Påskekrim: Råtten appelsin, del 1 av 5

Sara så på klokken og til sin lettelse var den blitt 23:57. Endelig var hun ferdig. Trøtt som en rumpepinne og helt utslitt etter en lang dags jobb plukket hun med seg vaskebøtta, alle klutene, vindusnalen og søplesekken. Hun hadde rukket over alt hun skulle, så nå var alt klart for gjestene som ønsket å bruke konferansedelen av hotellet i løpet av påskehelgen. Ikke visste hun om noen hadde bestilt lokalene, men det var uansett greit å få rengjort alle kriker og kroker når det først var påske. Inntil videre visste hun at hotellet kun hadde gjester på to av rommene, men helgen nærmet seg og det ble sikkert fullt i år også.

Hun så ut av det største vinduet i storsalen og noterte seg at snøstormen fra tidligere på dagen hadde gitt seg, men så hadde den også etterlatt rundt en halv meter med puddermyk løssnø. Kulden trakk gjennom glasset og hun kjente at det skulle bli deilig å komme seg tilbake til rommet for en varm dusj før kvelden falt på.

Det var merkelig stille i gangene i denne delen av hotellet. Gulvplankene knirket høylytt når hun tuslet mot bøttekottet og de øvrige lydene fra hotellets gjester hadde falmet hen for kvelden. Om det så hadde vært full fest og mye liv ville det fortsatt vært stille og kaldt rundt henne, for det var få som bevegde seg rundt i disse gangene som primært ble brukt av bedrifter på konferansetur. Da hun rundet det siste hjørnet så hun at døren inn til bøttekottet sto på gløtt. Hun rynket på pannen, var det låsen som var gått opp igjen? Kanskje hadde vinden tatt tak i døra, men det virket jo ikke så sannsynlig siden bøttekottet ikke hadde noe ventilasjon som kunne skape gjennomtrekk. Hun gløttet på døra og før hun så seg om skrudde hun på lysbryteren på innsiden av døra.

Det kom et voldsomt skrall og deretter et stort plask i det bøtta, vinudsnalen og alt hun holdt i henne traff bakken. Deretter et skrik, et panisk primalbrøl som fikk veggene til å flasse. Hun bråsnudde og løp av sted, men kanindrakten i hjørnet holdt seg helt i ro. Den lå livløst på en stabel av bøtter og kartonger, med en kniv i brystet og en blodpøl rundt som stadig vokste seg større. Påskeharen var død. Spørsmålet var bare, hvem var morderen? Sara løp mot resepsjonen så fort beina kunne bære henne. Heseblesende stormet hun opp trappene og på sin siste pust kastet hun seg inn døra på toppen av trappeoppgangen.

 

Hulkende, pesende og hikstende ramlet hun om kom gulvet før hun klarte å pipe ut ordene: “Mord! Ring politiet!”

Et kvarter senere kom politiet stormende inn døra og fant Sara i armene på resepsjonisten som holdt rundt henne og pratet til henne med lav, beroligende stemme. Hun forklarte til politiet hva hun hadde sett og hva hun visste. Noen hadde myrdet påskeharen, men hvem? De bestemte seg for å gjøre et raskt sveip av området før gjerningsmannen kan komme seg unna. De to politimennene løp i hver sin retning, mens resepsjonisten sjekket kameraene.

De to politimennene kom tomhendt tilbake og snudde seg mot resepsjonisten for hjelp.

Jeg har noe, svarte han med stor entusiasme.

De to politimennene løp entusiastisk bort til resepsjonsdisken der resepsjonisten viste dem et oversiktsbilde over alle sikkerhetskameraene på hotellet. Kameraene vite kun bilder fra hotellets utside og tilsynelatende hadde ingen plukket opp noe bevegelse. Ikke så mye som et spor i snøen.

– Så, hva ser dere?

– Vel… ingenting.

– Nettopp. Ingen har kommet inn, ingen har gått ut, svarte han kryptisk. De tre mennene så på hverandre. Morderen var fortsatt på hotellet.

 

/ fortsettelse følger… /

Les også:
Råtten appelsin, del 2
Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

10 kommentarer
    1. Ha ha. Ja, hva pokker er en rumpepinne. Nå har mannen og jeg sittet og diskutert det i tjue strake minutter. Men vi kommer ikke fram til noe vettugt svar…
      Nå får vi ikke sove.
      Hva er en rumpepinne?!

    2. Casa Kaos: Men det var da som bare… Har dere ikke lært noe i historietimen? Her kommer en felles forklaring til alle en gang for alle: En rumpepinne er et gammel jordbruksredskap tatt i bruk av gallerne for rundt 1500 år siden. Det var en slags stav som opprinnelig var ment for å vende jorden, altså en “runde”. Dette var meget tungt arbeid med den litt klønete utformede staven og mang en gang ble de hardtarbeidende jordbrukerne funnet sovende med denne pinnen i hånd midt ute på jordet. Historien skal ha det til at Hertug Von Kreutz en gang på 900-tallet fersket en sovende arbeider på en åker og stakk “rundestaven” i rumpa på´n for å få ham til å våkne. Det fungerte såpass utmerket og virket såpass avskrekkende at arbeiderne begynte å frykte staven som de nå omdøpte til “rumpepinne” og derav kom uttrykket ensbetydende med en person som er kjempetrøtt på jobb men som ikke kan sove i frykt for avstraffelse. Trøtt som en rumpepinne.

    3. Okeeeiii. Takk for svar du. Vi hadde mange gode ideer, men var ikke i nærheten av dette.
      Nå kan jeg endelig fordype meg i påskekrimmen din 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg