Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?
– Lukas, vil du sitte her oppe hos meg? sier Monica med største selvfølgelighet. Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.
Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.
– Hei hei, roper jeg, men responsen er heller dårlig. Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.
I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.
Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.
Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt. Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.
Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?
Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger. Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!
Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør. Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.
I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også. Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.
På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin. “Sterkere enn Eirik også?” prøver jeg meg. Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.
/ lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake
Les også:
– Mer enn bare pappa
– Min historie
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Sååå herlig! de elsker deg sikkert 😉
Så bra! Tenker alle har godt av å kunne bytte arb.plass m andre for å få litt annet innblikk enn d man leser 😊
…og da jeg leste de siste linjene kom tårene hos meg også… Den følelsen kjenner jeg godt! Og det virker som du har hatt en utrolig fin dag!
Men jeg er jo nysgjerrig på om du lærte noe? Om dette med “tanter” osv? Men jeg foregriper kanskje begivenhetenes gang nå – og bare må vente på neste blogginnlegg? 😀
/high five for nye utfordringer, og erfaringer!
😁😁😁😁😁😋👍👍👍👍
Neimen herregud, drit nå i det her med “tanter”. Det er et UTTRYKK. Ikke en høyst seriøst og alvorlig mening om at alle som man kaller “barnehagetanter” er stereotypen på “tantete”. Det er flisespikkeri! Det er et uttrykk som henger igjen fra noen tiår siden – og ord er ikke mer skadelig enn den meningen vi tillegger dem.
Hvis folk slutter å TILLEGGE ordet “barnehagetante” en negativ betydning, så slutter det å BETY noe negativt. Logisk! Jeg elsker å høre min søsters barn kalle meg “tante” – og jeg føler meg ikke særlig “tantete”.
Gøy å lese, eneste jeg reagerte på er at du prøvde å få oppmerksomhet da dere kom inn – som du sa midt i en eventyrstund. Tips, lur deg stille inn uten å bryte opp roen i en slik setting, det kan være ganske utfordrende bare å få barna til å samles slik – uten at voksne tar vekk fokus.. men ikke lett å vite klem førskolelærer (dansemamma)
Det gjer nåke spesielt me mej når et barn kjem til dej , å vil leike , lage mat , synge+++det er rett hærlige å jobbe med små barn..4 tima i bhg va igrunnen lite, vi he det so kjekt heile dagane når vi kan vere ilag me dissa små hærlige barna heile dagane..ei drit bleie eller 15 blir ei vane å en tenke igrunnen ikkje so masse på sjølve driten, mn heller på det barna kan lære av nye ord på den lisje tida dei ligg på stellebordet, det smelta mitt barnehagetante hjerte❤
Fantastisk!
Ikke bare ser det ut til at du har hatt en bra dag, du skriver jammen bra om den også. Syns det står stor respekt av at du har tatt denne utfordringen, er nok mange som verken tørr eller vil det, selv om mange var raske med å slenge med leppa til deg angående denne særdeles seriøse “tantediskusjonen”. Tror alle hadde lært en ting eller to etter noen timer i barnehage, men du kan faktisk slå i bordet med at du har gjort det. Jeg sier to tomler opp!:D
Har du ikke skreve under på taushetsplikt og vet du ikke at det ikke er lov å legge ut bilder av andre sine barn fra en barnehage?
Ingvill: Om du leser bloggen, så ser du han har skrevet dette: “Etter bare fire timer i barnehagen hadde jeg fått meg en skokk med nye bestevenner. Bildene fra den store dagen må sorteres og godkjennes av bhg, så innlegg kommer først i morgen, men allerede nå kan jeg si: For en dag!”
Det sier sitt, uten å så tvil om Peter og hans intensjoner (som jeg for øvrig ser du prøver å betvile..??)
Like godt skrevet som altid! 🙂
Ingvill: Heisann. Ingen fare, pust med magen, fattern har kontroll. Barnehagen har kontaktet samtlige foreldre og gjort alt etter boka for å godkjenne mitt besøk. Alle foreldrene fikk anledning til å si at de ikke ville ha bildet av sitt barn på trykk. Av de 170 bildene jeg tok ble 12 nennsomt plukket ut og sendt til barnehagen for godkjennelse. Disse bildene ble så klarert av både foreldre og ansatte i barnehagen 🙂 Teksten tar jeg selv ansvar for og mener at taushetsplikten her på ingen måte er brutt. Hvis du er uenig, får du klage inn teksten for PFU 😛
Stine: Takk for det, Stine. Hyggelig på grensa til rørende å bli forsvart 🙂
En stooooor HIGH FIVE til deg 😀
Tina: Merci beaucoup, mademoiselle!
Takk, takk og takk… jeg har nå sittet og grudd meg til helga etter å måtte ha innsett at Ringerike Kommune har gullrør i vann- og kloakksystemet sitt…dette pga en regning -avregning 2013 og forskudd 2014- som har gjort lommeboka slunken og særs lite velvillig til å dra innom polet på vei hjem fra jobb… men du har løst saken..
I lunchen løp jeg litt rundt utenfor kontoret og samlet konglepenger… jeg vet jo ikke men jeg anslår at 27 konglepenger må være mer enn nok til å betale for en 3 liter med fredagskos.
God helg 🙂
Herlig innlegg!
Ah, dette liker jeg å lese! 🙂 Herlig!!
så herlig,her hadde du det eller fikk det som plommen i egget ja ser jeg 🙂
Geriatriks: Hahaha, jepp det høres helt rektig ut 🙂 Konglepenger burde være gangbar valuta på lik linje med euro, dollars og bitcoin 🙂
Peter: Hghfive back at you! =)
Rett skal være rett, jeg har nemlig lært at det går an å sjekke og Google og lese og, og, og – før man sier noe/gjør seg opp en mening.
Derimot regner jeg med du klarte å forsvare deg selv, selv om det ikke er nødvendig å forsvare seg selv (da alt er på det rene) – men så får man jo lyst til å slå av et godt ord for beste pappabloggeren også da!!
Fulgt deg lenge, og det er ingen jeg liker mer enn deg.
Rett og slett, ditt herlige syn på familien din, ditt ærlige syn på den du var før og den du er nå.
Og ikke minst at jeg ELSKER å se at du viser så mange gode følelser. En ting er mot barnet ditt – en annen ting er mot mammahjertet =)
Jeg har ett mislykket forhold bak meg, hvor jeg følte eksen var sammen med meg KUN for å få barn. Ikke fordi han elsket meg. Og at han bare satte barnet først og meg laaangt ned på rangstigen.
(Forholdet var nok preget av langt verre ting også, enn bare det – men det var vondt å føle at man ikke var elsket og bare en… “Fødemaskin” for en egoistisk mann som satte seg selv og sitt biologiske opphav først..)
Jeg blir glad og varm av å se at du skriver om mammahjertet på den måten. Og det er nok ikke sikkert hun har tenkt over det, noensinne!! Men for meg som har levd i et slikt forhold.. Ja, da tenker man over det.
Du er den beste pappabloggeren, og det skal du ta med deg!
Like morsomt, flott og fint å lese HVER gang =)
Jeg har savnet å jobbe i barnehage siden jeg sluttet pga studier for snart to år siden, og får tårer i øynene av å lese om din opplevelse fordi jeg savner det sånn! Det er akkurat slik det er!
For en nydelig blogg du har med mange fine bilder og tekster. Godt å se det finnes gode pappaer her i verden. <3
Mvh. Cathrine
Cathrine: Halloisen! Tusen takk for det 🙂 Skal vel ikke skryte på meg tittelen verdens beste pappa, men jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan 🙂
/High five!
Stine: Wow, hva sier man til dette? Tusen tusen hjertelig takk 🙂 🙂 Ja, mammahjerte skulle bare visst hvor heldig hun er 😛
Men ja, vi har vel alle vært i forhold som har fungert +/- og ingenting er kjipere enn når man føler man spiller andrefiolin i sitt eget liv, så good call av deg å komme deg ut av det.
Veldig hyggelig å høre at det blir satt pris på med både følelser og ærlighet på begge sider av skalaen, for jeg kan jo ikke strø sukker på alt heller, det vil jo ikke vært direkte ærlig. Livet er for det aller meste hverdager, som jeg pleier å si 😉
Det er forresten veldig forfriskende å høre at det finnes folk som googler ting før de buser ut med noe. Alltid lurt å være litt på det rene med hva man kommenterer før man raljerer i vei. Tommel opp for det 🙂
Men nå skal far i huset slurpe i seg herrrlig sitronvann og skrive videre på et superhemmelig prosjekt, så da får vi preikes senere. Fortsett å kommentere når du får ånden over deg, ingenting er hyggeligere enn det 🙂
High five,
Pete
Så trivelig å lese. Selv elsker jeg barn mellom 1-10 år (har ikke noe imot de yngre eller eldre heller da, men syns jeg kan kommunisere best med de fra de begynner å prate til før de når fjortis-fasen) og det å se søskenbarn og unger til venner utvikle seg i rekordfart er kjempekult! Jeg har alltid elsket barn og syns det var morsommere å leke sisten og leke i sandkassen og lære bort ting til førsteklassingene enn å henge med snobbene da jeg gikk i 5-6 klasse.
Ta f.eks mitt nyeste søskenbarn. Jeg var der for første gang når han var nesten et år, skjønte at han var beskjeden og trakk meg litt unna, lot han komme til meg istedet for at jeg kastet meg over han. Etter 10 minutter kom han bort til meg, og etterhvert var vi igang med “Tusen takk, værsågod”.
Tanta mi sa hun var overrasket, for han brukte å være mye mer skeptisk til fremmede. Etter hvert var det jeg som var kjent og alle andre som kom i ettårsdag som var skumle. Det føles godt å bli akseptert så fort.
Det er kjempegøy å følge med på utviklingen! Når jeg var der sist klarte han å gå langs bord- og benkekanter og to-tre skritt fritt bort til mamma/pappa som tok imot. To uker senere kommer jeg igjen og da er det like før han løper.
Har også en venn som har en datter født noen mnd for tidlig. Er litt artig å se forskjellen i utvikling i forhold til alder, og alt det finurlige små barn gjør, som å humpe til rytmen i musikken. Sist jeg var der klarte hun såvidt å gå langs bordkanten. Jeg skal besøke dem igjen nå i helgen, og gleder med til å møte lillejenta igjen og se hvor langt hun har kommet siden påska. 🙂
I niende klasse var jeg utplassert i en barnehage like i nærheten, var der kun i 5 dager , men ble alikevell så glad og knytta til de barna som var der. Det er så rart hva småbarn gjør med deg :’)
Takker for innlegg som dette!!! Håper at mange gutter/menn leser, og tenker at de har lyst å jobbe i barnehage 🙂
Vi jenter/damer trenger at det er noen av dere, ikke bare for barna sin skyld, men også for arbeidsmiljøet.. Det blir så mye mer liv og røre i gangene. Du burde vurdere å få deg fast jobb i barnehage, syntes du fikk med deg det beste av hverdagen sammen med herlige barn 🙂
Og ja, det at barna drar videre i livet på skole er faktisk det værste med å jobbe i barnehage. Det beste er å treffe de igjen, og at de faktisk husker meg 😛
Toppen: Takker for det 🙂 Kunne vurdert et karriereskifte til barnehage, hadde det ikke vært for utdannelsen. Merker at jeg ikke er så veldig klar for å gå tilbake til skolebenken, men en vakker dag, hvem vet 😉