Et gullkorn i natten #2

Selv når alt virker fortapt skal det bare et lite gullkorn til for å snu verden på hodet.

Jeg våkner opp av et brak. Deretter gråt. Ved siden av meg ligger en febersyk plutt som akkurat har slått hodet i veggen. Ingen håp for å sove mer nå.

Jeg tar plutten på armen og tasser ned på kjøkkenet mens gråten stilner for hvert skritt vi tar mot kjøleskapet. I halvsøvne babler han om mat, smilepostei og smileprim (vanlig leverpostei og prim som pappa har gitt artige navn for å lokke frem appetitten).

Jeg setter ham på kjøkkenbenken og begynner å snekre litt mat mens jeg skrur på radioen. Klokken er 01:47. Hele verden sover. Pappa sover på en måte fortsatt.

 

 

Jeg har et lite håp om at litt mat vil gjøre susen, men man vet jo aldri. Hvis dagen starter nå er jeg ferdig. Da er det bare å ringe Gud, Julenissen eller hvem pokker som har ansvar for sånt og si at jeg må gi opp.

Plutten begynner derimot å kvikne til mens han babler i vei. Om mat og om bursdagen sin. Den er bare få dager unna nå og han gleder seg. Se navnet sitt i avisa, få krone, spise lørdagsgodteri på en torsdag og bli hele 55 år gammel (hans egne ord).

Men akkurat nå er det litt for tidlig for fattern å glede seg. Kroppen verker og kjemper imot, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg tenker at denne dagen kommer til å være spolert uansett, men da kommer det fra plutten som plutselig lyser opp som en sol med sitt største smil og en stor tommel opp i været:

– Brødskive med fisk og leverpostei, det blir deilig!

 

Og med det er fattern frelst. Det var ikke mer som skulle til. Jeg kaster meg rundt ham og gir ham en kjempekos som han ikke nødvendigvis er enig i, men det får så være. Pappa vil kose. Med et stort smil innser jeg at den lille plutten sikkert bare er kjempesulten og tross alt syk, og det er dette som hører med når man mønstrer på som fattern.

Vi smører noen skiver, brygger litt te, kutter litt frukt og setter oss i stua. Skrur på tv-en og konstanterer nok en gang at det er aaaltfor tidlig å se på barne-tv.

Men det er ikke så farlig. Et lite smil, en tommel opp eller et blikk som viser at han forstår, det er ikke så mye mer som skal til.

Fattern forstår.

 

Og vi noterer oss tidspunktet 😉

 

Heldigvis var plutten enig med meg og ble med tilbake til sengs etter halvannen times tid. Ikke at fattern fikk sove igjen da, men så lenge han får sove er alt bra.

Og når man da etter noen timers søvn våkner opp igjen, litt mer uthvilt og får slengt disse to i fanget, ja nei da er ikke livet så verst likevel 🙂

 

Mine to nurk <3

 

/ Trøtt, syk og lykkelig hilsen fra sofakroken

* Følg Pappahjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg