Jeg hadde et lite håp om at “Hopp i havet” skulle blåse forbi uten å krysse mine veier, men neida…
Sent i går kveld ble jeg selvfølgelig utfordret av min kjære bror til å hoppe i havet. Nå er ikke jeg egentlig den første til å henge meg på slike diller, men er det én ting jeg derimot er særdeles svak for, så er det idiotiske utfordringer. Så da ble det å stille alarmklokken på “Grytidlig” og starte uken på følgende måte:
Baby på vei, men hva trenger dere egentlig? Her kommer fem smarte tips for deg som sliter med å finne frem i utstyrsjungelen.
Første gang man setter fot i en butikk som selger barneutstyr kan man fort miste både munn, mæle og livsglede. Det er hylle på hylle med ting man aldri visste man hadde behov for og alt er dyrt. Jeg husker min første visitt til en slik butikk. I hodet mitt så jeg hvordan leiligheten min ble fylt til taket av plastdingser og duppeditter, og fra lomma hørte jeg lommebokens mollstemte blues. Farvel mynter og sedler, jeg vil nok aldri se dere igjen. Jeg følte meg tom innvendig. Hva gjør jeg nå?
Jeg antar at jeg ikke er den eneste som har opplevd dette. Det kan være vanskelig å vite hva man trenger og hvordan skal man få råd til alt? Derfor har jeg snekret sammen fem raske tips som vil guide deg gjennom utstyrsjungelen. Dette er ikke tips om hvilke spesifikke produkter du trenger / ikke trenger, men en mental rettesnor som forhåpentligvis vil spare deg både plass og penger.
1. Trenger vi egentlig dette?
Dette er et fint mantra å jobbe etter når man skal i gang med å kjøpe produkter til en baby. Hva er det egentlig vi trenger. En bleiebøtte kan være kjekt å ha, men trenger du egentlig en bleiebøtte eller er det bare tull? Vi skaffet oss bleiebøtte og brukte den to ganger. Refillposene til de bøttene koster flesk og man kan like gjerne henge en vanlig bærepose på dørhåndtaket. Så, selv om en bleiebøtte kanskje virker praktisk, så er den dyr i drift og tar opp unødvendig mye plass. Trenger du egentlig en bleiebøtte? Jeg kan ikke bestemme hva du skal kjøpe, men jeg kan love deg at utvalget av ting du kan kjøpe er massivt, så gjør noen prioriteringer underveis. Start med det du MÅ ha og se hva som blir igjen til bleiebøtter og duppeditter.
2. Dekker produktet et behov eller skaper det et nytt?
Det kan være lett å bli lurt når man står i en butikk og lar seg overtale av en drivende dyktig selger. Men husk at selgere ikke bryr seg om deg, de bryr seg kun om pengene. Du har ingen forpliktelse til dem, selv om det kan være vanskelig å si nei. Den gylne regel går slik: Dekker dette behovet et behov eller skaper det et nytt? En god selger får deg til å føle at du må kjøpe et produkt fordi det dekker et viktig behov, men hvis du ikke var klar over dette behovet før du gikk inn i butikken, er det fullt mulig at selgeren skaper et behov som kanskje egentlig ikke er der. Husk dette når du leter etter info på nettet også. Mange artikler på nett er kjøpt og betalt. Det kan være en ny type vugge du ikke har hørt om før, babyhjelm, ammepute eller andre ting. Husk at ALT barneutstyr kan virke uunværlig om det selges inn riktig, så husk hovedregelen: Trenger du egentlig dette?
3. Kjøp brukt
Babyting er ofte overdrevent søtt og overdrevent overpriset. Kan det være en mulighet for å finne det dere leter etter på nettet? Husk at veldig mange kjøper veldig mye og babyer vokser opp fort, hvilket igjen betyr at mange sitter igjen med babyting de gjerne vil bli kvitt. Det betyr at du kan få lite brukte produkter til en billig penge og her er det mye penger å spare. Vi kjøpte f. eks. en elektrisk brystpumpe på nett som fungerte som juling. Husk bare å vaske og desinfisere slike ting en ekstra gang før det tas i bruk.
4. Ta min hånd og la oss arve
Mye lar seg kjøpe brukt på nett, men brukte babyklær kan være greit å unngå. Du vil ikke motta en pose med snuskete klær som noen bare vil bli kvitt. Men kanskje har du venner eller familie som har klær dere kan arve? Arveklær er en gullgruve og en gylden mulighet til å spare massive mengder med penger. Send ut en etterlysning på facebook eller ta et par telefoner. Plutselig er du med i det fantastiske pyramidespillet også kjent som: Arvekarusellen.
5. Peters stalltips
Så hva trenger du egentlig? Vel, i utgangspunktet er det faktisk ikke så mye du trenger. Mitt tips er å ikke gå helt bananer før barnet kommer til verden. Den første tiden trenger du egentlig bare noen helt enkle bodyer, klær tilpasset sesongen, en seng å sove i, sinksalve, gulpekluter, bleier, tåteflaske ved morsmelkerstatning, et bilsete og muligens en smokk. Jeg har sikkert glemt noe viktig, men det skal ikke være så mye mer du egentlig trenger. Få barnet i hus og la det gå noen dager for å kjenne litt på rytmen. Først da begynner du å merke hva du faktisk trenger. Ikke kjøp masse rask i forkant fordi du antar at du trenger det. Spar heller pengene til senere, for de vil tidsnok få bein å gå på.
Det er derimot to ting en liten baby absolutt MÅ ha: Nærhet og kjærlighet. Gi beng i om klærne ikke matcher eller om stelleveska er fra krigens dager. Du trenger ikke dyre merkeklær til en baby, det viktigste er at du er der for den lille kroppen. Det er utvilsomt det aller viktigste og ikke noe man kan kjøpe for penger. Det viktigste i livet kan sjeldent kjøpes for penger.
Om jeg skal anbefale én ting å faktisk legge litt penger i, så må det være en god barnevogn.
…eller ørten barnevogner da, slik det ble her i huset. I prosessen med å finne den perfekte barnevogna, gikk frøkna på en klassisk smell og fikk barnevogndilla. Men det er en annen historie,,,
/ lik hvis du egentlig liker dette innlegget.
Les også:
– Slik fungerer pyramidespillet med arveklær
Jeg anklager ofte min kjære for å være hysterisk når det kommer til vasking og rengjøring. Ja da, det er fint når det lukter sitron i alle kriker og kroker, men det får da være måte på?
Før vi ble sammen kunne jeg fint la det gå uker mellom hver gang jeg vurderte å gå en runde med støvsugeren eller finne frem vaskebøtta. Det er ingen hemmelighet at husarbeid ikke ligger mange menns hjerter nærmest og jeg er en av disse. Sant å si så tror jeg kanskje aldri at jeg har vasket et vindu i hele mitt liv, med unntak av rengjøring i forbindelse med salg av hus/leilighet.
Situasjonen blir selvfølgelig en litt annen når man både har hund og barn i hus. Jeg sverger på at den hunden arrangerer hjemme-alene-fester når vi andre er borte, for det er rett og slett ikke mulig at én hund kan røyte så mye. Når jeg har gått over hele huset med støvsugeren forventer jeg både en medalje, stjerne i taket og at gulvene selvfølgelig holder seg plettfri i minst to-tre uker. Men nei da, dagen etter begynner hårene hans å danne nye konstellasjoner og rotte seg sammen på kjøkkenflisene. Hvordan er det mulig?!
Så er det han lille plutten da. At det ikke skal være mulig å holde yoghurten i begeret, plastelinaen på bordet og grøten ute av håret. Jeg løfter jo selvfølgelig ikke en finger for at han ikke skal få rote litt, men en viss ansvarsfølelse hadde jeg håpet at han kunne bringe til bordet snart. Han er en kløpper på å rydde, det skal han ha, men hva er greia med å kladde til vinduene hele tiden? Selv jeg som hater å vaske vinduer, innser selv jeg at tiden er moden når en liten pjokk har gått bananas med plastelinaen og sluttresultatet ser slik ut:
På tide å vaske, sier du? Sikker..?
Men men, det er vel bare prisen for popen. Hunden røyter, plutten kladder, mamma fortviler og pappa betaler Men jeg skal ikke klage: Heller en liten pjokk som kladder ned vinduene, enn ingen liten pjokk som kladder ned vinduene.
OBS: Dette betyr ikke at jeg gir mitt ord på at jeg kommer til å vaske vinduene med det første, jeg bare anerkjenner at det må gjøres. Ofte er det nettopp dette som er problemet, at jeg ikke ser tingene som må gjøres. Derfor vil jeg jeg bare anerkjenne at i dette tilfellet så ser jeg faktisk at vinduene er snuskete. Det er ikke dermed sagt at jeg kommer til å hoppe rett på løsningen. Jeg kan absolutt gjøre det altså, jeg bare… eh, tråkket over noe skikkelig her i går.
/ God helg, folkens
Nå for tiden raser debatten om bruk av nettbrett blant norske barn. Mange er skeptiske, mange er for og mange vet ikke. Det som slår meg er at de som er i mot egentlig, er det litt ubegrunnet. Det ser ikke ut til å ligge noen tungtveiende årsaker bak skepsisen annet enn den evinnelige frykten for nyvinninger. For meg virker det hele som debatten om fargefjernsyn bare i en mer moderne setting.
Selvfølgelig skal man få lov til å være skeptisk til bruk av nettbrett blant små barn, men da ønsker jeg flere argumenter enn bare at det kanskje kan være dumt. Selvfølgelig skal barna aktiviseres utover å bare sitte med snuta ned i nettbrettet, men her kommer selvfølgelig sunn fornuft på banen. Det er helt sikkert usunt for et lite barn å sitte limt til skjermen mange timer i strekk hver dag fremfor å leke ute i det fri, men en fin balansegang tror jeg ingen har vondt av. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle, men jeg kan snakke for min egen situasjon.
Vår pjokk fikk eget nettbrett allerede da han var halvannet år gammel. Hvorfor? Fordi elektronikk er spennende og han begynte å bli lei av fjernkontrollene. Han begynte derimot å vise stor interesse for pappas datamaskin som fungerer mye på samme måte som et nettbrett, bare dyrere og langt viktigere for pappa. Vi hadde planer om å kjøpe et liksom-nettbrett, men innså at han aldri ville la seg lure. Dagens halvannet-åringer er langt smartere enn å la seg lure av billige etterlikninger. Derfor gikk jeg til innkjøp av en pad type i og har aldri sett tilbake. Jeg sørget for å kjøpe med et deksel som tålte både vann og fall fra lave høyder.
Å gi pjokken nettbrett i så ung alder har fungert helt utmerket og nettbrettet passer glimrende som en avkobling når man trenger en pust i bakken mellom slagene. Her går det selvfølgelig mye på bruken, men igjen så lener jeg meg her på sunn fornuft. Hvis solen skinner og Book-Jensen mimrer minner så tar vi selvfølgelig ikke frem nettbrettet, men nyter det gode været utendørs. Men på dager med mollstemte byger og storm i kastene, kan han få lov til å herje rundt med appene sine rett så ofte.
Mange liker å si at barna deres selvfølgelig spiller pedagogisk korrekte spill som utfordrer deres evner og skaper god grobunn for bla bla bla. Det er ikke alltid tilfellet her i huset. Pjokken kan like gjerne spille et racingspill som et lett-å-lære-alfabetet-spill. Ikke alt trenger å være pedagogisk korrekt hele tiden. Selv med denne slepphendte holdningen er han en racer på å legge puslespill både i fysisk form og i app-versjon. Jeg tror det er sunt at dagens unge lærer litt av begge. Jeg synes bare det virker helt naturlig og som en kjempegod mulighet for dem til å få en god start på et liv som vil bli preget av elektroniske hjelpemidler.
Ikke ser jeg helt hva som er problemet heller. Hvorfor skal man være redd for å eksponere barn for elektronikk i ung alder? Vi lever tross alt i en tidsalder der slikt blir en større og større del av hverdagen, så hvorfor skal vi sitte som sure besteforeldre og mene at denne nye teknologien helt sikkert ikke er bra for de små barna basert på vår egen skepsis til endring? Det finnes helt sikkert forskning som kan motbevise alt jeg sier, men her velger jeg å stole på egen autoritet. Nå har ikke jeg tall på hvor mange av de som vokste opp med å se mye på tv på 80- og 90-tallet som faktisk endte opp med firkantede øyne, men jeg tror ikke det var så mange prosent.
Nei, gi barna elektronikk, det er hva jeg mener. Ingen kan helt sikkert si hva fasiten av dette vil være i fremtiden, men jeg holder en knapp på at det vil utvikle fremfor å skade. Jeg tror det inspirerer til læring og et nettbrett kan brukes på veldig mange spennende måter hvis man er bevisst på å bruke det som et verktøy og ikke bare en leke. Jeg tviler på at han tar skade av det senere. For meg virker det heller som at å introdusere ny teknologi tidlig gir et mulig fortrinn inn i fremtiden. Selvfølgelig skal de også herje rundt med treleker og plastelina, men jeg er i hvert fall ikke flau for å si at min lille pjokk på bare 2 år allerede kan håndtere et nettbrett bedre enn mor i huset.
Når nettbrettet ligger til lading…
Så hva mener du? Bør barna vente til de er ørten år før de skal få leke med nettbrett eller er det greit å la dem utforske slikt allerede i ung alder?
Les også:
– En helt vanlig ettermiddag
Da var dagen kommet for å kåre vinneren av et års forbruk av engangsmopper!
Tusen tusen takk til alle som sendte inn mange gode tips! Jeg har utvilsomt lært mye og kommer blant annet til å prøve eddik, sitron og tannbørster på måter jeg ikke hadde tenkt over før. MEN, vi har en vinner. Her har jeg ikke gått for en tilfeldig kåring, men valgt det tipset jeg likte aller best selv. Vinneren ble ingen ringere enn Nina! Og hun bidro med dette snedige tipset:
“Vask huset til underholdning fra en podcast av typen Antonsen og Golden eller Tusvik og Tønne (varighet omtrent en time). Det er nesten ukas høydepunkt her i huset:-) Ok, høydepunkt er å ta i, men det har blitt mye lettere å ta et ekstra tak der jeg helst pleide å hoppe over, fordi jeg allikevel skal høre ferdig:-) Anbefales!“
Gratulerer, Nina! En massiv pall med engangsmopper er snart på vei til en postkasse nær deg 😉
Jeg kjenner meg for øvrig veldig godt igjen i tipset og har flere ganger brukt dette med stort hell. Derfor håper jeg flere nå får øynene opp for dette supertrikset som får tiden til å fly forbi! Selv så sent som i dag (tilfeldigvis) så klipte jeg hele gressplenen mens jeg gikk og hørte på det rykende ferske albumet til Kent. Huhei så greit det gikk å klippe plenen! Jeg husker også i høst da vi malte stua, så hørte vi hver kveld på podcasten til Tusvik og Tønne, og det gjorde den intenst kjedelige malejobben så utrolig mye hyggeligere.
Kan for øvrig varmt anbefale podcasten til Tusvik og Tønne som er helt fantastisk morsom. Langt over streken og drøyere enn vokabularet til en vonbroten sjømann, men hysterisk morsom.
Hipp hipp hurra og takk til alle som deltok 🙂
/ high five
* Gjesteinnlegg skrevet av plutten *
Ah, herlige legoklosser, som vi skal kose oss i dag! Jeg vet ikke hva det er med dere som jeg liker så godt, men det er bare noe helt magisk over å klikke dere på plass sammen og skubbe dere over ende igjen. Når jeg tenker over det, hva skjedde med pappa egentlig? Legoklossene ligger jo bare utover gulvet, skulle ikke vi lage tårn? PAPPAAAA!!
– Hva er det plutten? Pappa skulle bare raskt inn på kjøkkenet og svare på en melding og… ja, hvorfor sier jeg det til deg egentlig, det sier jo ikke deg noe, hehe.
Joda pappa, jeg forstår. Du tror du skal få tid til å gjøre andre ting enn å henge ut med meg du? Hah! Gjør deg klar til å bygge legotårn på legotårn hele den neste timen, mister.
– Sånn, det var alle klossene det! Se så fine tårnet! Går nesten helt opp til taket. Men nå må vi la tårnet stå litt, ikke sant?
Joda pappa, det er greit. Jeg er imponert og tårnet ditt rager høyt, det skal du ha. Men hvor stødig er det egentlig..? Ville jo vært synd hvis… Angriiiiip!
– Plutten, neeeeeei!
Så var det tid for middag igjen. Mon tro hva vi får servert i dag? Selv om pappa er fornøyelig naiv når det kommer til legotårn, så er han ganske flink på kjøkkenet. I hvert fall i dag, for det lukter jo faktisk helt nydelig her. Hva kan det være? Men vent, det er jo mamma som står bak grytene? Aha, så det er du som lager mat ja. Det forklarer litt. Da gleder jeg meg i hvert fall.
– Ok pluttemannen, skal du smake. Nyyydelig laks med kokosmelk og masse snask. Nam nam!
Nei nei nei, vent nå litt. Laks? Jeg hadde jo lyst på grillpølse med ketchup! Pappa, kan jeg få grillpølse?
– Smak da plutten, det er kjeeempegodt. Mmmmm, nammenam!
Du, jeg vil ha grillpølse sa jeg.
– Hmm, så godt. Nam nam!
Øy, ikke snakk til meg som om jeg er en baby! Jeg er faktisk 2 år nå og jeg. Vil. Ha. Grillpølse!
– Du pus..? Han nekter å spise, hva gjør vi a?
– Da kan han vel bare få sitte der da.
– Ja, men vi har jo prøvd det et par ganger nå og det funker jo faktisk ikke. Har vi noe annet eller?
– Ja, vi har jo faktisk litt grønnsakslasagne igjen. Perfekt, det elsker han jo!
Hei hei hei, vent nå litt, grønnsakslasagne? Hva skjer nå? Jeg sa jo grillpølse, forstår dere ikke norsk eller? Grrrrrillpølse!
– Smake da, kjempegod lasagne akkurat sånn du elsker lille pluttis!
Men for fasan da… La oss ta dette en siste gang: Jeg har ikke lyst på grønnsakslasagne eller laks. Ja vel, så er det kanskje noe av det beste jeg vet, men akkurat i dag vil jeg ha grillpølse og sånn er det bare. Kan vi ikke bare droppe alt maset og gå rett for pølsa da?
– Uff… Han vil jo ikke ha dette heller. Hva gjør vi a? Vi kan jo bare la ham gå sulten frem til kveldsgrøten, men det er liksom ikke så mye næring i det heller da?
Ok, jeg får vel rette litt på stemmebåndene og si det i klartekst da, siden dere helt innlysende ikke tar hintene.
– Pø-se?
Se der ja, det gjorde susen. Nå sitter de og ser på hverandre og lurer. Kom igjen nå folkens, la oss bare få på en grillpølse her og bli ferdig med dette allerede.
– Haha, sa han pølse?
– Tnååååh, så utrolig søtt! Han sa pølse han! Vil du ha pølse, plutten?
Ja, takk.
– Men Peter, han kan ikke spise grillpølser til middag. Nå har vi laget en sunn og god middag, så kan han faktisk spise med oss.
Nei mamma, ikke vær vanskelig nå da, kan du ikke bare høre på pappa for én gangs skyld?
– Ja jeg vet det og i teorien så er jeg enig med deg, men hallo… gutten vil ha grillpølse. Vi kan sitte her resten av kvelden og se på en laksebit som ikke spiser seg selv eller vi kan bare fyre opp stekepanna og ha en mett plutt om typ 4 minutter. Jeg vet det er dårlig stil, men jeg tror virkelig ikke at han blir en manipulerende fascist bare han får viljen sin denne ene gangen.
– Men Peter, vi kan ikke la ham bestemme, det vet du også.
– Joda, men jeg tenkte bare at pølse tross alt er bedre enn ingenting. Bare denne ene gangen..?
– Ja… okei, så får det være greit da. Men da blir det ekstra mye avocado i grøten i kveld! Grillpølse til middag… har du hørt på maken? Godt ikke barnevernet ser oss nå.
Jaddaaaaa!! Endelig snakker vi samme språk her. Fattern, jeg noterer meg plusspoeng i boka på deg i dag. Bra jobba!
– Hva gjør vi med laksen da?
– Sett den i kjøleskapet, så kan han spise den til frokost i morgen.
Hva sa? Laks til frokost i morgen? Jeg trukke det. Det står en kurv med jordbær i kjøleskapet med mitt navn på og den har jeg tenkt til å nyte sammen med en episode Blekkulf til frokost. Den laksen kan dere bare ta selv. Ellers blir det et helvete. Hvis dere holder igjen jordbærkurven og kommer rekende med den sure laksen der i morgen, så kan jeg ikke love hva som kommer til å skje med telefonen til pappa. Kanskje den plutselig blir utsatt for en aldri så liten “ulykke”. Det ville jo vært synd.
Men det er først i morgen. Nå er jeg klar for et bad. Her, ta denne grillpølsen, den kjeder meg. Hans majestet er klar for et bad. PAPPAAA, BAD! SKUM!
-Tnåååh, vil lille pluttemann bade litt kanskje?
Sånn ja, flink pappa.
/ lik hvis du også har en søt, men målbevisst diktator i huset
Les også:
– En helt vanlig morgen
/ inneholder reklame
Nå som vårsolen står inn vinduene og eksponerer alt snusket på vinduer og gulv, er det på høy tid at vi tar en runde med vasketips.
Det er vel ingen hemmelighet at husarbeid er like underholdende som byllepest, men heldigvis finnes det mange smarte tips som kan gjøre jobben lettere. Selv har jeg det ultimate vasketipset som både er raskt, enkelt og billig i drift: Sett barna i aksjon! Til en slik jobb kan det være greit å legge forholdene til rette, så en stor bøtte varmt vann og en sur klut som må vris opp anbefales ikke. Klask opp en engangsmopp på null komma svisj og la barnet leke rundt med moppen på gulvet. I løpet av et kvarters tid vil du ha skinnende rene gulv.
Tror du at du klarer heeele gulvet? Det tror ikke pappa…
Look at him go! Pappa tar over snart. Skal bare lese litt Pondus…
Det som ikke vises på disse bildene er at plutten selvfølgelig i løpet av kort tid fant ut at han ville ut for å vaske grusen i oppkjørselen og da ble det fort bare kluss. Men gulvene ble fine!
Så, hva er ditt beste vasketips?
Legg igjen en kommentar i dette innlegget med ditt beste vasketips og du kan stikke av med et årsforbruk av JIF engangsmopper til en verdi av 1500 kroner! Alt du trenger å gjøre er følgende:
Vinneren utropes torsdag 01. mai 🙂
Anbefaler forresten å sjekke ut denne lille snutten av en mann som virkelig representerer på vaskefronten:
I morgen får vi forresten besøk av en kjent og kjær gjesteblogger: Mr. Plutt! Han stikker innom for å skildre en typisk dag rundt middagstider og han har lovet oss et lite glimt av livet bak pappabloggfasaden, så det kan bli spennende 😉
/ Skinnende ren high five! /
Les også:
– Skaff dere vaskehjelp
Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?
– Lukas, vil du sitte her oppe hos meg? sier Monica med største selvfølgelighet. Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.
Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.
– Hei hei, roper jeg, men responsen er heller dårlig. Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.
I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.
Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.
Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt. Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.
Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?
Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger. Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!
Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør. Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.
I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også. Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.
På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin. “Sterkere enn Eirik også?” prøver jeg meg. Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.
/ lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake
Les også:
– Mer enn bare pappa
– Min historie
/ inneholder reklame
Du vet du bor i et langstrakt land når du kan sitte ute i bare shortsen og svette deg halvveis gjennom stolen mens du hører på radioen at andre steder i landet blir folk reddet ned fra fjellet i 23 minusgrader og full storm. Men nok om det, for en gangs skyld har jeg ikke tenkt til å prate høl i hue på dere, men la bildene gjøre jobben. Så her er påsken 2014 gjengitt i fargefotos 🙂
Litt yoga får kroppen i gang for en real påskeferie!
Gartneren var dyr, men absolutt verdt det. 5 kornmo senere og se så flotte krokuser!
To ekstremt hyggelige chicks fra Tara tok turen innom for å prate skit.
Plutten sørger for å tjuvstarte litt på pensum.
Jaggu ble det ikke høne på meg også!
Vi har lekt “boksen går”. Stakkars plutten skjønte lite når boksen plutselig stakk av.
Vi har prøvd brettspillet “Word Fight”. Anbefales på det varmeste!!
Vi har hilst på dette søte lille lammet. Komme da, Pinnekjøtt.
Vi har tatt klisjébilder av blomster, type påskelilje
I hele påsken prøvde jeg å ta nærbilder av fugler. Jeg koblet opp telefonen på wifi med kameraet via en egen app og stilte meg inne i hytta mens kameraet sto rigget og klart for å ta flotte bilder av fugl. Men det blinkende kameraet skremte bort alt naturlig dyreliv, så til slutt ble jeg nødt til å ta til takke med litt drahjelp…
Ikke akkurat fasaner i sitt naturlige habitat… skuffelse. Men flott da.
Behind the scenes…
Vår lille heavy rocker øver seg på stagediving.
Fattern tyr til arty farty bilder når det ikke er noen fotogene fugler i nærheten…
“Fatt!” (fart) ropte plutten fra påskestart til påskeslutt. Fatt pappa, fatt!
Bildene er tatt med Olympus OMD E-M10.
Alle bildene er tatt med mitt nye kamera. Olympus OMD E-M10 er et herlig frekt speilløst systemkamera med retrodesign som etterligner originalen fra 1979. Innmaten er derimot langt mer high tech: Wifi, 16,1 MP, full HD-video, app-tilkobling for smarttelefon og mye mer. Les mer og sjekk pris på Olympus OMD E-M10. Sjekk også ut denne testen gjort av Akam.no i februar: Olympus gir deg svært mye for pengene.
Ha en fortsatt knall uke og håper ikke veien tilbake til kontorpulten ble altfor tøff og lang.
/ High five!
Les også:
– Sommer i skyggen
– HVA?! Men vet du hva, nå får det for faen være nok fra deg! Gærne kjerring, skal jeg fortelle dere hva som egentlig skjedde? Det er hun dere er ute etter! Hun drepte pianisten og jeg kan bevise det, utbasunerte Hovmesteren bombastisk.
Da hadde Herr Andersen fått nok av den frekke hovmesteren. Han kastet fra seg barna og stormet mot ham med nevene knyttet. Politimennene hoppet mellom og avverget angrepet fra en fresende forbannet husbond som gjøv seg etter hovmesteren som en pitbull etter barn.
– Hvordan våger du?! Han fortjente uansett hva som kom til han, den sleipe drittsekken! skrek han ut. Alle stoppet midt i bevegelsene og stirret på Herr Andersen. Hva skulle dette bety?
– Tror du ikke jeg hørte deg prate med ham? Tror du ikke jeg skjønte hva som sto på?! freste Herr Andersen denne gangen til sin kone. Han fortsatte:
– Glemte du kanskje at jeg hadde med babycallen? Trodde du kanskje ikke at jeg hørte deg prate med ham da han kom innom rommet vårt og ba deg over til seg? Tror du ikke jeg hørte hvordan du sto og flørtet med den sleipe jævelen rett foran våre egne barn?!
– Aha! Så det var DU som drepte ham, ropte den ene politibetjenten og tok en håndfast grep om Herr Andersen.
– Nei! Nei nei nei. Selvfølgelig var det ikke meg! Jeg skulle gjerne gitt ham en rett høyre, men ikke mer. Det må ha vært hovmesteren. Tenker de var interessert i den samme tøsete kjerringa, spyttet han fra seg og refererte til sin kone.
Da brøt vaskehjelpen Sara plutselig ut i et høylytt vræl som fikk trommehinnene til å sprekke. Hun vred seg i håret og ropte til Herr Andersen:
– Din dumme idiot, alle her på hotellet visste at pianisten var homofil. Hva er det du har gjort?!
Det tok noen sekunder med total stillhet mens alle prøvde å forstå hva som egentlig hadde skjedd. Hva hadde dette med saken å gjøre? Den første som la to og to sammen var Herr Andersen. Hvis pianisten ikke var interessert i hans kone, hvem var det da som? og først da innså han at det var to stykker på hotellet i identisk påskekaninuniform. Når han tenkte over det så kjente han igjen stemmen fra babycallen også. Hovmesteren…
Han vred seg løs fra det håndfaste grepet til politimennene og bykset mot hovmesteren. Denne gangen fant han mål. Med en saftig høyre smalt han til med full styrke og slaget gikk rett hjem. Hovmesteren traff gulvet som en sekk poteter. Andersen kastet seg oppå ham, men nå var politiet oppå ham og fikk revet ham til bakken og lagt ham i jern fortere enn noen rakk å blunke.
Da hovmesteren våknet til igjen lå han alene i resepsjonen og hørte kun lyden av rolig jazz i bakgrunnen. Han forsto fint lite av hvor han var og lyset fra downlightsene i taket narret ham først til å tro han var på et sykehus. Men så tok han seg til hodet, kjente smerten og husket slaget. Han reiste seg til albuene, men alt han så var Sara som satt i sofaen med ansiktet begravet mellom hendene og resepsjonisten som holdt rundt henne. Politiet måtte ha dratt og tatt med seg familien Andersen, mens stakkars Dr. Wilhelmsen må ha flyktet fra all galskapen han ikke hadde noen innblanding i.
Selv skjønte han fortsatt lite av hva som hadde skjedd. Han hadde blitt kjent med Fru Andersen litt tidligere på kvelden og hun hadde vist en interesse for ham. En interesse han gladelig viste tilbake. Han hadde svingt innom rommet deres for å se til at alt var ok, men da mannen viste seg å være borte hadde han fristet seg til å be henne om å møte ham senere. Hun hadde takket ja og skulle møte ham ved bøttekottet på slaget kl. 00.00. Han hadde fortsatt vært i påskekanindrakten og sa hun kunne møte ham der nede for å gjøre kanindansen sammen. Men hva skjedde så? Han hadde akkurat kommet ut av dusjen og begynt å kle på seg kanindressen igjen da alarmen gikk. Hvordan hang det hele sammen?
Han ristet på hodet og reiste seg opp. Først da kom han på babycallen. Kanindansen. Herr Andersen må ha hørt det og gått ned for å stoppe dem. Der nede må han ha forvekslet pianisten i haredrakten for hovmesteren i haredrakten og gått løs på ham med alt han hadde. Full av alkohol og full av hat lot han seg ikke stoppe av et basketak. Han må ha funnet kniven de brukte til å sprette opp malingsspann med og funnet ut at den sikkert kunne sprette opp andre ting også.
Hovmesteren rakk så vidt å komme seg på beina før de automatiske dørene slo opp. Inn kom et følge på rundt ti stykker som skulle sjekke inn for helgen. Bedrift. Politiet hadde bare stengt av den delen av hotellet der bøttekottet lå og en annen bil hadde kommet til og hentet liket av påskeharen. Nå som morderen var i trygge hender var det ingen grunn til å stenge hotellet i årets travleste helg. Hovmesteren sto og så på følget som begeistret begynte å prate om det flotte resepsjonsområdet uten noen anelse om hva som akkurat hadde foregått.
En av damene i gjengen så på hovmesteren som bukket dypt og høflig mot henne. Han kan ikke ha vært mye til syn der han sto i sine kaninbukser, bare overkropp og blå øye. Men hun smilte tilbake og svarte med en liten krøll i munnviken. En annen av dressene i gjengen la en hånd rundt henne og krevde hennes oppmerksomhet.
– Vel vel, så dere har tenkt dere en romantisk tur på fjellet i helgen? Det skal vi nok bli to om… Here we go again, tenkte han og trakk seg lydløst tilbake til rommet for å planlegge sitt neste trekk.
/ the end
Les også:
– Råtten appelsin, del 1
