Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

/ skrevet i samarbeid med Ving

Merhaba! Jeg er 70 % sikker på at det betyr “hei” på tyrkisk. Det kan også bety “Vil du kjøpe Converse-sko”, men samme kan det være. Jeg befinner meg som du kanskje forstår i kebabens hjemland, Tyrkia! Jeg kunne selvfølgelig sagt at været er dritt og maten er vond, men der må jeg beklageligvis være såpass ærlig og si at jeg har det som plommen.

Vi kom ned i går etter en lang og kurant reise som tok knekken på plutten. Det er jo bare så typisk at han skal holde seg våken hele veien, men sovne 200 meter fra bussen kjører inn på hotellet. Så da ble det en power nap når vi kom frem, hvilket selvfølgelig resulterte i at kvelden gikk med til den klassiske leken: Opp av senga, ned i senga, opp av senga, ned i senga. Sånn holdt vi det gående selv lenge etter at smørsangeren på hotellets diskotek tok kvelden.

 

“Gjør døren høy, gjør porten vid! Her kommer en som skal bade!“

 

For sent…

 

Dessuten gjorde babyen som satt bak meg på flyet sitt mest fornødne akkurat idet vi begynte på nedstigninen. Det ble altså ikke anledning for foreldrene å skifte på henne. Luften fra hennes etterlatenskaper gikk dermed rett opp i ventilasjonsanlegget og ble returnert rett ned i fleisen på undertegnede. Ingen knallstart der altså, men sånn er det alltid på avreisedagen.

Da er det så sinnssykt deilig å våkne opp til en hotellfrokost som er en sann konge verdig! Jeg har alltid vært svak for hotellfrokoster og hadde gledet meg på forhånd, men at de skulle levere så til de grader hadde jeg ikke våget å håpe på. For et overflødighetshorn av godsaker! Man vet aldri hva man kommer til på hotellfrokost i utlandet, men dette var en innertier. Og det er selvfølgelig ikke noe jeg bare sier uten å komme med fotobevis.

 

Lystig juicedame

Jovial eggtype

Hyggelig pannekakebaker

 

Trivelig fruktkis

 

Etter frokost hadde jeg motvillig gått med på å bestille en behandling på hotellets spa sammen med madammen. Jeg vet at man burde ta seg en real skrubb før en uke med sol, men “Pasha Ritual” hørtes litt i overkant ut. Jeg så for meg ofring av geiter og tilbedelse av mørkere makter. Jeg fikk delvis rett. Den hyggelige damen som behandlet meg så kanskje søt og uskyldig ut først, men ved Odins skjegg(!) den dama var besatt av noen mørke krefter som garantert ikke står på CV´n.

 

You talkin´to me, little blogger man? I show you pain!

 

Jeg ante fred og ingen fare da jeg først lot meg skrubbe og skummes som en bil i bilvasken. Pulsen begynte å roe seg, dette virket som et ryddig opplegg. Hun snakket heller ikke spesielt mye engelsk, så da slapp jeg unna klein small talk. Perfekt! Men så… Vi ble ført inn i et annet rom der vi skulle få massasje. Først tok hun i meg som om hun pirket borti kadaveret av en overkjørt grevling. Men så kjente jeg plutselig noe veldig rart. To knær på rumpa, deretter to albuer plantet mellom skulderbladene. Hun satt oppå meg! Og først DA startet massasjen. Å gå du hjem!

Jeg mener… jeg veier ca. 90 kilo og er en ganske kraftig mann i min beste alder. Spa-damen kan ikke ha veid mer enn et nett med appelsiner, men i en hel time var jeg som plastelina i hennes hender. Etter at hun hadde knekt opp alt en klassisk kontorkropp har å by på av utfordringer, masserte hun vekk smertene. Det endte selvfølgelig som det måtte gå når jeg får ligge stille i mer enn 5 minutter i et varmt rom med harmonisk musikk.

“Hellååå?” hørte jeg i det fjerne.

“I think he´s asleep” hørte jeg fra min kjære.

Først da spratt jeg opp fra benken og prøvde å late som ingenting, men det var ganske tydelig at jeg hadde sovet en god stund. Ikke visste jeg hvor pokker jeg var heller. Men kroppen kjentes ut som om den var kliss ny! På vei ut gikk vi smilende og fornøyde hånd i hånd. “Å søren, jeg glemte å spørre om en happy ending” sa jeg spøkefullt til min kjære. Den vitsen slo visst ikke sånn kjempegodt an. Heldigvis smakte lunsjen langt bedre enn mine morsomheter.

 

Plutten har fått seg ny livrett: Vannmelon!

Så, annet enn en midlertidig frykt for å dø av massasjesmerte og en bleie som gikk sin seiersgang på flyet, har det vært en fantastisk start på ferien. Vi befinner oss for øvrig på det ikke helt uefne hotellet Sunwing Side East Beach, som nylig ble kåret til det beste familiehotellet i Tyrkia 2014.

 

Helt kurant utsikt, men best av alt er frokosten

 

Men nå må jeg løpe, frøkna sitter og tripper etter en runde yatzy. Jeg kommer tilbake med mer senere. Til da: Ha en knallfin dag videre i moderlandet 🙂

/ Elveda!

Les også:
– Sommer kommer

* Følg ferien videre på Facebook *

Du verden som ting forandrer seg når man får barn. Å pakke til ferie for eksempel. Det var noe annet før det.

For noen år siden bestemte jeg meg plutselig en kveld for å ta en impulsferie til Egypt. Bestillingen ble lagt inn kl. 01.30 på natten og flyet gikk kl. 08.00 morgenen etter. Kofferten ble pakket med klær som enten var skitne og måtte vaskes straks jeg kom ned, eller nyvaskede klær som var 100 % klissvåte. Men det gikk så fint atte, ferie ble det okke som selv om klærne luktet loslitt bikkje.

Å pakke til en ferie med barn derimot… Gud hjelpe meg. Vi har så vidt begynt og allerede står hele huset på hodet. Heldigvis har frøkna i huset tatt kontroll over pakkingen. Far i huset er egentlig mest opptatt med å spinne rundt som en valp og glede seg til å bade i basseng og kjenne lukten av solkrem. Derfor priser jeg meg lykkelig for at tuppa har innført et pakkeregime som lukter av tysk ordenssans. Alt skal mikroplanlegges ned til hver minste detalj og loggføres i lister. Se vedlagte bevis.

 

Uleselig skrift? Fruas ordre 😉

 

Kanskje like greit, for far i huset er et rotehue uten like som er født helt uten genetisk anlegg for all form for planlegging og pakking. Jeg tar unna praktiske ting jeg. I går klipte jeg plenen. Det er ikke så mye, men det er noe. Kofferten tenker jeg å planlegge i all hast kvelden før avreise.

Heldigvis er det ikke bare jeg som henger litt etter på pakkingen. Plutten har også bidratt i forsvinnende liten grad. Og det er egentlig ganske lumpent, for det er jo hans ting som forårsaker alt kaoset. Men han er rolig som skjæra på tunet og er egentlig mest opptatt av å prøve nye solbriller, øve inn sjekkereplikker og lære seg et par engelske gloser. Så til alle dere som snart skal på ferie: Hold på døtrene deres, plutten er klar for en sommerflørt.

 

How you doin´?

 

Men ålreit, jeg får vel komme i gang med litt pakking da før frua får hjerteflimmer av min “æh, tar det i mårra”-holdning. Neste gang du hører fra meg befinner jeg meg i et land langt langt borte. Håper dere blir med på ferden, for selvfølgelig skal det blogges flittig fra turen! Hvor og når turen går gjenstår å se, men vi sees om ikke så lenge. Mens vi venter, la oss nyte den ultimate sommersangen sammen.

 

Jeg var så vanvittig forelsket i jenta i baren da jeg var yngre. Sukk. Good times 🙂

 

P.S. Kjære alle innbruddstyver: Beklager å måtte si dette, men jeg ligger faktisk et steg foran dere og har ordnet husvakt som skal bo her hele uka mens vi er borte.

/ Vaya con dios! /

Les også:
– Mine guilty pleasures

* Følg Pappa feriehjerte på Facebook *

Det er fortsatt lenge til vårt andre barn har planlagt å gjøre stor entré, men frem mot den dagen kjenner jeg at det er så utrolig mange tanker og forventninger som begynner å bygge seg opp. Sa jeg forventninger? Jeg mente bekymringer.

Man hører jo så mye rart om det å gå fra å ha ett barn til to. Jeg har ikke tall på hvor mange som allerede har skrevet “Én er som null og to er som ti”. Hvorfor folk til stadighet ønsker å minne meg på dette vites ikke, men da ligger det helt sikkert noe i det. Og det skremmer meg litt, for jeg har jo mer enn nok å passe på min halvdel av vår “null”. Hva skal skje når det plutselig rykker inn en arbeidsmengde tilsvarende 10 unger til høsten?

Jeg som er så glad i å ta lange dopauser med Pondus på fanget og litt rolig musikk på mobilen. Er jeg dømt til en fremtid med åpen dodør og tissepauser etter et skjema frem til begge barna sover?

 

To av denne? Ja takk! Men hvordan skal det gå med far?

Hva med fritid? Det er jo ikke som at jeg har så mye fritid per akkurat nå, men blir det enda mindre av den? Med en 2-åring i hus har man i det minste kveldene for seg selv, men nå som vi venter en liten skrikert, vil ikke det opplegget ryke og atter igjen gjøre meg til gulpeklutassistent?

Så er det dette med kjærligheten da. Hvordan skal jeg klare å få plass til mer kjærlighet enn jeg allerede har for plutten? Jeg regner egentlig med at når jeg dukker opp på fødestua, står de klare med en hjertetransplantasjon og bygger ut det jeg allerede har, slik at jeg får litt ekstra å rutte med.

Og hva vil dette si for parforholdet mellom Mammahjerte og meg? Jeg regner med at hverdagsromantikken går sin vante gang videre. Det er jo egentlig fint med å få barn nummer to da, at man allerede er innkjørt i livet som småbarnsforeldre, så det byr ikke på så mange overraskelser der. Det er lenger siden det var jordbær og sussing til frokost og Jørn Hoel på soverommet til kvelds.

 

Slik nytes jordbær nå for tiden. Alene.

Det er noe utrolig søtt og rart over dette med hverdagsromantikk forresten. Her i går skulle jeg gi min gravide kone en liten suss, men ble møtt med en snurpemunn som trakk seg vekk. “Kondens”, lød svaret. Vi kaller det kondens når nesa renner litt. Så da ble jeg stående og holde rundt henne og føle meg litt rar. Det var så uventet. Her hadde jeg forventet et romantisk øyeblikk, så får jeg den slengt i ansiktet. “How ladylike“, svarte jeg i en munter tone med et vagt hint av bitter undertone.

Jeg hadde regnet med at dette ville resultere i en unnskyldning og et romantisk kyss som ville få Barry White til å rødme. Det fikk jeg selvfølgelig ikke. “Men hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne jo ikke risikere at du plutselig fikk snørr i kjeften heller?”.

I sånne øyeblikk må man stoppe opp og tenke seg om. Er det et slikt forhold jeg vil ha? Liker jeg at vi er blitt såpass gode venner at romantikken for lengst har seilt sin vei? Og hvordan skal dette gå med ett barn til, med enda mindre tid til å pleie forholdet og tenke på hverandre?

Og det er vel akkurat i sånne øyeblikk jeg vet at alt kommer til å gå bra. Det er akkurat slike sjarmerende øyeblikk av tilsynelatende banal hverdagsromantikk jeg etter hvert har begynt å elske. Som småbarnsforeldre har vi verken tid eller ork til å dra på kino eller dele en flaske vin med dempet Marvin Gaye i bakgrunn for å finne tonen. Det holder lenge med et kleint øyeblikk og et søtt smil.

Og med det var plutselig alle bekymringene rundt det å barn til stilnet for i dag. Jeg tror dette kommer til å gå bra jeg. Noen ganger kan alle tankene ta overhånd og skape altoverskyggende bekymringer under topplokket, men nå er alt bra igjen. Alt som skulle til var litt kondens.

 

 Det kommer ordna sig, det gör det alltid     (tekst: Timbuktu)

 

/ lik hvis du heier på hverdagsromantikken /

Les også:
– 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

* Følg hverdagsromantikken på Facebook *

Nå som vi har fortalt at frua er smelt på tjukka igjen er det mange som lurer på om det blir en gutt eller jente. Så langt har vi ikke fortalt dette til noen, men før eller siden må jo sannheten komme for en dag. Så her kommer svaret:

Hakke pipling!

Da vi gikk gravide (sier man “vi gikk gravide”?) med plutten synes vi i starten at det var noe besnærende ved tanken om å ikke vite hva storken en dag ville ha med seg på bagasjebrettet. Så da bestemte vi oss for å leve i uvissheten, i hvert fall på den første ultralyden. Men etter hvert som tiden gikk vendte vi oss til den spennende nysgjerrigheten. Så da bestemte vi oss for å holde det sånn hele veien inn til mål.

 

 

Og den tradisjonen tenker vi å føre videre. Det blir liksom litt ekstra krydder og noe mer å glede seg til. Så får man også gleden av å sjonglere doble sett med navnelister, hvis man liker den slags. Blir det en Ronny eller blir det en Hjertrud? Spenningen er til å ta og føle på, hele veien til fødestua.

Med plutten var vi uansett ganske sikre allerede fra et tidlig tidspunkt, for 3D-ultralydbildene viste en liten klump med veldig maskuline trekk. Det er rart hvordan man ser for seg ting når man venter et barn. Man begynner å tolke selv de minste tegn og legge spådommer for fremtiden.

“Da vi så ham på ultralyden hadde han hendene hevet som i en bokseguard. Han kommer nok til å bli en tøffing, kanskje en bokser. Så får han sikkert mørkt hår også, akkurat som far sin. En tøffing med mørkt hår, det skal han bli. Kanskje blir han bankmann, han er jo litt typen til det egentlig”.

Pluttens første selfie, 2011

Men da vi så lå på fødestua og det store øyeblikket nærmet seg, husker jeg en av legene som ubeskjedent tittet både her og der på min kjære, plutselig sa: “Jaha, nå kan jeg så vidt se et lite hode der inne. Synes jeg ser lyst krøllete hår ja”.

Det kom som et sjokk og hjernen begynte å sende forvirrede beskjeder: “Lyst, krøllete hår? Nei, det kan ikke være vårt barn. Eller vent, hva mener du? Har han ikke mørkt hår? Da er det kanskje ikke en gutt heller da? Vi har jo vært sikre på at det er en gutt så lenge, hva hvis det blir en jente? Hvilke jentenavn har vi på topplista egentlig? Å herregud, må vi kjøpe rosa barnevogn nå da? Nå som jeg hadde planlagt at vi gutta skulle bli to mot en og dermed rotte oss sammen mot mor i huset”.

Men så kom det en dude likevel og fattern kunne vende tilbake til planene om fisketurer og guttepreik om damer.

Nå skal ikke jeg si hva andre skal gjøre, men jeg kan i hvert fall varmt anbefale å ikke få vite kjønn hvis man klarer å temme nysgjerrigheten. Vi satt i hvert fall pris på den ekstra spenningen og kommer til å gå for den en gang til.

Så får vi bare vente til utover høsten med å se om det dukker opp en liten plutt eller pluttinne. Fantastisk blir det okke som, selv om jeg virkelig ikke forstår hvordan det skal være plass til mer kjærlighet i dette lille pappahjertet. Plutten tar jo allerede opp all plassen, så det regnestykket får jeg ikke helt til å gå opp, men jeg gleder meg til å finne ut av det.

P.S. Mange har spurt om når vi har termin, men det velger vi å holde for oss selv. Dette fordi mor ikke ønsker det ekstra presset når folk begynner å spørre om det ikke har skjedd noe enda. Og mors ønsker er fars lov, såpass har jeg lært. Flink bisk.

 

God søndag!

Les også:
– Papparutiner (skrevet av Mammahjerte)

* Følg graviditeten på facebook *

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Så var det på’n igjen! Jeg må innrømme at det var en befrielse å slippe katta ut av sekken. Blikkene fra naboer og bekjente begynte å bli lange – og bare så dere vet det; det er lett å lese tankene deres når det står skrevet i panna: «har hun blitt feit eller er a’ gravid?!» For ikke å snakke om den stakkars gutten i kassa på butikken som må lure på hvorfor jeg kjøper tre kurver med jordbær hver eneste dag. Bortsett fra de gangene som jeg har kjøpt corn flakes, rømmegrøt, oliven eller potetgull med eddiksmak… Jeg som hater eddik! Men som jeg sier til Peter; det er ikke meg, det er babyen.

 

Ta fire, ta åtte, ta mange

 

Ingen svangerskap er like, sies det. Men hvorfor endre oppskriften fra forrige gang, for eksempel nytelsen ved å gå kvalm fra morgen til kveld? Denne gangen får jeg kanskje litt mer omtanke fra Peter, tenker du. Peter som klager opp og ned og i mente hvis han føler seg litt uggen et par timer en dag. Neida. Når man ikke er kvalm selv, er det umulig å huske på at andre kanskje er det. «Å sorry!», kan han si, «jeg har spist masse hvitløk i dag, håper det går greit»
Nei! Det går ikke greit. Det er ikke greit at jeg må brekke meg resten av kvelden bare fordi du ikke klarte å styre unna hvitløks-oliven til lønsj.

Siden sist jeg var gravid har apotekene skrudd opp prisene på urinprøveglass. Fryktelig irriterende. Er det noe vi gravide blir gode på i løpet av ni måneder, så er det å tisse på prøveglass. Jeg lurer på om urinprøveglassene er den største utgiften i et svangerskap. Ja, ved siden av jordbærkurver, da. Det koster å spise jordbær også. Da min mor var gravid for 30 år siden, kunne man tisse på syltetøyglass. Det var en fordel at de var vasket relativt rene først. Men det er altså ikke lov lenger.

En annen merkelig ting, er at nå trenger kroppen min næringsrik mat mer enn noen gang. Men jeg har ikke lyst på næringsrik mat. Vi kjøper inn sunne ingredienser, men jeg vil helst bare få sitte i fred med brødskivene og knekkebrødet mitt. Heldigvis har jeg noen måneder til å skjerpe meg på, da. Jeg skal skjerpe meg. I morgen.

Det er en vanvittig følelse å tenke at vi skal bli fire! Takk og lov at vi har en hel sommer hvor vi kan forberede oss mentalt. Plutten har liksom blitt så stor, og nå skal vi ta fatt helt fra scratch igjen… Er det fordi vi er gode foreldre at vi har fått en pjokk som stort sett har vært fornøyd og tilfreds fra første stund, eller er det bare flaks?

 

Flinke foreldre eller bare flaks?

 

I går kjente jeg babyen hikke for første gang. Som jeg har savnet den følelsen! Peter kastet seg over magen min, presset hånda hardt og stødig mot den harde kula.
«Jeg kjenner ikke no!», sa Peter.
«Bare vent litt», sa jeg, «det kommer snart igjen». Et halvt minutt gikk.
«Der!!», ropte Peter, «Jeg kjente det!! Åååå, herregud så fantastisk!»
Men det var slett ikke et hikk han kjente, det var en promp som lette etter veien ut. Resten av kvelden klarte jeg ikke tenke på annet. Lykkelig uvitende hadde han kjent en promp, og han syns det var fantastisk.

Jeg droppet å fortelle ham sannheten. Det er straffen for å spise mat med hvitløk til lunsj.

/ God helg folkens, ha en flott 17. mai – og tusen takk for alle hyggelige hilsener!

Les også:
– Gassen og bremsen

* Følg graviditeten på facebook *

Endelig er dagen kommet for å sprette korken av flasken! Jeg lovet dere en stor nyhet og her kommer den:

Jeg har kjøpt meg innendørs fotballsko!!

 

 

Jeg gikk mange runder på om jeg egentlig trengte det, for jeg har jo både håndballsko og løpesko, men så landet jeg til slutt på at jeg ønsket et par fargeglade støvler til å spelle ball med.

 

 

#shoefie

Regner med at dere forstår hvorfor jeg er så gira. Wiii! De fjonge fargene a gitt! Ha en super dag alle kjære lesere og tusen takk for at du stakk innom bloggen for å dele denne store opplevelsen med meg.

/ lik hvis du liker fotballsko

 

Ja og forresten, frua er gravid.

 

Hipp hurra! Høsten 2014 blir plutten storebror 🙂 🙂

 

/ En enorm HIGH FIVE fra en vordende tobarnsfar og tjukkasen hans

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det er så rart å se deg nå. Det er så vanskelig å vite hvordan fremtiden vil bli og jeg er så redd for at ting skal endre seg for mye. For akkurat nå er du perfekt.

 

Stolt liten blomsterplutt

 

Når du sitter og fomler med plastskjeen din og sender yoghurten i alle himmelretninger. Når du sitter i badebalja og leker nysgjerrig med vannpistolen og gjentar alle ord jeg sier.

Som i går da jeg ga deg en bit lekepizza. Pitt-as, svarte du. Jeg vet at om ikke lenge så vil du mestre alle slike ord, du vil utvikle deg skremmende fort og etter hvert vil du ikke trenge meg til å holde deg i hånden. Ikke når du skal opp trappen eller når du skal ut og gå. På en måte så gleder jeg meg, men jeg er også litt redd. Du er så perfekt akkurat nå og mitt lille hode klarer ikke å se for seg hvordan ting kan bli noe bedre, så da kan det jo bare bli verre.

Du er som en fomlete valp jeg bare ønsker at skal forbli liten og søt. Jeg vil ikke at du skal bli et stort og bjeffete beist. Jeg gleder meg jo selvfølgelig til å se deg vokse opp, men akkurat nå kunne jeg godt tenkt meg å stoppe tiden. Bare for et øyeblikk.

Du vokser opp så fort og jeg føler ikke at jeg får sett deg nok. Uansett hvor lenge jeg sitter og ser på øynene dine, så får jeg aldri nok. Uansett hvor mye vi koser oss, så har jeg konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke ser deg nok. Det er så mye man må tenke på og ting som må gjøres. Mest av alt vil jeg bare sitte med deg og nyte ditt nærvær. Du er så ufattelig søt og jeg savner deg hvert eneste sekund jeg er borte fra deg.

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger er jeg redd for at jeg ikke er god nok for deg. Ikke morsom nok, ikke flink nok. Jeg mener, jeg er jo bare en helt vanlig fyr. For deg er jeg bare pappa, men for meg er du mitt alt.

 

Kan vi stoppe tiden? For akkurat nå er du perfekt

Les også:
– Mer enn bare pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ skrevet i samarbeid med Serla

Noen dager går alt i bakken. På sånne dager føles det som at man jobber som au pair i sitt eget hus. Fra morgen til kveld gjør man ikke stort annet enn å fotfølge den lille krabaten og tørke opp alt som ikke går helt etter planen. 

 

Ah, utmerket!

 

Sekundet før behovet for tørkepapir melder seg

 

På sånne dager er det greit med et ess i ermet. For det er jo ikke akkurat som at man drar frem vaskebøtta for hver gang en kopp med vann går i gulvet eller en overivrig pjokk sender en skje med yoghurt i bane rundt sofaen. Et effektivt tips er selvfølgelig å skaffe seg en hund som er over middels glad i å slurpe i seg rester av frokostblanding eller middag som faller på gulvet.

 

Så fort dere snur dere rundt…

 

Har man ikke hund eller er allergisk, så gjør også tørkepapir susen.

 

Se så, fattern kan brasende!

Men det er selvfølgelig ikke bare småtten i huset som forårsaker situasjoner som krever tørkepapir. Tacofredag, for eksempel. Når man sitter der og slafser i seg og rømmen renner nedover armen i strie strømmer, trenger man en rask løsning. Kjøkkenet er for langt unna og rømmesvineriet nærmer seg skjorteermet i alarmerende tempo. Her kan jeg faktisk lett anbefale å ha en boks Serla tørkeark stående på tacobordet. Raskt, effektivt og langt mer appetittlig enn en sur klut eller en rull med dopapir.

 

 

Med praktiske tørkeark som kommer i en fjong boks, er hjelpen aldri langt unna.

 

Æsj, nå fikk jeg lyst på taco også. Hmmm… Hei vent litt, vi har jo rester! Oh yes, dette lukter restepizza lang vei! Vel vel vel, dette lukter gooood søndag lang vei!

 

Lukten av gooood søndag!

/ God søndag!

Les også:
– Guilty pleasures: pinlige innrømmelse

Ok, folkens, la oss prate guilty pleasures. Vi har dem alle sammen, men veldig få snakker høyt om dem. Og med veldig få, mener jeg ingen.

Til nå! For finværet har endelig veltet inn over landet, solen skinner, det er lørdag og stemningen er på topp, så da tenkte jeg: Hvem bedre til å by på noen saftige guilty pleasures enn meg selv?! Så derfor, fra en skjeggete mann som prøver å holde på imaget som en anelse tøff, her kommer en lang liste som vil avkrefte nettopp det.

Mine 12 verste guilty pleasures: 

 

12. Bobleplast

Denne er jo grei, for hvem elsker vel ikke å åpne en pakke og se at den er full av bobleplast? Ofte vil dette totalt overskygge det egentlige innholdet i pakken. En skål pistasjenøtter og en stor rull bobleplast, da er det freddan!

 

11. Bukseseler

Dette hadde ikke egentlig vært en guilty pleasure, hadde det ikke vært for at jeg på ingen måte egentlig er en bukseselefyr. Det er forbeholdt radmagre blindernstudenter med John Lennon-briller og resirkulerte sandaler. Ikke skjeggete rosabloggere med sexylubb.

 

10. Rare lukter

Noen lukter kan få meg til å bli helt salig. Og det er selvfølgelig ikke noe så logisk som lukten av nystekt brød eller lavendel. Nei da, fem av mine favorittlukter er følgende: Bensin, gjær, gamle kjellere, våt asfalt og plastelina.

 

9. BTP-humor

Jeg vet ikke om dette egentlig hører hjemme på lista, men det føles likevel såpass banalt at det må med. Min sans for barnslig bæsj-, tiss-, promp- og penishumor hører ingensteds hjemme hos en voksen person, men likevel… Så snart jeg ser noe som ligner ei litta fallos, så kniser jeg som en skolejente.

 

Noe sier meg at den frukten der ikke smaker spesielt digg…

Peppa gris, aka Familien p…fjes (Foto: Deichman.no)

 

 8. Klippe negler

Ah, finnes det noe deiligere enn å gå løs på både tær og fingre med klipperen og gi dem en real omgang? Nå som jeg endelig har klart å slutte å bite negler betyr det enda mer klipping. Herrrlig!

 

7. Pinsett

Når vi først er inne på det kroppslige. Jeg er helt besatt av å pirke på meg selv med pinsett. Det startet vel en gang i tiden da jeg fant ut at jeg måtte holde området mellom øyenbrynene velstelt for at de ikke skulle vokse sammen og danne en veldig lite moteriktig bro. Fra det ble pillingen med pinsetten plutselig en slags hobby. Jeg trodde egentlig at ingen hadde lagt merke til dette, helt til jeg i fjor fikk en Fred Hamelten-pinsett av svigermor til jul! Det var først veldig flaut, men til gjengjeld har jeg fått mange timer med frydefull pilling. Her forleden dag nappet jeg forresten et skjegghår som foresyne meg var rødt! Er jeg i ferd med å miste pigmentene? Jeg skal holde dere løpende oppdatert på situasjonen. Eller ikke.

 

6. Varme bad

Vi holder oss på badet litt til. Jeg har alltid elsket varme bad og dette kjærlighetsforholdet ser ikke ut til å dabbe av med alderen. Et badekar fylt til randen med vann så kokende varmt at det skolder huder, litt såpeskum å leke med, P3 på radioen og en halvtime alene. Da er jeg i himmærn!

 

 

5. Chick flicks!

Hva er det med sånne sukkersøte romantiske komedier jeg ikke klarer å hate? Selv så barsk en fyr jeg prøver å være, så innser jeg at jeg elsker alt med Meg Ryan. Det er ikke bare flaut, men filmteknisk også helt uforsvarlig. Selv om Inception helt klart er favorittfilmen, så må jeg innrømme at You´ve got mail absolutt er å finne et sted på topplista den også. Hvor høyt? Nei, det nekter jeg å innrømme.

 

4. Rørende videoer

Det er rart. Jeg har aldri klart å gråte i begravelser og blir ikke så lett rørt av triste ting fra virkeligheten, men gi meg et rørende klipp på youtube eller et utdrag av en episode “Extreme makeover: Home edition” og se meg tute. Jeg husker jeg så en elefant som holdt på å drukne i en myr en gang. Det ødela hele resten av dagen. Og for noen uker siden så jeg et klipp av en jodlende svensk same på et talentprogram. Da satt tårene løst gitt. Elsker sånne øyeblikk. Bortsett fra det med elefanten da, det var bare trist.

 

3. Synge i bilen

Kom så, la oss bare være ærlig, vi gjør dette alle sammen. Bare når man er alene selvfølgelig. I det siste har jeg gang på gang prøvd å matche Chris Martin i Coldplay på låta “Magic”, men jeg tror ikke jeg melder meg på Idol med det første foråsiresånn.

 

2. Musikalske rariteter

Det ser ut til at jeg er født med et øre for musikk som de fleste andre skyr som pesten. Selv om jeg til vanlig hører mest på dubstep og kølsvart black metal, så er listen over guilty pleasures lang. La oss ta noen høydepunkter: Jeg likte faktisk “Rosa helikopter” da den spredte seg som en landeplage en gang på 90-tallet. Det samme gjelder Kelly Family. Selv om jeg prøver å hate dansebandmusikk, så faller jeg for det gang på gang. Min siste dille er dog trekkspillmusikk. Akkurat nå hører jeg for eksempel på denne gladlåta:

 

Tordis med røykebeinet… Snakker vi århundrets låttittel eller?

Og når vi først er inne på musikk, la oss bare gå rett for plass nummer 1. Min ultimate guilty pleasure! Og det er selvfølgelig:

 

1. Eurovision

La oss bare få det klart én gang for alle: Jeg elsker Eurovision! Jeg vet ikke hva det er, men det er noe med forbrødringen mellom landene, alle de rare menneskene, kjærligheten, gleden, den rare musikken og og og… ja nei, alt er bare fantastisk. Hvert år finner jeg nye godbiter av musikk som jeg trykker til brystet og hvert år blir jeg rørt av alle de glade menneskene og den gode stemningen. Så man kan trygt si at jeg gleder meg til i kveld. Det er juleaften uten snø, men med en helsikes mye glitter. Yiiiha!

 

 

 

So there you have it. Puh, det var godt å få det ut. Men nå som jeg har bydd på alle mine innerste, mørkeste hemmeligheter, er det for mye å be om å få en liten avsløring i retur? En massiv high five til alle som deler en guilty pleasure eller to 🙂

Og selvfølgelig: Heia Carl Espen!!

 

/ lik hvis du også har en guilty pleasure gjemt under panseret

 * Følg Pappahjerte på Facebook *

Det holder nå. Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om alt kjøret rundt Petter Northug for tiden. Det holder nå.

Hvor mange flere bloggere og mediepersoner skal sko seg på hans ulykke? Er det ikke nok snart? Alle er vi enige om at promillekjøring er djevelens verk, men vet du hvem som allerede vet det bedre enn noen annen? Petter Northug. Du ser det på bildene, hører det på uttalelsene. Han er radbrekt, knust og ferdig. Han gjorde det ultimate idioti, men han vil få betale for det. Og det vet han. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men han trenger ikke en hel nasjon av hissigpropper med høygafler på gjerdet for å fortelle ham det. Han vet det allerede.

Selvfølgelig er det helt uakseptabelt å kjøre i påvirket tilstand, men det er så mye mer enn dette folk drar inn i debatten. Det er hele hans person, det er hele hans holdning og karriere. Endelig skal alle få utløp for all den innesperrede frustrasjonen de har følt når Northug gang på gang har krysset de uskrevne reglene for norsk jantelov. Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Hvem tror du at du er egentlig?!

 

 

Det folk glemmer å tenke på er at Northug har en vinnerskalle, et konkurranseinstinkt som trakter helt mot et usunt nivå. Han pisser på svensker og han brauter i media, men det er bare en del av hans person, en del av hans taktikk. Han legger lista høyt og han vet at han må backe det opp med gode resultater. Det er akkurat denne eplekjekke holdningen som har gjort ham så god, som har formet ham til å bli den atleten han er. Ved å si at han skal knuse konkurrentene legger han ut en enorm utfordring ikke først og fremst til konkurrentene, men til seg selv. Og dette er noe av det som får ham til å levere på så høyt nivå som han gjør.

Men som for alle offentlige personer og kjendiser så har også han et privatliv. Også han er bare seg selv når han ligger på kvelden og ikke får sove. Når kameraene er skrudd av og sesongen er over, er han bare seg selv, akkurat som alle andre. Kanskje kan det være greit å huske det nå som han ligger nede? Kanskje skal man snu litt på flisa og tenke at selv om han kjørte i påvirket tilstand og selv om han er en profilert kjendis, så er han også en person som akkurat har gjort noe helt grusomt som han angrer bitter på og som han nå betaler for med renter.

Selvfølgelig skal han stå til ansvar for sine handlinger slik som alle andre, men er det egentlig innafor at han skal piskes og hetses i stort sett alle landets nettaviser attåt? Er det egentlig moralsk forsvarlig? Med alt som skrives om netthets og mobbing blant ungdom for tiden, burde vi kanskje ta en ørliten titt i speilet for å se hvor slike holdninger skapes. Ville vi gjort dette mot noen vi kjenner hvis liv allerede ligger i ruiner?

 

 

Tenk om det var broren din. Er det ikke nok å si: “Din forbanna idiot, man kjører ikke i fylla! Du har så flaks at ingen menneskeliv gikk tapt. Men nå håper jeg du har lært en lekse for livet og kommer deg tilbake på beina.” Er det noe poeng å sprette ham opp i buken og gjelle ham som en fisk? Jeg forstår behovet til mange for å gjøre ham til syndebukk, men skal vi virkelig henge ham opp på korset når han allerede ligger nede? Ville man gjort dette mot noen andre enn Petter Northug? Hva hvis det hadde vært Marit Bjørgen? Neppe! Det er den eplekjekke holdningen til Northug som folk nå endelig kan gå til livs og det gjør de på særs usmakelig vis. INGEN ville behandlet Therese Johaug på samme måte. Ingen!

En av Northugs store inspirasjonskilder i livet var hans bestefar, som han også fikk navnet Petter fra. Det siste han sa til sitt barnebarn før han døde var: “Vis dem ryggen, gutt”. Dette er ord som Petter ikke klarer å uttale uten å få tårer i øynene. Dette er ordene som har hjulpet ham til å levere idrettsprestasjoner på et nivå som vi andre bare kan drømme om. Kanskje kan det være noe å tenke på. Ja, han er kanskje en eplekjekk jævel som pisser på janteloven, men han er også en person som har viet livet til å levere prestasjon etter prestasjon med hele nasjonens forventningspress på ryggen. Men denne gangen har han tapt. Stort. Og vi svarer på det med å vende ham ryggen. Var alt hans harde arbeid forgjeves eller fortjener han, som alle andre, en sjanse til i livet? Han er brutt ned og sønderknust, så kanskje tiden er kommet for å legge idrettsikonet til side og se personen bak navnet?

 

Det går et skille mellom Northug som idrettspitbull og privatperson, det er viktig å ikke glemme det. Forskjellen på ham og oss andre er at ingen journalister er der for å smøre opp alle våre skandaler i rikspressen. Men vi har alle våre skjelett i skapet. Vi har alle ting vi ikke prater om under et jobbintervju. Vi har alle gjort ting som ikke gjør seg på forsiden av tabloidavisene. Tenk litt over det. La ham uten synd kaste den første stein.

Og til deg, Petter Northug, hvis du noensinne skulle ramle innom denne bloggen: Jeg trenger ikke fortelle deg at du har gjort noe dumt, det vet du selv nå. Jeg stiller meg like lite bak dine handlinger den kvelden som du gjør selv. Men nå har du endelig møtt din største konkurrent noensinne: deg selv. Du som har jobbet så hardt for å bli bedre enn resten av verden er nå i ferd med å bli ødelagt av deg selv. Ta utfordringen, Petter! Vis hva du er lagd av og at du er den mannen vi alle ønsker og håper at du er. Bit tenna sammen og kjemp deg gjennom dette og kom seirende ut på den andre siden. Vis dem ryggen, gutt!

 

Foto: Skjermbilde VGTV / TV2

 

/ lik hvis du synes det holder nå

* Følg Pappahjerte på Facebook *