Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Et stort gisp gikk gjennom forsamlingen og det oppsto total forvirring blant dem. Alle så rundt seg og prøvde å se hvem som var morderen, men ingen sto frem. Kunne det bare være vås? Var det hele bare en misforståelse?

Den selvsikre politimannen som tidligere hadde mistenkt Fru Andersen for å ha urent mel i posen på grunn av leppestiften, henvendte seg mot henne igjen:

– Vel vel, hvis ingen vil prate så foreslår jeg at vi starter med den råtne appelsinen. Og det er deg, sa han anklagende og satt blikket rett i henne.

– MEG?! Men jeg har vel ikke drept noen! Hva.. hva mener du? sa Fru Andersen som virket overraskende overbevisende.

– Å, ikke spill så overrasket. Jeg har ikke sagt at du har drept noen, men jeg vet at du lyver. Du kan jo for eksempel starte med å fortelle hvordan leppestiften endte opp i bøttekottet? fortsatte han uanfektet.

– Nei altså… jeg vet jo ikke… stotret hun.

– Hva er problemet, Fru Andersen? Fått krøll på tunga? Politibetjenten hadde fått blod på tann og tok enda et skritt nærmere henne. Dette fikk hennes mann til å reagere:

– Men hold opp nå, for svarte, min kone har da selvfølgelig ikke drept noen, fyrte Herr Andersen av.

– Drept, sier du? Hvorfor sa du det sånn? Du la trykk på drept? Har hun gjort noe annet kanskje?

– Nei, altså, jeg mente jo selvfølgelig bare at hun ikke har drept noen, ikke vær en idiot nå. Finn en annen syndebukk. Som sagt så var Dr. Wilhelmsen med meg, min kjære lå og sov og resepsjonisten var på jobb, hvilket bare utelater én? svarte Herr Andersen med en hissig snert. Han var lei av å ha sin kone på tiltalebenken.

– Meget mulig det, Herr Andersen, men det forklarer fortsatt ikke en avgjørende ting: Hvor kom leppestiften fra?

– Det kan være en hvilken som helst leppestift, det er en helt vanlig farge og mange andre kan ha samme- hun ble avbrutt.

– Jeg snakker ikke om leppestiften på gulvet, men den du har på deg. Hvis du sovnet rett etter du hadde lagt barna og deretter sto opp for å legge deg igjen når din mann var tilbake, hvorfor stiller du her ulastelig sminket og frisert, antrukket i det jeg antar at må være din beste nattkjole?

– Ja men altså… jeg ville jo bare gjøre meg litt fin for min mann som… altså… før jeg sovnet da jeg la barna da?

– Jaha, ikke at jeg tror et sekund på den forklaringen, men det får være greit. Så sier vi det: du gjorde deg fin for din mann. Da gjenstår bare en ting da.

– Hva da?

– Hvorfor lyver du fortsatt?

 – Men hva da? Hva er det liksom jeg lyver om? Jeg har jo sagt alt jeg vet!

– Du sier du kom rett fra rommet deres da alarmen ringte?

– Ja.

– Og døren deres ligger til venstre der borte?

– Ja…

– Ja… Vil du tenke litt mer over det svaret eller skal du bare gi oss sannheten her og nå? sa politimannen med absolutt selvtillit i stemmen.

Fru Andersen innså raskt at hun var blitt utspilt. Da alarmen gikk hadde hun rasket seg direkte til resepsjonen, men problemet var bare at hun befant seg i andre halvdel av bygget da alarmen gikk. Hennes mann kom fra venstre, hun kom fra høyre. Hun begynte å skjelve. Det var slutt, hun var blitt avslørt. Hun måtte bare si det, hun ville ikke, men hun måtte bare.

– Jeg… lenger kom hun ikke før hun brøt ut i hikstende gråt.

– Spytt ut, Fru Andersen! befalte politibetjenten.

Det ble mer enn hun klarte å takle. Demningen slo sprekker og ut fosset tårene.

– Det var ham! ropte hun og pekte rett på hovmesteren.

/ avsluttende del følger i morgen /

Les også:
– Råtten appelsin, del 5

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Et sjokkert gisp gikk gjennom forsamlingen som alle hoppet et skritt tilbake. Fru Andersen reagerte på et millisekund:

– Det var ham! ropte hun raskt med en overivrig sprekk i stemmen og pekte rett på hovmesteren.

 – Meg?! Gærne kjerring, jeg har jo akkurat møtt deg! Hva snakker du om? Det må ha vært en av de der to, svarte han tilbake og pekte i retning av både Dr. Wilhelmsen og Herr Andersen.

 – Hva behager? Jeg har vært i loungeområdet og sett på påskekrim med Herr Andersen, mens Fru Andersen la barna og deretter gikk jeg rett til sengs. Hvordan skulle jeg ha fått tak i hennes leppestift? Dette er absurd, smalt det tilbake fra en brydd Dr. Wilhelmsen.

– Ja og det kan jeg skrive under på! Vi tok en drink sammen og det vet begge to, så ikke kom her. Jeg… jeg er enig med min kone, det må være han der med påskebeina. Han med nøkkel til alle rom på hotellet, kom det anklagende fra Herr Andersen.

Alle snudde seg mot hovmesteren. Han så rimelig pjusk ut der han sto i bar overkropp med gule kaninbukser til bein.

– Ja, hva skjer med kaninkostymet? spurte den ene politibetjenten granskende.

– Nei, det er jo påske og vi har på disse draktene for å underholde gjestene i blant. Jeg skulle akkurat til å gå til sengs da jeg hørte alarmen og… men hva søren, jeg er da for pokker ingen morder! Hvis jeg gikk rundt og låste meg inn og stjal ting så ville jeg vært oppdaget og sparket fra jobben for lenge siden. For noe tull!

 I et lite øyeblikk tok ingen ordet, med unntak av Sara som satt i et hjørne og gråt hemningsløst over tapet av sin gode venn og kollega. Plutselig gikk det opp et lys for en av politibetjentene.

– Men ok, la oss ta en runde til på hva alle har gjort i kveld og hvor alle var da alarmen gikk, sa han til forsamlingen med et blikk så lurt at det hadde passet på en rev.

– Som sagt, jeg tok en drink med Herr Andersen før han takket for seg. Jeg tok en siste pinne for meg selv og gikk deretter rett til sengs. Da alarmen ringte lå jeg og sov, svarte Dr. Wilhelmsen kontant.

– Som sagt, jeg var på vei til sengs etter en lang dag på jobb, svarte hovmesteren oppgitt og pekte på buksene.

Vaskehjelpen Sara var ikke i stand til å svare for seg, over alle tårene.

– Etter et par drinker med Dr. Wilhelmsen, gikk jeg rett til sengs, akkurat som Dr. Wilhelmsen sier. Så blir jeg revet opp til dette! Hvem skal få ungene til å sovne igjen nå? Har dere tenkt på det? svarte en tydelig oppjaget Herr Andersen som fortsatt så ut som en mann som akkurat hadde tapt en krig.

– Jeg var på vei til sengs egentlig. Jeg sovnet mens jeg la ungene og våknet opp etter at mannen min hadde kommet tilbake, så jeg skulle akkurat ut på badet for å gjøre meg klar for kvelden, sa Fru Andersen og rettet på nattkjolen som stakk ut under morgenkåpen.

– Og jeg har vært her oppe på jobb i hele kveld og passet inngangspartiet, så jeg vet at alle er til stede, svarte resepsjonisten.

Nok en pause og klein stillhet.

– Jaha, så hvis alle er her, alle prater sant og alle har alibi for hele kvelden, så betyr vel det at morderen fortsatt er på frifot det da, svarte den samme politibetjenten oppgitt. Hans snikende mistanke hadde tydeligvis slått feil.

– Et lite øyeblikk, lød det skarpt fra den andre betjenten. Hans lure smil var nå enda mer tilfreds og et øyebryn var hevet helt oppunder hårfestet. Han pekte med åpen håndflate på gruppen og la til:

– Vi har en råtten appelsin i kurven og jeg vet hvem som stinker.

/ fortsettelse følger / (lik hvis du liker)

Les også:
– Råtten appelsin, del 4

* Følg Pappa påskehjerte på facebook *

De tre mennene så på hverandre og ble enige om en plan. Resepsjonisten knuste glasset på brannalarmen og trykket på knappen. Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.

I løpet av få strakser begynte det å riste i gangene og snart sprang dørene opp av folk som kom stormende til.

Politimennene stilte seg midt i resepsjonsområdet og fulgte nøye med hvor folk kom fra, vel vitende om at bøttekottet lå på hotellets venstre flanke. Først kom Dr. Wilhelmsen inn fra høyre side i sin grå pysjamas og bustete hår stående til alle kanter. Deretter fulgte hovmesteren rett bak i samme dør med håret glatt vannkjemmet bakover som alltid. Overkroppen var bar, men buksene så ut til å være nedre halvdel av et påskeharekostyme. Rett etter kom Herr Andersen brasende inn fra venstre med ett barn under hver arm. Øynene var blodskutt og det var tydelig at noen hadde sovet dypt. Sist inn fra høyre kom Fru Andersen løpende inn på bare sokkelesten, fortsatt i nattkjolen.

De to politimennene sørget raskt for å få samlet hele følget og sa at hele situasjonen ville bli forklart så snart resepsjonisten fikk skrudd av den grusomme ulyden. Alarmen blir skrudd av. Stillhet. Selv ikke barna hadde rukket å våkne og hang slapt som to overfylte kosedyr i armene til sin far.

– Er det noen som mangler nå? politibetjentene snudde seg mot resepsjonisten.

– Pianisten, svarte han med et sukk og senket hodet dypt. Sara begynte umiddelbart å gråte ukontrollert.

Den ene politikonstabelen tok seg et rolig minutt til å se på blikkene til alle som satt og lurte på hva som foregikk. Den gamle doktoren så trøtt og forvirret ut. Han så i det hele tatt ganske tørst ut. Hovmesteren var tydelig irritert over situasjonen og så ut til å kreve en umiddelbar forklaring på hvorfor han hadde blitt forstyrret midt på natten. Bare gullsmykket hang igjen rundt halsen på ham og de latterlige buksene selvfølgelig. Herr Andersen så ut som han hadde blitt truffet av et tog og hadde store poser under øyne som glinset under lyset fra taket. Han hadde ganske innlysende drukket et glass eller to for mye før han gikk til sengs.

Fru Andersen så helt forfjamset ut og sto med flakkete blikk litt midt i rommet. Hun kunne ikke ha rukket å komme seg i seng enda, for hun hadde fortsatt på seg full sminke og politikonstabelen klarte ikke å unngå å legge merke til at hun var en attraktiv kvinne. Kanskje var det nattkjolen, en sexy sak som så vidt ble dekket bak hotellets ikke fullt så vampete morgenkåpe. Han ristet fra seg tanken og fortalte gruppen rolig at de bare skal holde seg i ro, mens politiet måtte foreta en rutineinspeksjon. Mens den ene politimannen snakket beroligende til gruppen, gikk den andre ned for å sjekke bøttekottet.

Akkurat som forventet, når han kom i bøttekottet fant han påskeharen liggende i et hjørne med en kniv stikkende ut av brystet. Han rev av hodet på kostymet og får bekreftet at det ikke er en dårlig spøk. Det livløse ansiktet til pianisten stirret tomt tilbake på ham. Han så rundt seg, men ved første øyekast var det ingenting mistenkelig å se. Men plutselig så han noe. Sidesynet hadde plukket opp noe og nå stirret han på en liten sylinderformet sak som lå innerst i hjørnet nærmest døren. Han tok på seg sterile hansker, lente seg ned og plukket den opp. En blodrød leppestift.

Da han kom tilbake til resepsjonsområdet, ble han møtt av et rom fullt av måpende ansikter som alle stirret intenst på ham. Ingen forsto noe, alle sto som store spørsmålstegn. Alle med unntak av én. Med et lurt smil i ansiktet fisket han frem den sylinderformede gjenstanden og gikk mot dem. Han signaliserte til sin kollega at han skulle følge etter. De stoppet rett foran Fru Andersen og politimannen holdt opp leppestiften han hadde funnet, en farge som tilfeldigvis matchet hennes lepper på en prikk.

– Jasså frøken, savner du denne?

 / …fortsettelse følger i morgen. Lik hvis du liker 🙂

Les også:
– Råtten appelsin, del 1
– Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Sara så på klokken og til sin lettelse var den blitt 23:57. Endelig var hun ferdig. Trøtt som en rumpepinne og helt utslitt etter en lang dags jobb plukket hun med seg vaskebøtta, alle klutene, vindusnalen og søplesekken. Hun hadde rukket over alt hun skulle, så nå var alt klart for gjestene som ønsket å bruke konferansedelen av hotellet i løpet av påskehelgen. Ikke visste hun om noen hadde bestilt lokalene, men det var uansett greit å få rengjort alle kriker og kroker når det først var påske. Inntil videre visste hun at hotellet kun hadde gjester på to av rommene, men helgen nærmet seg og det ble sikkert fullt i år også.

Hun så ut av det største vinduet i storsalen og noterte seg at snøstormen fra tidligere på dagen hadde gitt seg, men så hadde den også etterlatt rundt en halv meter med puddermyk løssnø. Kulden trakk gjennom glasset og hun kjente at det skulle bli deilig å komme seg tilbake til rommet for en varm dusj før kvelden falt på.

Det var merkelig stille i gangene i denne delen av hotellet. Gulvplankene knirket høylytt når hun tuslet mot bøttekottet og de øvrige lydene fra hotellets gjester hadde falmet hen for kvelden. Om det så hadde vært full fest og mye liv ville det fortsatt vært stille og kaldt rundt henne, for det var få som bevegde seg rundt i disse gangene som primært ble brukt av bedrifter på konferansetur. Da hun rundet det siste hjørnet så hun at døren inn til bøttekottet sto på gløtt. Hun rynket på pannen, var det låsen som var gått opp igjen? Kanskje hadde vinden tatt tak i døra, men det virket jo ikke så sannsynlig siden bøttekottet ikke hadde noe ventilasjon som kunne skape gjennomtrekk. Hun gløttet på døra og før hun så seg om skrudde hun på lysbryteren på innsiden av døra.

Det kom et voldsomt skrall og deretter et stort plask i det bøtta, vinudsnalen og alt hun holdt i henne traff bakken. Deretter et skrik, et panisk primalbrøl som fikk veggene til å flasse. Hun bråsnudde og løp av sted, men kanindrakten i hjørnet holdt seg helt i ro. Den lå livløst på en stabel av bøtter og kartonger, med en kniv i brystet og en blodpøl rundt som stadig vokste seg større. Påskeharen var død. Spørsmålet var bare, hvem var morderen? Sara løp mot resepsjonen så fort beina kunne bære henne. Heseblesende stormet hun opp trappene og på sin siste pust kastet hun seg inn døra på toppen av trappeoppgangen.

Hulkende, pesende og hikstende ramlet hun om kom gulvet før hun klarte å pipe ut ordene: “Mord! Ring politiet!”

Et kvarter senere kom politiet stormende inn døra og fant Sara i armene på resepsjonisten som holdt rundt henne og pratet til henne med lav, beroligende stemme. Hun forklarte til politiet hva hun hadde sett og hva hun visste. Noen hadde myrdet påskeharen, men hvem? De bestemte seg for å gjøre et raskt sveip av området før gjerningsmannen kan komme seg unna. De to politimennene løp i hver sin retning, mens resepsjonisten sjekket kameraene.

De to politimennene kom tomhendt tilbake og snudde seg mot resepsjonisten for hjelp.

– Jeg har noe, svarte han med stor entusiasme.

De to politimennene løp entusiastisk bort til resepsjonsdisken der resepsjonisten viste dem et oversiktsbilde over alle sikkerhetskameraene på hotellet. Kameraene vite kun bilder fra hotellets utside og tilsynelatende hadde ingen plukket opp noe bevegelse. Ikke så mye som et spor i snøen.

– Så, hva ser dere?

– Vel… ingenting.

– Nettopp. Ingen har kommet inn, ingen har gått ut, svarte han kryptisk. De tre mennene så på hverandre. Morderen var fortsatt på hotellet.

/ fortsettelse følger… /

Les også:
– Råtten appelsin, del 2
– Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Noen ganger kjenner jeg et behov for å gjøre noe annet enn å bare være fattern, for jeg er mer enn bare det. Jeg har andre ting å gjøre enn å bare sitte hjemme med legoklosser og plastelina. Jeg har jobber som skal gjøres, venner som skal besøkes og ærender som skal løpes. Jeg kan ikke bare sitte hjemme hele tiden, jeg har flere baller i luften. Noen ganger må jeg også få være meg selv og sette pappa litt på pause.

Men…

Når jeg sitter travel på jobb og alt jeg kan tenke på er to runde bollekinn og ditt blendende smil når du kommer løpende mot meg…

Når jeg sitter på fest og prater med gode venner, men alt jeg hører er stemmen din som øver seg på velvalgte ord. Hjerte. Lampe. Blekkulf. Mamma. Pappa…

Når jeg innser at jeg har tatt deg for gitt hele dagen og angrer som en hund for at jeg ikke satt mer pris på deg og aller mest ønsker å løpe opp for å vekke deg…

Når jeg sitter bak rattet langs motorveien på vei hjem til deg, men innser at du allerede har lagt deg og at jeg ikke rekker noen knusekos…

Når jeg ligger alene på et hotellrom og hører etter stemmen din som roper på meg når du har drømt noe skummelt og trenger en klem, men alt jeg hører er den kalde stillheten og den holder meg våken…

…først da jeg innser at jeg er fortapt i dine øyne og forelsket i ditt smil.

/lik hvis du også savner barna når de sover

Les også:
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søndag er en super dag for å sæle på seg støvler, smøre litt niste og legge ut på tur i skogen med familien. I går var værgudene også såpass joviale at de lot regnværet ta seg en fridag, så da tok jeg med kameraet og knipset et par bilder underveis. Håper dere liker stemningsbildene fra en liten gjeng på tur.

En rask ankerdram, så er vi i gang

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvitveis, forfra

Hvitveis, bakfra

Plutselig begynte vi å lete etter “white walkers” (Game of thrones ref.)

Kantarell (Cantharellus cibarius) som går rett i gryta i kveld… #tommelopp

“Dekk! Sånn ja, flink gutt” #ordspill #lol

Plutten prøver seg som hundefører. Og elsker det!

Pytt, type søle. Men også litt kunst.

Dett var dett, håper du likte det. Ha en brillefin påske!

Les også:
– Dagens foreldretips – Skaff dere vaskehjelp
– Min historie (hvordan alt startet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ lik hvis du liker, din skranglefant

I de kalde vintermånedene vi nå endelig ser ut til å ha lagt bak oss har jeg mang en gang drømt om sommeren. Jo eldre jeg blir, dess dårligere forhold får jeg til vinteren. Noen ganger ser jeg nesten frem mot 40-årskrisa, når jeg plutselig vil få en ustanselig trang til å spenne på meg langrennsskiene og trene manisk frem mot Birken. Men inntil videre sitter jeg inne i kulda og fyrer i peisen mens jeg hytter neven mot værgudene hele vinteren gjennom.

Derfor er det så utrolig deilig at vi nå går inn i en tid med lettere plagg, spirende blomster og våryre solstråler som flørter mot kinnet. I helgen tok vi endelig årets første tur ned på hytta for å teste ut forholdene. Det var strålende sol og påskestemningen kunne ikke vært noe særlig mer perfekt i solveggen. Jeg fikk lesset av meg bager og poser, fant nærmeste stol og deiset ned. Solen tok umiddelbart tak og begynte å smekte meg med lovord og komplimenter. Det tok ikke mange sekunder før skuldrene senket seg og jeg kjente roen komme krypende.

– PETER, har du plutten?!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et halvt sekund senere løp jeg nedover gressletta for å innhente forspranget de små labbene hans hadde klart å opparbeide seg. Med hjertet i halsen og skolisser som flagret i vinden var jeg ute i god tid til å gi frøkna den lille hvite løgnen “Ja da, herregud tror du jeg er helt idiot eller?” før plutten forserte den lille skråningen som førte ned på grusstien og bort til broen.

Yiiiha! Catch me if you can!

Broen. Der har du min sommer. Ikke hytta, men broen som ligger 30 meter unna. Min drøm om sommer hadde helt glemt å ta med i beregningen at plutten har lært seg å gå. Og gå, det skal han. Bryr han seg nevneverdig om at fattern er litt sliten og kunne tenkt seg en halvtime i hengekøya med litt rolig sommerradio på øret og føttene høyt hevet? No sir! Han skal ut og gå, og allerede på årets første sommerdag er det tydelig at han har fått seg ett mål for øyet: Broen.

Så her finner du meg i sommer. Ikke i den avslappende hengekøya med en bit vannmelon i klypene. Ikke i den deilige sommersolen med “In the summertime” i bakgrunn. Men i skyggen av skogen som omringer broovergangen der jeg overvåker en liten plutt som kaster steiner, kongler og pinner i vannet mens han smiler storartet. Når solen begynner å gå ned for dagen, kommer det heldigvis et punkt der lyser skinner gjennom, men da er det jo allerede blitt kaldt og kjipt. Broen ligger også slik til at man akkurat klarer å se mellom trærne og bort på hytta, slik at man såvidt får med seg et glimt av de andre som ligger og dormer i sommersola. Men men, jeg er ikke bitter jeg, for hva skal man vel med en lekker solbrun hud uansett? Den blir jo bare borte igjen når høsten kommer…

God solfylt påske, folkens 🙂

 Lille blad, jeg dømmer deg herved til å gå planken

/ lik hvis du også har tilbrakt noen sommerdager i skyggen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ inneholder reklame

Etter å ha skrevet om selfie-konkurransen til ICA for to dager siden, ble jeg selv nysgjerrig på å se om jeg kunne finne denne pelskledde Norgesvennen og muligens også stikke av med hovedpremien. Så da ble det å sæla på å komme seg til butta.

Ålreit kaninfant, hvor er´u?

Her skulle det egentlig følge et artig innlegg om at jeg først ikke fant ham, men at han deretter dukket opp og at vi ble bestevenner for livet. Så skulle jeg legge ved en flott selfie for å bevise det. Selfien skulle så gå videre til å vinne dagligvarer for 10 000 kroner og alt skulle bli så flott.

Sånn ble det selvfølgelig ikke.

Inn på butikken stampet jeg med ungdommelig overmot og en klar plan i hodet. Finn den helsikes kaninen. Etter å ha snust gjennom hele sjappa to ganger uten noe resultat så innså jeg at det måtte mer helhjertet innsats til om jeg skulle nyte kaninstek til kvelds. Så da fisket jeg frem en handlekurv og begynte å legge noen varer oppi kurven helt på måfå. Det var ikke egentlig noe jeg skulle ha i butikken, men det jeg derimot sårt trengte var et alibi for å luske suspekt rundt mellom hyllene.

Jeg fryktet både reaksjoner fra de ansatte og at påskeharen selv forsto at jeg ikke egentlig var der for matvarer. Byttet må ikke se deg komme, så jeg måtte blande meg naturlig inn i miljøet. Opp i kurven gikk både epler og appelsiner. Men ingen kanin dukket opp. Så da la vi på litt kjøttdeig, tacosaus og en agurk. Fortsatt ingen kanin. Og slik holdt jeg på i nærmere 40 minutter før kurven til slutt ble så tung at jeg innså at jeg måtte komme meg til kassa.

Bare en blå swix unna å være den ultimate påskeklisjé

Men hva skjedde når jeg sto i kassa for å betale tror du? Jepp, først DA dukket selvfølgelig kaninkreket opp! Jeg så ham først mellom hyllene i sidesynet og holdt på å rope ut “DER ER´N!”, men så kom jeg på at jeg er en voksen mann på godt over 30 år og slikt engasjement for et kosedyr ville nok helt sikkert tatt seg ganske dårlig ut.

Så jeg betalte for varene og forlot kasseområdet stille og rolig. Når ingen fulgte med smatt jeg inn i butikken igjen og la ut på kaninjakt. Jeg snuste rundt som en blodhund, lette blant frukt, grønt og joikakaker. Men nei, han hadde unnsluppet igjen.

Forsmådd og skuffet tok jeg en selfie på vei ut, for ikke pokkern om jeg lar meg knekke av en lyssky kaninkladd. Så satser jeg på at dommerpanelet i konkurransen har de sløve briller på og ikke ser forskjell på kylling og kanin.

Aaa yeeeah, selfie med påskekaninen!! 😀 (hysj på deg, flisespikker)

Bli med i påskekonkurransen om dagligvarer for 10 000 kroner!

Alt du trenger å gjøre er følgende:

1. Sving innom din nærmeste ICA-butikk
2. Ta en selfie sammen med påskeharen
3. OBS: Påskeharen er kun på besøk kl. 16-18 hver dag
4. Legg ut bildet på Instagram med hashtag #icanorge

Hver dag trekkes det ut en ny vinner av matvarer til 10 000 kroner. Konkurransen pågår helt frem til 16. april.

Vinnerne utropes på ICAs facebookside. Her kan du også ta en titt på dine konkurrenters bidrag.

Lykke til, happy hunting og goood påske!

Les også:
– Vinn matvarer for 10 000 kroner!

Kjære prest, hva er du redd for?

Frykter du at homofili er en luftbåren smitte som sprer seg hvis du bringer det inn i kirken? Vel, da kan jeg glede deg med at alt tyder på at man blir født med det, så hvis du ikke allerede har det, så skal det nok gå deg bra.

Frykter du en kjærlighet du ikke forstår? Har du glemt hva som står i Rom 8:35? “Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?” Enten glemte de som skrev bibelen å føre på “herrens egne sendebud” på lista eller så har du virkelig tatt deg vann over hodet. Slik jeg leser teksten, så er det å leve i bevisst synd det eneste som kan skille mennesket fra Kristi kjærlighet. Så, da er det altså der slaget står. Homofili er et bevisst valg om å leve i synd og derfor gjør ikke homofile, lesbiske og transpersoner seg fortjent til Kristi kjærlighet?

Er det det som er problemet, at homofili er en synd? Vel, kjære prest hva skjer egentlig i 1 Mos 1,26? “Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!”. Med tanke på at Gud skapte alt på jorden og mennesker i sitt bilde, må vi altså holde døren åpen for at Gud muligens er tidenes skaphomo. Snakk om toppen av ironi! Da tenker jeg du angrer for at du stemte mot ekteskap mellom homofile, lesbiske og transpersoner. Tenk hvis du kommer til himmelen og det første du ser er Gud og St. Peter som står lent mot perleporten og råkliner. Tipper det blir dårlig stemning når du må forklare at du har ønsket alle Guds homofile etterfølgere til helvete for å leve i synd. Da vet jeg hvem som må pakke ned altervinen og se frem mot en kjip evighet i varmere strøk. Og da snakker jeg ikke om Gran Canaria.

Frykter du at homofile skal ta over kirken og gjøre den om til en eneste stor homsebar med regnbueflagg i taket og Eurovision-fester hver helg? Ingen fare kjære prest, jeg tror de bare ønsker å bli akseptert for den de er og å få elske den de elsker. Er det så mye forlangt det da? I en tid der kirken taper terreng og sekulariseringen stadig vinner frem, burde ikke du være langt mer opptatt av å gjøre døren høy og porten vid, fremfor å stenge Guds etterfølgere ute i kulden? Ja vel, så kanskje du får et lite regnbueflagg på prekestolen, men er det så ille da? Du går jo i kjole og pynter deg i festlige farger hele året uansett. Hvorfor ikke skrive om Fairytale for orgel eller gjøre Nocturne til en salme? Du ville badet i kollektpenger som aldri før. Men det ville vært homopenger da, så du måtte vasket dem skikkelig så du ikke ble smittet.

Den homofile mannen prøver å stjele kollekten!

Frykter du Guds vrede? Jeg trodde Gud var langt mer opptatt av kjærlighet enn hat? Og er det ikke bedre å tilpasse seg moderne tider og sørge for at menigheten vokser, fremfor å lukke døren for de som kommer bankende? Hadde jeg vært Gud ville jeg i hvert fall blitt rimelig forbannet om jeg stakk hodet innom kirken en dag bare for å finne en sal full av tomme benker og en haug med forsmådde homofile som sto ute i snøen og hutret.

Frykter du at ekteskapet vannes ut? Jeg vet at du liker å si at “ekteskapet skal være mellom mann og kvinne, slik det står skrevet i bibelen”, men bare fordi det står i bibelen så betyr ikke det at du ikke har et valg. Du bestemmer selv hvordan du tolker bibelen, du tar selv dine egne valg her i livet. Du må ikke følge bibelen ordrett, du kan også følge hjertet. Hvis du absolutt skal følge bibelen ordrett så må du også begynne å tro på snakkende slanger, så da er det vel bedre å la tvilen komme tiltalte til gode og tillate visse unntak.

Så, kjære prest: Jeg mener at tiden for forandring har kommet. Dere må utvikle dere eller risikere å råtne på rot. Hvis dere ikke åpner øynene for nye tider, kommer dere til å brenne inne med en stabel uleste bibler. Det er så absolutt ikke en trussel, det er et metaforisk bilde på en akterutseilt institusjon som ligger på latsiden.

Et homofilt kirkebryllup anno 2014

Selv om dere har tidenes beste salgsargument om et evig liv i himmelen kontra en evighet i helvete, la meg minne dere på at ingenting er hugget i stein. Du har kanskje greit med klingende mynt i kollekten inntil videre, men jeg mener tiden for å dra i nødbremsen er nå. Hvis ikke vil du en dag våkne opp til en kirke full av tomme benker. I valget mellom kjærlighet og fremmedgjøring, gå for kjærlighet. Det ville Jesus gjort.

Jeg sier ikke dette som en ateist, jeg sier det som en far. Jeg ønsker ikke å oppdra mitt barn i troen om at kirken er et sted for kjærlighet og nærhet til en Gud som elsker alle barna, hvis det er betingelser involvert. Ikke betingelser satt av Gud, men av mennesker som deg. Hvis det er slik at himmelen er full av dømmende prester og helvete er for alle oss andre, så får dere kose dere med altervin og snitter der oppe. Selv drar jeg gladelig til helvete for å feste med homofile og drikke skikkelig vin.

Hva er du redd for?

Så kjære prest, hvor enn du er, hvem enn du er: Dra til helvete. Og når du kommer dit, spør etter meg, så tar vi en alvorsprat. Du vet du nærmer deg når du hører lyden av Bobbysocks og kjenner lukten av baconsnacks.

P.S. Innlegget er myntet på biskoper, prester og lekfolk som deltok på Kirkemøtet og stemte MOT forslaget om å vie homofile, lesbiske og transpersoner. Det er i like stor grad skrevet for den gjengse kirkegjenger og mannen i gata. Det er en oppfordring til ettertanke, det er en bønn om endring. Presten i innlegget er ment som en personifisering av et problem. Det er et angrep på en holdning, ikke en stemmeseddel.

/ lik hvis mener at det er tid for forandring

Les også:
– Trenger din barnehage et pappahjerte?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ inneholder reklame

Knips en selfie og stikk av med matvarer for 10 000 kroner!

Ti tusen flis er utrolig mye penger, spesielt når det er øremerket matvarer. Men hvor mye er det egentlig? For en vanlig husholdning tilsvarer det mat i to-tre måneder, mens for en fattig student burde det rekke til å dekke hele studietiden.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Se for deg en bærepose full av frisk frukt, ferskt brød, nypresset juice og utsøkt pålegg. En slik bærepose koster deg gjerne rundt 500 kroner. For 10 000 kroner får du 20 slike. Tenk så deilig å kunne fylle flere handlekurver fulle av snask og slippe å betale for det. Vel, nå har du muligheten!

Påskekonkurranse – vinn matvarer for 10 000 kroner!

Sjekk ut denne artige videosnutten 🙂

Alt du trenger å gjøre er følgende:

1. Sving innom din nærmeste ICA-butikk
2. Ta en selfie sammen med påskeharen
3. OBS: Påskeharen er kun på besøk kl. 16-18 hver dag
4. Legg ut bildet på Instagram med hashtag #icanorge

Dett var dett, lett som en plett!

Hver dag i hele påsken kåres dagens beste selfie og vinneren får med seg matvarer for 10 000 kroner.

Vet du ikke hva en selfie er…?

Dette er en selfie…

Konkurransen pågår helt til 16. april

Vinnerne utropes på facebooksiden: ICA på Facebook

Mer info finner om konkurransen finner du også her: Påsken hos ICA

Så, hva venter du på? Hiv deg i bilen og kjør straka vägen til ICA. Tenk så flott å kunne overraske familie eller venner med nok påskemarsipan til å mette 8 fullvoksne sirkuselefanter. Da er det påske da!

Lykke til!

Les også:
– 10 smarte sparetips for småbarnsforeldre