Det går opp og ned her i livet

Da jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen, lovet jeg meg selv å dele både de fine tingene og de ikke fullt så fine. For det går opp og ned her i livet, og det ville vært feil av meg å bare snakke om livet som en dans på roser. For det er det ikke.

Dette er ikke for å syte eller sanke sympati, men jeg tenker at alle sliter med noe og det kan være fint å få en dose ekte virkelighet i en digital verden der folk flest stort sett bare deler sine suksesser. Så her skal du få mitt kanskje største fall. For denne høsten har vært tøff.

La det være sagt: Jeg har de beste forutsetninger for et fantastisk liv. Jeg har et lykkelig ekteskap, to fantastiske barn, god utdannelse, mitt eget hus, en stor familie, mange gode venner, god helse og sånn sett alle essene i kortstokken. Sett fra månen kan man si jeg lever et priveligert liv her i verdens beste land.

Men.

Siden jeg la ned bloggpennen for over 3 år siden har jeg vært ut og inn av et lite knippe jobber. Noen har vært fantastiske, andre har tatt noe fra meg. For å være ærlig så har jeg gått på et par jobbsmeller siden sist, og tidligere i høst traff jeg faktisk veggen. Sånn skikkelig. Type ligge i senga og gjemme seg under dyna i dagesvis, for så å vase rundt i skogen uten mål og mening. Møte opp på barnas treninger med et påklistret smil, bare for å dra hjem og skru av lyset. Servere middag med et smil og være 100% for barna, men gråte litt når ingen ser det. Mørkt. Og det er veldig utypisk meg, som hele livet har vært en utømmelig bøtte med smil og god stemning.

Jeg har alltid vært han fyren som bare smiler og ler og synes at livet er en fantastisk ting, men plutselig traff livet meg som en murstein i panna og jeg ble liggende nede. Utbrent, nedbrutt, kall det hva du vil. Det var som om flammen sluknet og alt ble bare kaldt. Så ble jeg sykemeldt og ga opp alt. Stengte Christina ute og bygde meg et bittelite fort der jeg kunne gjemme meg for verden. Smilte til naboer og hyggelig på butikken, men bak masken var bare et skall av en mann.

Jeg innså ikke hvor ille det var før jeg snakket med mamma på telefonen en dag. Jeg snakket nemlig veldig mye med mamma og pappa i den perioden, og så plutselig en dag kom jeg med en idé om noe jeg ønsket å gjøre og mamma svarte: “Se der Peter, nå hadde du en positiv tanke. Det er veldig bra!”. Da skjønte jeg at det var ille. Jeg trodde jo bare jeg var litt nede for telling, men når dine nærmeste begynner å snakke til deg som en lidende pasient, da kjenner man det.

Den eneste som godt ut av hele situasjonen, var hagen. Hagearbeid ble nemlig min foretrukne terapiform, og buskevekstene på tomta fikk så mye kos og klipp at det begynte å ligne på et kjærlighetsforhold. Så i høst tilbrakte jeg mye tid med grønn hageterapi og den hysterisk morsomme podcasten “My dad wrote a porno” på øret. Også snakket jeg mye med mamma og pappa på telefonen. Etter hvert også Christina, venner og svigerforeldre. Det ble min vei ut av mørket.

Hele denne perioden vurderte jeg å begynne å blogge igjen. Skrive litt for å vekke kreativiteten til live igjen, for er det én ting jeg elsker her i livet så er det å skrive. Men jeg turte ikke. Så for meg et mannskor av hatske stemmer som rakket ned på blogging, som mente jeg var passé, som var lei av blogging, influencere og all den driten der. Så jeg prøvde å skrive bok. En fantastisk bokidé jeg har båret på i snart 10 år. En slags parodisk krim der brunsnegler er erkefienden, og helten er en patetisk skikkelse som hater jobben og elsker kaffe. Men det gikk bare ikke. Fikk ned litt på papiret på gode dager, men selvforakten lukket ned PC-en gang på gang. Det er sikkert ikke bra nok. Plottet er for tynt, morsomhetene er for blasse, kommaene er malplassert, dialogen banal, karakterene for svake og språket medioker.

Pappa sier ofte at når overskuddet forsvinner, så er kreativiteten det første som ryker. Kreativiteten er fløten som flyter på toppen. Han hadde rett, og for et kreativt surrehue som meg er det helt krise. For kreativitet og skriveglede er alt jeg har.

Så jeg kan nesten ikke uttrykke med ord den gleden jeg kjente da jeg postet mitt første blogginnlegg på tampen av november, og ble møtt med en overflod av kjærlighet. Hundrevis av kommentarer som ønsket meg varmt velkommen. Navn jeg kjente igjen fra mange år tilbake og venner som heiet meg på.

Plutselig var jeg liksom tilbake. Jeg leser for tiden en bok av Jordan Peterson der han snakker om at en mannlig hummer som tidligere har vært konge på haugen, men som taper en slåsskamp og blir derangert til en skadet taper, vil gjennomgå en mentall prosess der hjernen omstiller seg totalt. Det er som om den gamle hjernen oppløses og en helt ny hjerne oppstår tilpasset hummerens nye status. For etter et forsmedelig tap vil hummeren endre seg totalt og akseptere sin nye status som en lavtstående taper. Den blir feigere, trekker seg unna og underkaster seg hummer som står høyere på rangstigen. Akkurat sånn føltes det.

Jeg følte meg uverdig og totalt nyttesløs. Hvem vil vel noensinne ansette meg eller lese det jeg skriver, når jeg er slik en talentløs døgenikt av en gjøk? Venner og familie vil selvfølgelig gjøre alt de kan for å overbevise deg om at du tar feil, men ingen snakker høyere enn en skadet hjerne som visker løgner i øret ditt. For når det føles som at hele taket har rast ned i hodet på deg, er det vanskelig å se lyset.

Dette innlegget ble plutselig veldig meg, meg, meg, men det handler også om deg. For det er lov å ha det kjipt. Det er lov å være nede. Livet er ikke bare opp opp opp. Det er livsfarlig å miste troen på seg selv, men det er skummelt fort gjort.

Det finnes mange forslitte floskler, slik som “Grip dagen” og “Ballen er rund”. En av de jeg derimot alltid har lent meg til, men aldri virkelig har forstått før nå er: Du er din verste kritiker. Alle de stemmene som sa at jeg ikke var god nok, alle de jævlene som holdt meg nede, som fikk meg til å gå på veggen og som holdt meg nede så lenge, de var bare i mitt eget hode.

Så hjelper det selvfølgelig heller ikke når man møter noen som på sett og vis er en manifestasjon av de slemmeste stemmene man har i hodet, for da får man plutselig en bekreftelse på at stemmene hadde rett likevel. Og da faller man fort. Men vit at det er deg selv som bringer deg ned. Hvis man gir andre makten til å bringe deg ned på kne, så har man allerede tapt. Da er du en hummer på vei til å bli en trist skygge av deg selv.

Og da kan det bli stygt, for plutselig begynner man å stole mer på andre enn man stoler på seg selv. Og man tror jo gjerne det beste om andre, men ikke alle har de beste intensjoner på agendaen. Noen klapper deg på skulderen, andre bruker skuldrene dine for å klatre høyere selv. Noen står over deg for å dra deg opp, mens andre bare liker å se deg ligge nede.

I blant kan det være vanskelig å se forskjell på en livslinje og en slange, men innerst inne vet du alltid hvem du kan stole på. Stol på magefølelsen og stol på deg selv. Så mener jeg ikke at man skal gå blindt gjennom livet med skylappene på, men vit at din beste venn og din verste fiende sitter først og fremst i ditt eget hode. Eller for å si det sånn: Det var først i høst jeg virkelig forsto teksten i “Styggen på ryggen” av OnklP & De fjerne slektningene.

Takke telefon, rører ikke post.

Jeg har alltid likt den sangen, men det var først i høst at jeg brøt sammen i tårer da jeg faktisk forstod den. For det var en periode jeg blokkerte ut alle. Christina, venner og familie. Jeg stoler ikke på noen, jeg stoler ikke på meg selv. Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste.

Men hvis styggen på ryggen er den du prater med mest, fortell det til noen. Spesielt om du er mann. Vi menn er så ufattelig dårlige på å snakke om følelser og tar heller kampen på innsiden. Men den som slåss alene mot styggen, vil alltid tape. For styggen kan lett dra deg ned, du vet bare ikke at styggen er deg selv. Vit det. Styggen er deg selv.

Gjennom flere måneder med mye mental jobbing har jeg heldigvis klart å reise kjerringa. Jeg vet nå min verdi og min plass i verden. Men faen, det var tøft en stund der.

Kreativiteten er tilbake og gleden over alt som livet har å tilby. Det hørtes veldig dystert ut. Jeg var aldri suicidal altså, jeg følte meg bare 100% ubrukelig. Men jeg holdt det sammen for barna. Klistret på et smil og tok regningen når de var borte. Og nå som et nytt år har velsignet oss med sitt nærvær, ser jeg mot en ny vår med iver og glede. En større og sterkere hummer er i ferd med å utvikle seg i hjernen. Jeg vet hva jeg ønsker å gjøre i livet og jeg vet bedre enn noen gang hva jeg virkelig ikke ønsker. I løpet av en mørk høst har jeg lært meg selv å kjenne bedre enn på tusen varme somre, og jeg vet at denne erfaringen vil styrke meg for resten av livet.

Så nå er det opp, men det var ned en ganske god stund. Og sånn er det her i livet. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. Det er helt normalt og bare sånn livet er. Alt man kan gjøre er å lære av det, og sørge for å gjøre alt man kan for å ikke havne i kjelleren igjen. Og hvis man gjør det, vit at det alltid finnes en vei ut. Solen er der oppe et sted, du ser den kanskje bare ikke bak alt uværet. Men den er der. Solen skinner alltid for deg, du må bare finne den.

 

// Solen er alltid der oppe et sted ❤️

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Er det vanlig å snakke om ekser?

Her kommer et spørsmål jeg har lurt på så utrolig lenge: Er det vanlig å snakke om ekskjærester i et parforhold?

Vi gjør nemlig det, og jeg har fått tilbakemeldinger fra flere venner om at det er kjemperart. Og det synes jeg er rart! For er ikke eks-kjærester bare historiske referanser som alt annet? Man reagerer jo ikke på om man inkluderer gamle venner, besteforeldre eller familiehunden man hadde da man vokste opp, så hvorfor er ekser noe annerledes?

Ja da, jo da, jeg er jo ikke totalt blåøyd. Jeg innser at det er en viss forskjell på noen man har bodd sammen og ligget med i en årrekke, men hvis forholdet er et ferdigskrevet kapittel og man har et helt nøkternt forhold til personen, hva er da problemet?

Og bare for å sette det i kontekst. Vi snakker da om samtaler av typen:

  • Venn: Jeg vurderer å ta med familien til Korfu i sommer.
  • Peter: Korfu? Ja, der er det kjempefint! Jeg var der i 2005 med eksen faktisk.

eller

  • Peter: Oj dæven, Guns n´ Roses kommer til Oslo til sommeren.
  • Christina: Haha, eksen min var jo verdens største fan av dem, så de har jeg nesten hørt meg lei på.

Hva er egentlig problemet med det? Hadde det vært mer naturlig å late som man ikke hadde vært sammen med noen noensinne?

Korfu, sier du? Aldri vært der. Eller.. jo, jeg var der med… en.. vennegjeng en gang.

Det er jo mye mer suspekt! Og hvorfor skal man fly rundt og lyve om fortiden sin? Da Christina og jeg ble sammen gikk jeg faktisk for det stikk motsatte.

Jeg merket fort at dette kunne bli seriøst, så en uke eller to ut i forholdet tok jeg sats og fortalte henne alle mine hemmeligheter og riper i lakken. Jeg tenkte at hvis vi skal være sammen resten av livet trenger jeg å vite at hun kan elske meg akkurat sånn jeg er.

Dessuten orker jeg ikke å fly rundt og være redd for å bli avslørt på noe gammelt rusk en gang i fremtiden. Og hva da? Tenk om man forteller noe 5 år ut i et forhold som den andre ikke kan leve med. Da er det bedre å bare dra av det plasteret med det samme.

Litt det samme er det med ekser. Få høre alt, så får vi se hva vi har å jobbe med. Så trenger man jo ikke fortelle i detalj om hver eneste man har vært bortpå, men en sånn cirka oversikt gir jo bare et bedre bildet på personen du har foran deg. Dessuten kan det også gi fremtidige svar på hvorfor noen reagerer som de gjør. Kanskje de ikke liker å fly fordi eksen hadde flyskrekk og det skapte vanskelige situasjoner, kanskje er de ekstremt ryddige fordi de bodde med en person med OCD i 10 år. Slike ting er fint å vite! Å skulle late som at eksene ikke finnes synes jeg er både et hån mot vedkommende, så også sin egen historie. Og veldig unaturlig!

Tenk en helt vanlig filmkveld da. Det kan jo være fint å si at man ikke orker å se Titanic fordi eksen var besatt av den og fikk deg til å se den 100 ganger. Alternativt må man jo late som at man aldri har sett den, da?

Da holder jeg heller en knapp på en åpen og ærlig dialog hele veien. Så er det ikke som at vi snakker dritt om eksene våre, men at man heller snakker om ekser slik man omtaler tidligere arbeidsgivere. For iblant kan det hjelpe å forstå partneres tanker eller væremåte på bakgrunn av deres historie. Og har man vært sammen med noen i mange år, så vil det naturlig nok sette sine spor.

Dessuten er det mange gode historier man går glipp av hvis man skal late som at eksen aldri fantes. Christina har for eksempel fortalt meg at en av hennes ekser hadde en greie den gang det var bomstasjoner, at han betalte dobbelt sum til personen i luka, slik at de som kom bak ham kunne kjøre gratis gjennom. Han kalte det “Bompengefantomet” og det var hans lille greie for å gjøre dagen litt bedre for et helt fremmed menneske. For en fin fyr!

Så, jeg vet ikke jeg, er det rart? For meg virker det som den mest naturlige ting i verden, men jeg både forstår og respekterer at folk er forskjellig. Noen har selvfølgelig også opplevd ting med eksen de ikke ønsker å rippe opp i, men hvis det forholdet er et sluttskrevet kapittel og begge har gått videre, ser jeg virkelig ikke problemet.

// Er det rart å snakke om ekser?
* Følg Pappahjerte på Facebook *

Anmeldelse: Melodi Grand Prix 2024 – delfinale 1

La meg bare gjøre én ting klart: Jeg ELSKER Melodi Grand Prix. Det kom nok inn med morsmelka, for jeg husker godt at vi satt oppe og så på Grand prix da jeg var yngre. All spenningen med stemmingen, kanskje var det også fordi det tok evigheter og man fikk lov til å bli oppe sent.

Husker også året jeg la meg tidlig, men ble vekket for å få med meg at Secret Garden vant hele Eurovision. Året var 1995. Det er 29 år siden!! Man har blitt såpass gammel ja.. Så i kveld er det frem med rullator og rullekake for å feste løs til den første norske delfinalen i Melodi Grand Prix 2024!

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

I den anledning har jeg derfor rullet terning for kveldens seks bidrag. Jeg ruller to terninger for hver låt: En svart terning for hvor godt jeg personlig liker låta og en rød terning for hvor godt jeg tror den kan gjøre det i Eurovision.  Å vinne MGP er én ting, men målet må jo være å sende den beste mulige låta for det internasjonale markedet til Malmö.

Jeg har for øvrig ikke tatt hensyn til liveopptreden og sceneshow. Som vi så i fjor så hadde jo det stor innvirkning på vinnerlåta til Alessandra, men her bedømmer jeg altså rett på låtmaterialet alene.

Men nok preik – nu kör vi! 🥳

 

Margaret Berger – Oblivion

Og DER var festen i gang! Første låt ruller ut med en deilig beat som kiler godt i magen. Jeg vet ikke hva det er med Margaret Berger, men det føles som at alt hun lager har en underliggende mystikk og sexyness som pirrer nysgjerrigheten.

Hun er jo en råsterk vokalist og har med seg et ekte kvalitetsprodukt av en låt med masse trøkk. Dette er definitivt en fet sang, men er det Eurovision-materiale? Det blir nok veldig opp til sceneshowet, men denne har absolutt noe storartet over seg.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Myra – Heart on fire

Dette var uventet. Myra er en såpass sterk rapper og låtskriver at jeg kanskje forventet en sang med mer dybde. Dette er happy go lucky fra start til slutt. Det føles mer som en sommerslager enn en MGP-låt. Fin sang å ha på radioen når du sitter i bilen på vei til stranda, men kanskje ikke låta som vil kapre hele Europas hjerter.

Låta er gøy, men mangler dybde og blir nok fort glemt så snart sommerferien er over og man er tilbake på skolebenken igjen.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Ingrid Jasmin – Eya

Åååkei, hva har vi her? Mine damer og herrer, hva har vi her?! Det synges på norsk, jeg hører munnharpe, jeg hører innslag av orientalske rytmer og instrumenter. Trolsk musikk møter østens mysterier, og et midtparti som 100% sikkert er ment for et sexy dansenummer som vil sparke flettene av publikum. Det er spennende, vampete og mystisk.

Her har vi definitivt den MGP-greatnessen som Ingeborg Heldal snakker om, selv om den muligens kan straffes for å kopiere virkemidler fra tidligere Eurovision-slagere. Det er en særegen låt som sitter på første forsøk og etterlater et inntrykk. Jeg vet at vi bare er på låt nummer 3 av totalt 18, men jeg tror jeg allerede har funnet min favoritt!

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Gothminister – We come alive

Rocken lever og leverer! Dette kiler godt i ørene. Jeg liker hvordan låta leverer rock med masse trøkk uten å være påtrengende. Det er noe underkommunisert i låta som jeg liker. Det viser liksom mer kraft å kunne lage en sterk rockelåt uten å måtte ty til å skrike som en stukken gris. Sangen har en eggende drive hele veien gjennom og bærer på noe storslagent.

Jeg hadde likevel håpet at den ga litt mer trøkk utover i låta, for det blir litt repetitivt når de samme linjene synges flere ganger om igjen uten å sparke det opp en oktav. Arvingen kan for øvrig melde at denne har blitt populær på TikTok, og det kan jo være en viktig fjær i hatten.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Fredrik Halland – Stranded

Hvis du liker sukker på syltetøyet er dette sangen for deg. En søt ballade som jeg tenker passer perfekt til en TikTok-video av en fyr som deler ut gratis klemmer på gata. Temaet her er enkelt og greit: Jeg vil være der for deg, jeg vil aldri forlate deg.

Om jeg skulle gjettet på en slags visualisering av sceneshowet, så føler jeg Fredrik står foran på scenen i normcore-bekledning og krøllete permanent, mens to dansere i hvite linplagg danser seg gjennom en kjærlighetsfortelling der den ene prøver å rives og slites mellom turbulente følelser mens den andre redder den fortapte. Perfekt sang for tenåringer med kjærlighetssorg, men for et internasjonalt publikum som leter etter årets beste låt tror jeg denne blir sittende fast i dagboka på nattbordet.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

Mathilde SPZ – Woman show

Og der var siste del av festen i gang gitt! Grand Prix-partajet avsluttes med det som best kan beskrives som en harry mix av europop og russelåt. Her snakker vi et solidarisk samarbeid der begge parter skal få akkurat like mengder oppmerksomhet. Halvparten med den kvinnelige vokalisten er som tatt rett ut av en E-Type-låt på 90-tallet, mens den resterende halvparten er klassisk norsk guttastemning med en gjeng karer som egger opp til fest i Kongeparken.

Her er det lite som lukter Eurovision og muligheter for å slå an internasjonalt. Og når vi i tillegg topper låta med en gitarsolo som lukter harryhandel på grensa og bacon på tilbud, føler jeg at låta får sagt akkurat det den ønsker. Sprett ølen, kjør doble lag foundation – i kveld skal det festes. Den skal ha for at den unektelig er litt fengende. Det rykker litt i festefoten, men ikke nok til å skifte fra joggebukse til dansesko. Denne funker å hoppe til på fest, men ikke stort mer enn det.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

 

// Hvem er din favoritt i kveld? 🤔🥳

Alle foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Svarte terninger: Image by studio4rt on Freepik

Røde terninger: Image by macrovector on Freepik

MOBILEN I TRYNET HELE TIDEN!!

Nå er det nok! Så i går satte jeg ned foten.

I det siste synes jeg nemlig mobilbruken har eksplodert. Ikke bare her i vår ringe bolig, men overalt. Når var sist du så noen sitte og bla i en bok på bussholdeplassen? Eller en gjeng ungdommer som viltert hopper rundt som ungkalver på vårslepp? Nei da, alt jeg ser er apatiske fjes limt til en skjerm. Livløse fjes som stirrer ut i evighet som tanketomme gullfisk i en bolle. Gamle som unge. Selger livsgnisten for bare et lite sveip til. Scroll meg i hjel, takk.

Om det kan kalles giftig avhengighet? Er mobilen borte i 5 minutter blir man jo mer bekymret enn om man ikke har hørt fra sin syke bestemor på et par ukers tid. Det er galskap.

Barn ser ut som rullingsrøykende bingospillere der de sitter og scroller apatisk til høylytte amerikanere som skriker til dem på heltid. Vi voksne skal liksom ikke kjefte lenger, men at overbetalte og underskolerte amerikanske tenåringer brøler til dem dagen lang om at de må kjøpe ansiktsmasker og japansk godteri, det er liksom greit.

Jeg har noen venner som er ekte røykere. Skikkelig avhengige. På det stadiet der de begynner å hoste av frisk luft, fordi lungene liksom blir tatt av sjokket. Og den samme følelsen av avhengighet ser man i dagens mobilbruk.

Har noen glemt mobilen på bussen er det bare å snu kjerra rundt, for ingen skal lide her i dag. Hva skjedde med å bare se ut av vinduet og se for seg rare dyre i skyformasjonene? Hva skjedde i det hele tatt med å se ut av vinduet for å sjekke været? Folk ser heller på en app enn å måtte løfte hodet fra mobilen, for vi er telefonens slaver og den er vår nådeløse herre.

Og det starter tidlig. Dåpsattest-holder i tinn har blitt byttet ut med barnets aller første SIM-kort i sølv, og lovens strengeste straff har blitt et liv i flymodus.

Så også her hjemme. Jeg scroller, kona scroller, barna scroller. Vi løper alle så fort over skjermen med scrollefingeren, at man skulle trodd vi hadde gamle-Erik på nakken.

Men verst er selvfølgelig barna, og som forelder kjenner man en krypende angst for at den eneste måten barna skal få med seg at det ekte livet farer dem forbi er ved å se det på TikTok.

Så rett før leggetid i går satt jeg ned foten. Nå er det farkern meg nok! Ikke mer scrolling! Hører dere hva pappa sier? Legg ned mobilen!

Og sånn hadde det seg at da barna endelig begynte å bli klar for senga, var alle klar over pappas nye regler. Nok scrolling nå. Jeg skulle bare kjapt sjekke noe på telefonen da jeg ut av øyekroken så at eldstearvingen sto i et hjørne av stua med mobilen. Uten å løfte hodet, jeg måtte jo bare kjapt bli ferdig med det jeg drev med, fortalte jeg med brysk stemme hvor landet lå.

“Legg ned den satans mobilen, sa jeg!”, i det jeg tittet opp og så at han sto der med et fult smil og en datamus i hånda.

Det lille svinet hadde lagt en felle for meg, og jeg hoppet rett på ostebiten. Nå sto han der og gliste. Med rette. Nicely played. Men nå: Rett i seng!

Tenkte vi skulle runde av kvelden med å lese litt bok på sengekanten, men å få barn i seng kan jo i blant være som å kaste lasso etter apekatter på syre. Ting. Tar. Tid. Til slutt resignerte jeg ved å legge meg på senga og bare vente. Et klassisk power move der man roper ut at “Nå går tia!” og venter i sjelevrengende stillhet. Far er irritert, barna kjenner på stemningen og rasker på litt ekstra.

Etter noen minutter kom han inn og la seg ned. Fint. Endelig kan vi få lest noen sider og få litt hyggelig kvalitetstid på tampen av en lang dag. Foreldre og barn i skjønn forening, hva kan vel være bedre. Bare atte mens jeg lå der og ventet måtte jeg bare kjapt sjekke en ting på mobilen. Ikke noe viktig, men et mørkt rom er et ganske kjedelig sted tross alt.

Irritasjonsnivået var nede på grønt nivå igjen, klar for å blafre gjennom noen sider av et spennende eventyr trykt på ekte papir. Men hva ser jeg ut av øyekroken? Den fordømte mobilen igjen! Jeg gir ham litt tid for å gjøre seg ferdig, men nei da. Ligger bare ved siden av meg og sveiper. Og sveiper. Jeg skal bare kjapt gjøre meg ferdig og håper jo at han har vett nok til å legge ned mobilen når han vet han flyr farlig nærme sola, men ingenting skjer.

Til slutt får jeg nok, kaster fra meg telefonen og bjeffer:

Hvor mange ganger må jeg si det?! LEGG. NED. DEN…

Og der blir jeg møtt med verdens fuleste glis. Og den forbannede datamusa igjen.

// Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men mobilen i ditt eget øye legger du ikke merke til? 😉📱 #dobbeltmoral

Den nådeløse nyttårsknekken

De siste dagene har jeg vært litt sånn… hva skal man si. Uttafor. Bettutta. Melankolsk og skuffa. Først trodde jeg kanskje at jeg begynte å bli syk, men så slo det meg: Det er jo nyttårsknekken!

nyttårsknekken pappahjerte

Ikke hørt om Nyttårsknekken før? Det er ikke så rart. Det er et ord jeg trodde jeg fant opp på farten, men som viser seg å ha hele 5 reelle treff på google. Og det synes jeg er rart, for nyttårsknekken er jo så reell! Den treffer i hvert fall meg hvert eneste år.

Det nye året har akkurat våknet til live og verden ligger for dine føtter. Et knippe fantastiske nyttårsforsetter står klare for å revolusjonere hverdagen og i teorien burde alt ligge til rette for en fantastisk start på det nye året. Men så blir det liksom ikke sånn. Det blir faktisk det stikk motsatte. Man føler på et ubevisst ubehag, og kropp og hodet spiller liksom ikke på lag. Brått går man fra store tanker om “New year, new me” til å lande på “Same shit, new wrapping”.

Først ble jeg skuffet over meg selv. Men Peter da, nå er jo det nye året! Nytt år, nye muligheter og alt det der. Men så begynte jeg å tenke litt over det. Etter fire uker med førjul, romjul og jul meg i hue og ræva, er det hele plutselig over. En voldsom oppbygning til en euforisk julaften har etterlatt et massivt antiklimaks. Sissel Kyrkjebø er ikke like kul lenger og nei takk til ribbe. Men takket være ukesvis med sjokoladekalender, 7 slags, twist og julemat sitter man igjen med en ikke ubetydelig food baby-kul på magen og et søtsug som ikke ligner grisen. Julekalenderen er i søpla, hele spannet med juleskum har forduftet.

Det i seg selv kan være vanskelig nok, og så har man i tillegg gjort det ekstra vanskelig for seg selv med vidløftige visjoner om at nå skal man bare spise sunt og trene hver eneste dag. Men så plutselig finner man en pose non-stop som ble igjen etter pepperkakepynting og brått blir den inhalert av en fysen støvsuger med godtestopp. Antiklimaks.

Jeg hadde jo i år også et nyttårsforsett om å ikke banne i hele 2024, men det varte jo i hele 3 timer til jeg møtte snøfreseren og fikk parkert det nyttårsforsettet med renter. Det er vel ikke helt umulig at det også sitter mange der ute som enten føler på et voldsomt røyksug eller som allerede har skuffet seg selv ved å smugrøyke bak garasjen og bryte sitt forsett i synd og skam. Ikke har man kommet seg på trening heller. Skyll gjerne på snøen, men løpeskoene står okke som og gråter i skapet. Antiklimaks.

Og så er hverdagen tilbake. Det i seg selv kan jo være topp, men etter noen uker med juleferie kan det være tøft å brått være tilbake igjen. Opp tidlig om morgenen, jobbe lange dager, kjappe seg hjem for å kjøre barn til trening. Lage matpakker, fikse middag og få koll på døgnrytmen igjen. Et hjem med trøtte tryner som gjerne skulle sovet en time til. Antiklimaks.

Og hele tiden sitter man med en innesperret frustrasjon om at man allerede skulle være godt i gang med sitt beste, nye liv. Plutselig går man fra å være høy på jul til å føle at livet er som en kommode: Skuff på skuff.

Den realiseringen kom jeg til i dag. Og det slo meg ikke før jeg sto i kø på butikken, ubarbert, udusjet, kledd i joggebukse og crocs med hullete sokker. Som Kate Winslet så fint sier det i den søtladne julefilmen “The Holiday”: Low point.

Så i dag har jeg tatt grep for å ta knekk på knekken. Tvang meg inn i klesskapet med treningstøy og la ut på joggetur i 10 minus. Aldri løpt så sakte og vurderte å ringe taxi halvveis. Kom hjem, tok skjegget, klipte håret, kastet sokkene og la joggebuksa til vask. Så var det opp på butikken (denne gangen i representable klær) for å kjøpe ingredienser til en frisk og rask middag. Nu jävlar er det på tide å reise kjerringa her!

Så hvis du har det sånn i dag, bare vit at du ikke er alene. Du er ikke et ubrukelig stykke menneske, du er ikke i ferd med å bli syk, det er ikke noe galt med deg og du trenger ikke henge med nebbet: Det er bare Nyttårsknekken. Og den kan være nådeløs. Men når du er klar for det: Ta knekken på knekken! Kom deg opp av søla, vask gulvet, brett sokker, gå deg en tur eller gjør hva enn du vil for å ta kontroll på knekken. For jeg innså i dag at livet liksom må starte på nytt igjen nøyaktig på nyttårsaften, men i år var jeg ikke klar når den var klar. Jeg var klar i dag. Dette er min nyttårsaften.

Så godt nytt år alle sammen! Ta deg en røyk, spis opp twisten eller gjør hva enn du må for å treffe ditt “low point” og så er du klar for å ta knekk på knekken. For husk at du er rå, du er faktisk helt fantastisk akkurat som du er, det er bare jula som må ryddes ut før det nye året kan begynne 😊🙌

// Andre som kjenner på Nyttårsknekken? New year, samme gamle me. Og det er godt nok det 🥳

Les også: “Julekort fra NRK og Årets nyttårsforsett”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Julekort fra NRK og Årets nyttårsforsett

For en fantastisk start på det nye året! Etter en kjempehyggelig nyttårsfest med flere familier fra fotball-laget til guttungen i går, våknet vi i dag med et smil om munnen. Nytt år, nye muligheter. Kaffemaskinen putret muntert mens den produserte flytende gull, og mens jeg nøt den første slurken gikk jeg gjennom bunken med post jeg hentet inn før helgen. Og hva fant jeg der? JULEKORT FRA NRK!!

Altså hallo?! Starte det nye året med en hyggelig hilsen fra tre av de største navnene fra Snøfall-produksjonen – kan et år noensinne starte bedre? I think not! Først en hilsen fra Winter for noen dager siden og nå dette? Jeg var i himmelen. Ringte rett til mamma og pappa for å skryte av sønnen deres, og kjøpte umiddelbart en drøss med aksjer i det nye året. 2024 kommer til å bli et rekordår, så her er det bare å komme seg inn tidlig!

Så kom frokosten i gang og vi snakket med barna om nyttårsforsetter. Jeg var jo med på morgensendingen til TV2 på nyttårsaften for å prate om alle forventningene folk har til nyttårsaften og hvorfor det kan være lurt å skru dem litt ned. Bli heller positivt overrasket hvis det blir en kjempekveld, fremfor å brenne av tusenvis av kroner på fyrverkeri og champagne du ikke har råd til, bare for å ende opp med å spise tørr kalkun og fryse nøttene av deg mens du ser på fyrverkeri som forsvinner inn i tåka.

På samme måte mener jeg det er viktig å sette seg nyttårsforsetter som er ambisiøse, men målbare. Ikke si “I 2024 skal jeg komme meg i bedre form”, for det er jo ikke målbart og vanskelig å jobbe mot. Si heller type “Jeg skal trene minst 2 ganger i uka” eller “Jeg skal spise grønnsaker til hver middag”. Det er bedre å bestige stigen ett steg av gangen enn å prøve å hoppe 3 meter rett opp på taket.

Jeg pleier ikke å ha mange nyttårsforsetter, men jeg liker alltid å ha én stor utfordring som holder meg gående hele året. Som å ikke spise sukker et helt år eller ikke drikke brus. I år hadde jeg derimot et annet mål. Ikke banne i hele 2024.

For jeg banner dessverre en del i dagligtalen, så også når jeg blir irritert. Og det hører ingensteds hen når man har to barn som suger til seg alt de hører som svamper. Så derfor fortalte jeg barna om nyttårsforsettet og vi ble enige om å gjøre det til en konkurranse. Ingen i familien skulle banne, ikke engang på tull, og vinneren blir den som holder lengst. Lite vet de at jeg har et konkurranseinstinkt som ikke ligner grisen. Jeg holder LETT en uke eller to minst! Og da har det blitt rutine og brått kan det faktisk holde i hele år!

Tenkte jeg. Men det var før jeg møtte snøfreseren.

For i løpet av natten har hele Nord-Norge rast ned fra himmelen og begravd oss stakkars søringer i metervis med snø. Takk og lov for at man har snøfreser, tenkte jeg og gikk ut i garasjen. Først begynte jeg faktisk å måke for hånd, for litt trening har aldri tatt livet av noen. Men det er så sinnssyke mengder at sterkere lut måtte til. Og ut rullet jeg det illsinte beistet med motor som en lastebil og dekk som en dumper. Nå skal det bli vei i vellinga! Men jeg dro og dro og dro i snora. Ingenting skjedde. Sjekket bensin, filter, olje og alt, byttet mellom kjør og choke, skilpadde og hare, men fortsatt stille som en grav om natten. Og snøen bare veltet inn. Frustrasjonen økte mens jeg sto der og halte og dro som om jeg satt ved åra på et vikingskip. Til vanlig ville jeg bannet ganske høyt for meg selv på dette tidspunktet, men å nei du, ikke i år. 2024 skal bli mitt år! På dette tidspunktet hadde jeg brukt nok tid at jeg kunne håndmåket meg herfra til Gdansk, så frustrasjonen sto i taket og dessuten begynte jeg å få dårlig tid. Vi var invitert på fisefin nyttårslunsj og nå begynte tiden å true. Og nå som jeg hadde brukt halve formiddagen på den forb… fillerns maskinen, så kunne jeg ikke gi meg. Svett, utslitt, stresset og forbannet kastet jeg meg over den igjen.

Og så, som ved et trylleslag ga den liv fra seg! Ikke mye, men et lite kremt. Det er håp! Vi kommer til å rekke lunsjen, det blir et kjempeår, livet er fantastisk! Overivrig og med nyfunnet livsgnist dro jeg i snora med et kjemperøsk, og med et smell som fra en nyttårsrakett så røyk hele skiten.

Og da kjære leser, rullet jeg maskinen inn i garasjen igjen. Uten å si et ord og i full dannet fattethet. Lukket garasjeporten bak meg og forsikret meg om at barna var utenfor rekkevidde. Og da, rundt 2 timer ut i dag 1, røyk årets nyttårsforsett. Med renter 😆

 

// Godt forbanna nyttår!! 🥳

Hvilken Twist er best?

Jeg vet ikke hva det er med nordmenn og twist, men hver jul er det samme greia. Skålen med twist kommer på bordet og alle hiver seg over sine favoritter. Grafser grådig til seg som blodtørste gribber. Og før du vet ordet av det, er det bare støv og noen gamle nonstop som ruller rundt i bunnen av skålen. Og så prater man om det.

  • Hæ? Tok du marsipan?
  • Og du da, banan? Er du helt sinnssyk?!
  • Japp har ikke noe i twistpåsan å gjørra!
  • Ingen liker Fransk nougat
  • Hva? Det er jo den beste!
  • Nei, Nøtti er den beste!

twist test jul familie

Og sånn holder vi på. Hvert eneste juleselskap, hvert eneste år. Familier, venner, kollegaer – alle er vi samlet rundt den samme striden. Sant å si er det få ting som kan få i gang praten rundt bordet som en skål med twist. Det forener oss, det skaper debatt, det viser våre likheter og forskjeller. Også er det noe moro med at hver eneste bit reflekterer sider av vår personlighet på en helt unik måte. Spesielt i julen, for akkurat som Kvikk lunsj peaker i påsken, så er twist like forbundet med julen som røkelse og myrra.

Men hva er den beste twisten? Hvilken twist passer til hva slags folk? Og hvordan skal vi finne det ut? Det har jeg tenkt til å finne ut i dag! Så derfor har jeg satt meg ned med min lille familie og prøvesmakt hver eneste twist i påsan. Vi har smakt, vurdert, rullet terning og satt opp favoritter. Og resultatet ble veldig overraskende!

Jeg kommer også til å sprinkle teksten med litt Twist-fakta hentet fra Wikipedia. Visste du for eksempel at Twist ble lansert i 1957 og bare to biter i dagens pose har vært med hele veien: Kokos og Lakris. I dagens pose er det 13 ulike biter, men Wikipedia lister opp hele 51 ulike biter som har kommet og godt. 51!

Testpanelet består for øvrig av Far (42) som elsker taco og har gane som et barn, Mor (41) som liker strikking og Lindmo, Sønn (11) som liker gaming og fotball, Datter (9) som liker Roblox og Taylor Swift.

Dette innlegget er på ingen måte sponset av Freia/Mondelez forresten. Jeg er bare ekstremt glad i sjokolade.

Men okei, nok snakk. Let´s do the twist!

Nougat crisp

Myk nougat og små crispkorn dekket med et tynt lag lys sjokolade.

Først ut er Nougat crisp, en myk nougat med små crispkorn dekket med et tyny lag lys sjokolade. Nougat crisp er en lettlikelig allrounder som passer for alt fra barnehagebarn til oldeforeldre.

  • Far: Crispy, fløyelsmyk og deilig sjokoladesmak, men litt anonym. Terningkast 4.
  • Mor: Aldri lyst på denne, men den er helt ok. Terningkast 3.
  • Sønn: Kan bli kvalmende, men god. Terningkast 3.
  • Datter: Crispy og luftig, men litt rar ettersmak. Terningkast 4.

(Bilde av terninger: Image by upklyak on Freepik)

 

Chocolate toffee

Sjokoladekaramell med mørkt sjokoladetrekk.

Chocolate toffee setter tannhelsen på prøve og er en seig rakker med kraftig sjokoladesmak.

  • Far: God, men seig som satan. Smaker Sjokade med trekk. Terningkast 4.
  • Mor: For hard, men grunnen til at tannlegen kan holde åpent i romjula. Terningkast 1.
  • Sønn: Hard, men nydelig smak. Elsker mørk sjokolade og varer lenge. Alltid en jeg leter etter i skåla. Terningkast 6.
  • Datter: Veldig vanskelig å tygge, men god mørk sjokolade. Kanskje litt for mørk. Smaker som bakekakao. Pluss for lydløs emballasje, som gjør snikspising enklere. Terningkast 3.

 

Banan

Sjokoladekonfekt med flytende fyll med smak av banan.

Banan er uten tvil den mest omdiskuterte biten. Hyllet av noen, hatet av andre. En søt kjerne som skapt for barn og voksne med søte ganer.

  • Far: Når man biter hull på skallet og fyllet treffer ganen, er det som å møte Jesus. Terningkast 6.
  • Mor: For søt. Likte den da jeg var barn, men jeg har vokst fra denne. Terningkast 2.
  • Sønn: Sjokoladen smaker spesielt, men fyllet er himmelsk. Delt førsteplass så langt! Terningkast 6.
  • Datter: Må ta hele i én bit ellers blir det grisete. Litt rar sjokoladesmak, men banansmaken er ganske god. Terningkast 4.

 

Nøtti

Helnøtt dekket med myk karamell og sjokoladeovetrekk. Den eneste nålevende twisten i brettet papir.

Nøtti virker jo som en soleklar pensjonistbit, men det er mer til denne biten enn det som møter øyet.

  • Far: Undervurdert godbit. Gøy å tygge på med nøttecrunch, karamell og sjokolade. Terningkast 5.
  • Mor: Like nydelig som navnet. Blitt mer og mer fan med alderen. Terningkast 5.
  • Sønn: Har undervurdert den. Hasselnøtt trekker ned. Terningkast 3.
  • Datter: Min favoritt! En liten crunch av nøtten inni, karamellen er ikke for søt, perfekt mix av lys og mørk sjokolade. Ikke for søt. Terningkast 6.

 

Japp

Gammel klassiker. Kom tilbake på 1990-tallet etter en lengre pause. Også eget varemerke.

Japp er en velkjent smak med en myk kjerne dekket av sjokolade. Få overraskelser, men myk og deilig.

  • Far: Veldig plain, som en sjokoladebase før man tilsetter smak. Lite særpreg, lite smak. Terningkast 2.
  • Mor: Fortsatt overrasket over at den er en del av twistfamilien. Terningkast 4.
  • Sønn: Ganske vanlig, smaker godt, ikke kvalmende. En liten godbit. Terningkast 4.
  • Datter: Smaker bedre enn man tror. Faktisk ganske god. Terningkast 5.

 

Daim

Gammel klassiker. Også eget varemerke.

Knasende sprø knekk trukket inn i sjokolade. En kjent og kjær klassiker som kan ryke en tann eller to.

  • Far: Masse crunch og varierende smak av sjokolade og knekk. Likær! Terningkast 5.
  • Mor: Får lyst på mer, dessverre. Terningkast 5.
  • Sønn: Masse crunch, smaker som brente vafler. Undervurdert. Passe god. Setter seg i tenna. Terningkast 3.
  • Datter: Perfekt saltet og veldig crunchy. Tar gjerne en til. To til. Terningkast 4.

 

Eclairs

Karamell med sjokoladefyll. Inspirert av det franske bakverket «eclair» (vannbakkels).

En karamellkladd uten fyll eller overraskelser.

  • Far: Veeeldig seig. Truer med å nappe tenna rett ut av tannkjøttet. Søt og subtil, men farlig seig. Terningkast 3.
  • Mor: Hei tannlegebesøk, men god på smak. Terningkast 4.
  • Sønn: Altfor seig, smaker ikke godt og ville ikke tatt igjen. Terningkast 1.
  • Datter: Smaker som toffifee, karamell utenfor og sjokolade inni. Jeg elsker toffifee, så terningkast 5.

 

Cocos

Tidligere Coco-nøtt – Har vært med siden starten i 1957.

Sjokoladekonfekt med fyll av deilig kokos. Smaker som bounty.

  • Far: Deilig liten godbit med perfekt kombo av sjokolade og kokos. Terningkast 5.
  • Mor: Likern jeg altså. Blir litt stressa av kokosrestene i tenna. Terningkast 4.
  • Sønn: Rar konsistens, smaker passe godt. Terningkast 3.
  • Datter: Litt crunch, perfekt sjokolade. Terningkast 5.

 

Caramel

Myk karamell med sjokoladetrekk. Kom på 90-tallet.

Sjokolade med flytende karamellfyll. Perfekt for alle som liker en deilig to-trinns rakett.

  • Far: Elsker komboen av flytende karamellgugge og smeltende sjokolade. Terningkast 4.
  • Mor: Blir fort kvalmende. Terningkast 2.
  • Sønn: Litt kvalmende, men god. Har alltid vært på andreplass, men ikke lenger. Terningkast 4.
  • Datter: Supergod, perfekt sjokolade. Har samme konsistens som banantwisten. Kan bli kvalmende. Terningkast 4.

 

Marsipan

Tidligere marsipanstang. Gammel klassiker.

Marsipan er en velkjent godbit. Mye marsipan smaker bare sukker, så her er en fyldig smak viktig. Bare én bit i hele posen! De andre ligger på rundt 4-5. Por que?

  • Far: Har ikke lenger den lange, morsomme formen! Kraftig marsipansmak, nesten som pistasj. Overraskende god! Terningkast 5.
  • Mor: Synes den smaker skikkelig marsipan, men litt for søt. Terningkast 3.
  • Sønn: Veldig god marsipan, enkel å nyte. Terningkast 5.
  • Datter: Veldig marsipansmak, ville gjerne hatt litt mer sjokolade. Litt rar ettersmak. Terningkast 3.

 

Fransk nougat

Myk og lys nougat med sjokoladetrekk. Forsvant tidlig på 90-tallet, kom tilbake i 2011.

  • Far: En uventet dark horse. Deilig nøttesmak og konsistens som turkish delight. Terningkast 4.
  • Mor: Friskt pust med god nøttesmak. Terningkast 4.
  • Sønn: Smaker en blanding av nøtter og marshmallows. Gammel favoritt. Terningkast 4.
  • Datter: Chewy, har smak av marshmallows som akkurat har kommet på bålet. God nøttesmak. Terningkast 4.

 

Golden toffee

Avløste Engelsk toffee i 2006.

Myk toffee med sjokoladetrekk. En sikker vinner for alle som liker en myk karamell som smelter i munnen.

  • Far: Smaker ganske likt som Caramel, bare at den flytende karamellen har koagulert. God, men bittelitt kvalmende. Terningkast 4.
  • Mor: Ikke noen hemmelighet, dette er min favoritt. Nydelig karamellsmak og fantastisk konsistens. Terningkast 6.
  • Sønn: Kvalmende og veldig søt. Terningkast 3.
  • Datter: Nydelig, smaker alltid veldig godt, men ble litt kvalmende i dag. Terningkast 3.

 

Lakris

Har vært med helt fra starten og vært periodevis byttet ut. Ble eget varemerke på 2000-tallet.

Påsans eneste salte innslag. Sort fudge som smelter i munnen.

  • Far: Søt, nesten litt parfymert smak. God, men kunne vært saltere. Terningkast 4.
  • Mor: For en lakriselsker, er dette himmelen. Digg konsistens. Terningkast 6.
  • Sønn: Lite lakrissmak, men helt nydelig. Terningkast 5.
  • Datter: Veldig glad i lakris, men litt rar smak akkurat i dag. Smaker som lakris-is fra isbilen. Terningkast 4.

 

KONKLUSJON:

Så da er det sant som de sier da: Smaken er som baken. Delt. Men her er favorittene:

  • Far: Banan
  • Mor: Golden toffee
  • Sønn: Chocolate toffee
  • Datter: Nøtt

Vi ble overrasket underveis, blant annet av marsipan som scoret vesentlig høyere enn først antatt og at vi hadde så ulike meninger. Fransk nougat var den eneste vi var enige om, mens Chocolate toffee gikk fra 1 til 6 på terningen. Og akkurat der ligger vel kjernen i hele Twist-debatten. Noen elsker banan, andre vil brenne den på bålet. Det er vel også derfor diskusjonen dukker opp på ny og på ny hver eneste jul.

Så da gjenstår bare spørsmålet:

Hvilken er din favoritt?

Sleng igjen en kommentar her på bloggen eller på Facebook 😊

// Come on baby, let´s do this twist! 🍬

Årets beste julegave og livet etter Snøfall

Som en mann på 40 pluss er det veldig rart at jeg spør om dette, men jeg må bare vite: Er det bare jeg som fortsatt har litt kjærlighetssorg etter at Snøfall 2 tok slutt? Vi er nå på dag 4 og det føles fortsatt som at jeg står igjen alene på bussholdeplassen i pissregn.

Det er nok bare det vi her i huset kaller for “Leiskolefølelsen”. Du vet, den følelsen når du har vært med på noe kjempegøy og så plutselig er det over. Som en storbytur med et vennepar, en fest du sent vil glemme eller en langhelg med familien til et nytt og spennende sted. Eller en artig leirskole da du var barn. Det er så gøy og du vil aldri at det skal ta slutt, men så plutselig er du hjemme igjen og savner det noe helt voldsomt. Den tomme følelsen av savn og ensomhet kaller vi “Leirskolefølelsen”. Du har egentlig ingenting å klage over, men har litt lyst til å gråte likevel. Sånn har jeg det nå.

For Snøfall 2 bød på så utrolig mye moro. For meg var det jo litt mer enn for folk flest også, siden jeg etter tre år med stillhet endelig dristet meg til å blogge igjen og ble møtt med en flodfølge av kjærlighet. Og det var så moro å blogge hver eneste dag, lese deres spekulasjoner og glede seg til jul. Men nå er det liksom slutt og lyden av en mollstemt saksofon surrer ensomt i bakhodet.

Heldigvis kan jeg glede meg over at jeg fikk årets desidert beste julegave i år! Nei da, Christina er ikke gravid eller noe i den gata, det er noe mye mer enn som så. For da jeg så gjennom kommentarfeltet på Facebook etter å ha postet årets siste runde med Snøfall-sladder på selveste julaften, så jeg plutselig noe som traff meg i magen som en knyttneve av glede. For se her da!!

Tenk det! Sjølvaste Karamellgutten har vært inne og kommentert. Og ikke bare det: Han har tydeligvis lest bloggen i hele førjulstiden! Det i seg selv er jo fantastisk moro, men det betyr også at han har fått med seg alle våre oppfordringer til NRK om å sette i gang med produksjonen av Snøfall 3. Så vidt meg bekjent så har Olemann vært inne på manussiden i Snøfall 2, som betyr at han nok også har godt med pondus i NRK-redaksjonen.

Om det blir:

  • Snøfall 3: “Rotta Sol redder julen”
  • Snøfall 3: “Selma & Pil sjekker inn på Paradise Hotel”
  • Snøfall 3: “Fysikkshow med Frida og IQ”
  • Snøfall 3: “Luna og Winter møtes på Reisesjekken”
  • Snøfall 3: “Rødvin og franske fristelser med Ruth & Tore”

…må gudene vite, men da kan vi i hvert fall klappe oss selv på skulderen og vite at vi har gjort alt vi kunne for at Snøfall 3 blir en greie.

Men for nå vil jeg bare takke alle for Snøfall-følget gjennom førjulstiden og ønske alle en fantastisk romjul videre og et glitrende nytt år! 🥳 Og hvis du er glad i sjokolade, så sees vi kanskje i morgen 😉🍫

//

Snøfall-sladder: Episode 24

I dag kom årets høydepunkt med en mollstemt bismak. For i dag rullet rulleteksten over Snøfall 2 for aller siste gang. Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg innser at det er rart at en 42 år gammel mann sitter her på selveste julaften og henger med leppa fordi en julekalender for barn er over for i år. Men for en magisk reise det har vært!

For meg har det dessuten vært så utrolig mye mer enn for den gjengse 9-åring. Med Snøfall 2 våknet bloggen til live igjen, så også meg. Etter tre år med låste dører, våget jeg å titte inn døra til bloggen igjen – og ble møtt med en flodbølge av kjærlighet. Det har vært så fantastisk gøy å skrive igjen, og å lese alle deres kommentarer og spekulasjoner, at jeg har nesten ikke ord. Så tusen tusen takk til alle som har fulgt med på reisen til Snøfall.

Og i dag sto høydepunktene i kø. Elise er på bedringens vei, Noah kom hjem til jul, Ruth er forelsket, IQ klarte å smutte reinsdyrene til Snøfall i tide og Frida fikk endelig bidra med mer enn bare en klem. Moro at smutthullsmaskinen endelig kom til sin rett og at vi fikk en ørliten gjenforening med selveste Trixter.

Jeg hadde håpet å få se øyeblikket der Ruth forteller Noah at hun er hans bestemor, men jeg kan nøye meg med at vi sparer det til Snøfall 3. Ja for NRK, det skjer vel det? Kom igjen da, gi folket den julegaven de ønsker mest av alt. Eller kanskje Kongen tar det i nyttårstalen? Det er jo så mye å ta av! Nå som Selma skal til Snøfall ligger jo veien åpen for “Snøfall 3: Mitt år i Snøfall”. Eller hva med “Snøfall 3: Ruth & Selma – The reunion”. Lite ble sagt om Håkons tur til Tyskland, så hva med “Snøfall 3: Julius & Selma krysser Tyskland i slede”. Jeg er også åpen for en politisk thriller med “Snøfall 3: Ylva går inn i politikken”. Men det får bli opp til dere.

Det er jo ikke så voldsomt mye å spekulere i nå som alle kortene er spilt, men jeg tillater meg å lure på hva som foregår med at rotta Sol plutselig er borte? Var den bare en manifestasjon av Lunas mørke side, som nå er borte? Like greit, for nå som Luna er i gang med å skrive en ny bestselger, har hun ikke tid til å leke med gnagere lenger.

Noe annet som gnager meg er om Ruttetutten er forelsket i Tore, eller om det bare er et vennskap der. Hans intensjoner, med levende lys, fransk musikk og nystrøket konfirmasjonsdress, er jo i hvert fall ganske klare.

Jeg er også ganske sikker på at jeg ikke var den eneste som kjente at julen peaket når Noah og Elise møttes i et klassisk Home Alone-øyeblikk på sykehuset. Når man må gå fra servietter til håndkle for å tørke tårer, kan vi være enige om at serien har lykkes med å treffe noe der inne. Men nå er det altså over. IQ-dansen kommer til å leve gjennom hele romjulen, men for Snøfall 2 er altså boken lukket. Den siste bollevinden er sluppet.

Men selv om den reisen er over, så tjorer jeg ikke fast bloggens reinsdyr av den grunn. Jeg må innrømme at jeg var litt redd for å begynne å blogge igjen etter tre års stillhet, men responsen fra dere har vært intet annet enn hjertevarmende, og nå som vi er her så kan vi jo ikke la praten stilne.

Men hvor går veien herfra? Jeg vet at mange nok bare stakk innom for Snøfall og til dere vil jeg takke for følget. Jeg skal ikke tvinge dere til å fortsette å lese bloggen, men om jeg kan si én ting til dere på vei ut døra: Kom tilbake til påske. Jeg har nemlig begynt å jobbe på min egen lille påskekrim, som kommer til å bli rett så spennende og gi masse rom for sladder og spekulasjoner.

Til dere andre blir det masse moro fremover. Betraktninger fra hverdagen til en sliten småbarnsfar, gjenfortelling fra Ukas krangel med Christina og kommentarer til aktuelle saker, slik som “Ikke snakk om kreft mens jeg spiser marsipan” og “Farlige råd fra en giftig slange”.

Og nå i romjulen har jeg store planer om å skrive om noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge: Twist. For jeg har lagt merke til at når venner, familie og kolleger samles rundt Twistskålen, er det alltid sterke meninger om hva som er ens Twistfavoritt. Men hva gjør at noen elsker Nougat Crisp, mens andre kunne solgt sin egen bestemor for en Banantwist? Det tenker jeg å finne ut, spekulere i og avdekke en gang for alle. Sammen med dere.

Men for akkurat nå pakker jeg ned skrivemaskinen for å fyre i gang ribba, stryke dressen og gjøre meg klar for en magisk julefeiring med familien. Så tusen tusen takk for følget gjennom hele førjulstiden og en gooood jul ønskes til alle dere fantastiske mennesker der ute! 🥳🎄

// Julenissen gleder seg til jul 🎅🏻❤️

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Snøfall-sladder: Episode 23

Akkurat som Backstreet Boys på 90-tallet, så er Julius tilbake. Alright!

Altså nå! I grevens tid begynner ting endelig å klikke på plass her. Julius er tilbake, Noah er tilbake, Orakelet er tilbake og Pil er lærling igjen. Og akkurat som jeg forutså i går, så får han godskrevet hele desember som praktisk eksamen! Jeg har bommet mye i år, men der traff jeg endelig blink.

To samtaler i dag som dro frem grådig med pappatårer, og den første var mellom Selma og Ruth. Selma har fått Ruths velsignelse til å reise til Snøfall, og med det kjære NRK er det bare å hive seg over neste sesong! “Snøfall 3: Selma på loffen”. Dere kan jo dekke hele hennes sabbatsår i Snøfall. Selma i Snøfall sekund for sekund? Gi folket det de vil ha: Mer Snøfall i monitor. Eventuelt få inn Ruth og Tore i TV-serien Sofa. Det hadde vært priceless.

Endelig skal også IQ få satt Smutthullsmaskinen på prøve, nå som han må smutte alle nissens reinsdyr til Snøfall i tide. Han skyter riktignok i blinde, men han har jo 24 timer på seg, og som alle vet så vil jo 1000 apekatter på 1000 skrivemaskiner før eller siden skrive Shakespeare. Nå får vi bare krysse fingrene! Så håper jeg forresten at alle landets ungdommer er seg sitt ansvar bevisst og sørger for at IQ-dansen blåser opp på TikTok.

Luna gjorde det eneste rett i dag og tilsto alt, og så bøtet hun på skadene ved å komme opp med ideen om å arkivere asken. Og med den ideen, så vi et lite glimt av kjærleik i blikket til Winter? Eventuelt er det bare full arkiveringstenning.

Den andre talen som førte til saltvann i fjeset i dag var den fantastiske praten mellom Julius og Noah. Det var så mange fine sitater fra Julius der, at han burde laget en powerpoint av det og reist på foredragsturné som motivasjonscoach. Regner med at Erik Bertrand Larssen sitter og svetter litt i godstolen nå.

Når Noah krabbet tilbake til VU, fikk Amina endelig en gave fra sjølvaste Naskenissen. Jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at Naskenissen er mer enn en fantasivenn, men vi kan i hvert fall legge ballen død for om det potensielt er noe skummelt med ham.

MEN la dere merke til da Noah dro tilbake til VU at noen (tror det var Pil) sa: “Vi sees”? Kan det være et frampek til at det kommer en Snøfall 3? Eller er det bare sånn typisk ting man svarer når man ikke tenker seg om, som når servitøren på en restaurant sier “Kos dere med maten” og man svarer “Takk det samme”. Vet ikke, men jeg lever i håpet.

For som Julius sa det så vakkert i dag: Håp kan gjøre en stor forskjell 😊

// Når man deler håpet blir det enda sterkere ❤️

P.S. Gikk du glipp av gårsdagens spekulasjoner? Les Snøfall-sladder: Episode 22