Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er ikke så veldig flink med babyer.

Jeg vet ikke helt hva det er, men de er så skjøre, så sårbare og de gjør liksom ikke så mye ut av seg. De ligger for det meste ganske stille og er søte. Eller gråter. Og det viser seg at jeg ikke er så flink til å hanskes med sånt.

Jeg blir liksom litt hjelpeløs rundt babyer. Tar ikke ansvaret fullt og helt og er litt tilbakeholden når babyting skal gjøres.

Jeg merket det første gang med plutten og nå med lillesnupp. Jeg er liksom ikke førstemann på ballen for å henge ut med den lille og jeg kjenner en dårlig samvittighet knurre langt inne i magen.

Og det er litt trist, for er det noen som fortjener den fulle og hele oppmerksomhet og dedikasjon, så er det en liten bebis.

Lillesnupp <3

Med plutten var det verst, for da var jeg urolig for at det alltid ville være sånn og at jeg rett og slett bare var en midt-på-treet pappa og at sånn ville det bli, men så blir jeg heldigvis gradvis bedre etter hvert som barna blir eldre.

Etter hvert som plutten kom seg ut av babytiden ble jeg mer og mer ansvarsbevisst og tettere knyttet til ham og en mer helhjertet fattern for hver dag som gikk, men i den første babytiden altså, der er jeg dårlig.

Jeg er liksom litt redd. Redd er kanskje ikke det beste ordet, men noe som ligger tett opptil i hvert fall. Jeg skyr liksom unna i blant og tenker at jeg ikke er god nok. Kanskje er det fordi ammepuppen funker som en slags vaktmester i starten. Den kan løse absolutt alle problemer og som fattern blir man for vant til å føle seg som en reserveløsning.

Derfor gleder jeg meg nå veldig til å komme i gang med pappapermen med lillesnupp.

Misforstå meg rett, jeg er jo helt forelsket og fattern for alle penga nå også, men så langt har jeg vel følt at jeg ikke har vært helt der. Jeg har gjemt meg unna i puppens skyggedal og tenkt at min tid vil komme. Og den kommer nå.

Og da er det så fint å vite at i tiden fremover vil vi knytte et mye sterkere bånd og komme nærmere hverandre enn vi har vært til nå. Med plutten visste jeg ikke alt dette, men lot den dårlige samvittigheten spise meg opp, men med lillesnupp kjenner jeg igjen mønsteret og jeg gleder meg til å bryte ut av det.

Jeg ser så frem til å “bonde” med henne, bli mye bedre kjent, slippe den dårlige samvittigheten, vandre opp og ut av puppens skyggedal og finne min plass i solen.

Og kanskje, bare kanskje, til og med gjøre såpass godt inntrykk på henne at hun beærer meg med å si “pappa” før “mamma” 😉

Flere som gleder seg, si 🙂

Men hvorfor skriver jeg dette? Det er ikke bare for å lette egne skuldre for bekymringer, men fordi det helt sikkert sitter noen der ute som enten har det helt på samme måte selv eller har en samboer som har det sånn.

Så hvis denne følelsen traff deg rett i gørra og du kjenner den dårlige samvittigheten så altfor godt, vit at det blir bedre. Mye bedre.

Du er kanskje bare som meg og for min del har jeg bare innsett at jeg rett og slett ikke er så flink med babyer. Det er liksom ikke den tiden jeg er best på og det har jeg forsonet meg med. Kanskje er det sånn for deg også.

Det blir muligheter for å ta igjen forspranget senere, bare gi det litt tid.

Din tid til å skinne vil komme 🙂

To søte små og en gammal rugg.

/ 1 uke igjen 🙂

* Følg Babyhjerte på Facebook *