I dag kom det første ordet!

Jaddaaaaa!!!! Mine damer og herrer, jenter og gutter, hattemakere og statsministere.. Vi har en vinner!

Kampen om det første ordet er avgjort, bare seks dager etter at jeg først skrev om at jeg følte at noe var i gjerdet.

Og nå er det hele avgjort.

En gang for alle.

 

… resultatet?

Trommevirvel …

… prrrrrrrrrrrrrr …

Det ble meg.

Det ble pappa.

Hmm… kremt.. la meg bare få legge til en ørliten notis: OH YEEEEEAAAAAAH!!

Og, som en liten digresjon, med fare for å virke en anelse usportselig: In yo´ face, mama!

På vegne av alle menn som i alle år har måttet ta til takke med den sure andreplassen, er det meg en sann ære å kunne dra i land edelt metall som en selvutnevnt representant for alle forsmådde småbarnsfedre der ute. Vi ere en nasjon vi med!

 

Det er jenta til pappa, det!

 

Sekunder etter at hun sa det (pappa altså, ikke mamma, men pappa) spratt jeg opp og spant i vei på sokkelesten for å hente et videokamera i håp om å dokumentere den historiske hendelsen.

Og kanskje, bare kanskje, få et vaskekte videobevis av det faktisk ordet attåt.

Resultatet?

 

 

Jeg innser selvfølgelig at det er helt vilt ufortjent med tanke på alt hu mor har lagt ned av tid og arbeid med pupping og amming og nattevåk og fødsel og svangerskap og jeg vet ikke hva, Men like fullt blir det å godte seg ganske kraftig i kveld, så får jeg heller kjøpe meg ut av knipa med en skikkelig blomsterkvast i morgen.

… får ta med to da, jeg fortjener en jeg også. Siden jeg vant, mener jeg 😉

/ Gnikke gnikke gnikke 😛

* Følg Åherregudsåutroligfornøyd-hjerte på Facebook *

Knusekos før frokost

Noen ganger skjer det ting i et småbarnsliv som er så søtt at man kjenner at hjertet brister bare littegranne.

Jeg hadde en sånn erfaring her en dag.

Jeg hadde stått opp tidlig for å jogge før resten av huset våknet til. Tenkte jeg skulle være ekstraordinært kvikk og rask og fise rundt min faste runde på en halvtimes tid og være tilbake i god tid før frokost.

 

Kvikk og rrrrask!

 

Men mens jeg sto på kjøkkenet og prøvde å få kroppen til å våkne og få så mye som et ørlite grann av løpelyst i seg, begynte jeg å tvile. Kanskje jeg heller skulle bli hjemme? Hva hvis plutten våkner mens jeg er borte og kommer ned til en tom stue? Da blir det garantert ramaskrik. Eller så går han bare rett inn til mamma og vekker lillesnupp når jeg ikke gir lyd fra meg.

Eller så blir han kanskje bare sittende på rommet sitt og rope etter fattern? Uansett, utfallet blir det samme: Frua må opp. Og etter en lang rekke med kjipe netter er det nøyaktig det siste jeg unner henne.

Så jeg bestemmer meg for å bli hjemme. Løpe kan jeg gjøre senere. Litt kjipt når man allerede har kledd seg i joggeklær og står på trappa til å fise ut, men av en eller annen merkelig grunn har jeg en følelse av at det er det riktige å gjøre.

Jeg er litt skuffet over meg selv. Bruker jeg bare alle disse hypotetiske problemstillingene for å lure meg unna å jogge? Det kommer jo ikke til å bli noe action i dette huset på minst en time til! Men men, nå har jeg da engang bestemt meg.

Litt usikker på beslutningen og en anelse småsnurt fyrer jeg opp kaffemaskinen. Det er fortsatt en stund til sola titter fram. Jeg fisker frem macen og setter meg ved kjøkkenbordet for å tyvstarte på arbeidsdagen, veldig mye tidligere enn normalt.

Men så, som et kall fra oven, går det bare noen få minutter, kanskje ikke det engang, før det spraker i babycallen.

Kan han virkelig være våken allerede? Jeg rister det av meg, det blir stille igjen.

Men så spraker det igjen, jeg tar babycallen til øret og da først hører jeg en usikker stemme som piper forsiktig i mørket:

– “Hallo..? Er det noen der?”

 

 

/ Godt valg, pappa 🙂

* Følg Joggehjerte på Facebook *

Norges yngste PT

Yiiiha, i dag ble det comeback på treningsfronten etter et aaaltfor langt opphold!

Og det var fantastisk å være tilbake, men jeg kunne ikke klart det uten hjelp fra Norges aller yngste PT!

 

Kjør på nå fattern, neste er 3×5 franskpress! Go go go!

 

For som du kanskje vet eller ikke vet, så har jeg det siste året hatt et treningsprosjekt gående der jeg skulle komme i mitt livs form i løpet av et år med hard trening, sunn mat og hele pakka. Det gikk jo bare sånn midt på treet. Etter en god start, krasjet prosjektet skikkelig da Fersken kom til verden, så plukket det seg opp igjen, men kollapset helt utpå vårparten.

Siden da har det blitt mye stillesitting, rolig surmuling og en ond sirkel av kronisk sofasliting og manglende evne til å komme seg opp på hesten igjen.

Men nå har jeg endelig kommet meg ut av joggebuksa, inn i treningspants og opp i joggeskoa igjen. Og alt takket være min lille PT som har pushet på for å få det til.

For jeg har nemlig tenkt litt. Fra neste uke skal jeg jo ha pappaperm i nesten et halvt år (gradert 50 %) og siden jeg da plutselig får mange timer med romletid midt på dagen, tenker jeg å bruke endel av den tiden til å få dreisen på pappakroppen igjen.

Klok av skade skal jeg absolutt ikke love store resultater, inngå teite veddemål eller gå ut med skyhøye ambisjoner, men jeg tenker at trening kan bli en fin greie å foreta seg med tuppa på slep. Det er også en fin tanke å vise at man kan gjøre litt sånne ting i pappapermen også og ikke bare sitte på kafé og mumse boller. Men det blir nok litt av det også 😉

 

Just the two of us

 

Så er det også noe symbolsk flott over at lillesnupp, som jeg til nå ganske ufortjent har gitt deler av skylden for at treningsprosjektet mitt gikk i vasken, blir grunnen til at jeg kan plukke det opp igjen.

For mye av tiden i pappapermen vil både jeg og Christina være hjemme på likt og da er det fint å ha en god grunn til å komme seg ut av huset og finne på noe med snuppelura, slik at hu mor kan få holde på med sitt i fred.

Pluss muligheten for at jeg blir en het potet da. Men det er ikke så farlig egentlig, det viktigste er bare å ha noen knagger å henge pappapermen på og at vi to skal ha noe artig å finne på. Kan jo ikke sitte på kafé hver eneste dag heller 😉

PT-en storkoste seg i dag og ekstra bra var det når treningsøkten var ferdig og vi slo oss ned på en treningsmatte og nøt en bedre smoothie for å booste musklene igjen. Ja, for det er ikke bare bare å ligge på en matte, snurre rundt, løfte på hodet og dytte rundt på tunge poseklips og lekepingviner heller. En skikkelig treningsøkt det også 😉

Ja, dette tror jeg blir topp: Pappaperm blir pappakropp! 🙂

 

Hun tar kanskje 750 flis i timen, men det er det verdt 😉

 

/ Gains!

* Følg PT-hjerte på Facebook *

En kontorkropp som gråter

Vi svinger inn på parkeringsplassen.

Det bøtter ned.

Hadde jeg hatt en laks tilgjengelig kunne jeg helt sikkert kastet den ut vinduet og sett den svømme i vei i den regntunge luften.

I det jeg hopper ut av setet og kjenner regnet angripe merker jeg at den sarte kontorkroppen min gråter. Jeg begynner umiddelbart å glede meg til å sitte foran pulten med kaffekoppen, kanskje noen raffe tøfler og være varm, myk og god.

Jeg fisker plutten ut av bilsetet, slenger ham under armen og løper inn i barnehagen.

 

Vel inne rister vi av oss vannet og konkluderer med at vi overlevde turen. Endelig inne, nå er vi trygge.

Ja ja, tenker jeg, da blir det i hvert fall en fin innedag for barna i dag.

Men neeeida, for noen sekunder senere møter jeg en av de ansatte som kan fortelle at i dag gleder de seg til masse lek og moro og plasking i søledammer.

I mitt stille sinn tenker jeg: HÆ? Men det regner jo?!

Jeg titter ut vinduet og ser et par småttiser som allerede er godt i gang med å løpe i søledammene og kose seg glugg ihjel, godt pakket inn i regntøy.

Jeg grøsser.

Så grøsser jeg litt til, i det jeg innser at disse smårollingene faktisk er hakket tøffere enn meg.

Og så slår det meg at barnehagen er såpass flinke til å ikke være så fordømt værredde at de kommer til å lære ham til å bli en hardhaus som beveger seg ute i all slags vær og ikke skyr selv den mørkeste sky. Han kommer til å bli den reneste Lars Monsen og en sånn “Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær” type fyr.

Han kommer til å dra meg ut selv når det snør kjerringer og hagler elefanter, og jeg er altfor gammel til å bruke den allment aksepterte unnskyldningen “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma”

Og da grøsser jeg litt til.

Det er ikke lett å skulle være tøff pappa med en kontorkropp som gråter 😉

 

 

/ Regn, regn, gå din vei

*Følg Pinglehjerte på Facebook *

Neglelakk for mannfolk

Man vet aldri hva man kan forvente når man har en nysgjerrig plutt i hus som tilsynelatende skal spørre om alt. Og da mener jeg alt!

Hva er det? Hvem er det? Hva heter det der? Hva var den lyden? Hva lukter det?

Og ikke minst, et av de siste spørsmålene i rekken som spratt inn ganske overraskende en morgen rundt frokostbordet:

Er neglelakk bare for jenter?

 

 

Spørsmålet tok selvfølgelig frua litt på senga, men i disse kjønnsnøytrale tider svarte hun et halvhjertet nei. Nei da, det er for gutter også det.

Jepp, kjempesmart, hvem tror du skulle ha neglelakk da? Riktig.

Og det er egentlig greit. Jeg har ikke noe problemer med at han må prøve ut alt, problemet er jo selvfølgelig at oppfølgingsspørsmålet kom bare noen strakser senere:

– Pappa?

– Hmmm?

– Du er gutt. Skal du ha neglelakk?

– Hæ? Jeg? Nei for f.. det er jo bare for jen..

… men først da så jeg opp og bort på neglene hans og skjønte at frua hadde vært ute med kosten, slo to og to sammen og innså hva som var på ferde.

Så da ble det å gjøre det eneste riktige da:

Nei, altså. Uhm.. jeg mener.. Eh, ja.

Og vipps:

 

 

Og sånn ble jeg pent nødt til å gå rundt hele dagen helt til han la seg for kvelden.

Ja for vi lyver vel ikke for barna våre, gjør vi vel? 😛

 

/ Ett hakk nærmere vaskekte rosablogger

* Følg Rosahjerte på Facebook *

Dårlig dag? Husk dette!

Vi kan alle ha dårlige dager.

Du kan ha sovet dårlig og våknet opp til en alarm lyder som en vonbroten svigermor.

Kanskje er sjefen en kødd og tvinger deg til å jobbe overtid på et prosjekt du absolutt ikke har trua på.

Kanskje har du en siste eksamen før sommeren som du gruer deg til.

Eller barna nekter å oppføre seg som folk og sove om natta som alle andre.

Eller du har sklidd på et bananskall og brukket hofta som en vaskekte pensjonist.

Kanskje er du gravid, kvalm, dårlig og fysen på kråkeboller.

Kanskje har du bare tidenes mest hårreisende hårdag?

 

Off you go!

 

Uansett hva det måtte være som plager deg og ødelegger dagen din – husk dette:

Du er i hvert fall ikke en fisk.

Som jobber på et fiskespa.

På Ullared.

Og jobben din består ikke av å gnafle og sutte på føttene til svette Ullaredshoppere …

Dagen lang. Hver dag. Alltid.

 

“Mmm, utsøkt fylde, herlig bouquet!”          (skjermbilde: TVNorge)

Og vipps så var ikke dagen din så ille likevel 😉

 

/ Vær så god

* Følg Motivasjonshjerte på Facebook *

Babyfrykt og litt dårlig samvittighet

Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er ikke så veldig flink med babyer.

Jeg vet ikke helt hva det er, men de er så skjøre, så sårbare og de gjør liksom ikke så mye ut av seg. De ligger for det meste ganske stille og er søte. Eller gråter. Og det viser seg at jeg ikke er så flink til å hanskes med sånt.

Jeg blir liksom litt hjelpeløs rundt babyer. Tar ikke ansvaret fullt og helt og er litt tilbakeholden når babyting skal gjøres.

Jeg merket det første gang med plutten og nå med lillesnupp. Jeg er liksom ikke førstemann på ballen for å henge ut med den lille og jeg kjenner en dårlig samvittighet knurre langt inne i magen.

Og det er litt trist, for er det noen som fortjener den fulle og hele oppmerksomhet og dedikasjon, så er det en liten bebis.

 

Lillesnupp <3

 

Med plutten var det verst, for da var jeg urolig for at det alltid ville være sånn og at jeg rett og slett bare var en midt-på-treet pappa og at sånn ville det bli, men så blir jeg heldigvis gradvis bedre etter hvert som barna blir eldre.

Etter hvert som plutten kom seg ut av babytiden ble jeg mer og mer ansvarsbevisst og tettere knyttet til ham og en mer helhjertet fattern for hver dag som gikk, men i den første babytiden altså, der er jeg dårlig.

Jeg er liksom litt redd. Redd er kanskje ikke det beste ordet, men noe som ligger tett opptil i hvert fall. Jeg skyr liksom unna i blant og tenker at jeg ikke er god nok. Kanskje er det fordi ammepuppen funker som en slags vaktmester i starten. Den kan løse absolutt alle problemer og som fattern blir man for vant til å føle seg som en reserveløsning.

Derfor gleder jeg meg nå veldig til å komme i gang med pappapermen med lillesnupp.

Misforstå meg rett, jeg er jo helt forelsket og fattern for alle penga nå også, men så langt har jeg vel følt at jeg ikke har vært helt der. Jeg har gjemt meg unna i puppens skyggedal og tenkt at min tid vil komme. Og den kommer nå.

Og da er det så fint å vite at i tiden fremover vil vi knytte et mye sterkere bånd og komme nærmere hverandre enn vi har vært til nå. Med plutten visste jeg ikke alt dette, men lot den dårlige samvittigheten spise meg opp, men med lillesnupp kjenner jeg igjen mønsteret og jeg gleder meg til å bryte ut av det.

Jeg ser så frem til å “bonde” med henne, bli mye bedre kjent, slippe den dårlige samvittigheten, vandre opp og ut av puppens skyggedal og finne min plass i solen.

Og kanskje, bare kanskje, til og med gjøre såpass godt inntrykk på henne at hun beærer meg med å si “pappa” før “mamma” 😉

 

Flere som gleder seg, si 🙂

 

Men hvorfor skriver jeg dette? Det er ikke bare for å lette egne skuldre for bekymringer, men fordi det helt sikkert sitter noen der ute som enten har det helt på samme måte selv eller har en samboer som har det sånn.

Så hvis denne følelsen traff deg rett i gørra og du kjenner den dårlige samvittigheten så altfor godt, vit at det blir bedre. Mye bedre.

Du er kanskje bare som meg og for min del har jeg bare innsett at jeg rett og slett ikke er så flink med babyer. Det er liksom ikke den tiden jeg er best på og det har jeg forsonet meg med. Kanskje er det sånn for deg også.

Det blir muligheter for å ta igjen forspranget senere, bare gi det litt tid.

Din tid til å skinne vil komme 🙂

 

To søte små og en gammal rugg.

 

/ 1 uke igjen 🙂

* Følg Babyhjerte på Facebook *

Pinlig levering i barnehagen

Flau og full av selvforakt satt jeg meg i bilen etter å ha levert plutten i barnehagen i dag.

For i dag var det nemlig turdag og på sånne dager vil de helst at barna kommer inn litt tidligere, slik at de kommer seg av gårde relativt tidlig.

Og da er det så pinlig å komme på fire stive inn på parkeringsplassen helt i siste liten med hjertet i halsen, stress i panna og mat i munnviken.

Spesielt ille er det selvfølgelig når man ikke har fått tid til å komme opp en skikkelig unnskyldning og derfor må servere den pinlige sannheten:

– “Ja, eh.. nei, du skjønner.. vi ble litt forsinket i dag fordi atte.. Ja, helt ærlig så ble vi sittende og se på Ullared og glemte helt tiden!”

Det er flaut det.

Blikket man får av de ansatte i barnehagen … skam.

Men seriøst, Morgan hadde kjøpt seg ny bil, Boris var oppstemt over nok en salgsrekord og stamkunde Maritta hadde kjøpt stringtruse til søsteren sin, så vi måtte jo bare se hvordan alt det der ville gå!

Det tror jeg alle kan forstå. Turdag eller ikke 😉

 

Gutta på tur 🙂

 

/ God mandag!

* Følg Ullaredhjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn #4

I går skjedde det noe som fikk meg til å le så fælt at jeg vekte halve nabolaget, samtidig som jeg ble like mengder skuffet og imponert over egen sønn.

Jeg skulle legge plutten for kvelden, da jeg tok en rask tur innom soverommet mitt for å hente en bok.

Og her kommer det rare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for tiden har han lagt til seg en utrolig sjarmerende vane rundt leggetid. Da skal han på død og liv hente et blått teppe inne på rommet sitt og legge det utenfor døren hver gang jeg er på vei ut av et rom. Veldig merkelig, men også veldig søtt.

Så står han og venter med store øyne til jeg tråkker på teppet og responderer med “Åh, det var mykt og godt”, og da smiler han tilfreds og helhjertet som en basartyrker som akkurat har solgt meg gurkemeie til safran-pris.

Men akkurat i går tok jeg ham litt på senga, for han hadde egentlig gått for å legge seg da jeg gikk for å hente boka. Da han oppdaget det, kom han løpende tilbake og var så stresset for at jeg skulle gå ut fra rommet uten et blått teppe å tråkke på, at han bare sto og hoppet og stotret mens ordene kastet seg sammen i halsen hans og dannet en kø av ord der ingen slapp forbi.

Livredd for at jeg skulle gå ut og bryte tepperutinen kastet han seg over første og beste løsning som kom til hjernen og.. vel.. jeg må vel si at jeg først ble mildt sagt overrasket da han kjørte en bestemt pekefinger i været, dro den ut på strak arm, pekte den mot meg og ropte med bestemt tone:

– Bli!

Hvorfor jeg ble så overrasket..? Fordi den gesten, det tonefallet og det ordet er nøyaktig(!) de samme jeg bruker når jeg prater til hunden vår!

 

Bliii …

 

Jeg kunne ikke tro verken mine egne øyne eller ører, men i det han løp i vei inn på rommet hørte jeg ham gjenta det mens han rotet frem teppet.

– Bliiii …

Jeg var vel egentlig bare mest sjokkert, men så tenkte jeg at det kunne også være en tilfeldighet. Det er jo et helt vanlig ord. Kanskje han ikke mente det sånn. Det var inntil han kom tilbake, la ned teppet utenfor døråpningen, løftet hånda i været som for å signalisere og pekte deretter ned på teppet og ropte ut:

– Vær så god!

Da klarte jeg ikke å holde meg lenger og lot det stå til! Så beklager til alle i nabolaget hvis barna deres våknet rundt kl. 19.00 i går kveld og trodde de hørte et monster. Det var bare meg. Som lo meg. I hjel.

 

Why you little !

 

For flere gullkorn, les:

Gullkorn fra pluttemunn # 1

Et gullkorn i natten # 2

Gullkorn fra pluttemunn # 3

 

/ God søndag!

* Følg Hundehjerte på Facebook *

Mer enn bare kos

Det er sikkert bare kosestunder for deg.

En hyggelig liten prat med fattern før leggetid. Et lite hvileskjær i en travel hverdag full av mye lek og moro. Du setter nok helt sikkert pris på det, jeg ser jo at du koser deg, men for meg betyr det så ufattelig mye mer.

Å få ligge der i sengen med deg, stryke deg i håret, tulleprate om alt og ingenting, høre pusten din roe seg ned for kvelden, kjenne at du stryker tilbake på hånden min, se øynene som sakte men sikkert begynner å glippe, rulle meg helt inntil deg og krølle meg rundt deg som en katt.

Å ligge sånn og dele på puta, bare oss to i hele verden og jeg har stjerner i øynene og tenker at jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har fått dele nok en dag med deg.

Da føler jeg meg liten.

Da blir jeg brått litt usikker på hvem som er størst.

Det er sikkert bare kosestunder for deg, men for meg er det mer enn bare kos.

Og du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg.

Inntil den dagen du blir pappa selv.

Når du ligger der med en liten plutt på armen og hjerte som hamrer. Tanker som gjør deg svimmel og du innser noe rart.

Ingenting er større enn dette.

 

 

/ Kjærleik

*Følg Pluttehjerte på Facebook *