Knusekos før frokost

Noen ganger skjer det ting i et småbarnsliv som er så søtt at man kjenner at hjertet brister bare littegranne.

Jeg hadde en sånn erfaring her en dag.

Jeg hadde stått opp tidlig for å jogge før resten av huset våknet til. Tenkte jeg skulle være ekstraordinært kvikk og rask og fise rundt min faste runde på en halvtimes tid og være tilbake i god tid før frokost.

 

Kvikk og rrrrask!

 

Men mens jeg sto på kjøkkenet og prøvde å få kroppen til å våkne og få så mye som et ørlite grann av løpelyst i seg, begynte jeg å tvile. Kanskje jeg heller skulle bli hjemme? Hva hvis plutten våkner mens jeg er borte og kommer ned til en tom stue? Da blir det garantert ramaskrik. Eller så går han bare rett inn til mamma og vekker lillesnupp når jeg ikke gir lyd fra meg.

Eller så blir han kanskje bare sittende på rommet sitt og rope etter fattern? Uansett, utfallet blir det samme: Frua må opp. Og etter en lang rekke med kjipe netter er det nøyaktig det siste jeg unner henne.

Så jeg bestemmer meg for å bli hjemme. Løpe kan jeg gjøre senere. Litt kjipt når man allerede har kledd seg i joggeklær og står på trappa til å fise ut, men av en eller annen merkelig grunn har jeg en følelse av at det er det riktige å gjøre.

Jeg er litt skuffet over meg selv. Bruker jeg bare alle disse hypotetiske problemstillingene for å lure meg unna å jogge? Det kommer jo ikke til å bli noe action i dette huset på minst en time til! Men men, nå har jeg da engang bestemt meg.

Litt usikker på beslutningen og en anelse småsnurt fyrer jeg opp kaffemaskinen. Det er fortsatt en stund til sola titter fram. Jeg fisker frem macen og setter meg ved kjøkkenbordet for å tyvstarte på arbeidsdagen, veldig mye tidligere enn normalt.

Men så, som et kall fra oven, går det bare noen få minutter, kanskje ikke det engang, før det spraker i babycallen.

Kan han virkelig være våken allerede? Jeg rister det av meg, det blir stille igjen.

Men så spraker det igjen, jeg tar babycallen til øret og da først hører jeg en usikker stemme som piper forsiktig i mørket:

– “Hallo..? Er det noen der?”

 

 

/ Godt valg, pappa 🙂

* Følg Joggehjerte på Facebook *

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg