playerhate” stakkars TCMN her, men jeg er ikke en av dem. På samme måte kan jeg faktisk også se på Luksusfellen med både forståelse og medfølelse. Kall det idioti, kall det hva du vil, men hold deg fast: Det er faktisk ikke så uforståelig. Jeg akter nemlig å anta at skattesmellen til TCMN kommer av tilbakeholdt skatterapportering på produkter, og for dere som ikke blogger selv kan jeg fortelle at produkter er det mye av, penger er det mindre av.

 “Vi betaler ikke bloggere…”
Dette er holdningen man møter fra veldig mange annonsører. Jeg fikk faktisk det til svar tidligere denne uken. Mange selskaper ønsker at du skal skrive om deres produkter og reklamere for dem i hue og ræva, men om de skal betale for det? Å nei nei nei, det har vi ikke penger til. “Vi betaler ikke bloggere! Men du får jo et kjempeflott produkt for jobben, så hva er problemet?” Og DER ligger litt av problemet. Selv om man ikke får penger for jobben, så blir man jo kjempegira og å si nei til gratis stæsj er ganske vanskelig. Dessuten vil man jo at bloggen skal fremstå som en attraktiv markedsplass for annonsører.

Jeg vet at mange liker å se ned på bloggere, spesielt rosabloggere, og tror at de helt ufortjent får hundretusenvis av kroner slengt etter seg. Men husk at 99 % av alle bloggere legger time etter time i arbeidet, dag etter dag, uke etter uke, uten å tjene så mye som en daddel. Så når man plutselig får tilbud om et gratis produkt så er det lett å la seg rive med. Selvfølgelig takker man ja til et gratis produkt! Og DER ligger del to av problemet, for du tenkte sikkert ikke over det da jeg skrev det en gang, men jeg skrev altså gratis produkt. Men som vi alle vet, TCMN i sær: There´s no such thing as a free lunch. Alt skal skattes av og takker man ja til et produkt til en verdi av 3000 kr, gir det faktisk en negativ balanse på ca. 1000 kr. Med andre ord: Du har fortsatt ikke tjent en drue, men teknisk sett tapt penger.

“Ja men så fikk du jo et fint produkt da”, sier du kanskje. Ja, det stemmer, men hvis alt du får er fine produkter, så sitter du igjen med 0 kroner til å betjene skatten med. Altså ikke heeelt ulikt problematikken med arveavgift, der folk må selge gården de arvet for å få råd til å betale arveavgiften på gården de arvet… En slags Catch-22 om du vil.

“Ja, men rosablogger er ikke noe jobb!”, sier jo mange. Fotballspiller, sier jeg til det. Hva gjør at en fotballspiller fortjener flere titalls millioner i året i lønn for å trene, mens en hardtarbeidende rosablogger ikke får lov til å tjene til salt i maten uten å bli hengt ut på det groveste hvis hun gjør en ærlig feil, en feil som antakeligvis ganske mange andre 18-åringer også kunne gjort?

Et fall og en løsning
Så, la oss dra det i land. Hvis man ønsker å unngå skattesmeller i øst og vest, skriv følgende neste gang du får en forespørsel om å skrive et sponset innlegg:

Tusen takk for tilbudet og jeg er kjempeglad for at du liker bloggen min <sett inn: utropstegn og smilefjes. Ett av hver pleier å gjøre susen>. Hva er budsjettet deres for et slikt innlegg? Selv om jeg har kjempelyst til å skrive om produktet deres, så må jeg skatte av alle inntekter og Skatteetaten nekter å ta betalt i <sko, moteklær, mascara etc>. Håper på forståelse for dette. Ser frem til å samarbeide med dere hvis vi kommer til enighet. <ingen smilefjes eller utropstegn, avslutt litt bastant. Hold pokerfjeset>.

Hvis de svarer: Beklager, men vi betaler ikke bloggere, kan du svare: Beklager, men jeg jobber ikke gratis. Eller du kan ta oppdraget, men husk at du må skatte av det, med mindre du ønsker å få en trupp med gråspraglete herremenn på døra da. 

 

P.S. Kjære Skatteetaten: Hvis dere planlegger en visitt hit, så kom gjerne neste torsdag, så skal dere få godteri.

(Lik hvis du også vil ha 300.000 i baksmell)
(Og følg Pappahjerte på Facebook

Les også:
#Bakfasaden
Kjærlighetsredet 

Ukas krangel: Treningsbagen

Et parforhold er ikke bare roser i kinnene og flørtende kyss foran Eiffeltårnet. Det er også hverdager. Veldig, veldig mange hverdager. Og med vanlige dager kommer vanlige problemer… Dette er ukas krangel.

Min versjon:
Jeg har kanskje ikke verdens beste ordenssans, jeg skal innrømme det. Men er det så farlig da? Fra tid til annen blir ting oversett, men er det noe å ta sånn på vei for da? Og hva er det med damers evne til å ta ting helt ut av proporsjoner egentlig?

Slik som her i går kveld.

For en stund siden satt jeg igjen treningsbagen min i gangen og lot den stå der over natta. Dagen etter ble det litt dårlig med tid, det samme dagen etter der. Jeg hadde jo tenkt til å rydde den bort, jeg hadde bare ikke rukket det enda. På det tidspunktet hadde treningsbagen allerede rukket å gå over i den fasen der jeg ikke lenger ser den. Jeg vet at den er der, men den utgjør på en måte bare en naturlig del av interiøret. Og da er mitt spørsmål: Er det så farlig da? I et hus fullt av ugjorte ting, er det virkelig ikke andre ting å henge seg opp i enn min lille bag og den halve kvadratmeteren den opptar?

Plutselig vet du, plutselig så står hun der. Med hendene stukket i siden og et ansikt som fråder av sinne. Så kommer en skyllebøtte som ikke ligner grisen. Om hvordan hun står på hele dagen for å få det fint i huset og om hvordan jeg bare slenger ting rundt meg og gir blanke effen. Det er en stakkars treningsbag, for pokker!

Den utgjør jo ikke akkurat noen fare for rikets sikkerhet, men ut i fra de kraftsalvene den klarer å generere, skulle man tro at jeg hadde glemt igjen en illsint og utsultet grizzlybjørn i gangen. Er det mulig?!

Jeg mener, jeg skal jo ta den, jeg har bare ikke rukket det enda og hvis det er sååå ille, hvorfor kan hun ikke bare rydde den bort selv da?!

Christinas versjon:
Jeg er mamma til to. I blant føles det i hvert fall sånn. Jeg har riktignok bare én sønn, men jeg har en mann som roter mer enn sønnen sin, og som faktisk også rydder mindre enn ham. Til sønnen kan jeg si: «Oi, nå var det veldig rotete her, kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi klossene oppi denne esken her.. Eeeeen.. Toooo.. Treeee..» Da kommer han løpende mens han hyler av glede. Rydde! Mens vi teller! For en lykke! Og han gir seg sannelig ikke før alle klossene ligger i esken.

Men mannen min er mann. Og det innebærer dessverre å ikke ha evnen til å se når ting må gjøres. For hvis man bare venter lenge nok, ser man jo ikke problemet lenger. En full søppelbøtte som skulle vært tømt for lengst, for eksempel. Eller en overfylt skittentøyskurv som straks vandrer mot vaskerommet av seg selv. En langhåret plen som er i ferd med å vokse inn verandadøra. Eller en treningsbag som fortsatt står i gangen etter firmaturen i sommer.

 

– Den omtalte bagen, som har en tendens til å snike seg med på ni av ti bilder

Her i huset er det nettopp dette som irriterer meg mer enn noe annet: treningsbagen til far. Dog, treningsbag er noget misvisende, denne bagen brukes utelukkende når far er på tur. Og det er ganske sjeldent far er på tur.. Pakking er et punkt hvor vi utfyller hverandre til det fulle; for mens far bruker tre minutter på å pakke kofferten, bruker mor nærmere tre timer. Når vi derimot har kommet oss hjem, tømmer jeg min bagasje på tre minutter mens Peter, ja han bruker nærmere tre måneder på å tømme sin.

Jeg har for lengst gitt opp å ha det pent og pyntelig i hjemmet til enhver tid. Det er ikke så nøye lenger. Jeg følger i stedet interiørbloggere som legger ut bilder på Instagram, og drømmer meg bort i deres perfeksjonistiske sofakroker. Hvor putene matcher både veggen, sofastoffet og katten. På en gang. Sånn kunne jeg også hatt det, tenker jeg. Hvis jeg bare hadde hatt en mann som rotet, og ikke lot det bli en del av inventaret.

Denne uka var altså begeret fullt. Når til og med Bestefar, som er den mest tålmodige og joviale mannen på jord lurer på hvem den treningsbagen i gangen egentlig står og venter på, ja da er det lov med et lite utbrudd. Avtalen er at jeg holder orden på mine ting, sønnens ting, hundens ting og husets ting – mens Peter holder orden på sine ting. Du vet hvor kjipt det er når du har brukt dagen på å rydde, støvsuge, vaske gulvet, skrubbe badet og skifte på senga, og du til slutt ender opp med å fortelle hva du har gjort siden det ikke ble lagt merke til? Hvis jeg rydder bort bagen, hvilket jeg har gjort utallige ganger, legger han ikke merke til det heller. Så da lar jeg den heller stå der.

 

– Etter en stund ser ikke vofsen forskjell på kurven sin og treningsbagen til far

Men nå er altså bagen ryddet bort for denne gang. Fram til den dukker opp igjen, må jeg legge en plan. Foreløpig er det jo bare én taktikk som har fungert her i huset, så jeg burde vel gitt den et forsøk: «Oi Peter! Nå var det veldig rotete her! Kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi de skitne boksershortsene oppi skittentøyskurven..  Eeeeen.. Toooo.. Treeee..»


Men jeg tviler sterkt på om han kommer løpende mens han hyler av glede.

Så, kjære leser hvem heier du på: Dusteteita Mammahjerteidiot eller stakkars Pappahjerte?

NYHET – Les del 2 av krangelen her:
Ukas oppfølger-krangel – Fatterns hevn

(Lik hvis du liker og kommenter (bare hvis du heier på meg)
Og følg Pappahjerte på facebook)

Les også:
– Mamma vet alltid best (gjesteinnlegg av Christina)
To sider av samme sak (tidligere krangel om kommunikasjonsproblemer)

Søndagskåseri – Tidlig en morgen

Du våkner opp en lørdag morgen, huet fullt av grus. Du gløtter litt på øya, kjeften full av snus. Hoooldt!! Okei, sorry denne teksten er i ferd med å bli ødelagt av hjernevaskingen til hva heter de igjen.. I.. i.. i? Nei, hva var det da? Hah, jeg har faktisk glemt det! Haha, how do you like them apples, Håvard Bakke?!

Okei uansett, digresjon slutt. Vi starter på nytt igjen.

Du våkner opp en lørdag morgen og merker at hodet er tungt etter en urolig natt med alt for lite søvn. Det kjennes som om hjernen skal kollapse under trykket, øynene verker og du tror du er fyllesjuk. Du prøver å huske hva som skjedde kvelden i forveien, men før du rekker det, så hører du en velkjent pipelyd fra naborommet og dagen er i gang. Du innser at natten, som du så vidt hadde begynt å bli kjent med, må pakkes vekk og sendes på dør.

Mamsen skal ha sovedag i dag, så lydløst sniker du deg inn på naborommet og der møter du verdens største glis. Det er i hvert fall godt å se at noen har sovet godt og du kan ikke annet enn å bli i knallgodt humør selv. Og så er dagen i gang. Uten en lyd snapper du opp barnet, tar det under armen som en lommetjuv og løper inn på badet. Alltid godt å starte dagen med en ny bleie. Det trøtte lille nurket ligger og gnir seg i øynene, mens han prater om nattens strabaser og smiler bak smokken. Kroppen fylles med solskinn og du får den kvalmende lykkefølelsen, den ubeskrivelige kjærligheten man rett og slett ikke kan forstå om man ikke har hatt småbarn selv. (Les gjerne Min Historie for en utredning).

Så bærer det inn på kjøkkenet for dagens første måltid. Selv om den lille pjokken ser ut som et lite jesusbarn nå, så vet jeg at morgenstunden kun er en Jekyll and Hyde-situasjon, for kommer ikke maten på bordet til ønsket tid, ja nei da blir stemningen heller ambivalent. Så vi fyrer opp havregrøten mens vi diskuterer litt hva fridagen skal brukes til. Mens planene legges, fylles luften med den herlige lukten av havregrøt.

Så sniker vi oss bort til tv-en for å se litt på barne-tv mens vi spiser. Det står helt sikkert til en ener på den pedagogiske terning å servere frokost sammen med barne-tv, men det funker rett og slett såpass bra at jeg velger å ikke bry meg. Han blir som en liten zombie og spiser på måfå, kanskje mest i frykt for at jeg skal skru av Timmy Tid hvis han ikke tar unna skjeene jeg fôrer ham med.

Etter frokost er det alle mann på dekk for å leke! Vi finner frem tegneark og rabler i vei (punktum, punktum, komma strek.. deeet var hele pluttens fjes), vi kjører radiobil og hyler når den suser forbi oss, vi stabler klosser, river dem ned og bygger opp igjen. Slik får vi tiden til å gå, helt til solen endelig begynner å luske seg opp fra bak horisonten.

Endelig høres knirking ute i gangen og det er ikke et sekund for tidlig heller, for jeg ønsker jo å vente med å spise til mamsen står opp, men nå har magedyrets klagesang begynt å gjalle såpass at det skjærer i ørene.

Så vi setter frem lunsj, setter i gang vår trofaste Moccamaster og gjør oss klar for et gilde. Men så innser vi plutselig at vi mangler egg. Vi kan jo helt utmerket godt klare oss uten egg, men på en perfekt dag som dette, tenk så godt det hadde vært med egg! En beslutning blir tatt. Jeg kaster på meg tøflene og smetter ut døra. Jeg piler ned på butikken med både kort og kontant, så jeg er dobbelforsikret mot bomturer. Jeg nærmer meg inngangspartiet og merker at det er merkverdig stille. Jeg labber i stødig tempo mot glassdørene, som nekter å rikke på seg. Jeg tar et forfjamset steg tilbake, er det stengt?! Har det vært innbrudd? Er det søndag? Så ser jeg på klokka…

Og det er først da man innser det.

Når du står der og hamrer på dørene til nærbutikken og hytter med neven fordi de late dustemiklene ikke åpner litt tidligere. Når du må erkjenne at du ikke lenger er en rotløs partyungdom som fester hele natta og sover om dagen. Når du har gått fra å måtte bli dratt opp av senga i 11-draget, til å prise deg lykkelig hvis du får ligge og dra deg helt til kl. 08 på en lørdag. Da vet du at du har blitt småbarnsfar.

 

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på Facebook)

Les også:

Søndagskåseri – En kropp i forandring
Om å bli far
Den perfekte start på dagen

Dagens tips for å slå i hjel en time

Alle småbarnsforeldre vet at med små barn i hus er ingen dager like, både på godt og vondt. Noen dager er det strålende sol, store smil og alt er gøy. Det er dagene da alt man tar i blir til gull og timene flyr av gårde som en lek. Meeeen andre dager er det stang ut fra man står opp til man treffer køya med et brak. Det er utålmodighet fra en annen verden og ingen av de gamle lekene er noe stas lenger. Uansett hva du gjør, så stemmes det ned raskere enn en kvisefjortis i stemmeskifte på Idol-audition.

På de dagene trenger man sårt et ess i ermet. Man trenger noe nytt, et stalltips så godt at det kan redde en hel dag. Vel, min venn, her skarru fårre!

Toca Hair Salon 2!

Oh yes, vi snakker her om en app som er så genial at du kunne satt en hatt på den og kalt den statsminister. Hvis barnet ditt slår seg helt vrang og alt er bare feil, Toca Hair Salon 2 er for deg, min venn! Det funker som hakka møkk her i huset i hvert fall.

Når plutten tar på seg vanskeligfjeset er det bare å slenge opp telefonen og han vil finne frem til frisørsalongen raskere enn du kan si Eyjafjallajökull. Bevis:

Og ikke bare klarer han å luske seg inn på appen uten hjelp, men her i går fant jeg jaggu et par sveiser som han var så fornøyd med at han hadde klart å ta skjermbilde av dem! Og slik ser altså pluttens to stolteste kreasjoner ut 😀

Hmmm.. hva er det dem sier? Don’t quit your day job 😛 Jeg skal ærlig innrømme at det er visse kvelder jeg har vurdert å spille Toca Hair Salon 2 selv etter at plutten har lagt seg, men heldigvis innser jeg raskt at jeg må ta meg i skjorta og oppføre meg som en voksen mann. Men når iiiingen ser på?. Toca Boca time! 😀


Jeg har for øvrig tatt meg friheten til å lage et par look-alikes mens plutten holdt på med andre ting. Klarer du å se hvilke kjendiser dette er? 😉

Og det var dagens tips for å slå i hjel en time. Prøv selv 🙂

P.S. Dette er IKKE reklame, kun en brennheit anbefaling for småbarnsforeldre som desperat er i beit for å slå i hjel litt tid på en regnværsdag.

/high five

Den perfekte start på dagen

At noen netter er bedre enn andre, vet vi jo alle. Men i natt opplevde jeg faktisk den perfekte oppladningen til en ny dag.


Kl. 22.00 – lille nurket sover søtt.

Jeg spratt opp av senga kl. 02.30 og tenkte “Ah, bare fem og en halv time til jeg skal være på jobb, på tide å gjøre seg klar! Det som hadde vært helt perfekt nå er om noen kunne skrike så høyt at vinduene krakelerer”. Heldigvis kom plutten til unnsetning og leverte med stor L. Han stemte i så voldsomt at man skulle tro han prøvde å overdøve samtlige Sølvgutter i ett jafs. Det gjorde underverker for kroppen og bare sekunder senere var vi nede på kjøkkenet for å nyte frokost i kontrollerte former. Jeg sjonglerte bananer, tomater og brødskiver som for det meste havnet alle andre steder enn i det gapende fuglenebbet på kjøkkenbenken, hvilket ganske raskt resulterte i en moteriktig ruptur i øretrompeten til far. Like greit det, for jeg begynte egentlig å bli ganske lei av å høre småfuglene utenfor uansett.

Deretter bestemte vi oss for å leke den populære selskapsleken “Se min seng og hør meg skrike”, som i all hovedsak går ut på at plutten ligger og halvsover i armene mine helt til han ser at jeg nærmer meg senga hans. Da finner han sin indre jungelape og setter til livs sitt mest hjerteskjærende primalskrik. Vi ga oss på stillingen 53-0.


– Okei da papsen min, skal vi legge oss?


– Muhahaha, føkk that!

Så da bar det ned for å se om ikke et par avsnitt med Timmy Tid og Fantorangen kunne gjøre nytten. Det skal de ha, de som lager barne-TV, man blir jo ikke det minste lei av å se de samme episodene gang på gang på gang. Om noe blir man bare mer dedikert og etter hvert blir man også veldig glad i sangene. Det er på det tidspunkt man innser at man er i ferd med å bli en anelse sinnssyk. Så da lot jeg Mammahjerte få gleden av å overta litt, for å ta del i gledelige mirakel som fant sted rett foran øynene på meg; den uforklarlige lykken det er å oppleve at ingenting fungerer.

Etter en times tid synes Mammahjerte det var greit at jeg tok over igjen, og siden jeg uansett skulle stå opp om to timer, så spratt jeg opp og ga meg i kast med et nytt skift. Frisk og rask slang jeg meg i dusjen og nøt 14 sekunder med varme glede, før jeg spratt ut for å leke “Will it float” med plutten; en lek der vi tar alt vi finner på badet og kaster det i do for å se om det flyter eller synker.

Deretter var det å komme seg ned for å spise frokost og nyte den samme episoden av K-k-k-Karsten og Petra ca. 17-18 ganger (den nattasangen til Janne Formoe er jo faktisk bedre enn Fantorangen sin!). Deretter fikk jeg gleden av å bruke resten av natten som jeg ellers ville kastet bort på søvn, til å leke “slå med dørene”, “gråte for alt” og selvfølgelig “uansett hva du gir meg, gi meg noe annet”.

Da jeg innså at tiden var kommet for at jeg beklageligvis måtte dra på jobb, tok jeg med meg plutten inn for å vekke Mammahjerte. Hun hadde tydeligvis ikke sovet stort hun heller, for ansiktet som møtte meg minnet mest om Sylvester Stallone fra Rocky 1 (Aaadriiaaaan!). Jeg innså raskt at jeg måtte kaste inn egenmeldingskortet, for jeg tror raskt både hus og kjerring hadde røket om jeg hadde etterlatt et sykt barn hos en enda sykere mor. Og akkurat da, i nøyaktig samme øyeblikk som jeg måtte kapitulere, fant min perfekte lille sønn ut at det var på tide å ta natta.

 

Så slik ble det altså at jeg gikk til sengs kl. 08.00 om morgenen. Nydusjet, stappmett og ruset på to store kopper kølsvart kaffe. Veldig ute av stand til å hanskes med virkeligheten lå jeg og nynnet på Fantorangens nattasang i to timer, helt til hva som virket som alle håndverkerne i Vestfold, bestemte seg for å sparke i gang et Stomp-show på hustaket til naboen. Da måtte jeg felle en liten tåre og prise meg lykkelig over hvor heldig jeg var. At jeg ikke har tenkt på dette før?! Jeg håper alle netter blir som denne <3


Goood morgen, verden! “Endelig” morgen. 

/god natt

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook) 🙂

Les også:
Kjærlighetsredet av Christina Mammahjerte
En kropp i forandring (søndagskåseri)
To sider av samme sak (kommunikasjonsproblemer i et parforhold)

TV-aksjonen 2013 – Bli med (sponset video)

Den norske dugnadsånden er en særegen greie, eller i hvert fall var den det en gang i tiden. Dugnad har gått fra å være ensbetydende med noe positivt og samlende, til å bli det kanskje mest forhatte ord i det norske vokabular. Dugnad.. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en gjennomsnittsnordmann. Folk betaler heller 1000 kroner i unnasluntrer-gebyr, enn å tilbringe noen rolige formiddagstimer sammen med naboene. Men hvem er jeg til å være skinnhellig og dømmende? Jeg skal med hånda på Pondussamlingen si at jeg også har måttet skryte på meg en gammel idrettsskade eller to 😉 Men la oss ikke dvele ved gamle synder, for her skal du få et genialt alternativ til den tradisjonelle dugnaden:

Bli bøssebærer for årets TV-aksjon! 😀

TV-aksjon 2013 går av stabelen nå til helgen og går i år til Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid med demens. Les mer om TV-aksjonen og lær mer om demens her: TV-aksjonen 2013 – Bli med

Se inspirerende motivasjonsvideo her:

(Sponset video)

 

Hvorfor skal du bli bøssebærer?
Fordi dette er en brillefin anledning til å gjøre noe godt for andre, med veldig liten innsats fra deg selv. Alt du trenger å gjøre er å sette av noen timer førstkommende søndag til å stikke innom dine nærmeste naboer. Dette gir deg en unik mulighet til å ta en titt innenfor døren for å se hvordan de egentlig har det hos seg når de ikke forventer besøk. Er det egentlig så striglet og flott som sist du var der på syklubb? Er det egentlig tellekant på alle ytterjakkene i skapet på en helt vanlig søndag?

I tillegg får du enorme mengder med god karma OG jeg fikk akkurat en tekstmelding fra St. Peter som sier at han noterer en pluss i margen på alle som blir med. Det kan være greit å ha den dagen du parkerer tøflene og står ved perleporten det, tenker jeg.

“Jasså Herr Pettersen, så var det oss da. Skal vi seee… Aj aj aj, her var det mye buksevann du. Og… nei fysj, smugrøyket du i skogen bak skolen da du var 15?! Uff da, jeg tror beklageligviiiii- hei vent nå litt! Du var bøssebærer i 2013 du?! Hah, vel vel vel. De få timene der er den lureste investeringen du noensinne har gjort, min venn! Velkommen inn til en evighet i himmelriket. Grillen er varm, ølen er kald og Jesus spiller gamle Hendrixlåter i kveld. Rock on!”

Så, hva venter De på, Herr Pettersen? Bli med 🙂

P.S. Dette innlegget er i aller høyeste grad reklame for årets TV-aksjon

Om å bli far (Svar til Mona)

Dette innlegget er både en etterlengtet beretning om en meget spesiell dag, men også et svar på en kommentar jeg fikk fra Mona på Min Historie. Mona spør: “Hvorfor valgte du å få barn når motstanden var så sterk? Var det bare for å følge det som er forventet av samfunnet/familie?” Jo kjære Mona, nå skal du høre:

Det var en varm og solrik dag i juni, sommeren 2011. Jeg kom hjem etter lang dag og var sliten og lei som en sirkuselefant. Jeg hadde vært på Frognerbadet og øvd på mine ferdigheter i forkant av VM i døds. Se klipp:

 

Mørbanket og værbitt kom jeg hjem til min kjære. Jeg fikk så vidt kastet litt mat i kroppen og skrudd på tv´n, før den ble skrudd av igjen og jeg ble møtt av ?blikket?. Det første jeg tenkte var: Å gådd, hva har jeg gjort nå da?!

Men så kom det.

– Eh du…?

– Eh ja? (både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv´n var skrudd av mot min vilje).

– Eh ja… du vet det månedlige… Altså… ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder…

– Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?

– Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester….

– Hva? To tester?

– Ja du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 % gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.

– O-…kei.Jammen… Hva gjør vi med det da?!, svarte jeg

(NB: Å si “Hva gjør vi med det?” til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er om mulig, det aller dummeste man faktisk kan si. Red anm.)

– Hva gjør vi med det? Hva- gjøøør vi med det?! kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

– Nei jeg bare. Shit… Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?, sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv´n våknet til live igjen.

Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjermen foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der. Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min innhentet forspranget igjen. Plutselig fikk jeg sjokkbeskjeden: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiiåherregudjegskalbliFAR!!!!!

Deretter: Jubelskrik, klemmer, tårer, hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og forvirring. Kjempemasse forvirring.

Det fine med å helt uventet vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at kroppen tar det hele med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom Tja, jeg skal bli far, so what?. Det var jo på ingen måte mulig for min enkle mannehjerne å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen bare latet som om det var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte. Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var bare. Ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, innså jeg faktisk ikke før ca. 9 måneder senere.

Så, for å konkludere: Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare, som seg hør og bør. Om noe, kan man si at jeg ikke valgte livet, men livet valgte meg. Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag så skjedde det bare og siden har jeg aldri sett tilbake <3

/high five for life

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook)