I går innså jeg noe. Jeg gjør jo for det aller meste ganske kjedelige ting. Henter i barnehagen, handler bleier, skreller gulrøtter, taster på turet, den type ting. Men av og til gjør jeg kule ting også. Lanseringsfester, bloggevents, kjendisparties etc.
Problemet er bare at hver gang jeg gjør noe som er litt over middels kult, så blir jeg så oppslukt av stemningen at jeg helt glemmer å spamme både instagram og snap med selfies.
Og jeg har innsett at jeg ikke klarer å bli noe særlig flinkere på det.
Så derfor har jeg kommet opp med en knallgod plan for å gjøre mitt relativt kjedelige liv så spennende og tilsynelate kult som overhodet mulig.
I form av en film.
Så her skal dere få: “Pappahjerte – The Breakfast” – et helhjertet forsøk på å gjøre en helt vanlig og relativt kjedelig morgen, om mulig litt kulere og mer interessant.
Vi er bare på tredje dagen i pappapermen, men allerede nå har jeg lært noe viktig: Rutiner kommer og går. Ikke bli for opphengt i dem.
Jeg har jo selvfølgelig gått på pappapermen med klassisk overmot og lagt opp programmet etter når hun sover, når hun skal spise også videre.
Og det er ganske dumt å bli for opphengt i sånt, for er det én ting som er helt sikkert så er det at så snart du begynner å stole på en rutine, vil den endre seg voldsomt så snart du snur deg rundt.
I det jeg kom inn døren etter trening fikk jeg sjokkbeskjeden: Vi hadde et piggsvin i hagen som tilsynelatende ikke hadde det så bra.
Fattern tok umiddelbart ansvar og kastet seg på ballen. En klatt med leverpostei og en skål med vann ble servert før jeg inntok dusjen for å la piggsvinet nyte maten i fred.
Da jeg kom ned tittet jeg ut vinduet og svinet lå der fortsatt. I en ball. Hadde ikke så mye som rørt maten engang. Han hadde riktignok flyttet seg en liten halvmeter, men lå fortsatt halvveis ute i solen.
Mens jeg lagde meg en porsjon grøt tenkte jeg litt på hva vi kunne gjøre, snakket med frua og fant ut at vi fikk finne frem en stor pappboks å ha den i og eventuelt ta den med til dyrlegen.
Dyrlegen ja, de vet sikkert råd. Så jeg hev meg på tråden.
Den samtalen gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg…
– “Ja hallo?”
– “Hallo ja.”
– “Ja hei du, jeg heter Peter og vel.. jeg har et piggsvin i hagen som ja.. hva skal jeg si, ikke er så veldig pigg” (#badumtss).”
– “Jaha?” svarte hun uten en antydning av latter i stemmen.
Vi jabbet litt frem og tilbake om piggsvin og ganske tidlig i samtalen fikk jeg følelsen av at hun tenkte “Hva fasan er dette for en raring?”. Det var tydeligvis ikke hver dag folk ringte om småpjuske piggsvin.
Men piggsvinet holdt seg på nøyaktig samme plass hele tiden, så jeg sto på midt og fortsatte å spørre. Hun foreslo at vi kunne ta det med ned til dem for en sjekk og eventuelt gi det noe å “sove på” om det sto riktig ille til.
Det syntes jeg hørtes dramatisk ut, men jeg tittet ut på svinet og han lå på nøyaktig samme plass halvveis ute i solen som tidligere.
Litt irritert over at det ikke virket som at dyrlegen var så veldig engasjert i min piggsvinproblematikk la jeg på litt om hvor ille det sto. Nevnte selvfølgelig ikke at han hadde beveget seg tidligere, men sa bare at han lå dønn stille og virket veldig slapp.
Mens jeg gikk fra kjøkkenet og ut på terrassen for å ta en ny titt virket det endelig som at hun hadde forstått alvoret. Men akkurat i det hun begynte å prate om ulike behandlingsalternativer, kom jeg til stedet den hadde ligget. Borte.
Det jeg fra vinduet hadde trodd var piggsvinet var i realiteten en lecablokk…
#kjøtthue
Piggsvinet måte ha stukket av. Jeg så over hele plenen og under terrassen. Ingenting.
Så ble det stille i telefonen. Hun forventet et svar.
– “Ehm.. du?”
– “Ja?”
– “Det kan se ut til at svinet har.. ja.. pigget av.”
– “Hva mener du?” fortsatt uten den minste antydning til smil i stemmen.
– “Nei altså.. han har stukket av.”
– “Javel?”
– “Ja og eh.. jeg har jo ikke akkurat gitt ham noe navn, så jeg får ikke ropt på ham heller,” prøvde jeg meg.
– “Nei,” svarte hun igjen uten et hint av berømmelse for mine paniske humorforsøk. Jeg synes det var unødvendig av henne å ha piggene ut, men hun ville nok ikke satt pris på den ironiske morsomheten heller.
– “Så ja.. ehm.. da er det vel greit da.”
– “Ja.”
– “Jeg ringer dere opp igjen hvis han kommer tilbake jeg.”
– “Det er fint.”
– “Og du?”
– “Ja?”
– “Bare sånn at du skal huske hvem det er snakk om neste gang, så gir jeg ham navnet Børre.”
– “Javel”, svarte hun fast og bestemt som en tysk offiser.
– “Yes.. neida, så.. ha det da.”
Og med det var samtalen over.
Det som startet som en god gjerning, endte i et kleint svineri. Noe sier meg at jeg ikke trenger å oppgi navnet neste gang, for “Har du hørt om piggsvinet som stakk av?” høres ut som en blaut og dårlig vits..
.. eller en sikker vinner fra dyrlegens tale under årets julebord 😉
Det er ingen hemmelighet at det kan være litt knotete å smøre inn små barn med solkrem.
Jeg har derfor skrevet ned mine fem beste tips som kan gjøre solkremsmøringen til en lek 🙂
Fortell barnet om viktigheten av solkrem
Barn er ikke dumme og med litt smakelig skremselspropaganda kommer man en lang vei. Man trenger jo ikke overdrive, men på en hyggelig måte forklare at hvis man ikke smører seg med solkrem kan man bli solbrent og det er veldig vondt. Dette fungerer veldig godt i kombinasjon med neste tips:
Monkey see, monkey do
Gå foran som et godt eksempel og smør deg selv med solkrem først mens barnet ser på. På den måten kan du bruke argumentet “Mamma, pappa, farmor og farfar har på seg solkrem. Alle må jo ha på solkrem før vi kan gå på stranda…” med største selvfølgelighet.
Da var fattern klar for stranda!
Frist med belønning
Å smøre barna med solkrem trenger egentlig ikke være vanskeligere enn følgende argument: “Det blir ikke noe bading før solkremen er på”. Det ville i hvert fall fungert på meg som barn. Det er helt sikkert dårlig pedagogikk, men på en varm og solfylt dag får viktigheten av solkrem går foran prinsipper.
Tull og tøys
Lag artige mønstre med solkremen på huden. Tegn smilefjes, dyr, bokstaver etc og lat som du tryller bort solkremen når den suges inn i huden.
Og ikke minst: Tull med deg selv. Man måste bjuda på! Ta en stor klatt midt på nesa, klæsj solkrem utover kroppen og lek litt med det. Lek gjør ofte ting litt lettere, dessuten blir du selv godt beskyttet mot solen for dagen 😉
Takk til muttern for lån av stuntrygg 😉
La barnet prøve selv
Det funker ofte også å la barna få prøve selv og se at de mestrer prosessen og at det absolutt ikke er noe skummelt. Så føler de litt mestring også. Dette kan hjelpe med å bidra til å fjerne barrieren.
Øvelse gjør mester.
Se der ja!
Hva er dine beste tips?
Dette var bare fem av mine tips da, men jeg VET at det finnes mange flere tips blant dere lesere der ute.
Derfor har jeg fått gleden av å kunne arrangere en konkurranse i jakten på flere gode tips! Vinneren stikker av med en knallfin premie fra Cosmica!
Visste du forresten at…
Solkrem er et viktig forebyggende middel mot solbrenthet, aldring på grunn av for høy UVB-eksponering, og selvfølgelig hudkreft?
En generell regel er at jo høyere faktor, dess bedre beskyttelse? Det viktigste er likevel at man smører et godt lag med solkrem på hele kroppen. Deretter kommer faktor.
Det er viktig at solkremen er av god kvalitet og at barn gjerne trenger en helt egen solkrem med ekstra beskyttelse?
Cosmica har en egen serie solkremer spesielt utviklet for barn? Disse solkremene har høy faktor og eget partikkelfilter som gir ekstra beskyttelse mot skadelig stråling, spesielt utviklet for barnas sårbare hud.
Cosmica har et samarbeid med Kreftforeningen? For hver kjøpte solkrem med faktor 15 eller høyere donerer Cosmica 1 krone til Kreftforeningens arbeid i kampen mot kreft. I løpet av de siste to årene har de donert over 1,7 millioner kroner til dette livsviktige arbeidet!
Klar for en dag ved bassenget!
KONKURRANSE!
Hva er ditt beste tips for å få smurt barna med solkrem?
Legg igjen en kommentar under dette innlegget og vær med i trekningen av hele solkremlinjen fra Cosmica, både for voksne og barn!
OBS 1: For å være med i konkurransen må du også følge Cosmica på Facebook
OBS 2: Legg igjen e-postadresse også, ellers får jeg ikke tak i deg.
OBS 3: Hvis du ikke har noe godt tips, men ønsker å vinne solkrem likevel, kan du selvfølgelig fortsatt være med i konkurransen! Sleng igjen en high five eller lignende, så er du med 😉
Vinneren trekkes i løpet av helgen og kontaktes direkte.
Premien det står om + noen til. Delta nå, så er sommerhuden sikret 🙂
Ønsker du å sjekke ut de knallfine produktene i premiekurven fra Cosmica, finner du de her:
Og der tror jeg dessverre hun snakker for så utrolig mange av oss. Vi blir usikre på våre egne valg fordi vi leser eller hører et sted at det er feil. Vi skal gjøre sånn, ikke sånn. For gjør du sånn, ja nei da blir barna dine helt umulige til slutt.
Det er som å søke på nettet hvis du føler deg litt dårlig. Du får ørten ulike svar og alle er like dystre. Og du stoler blindt på de fleste.
Spesielt gjelder dette for rollen som forelder, for de fleste foreldre ønsker jo å være de beste mulige foreldre for sine barn. Og i en travel mediehverdag vender vi oss gjerne mot nettet, bøker, råd og vink fra andre foreldre og eksperter for hjelp.
Og det kan ofte by på problemer, for råd fra ekspertene synes jeg ofte har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte. Nettopp fordi vi alle er forskjellige, men likevel lener oss så veldig på rådene vi får fra fagkyndige, fordi vi automatisk antar at om noen med peiling har sagt noe, ja så må det jo være sant. Såkalt ekspertmakt.
Jeg er helt sikker på at hadde f. eks Gro Nylander gått ut i media og sagt “Fra nå av er det helt greit å gi spedbarn honning!” ville mange stolt blindt på det, utelukkende basert på hennes ekspertmakt. Meg inkludert.
Og det er synd, for det er akkurat dette ekspertveldet jeg vil til livs. Jeg tror mange foreldre er usikre og ønsker å gjøre det som er riktig, men å være forelder handler for min del ikke om å være pedagogisk korrekt. Det handler mer om å gjøre sin greie og gjøre så godt man kan.
Ved å lene oss for mye på eksperter og råd fra andre frarøver vi oss for vår naturlige autoritet som foreldre og setter dermed paradoksalt nok opp et dårlig eksempel for oppdragelse hva gjelder å være et godt forbilde. Jeg synes foreldre skal gå foran som et godt eksempel i bresjen for sin familie, ikke følge etter gjeteren som en saueflokk.
Jo da, jeg kan gjerne ha ørene åpne for råd, vink og veiledning, men i mitt hus er det tross alt mine regler som gjelder. Det er fint å høre hva ekspertene har å si, bla litt i bøkene deres og plukke med seg biter av deres sannhet man synes høres fornuftig ut og prøve dem ut i ens hverdag.
Men på frustrerende vis å prøve å endre egen atferd for å bedre passe inn i malen til en ekspert er ikke noe jeg blindt vil anbefale. Å la et barn gråte til det sovner for eksempel, bare fordi en ekspert sier det.. niet.
Kanskje er ikke reglene i mitt hus alltid korrekte og etter den pedagogiske boka, men jeg trenger å vite med meg selv at jeg bestemmer og følger min vei, ikke noen annens, ellers vil jeg fort bli usikker og inkonsekvent.
Hos oss har vi nok en salig miks av diverse. Vi tar det beste fra vår egen oppdragelse, blander det med elementer vi finner i andres hverdag (venner, naboer etc) og de rådene vi føler passer oss og som høres fornuftige ut, men først og fremst stoler vi på egen autoritet.
Og råd fra foreldregenerasjonen selvfølgelig. Lytt til de som kjenner deg best. Egne foreldre for eksempel, de har kjent deg lenger enn du har kjent deg selv. Men heller ikke de skal blindt få lov til å herje, for de gjør feil de også og det som er riktig for dem trenger ikke være riktig for deg. Du er tross alt den beste ekspert for dine egne barn.
Men selvfølgelig er det én lov som er hellig: Kardemommeloven. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
Det synes jeg funker fint.
Å la ekspertene ta for mye plass og google hver minste lille usikkerhet, gjør deg bare nettopp det: Usikker. Og det er ikke bra det heller. Jeg vil heller være konsekvent på mine egne småfeil, fremfor å usikkert tilpasse meg noen annens stil, for å være foreldre handler også om å ta sine egne valg og stå for dem.
Husk at rundt om i landet er det tusenvis av foreldre som gjør stygge “feil” hver eneste dag om man skal se på oppdragelsen med ekspertens bedrevitende øyne, men jeg tror det er bedre å være sin egen ekspert, jeg. Man ser selv hva som funker og ikke funker, så tilpasser man der etter.
Det er din rett til å oppdra barna dine som du vil, du må ikke høre på noen som helst. For det er tross alt ditt hus og dine regler.
Les gjerne bøker, plukk gjerne opp råd, men hvis alle rådene og kvalifiserte gjetningene fra eksperter bare gjør deg usikker:
Slutt å lese, hør på deg selv.
Fattern er kanskje ikke helt etter boka, men han er ålreit 😉
Varme sommerdager som dette krever is og her skal du få en sunn og superenkel oppskrift du lager på 1-2-3!
For is er et av sommerens viktigste tilbehør, men man kan jo ikke spise is så ofte man vil uten at det legger seg rett på magen og hofta som en klengete orangutang.
Så hva gjør man hvis man er skikkelig fysen på is, men ikke har lyst til å forringe sommerkroppen?
Man pisker sammen en sunn og hjemmelaget variant på null komma svisj!
Du trenger verken ismaskin eller fancy ingredienser, for i utgangspunktet trenger du egentlig bare én ting: Bananer!
Fryste bananer som utgangspunktet for iskrem er utrolig undervurdert!
Et knippe modne bananer + et par valgfrie ingredienser og vipps så har man is som helt seriøst smaker bedre enn den du kjøper i butikken. Helt uten sukker!
Men før vi starter: Finn frem 4 modne bananer, hakk dem opp i passe biter (del bananen i 5-6 biter), hiv dem i en pose og inn i fryseren.
En liten time eller to senere er du klar for en tur til bananishimmelen.
Let´s go!
Seriøst alt du trenger!
HJEMMELAGET SJOKOLADEIS
Du trenger:
4 modne bananer
2-3 ss kakaopulver (type Freia Regia, altså ekte kakao, ikke Nesquick)
Ca. 1 dl melk (ku, ris, kokos etc)
ca. 5-10 dråper vaniljeessens
Dette er grunnoppskriften. I tillegg til dette er det fint å hive oppi diverse smakstilsetninger.
Her er noen forslag:
En god håndfull bringebær
2 ss kakaonibs
2 ss kokosmasse
Bytt ut melk med fløte
En neve rosiner
Alle slags bær eller nøtter
1 moden avocado (mest for næring, ikke så mye for smak..)
Hele fremgangsmåten ligger ute på min Snapstoy nå 😉 (pappahjerte)
Dette gjør du:
Du husket å kaste bananene i fryseren? Bra!
Ta bananene ut av fryseren og legg dem til tining i ca. 10 minutter. Ellers kommer du til å ødelegge…
Foodprocessoren, som du nå skal hive bananene oppi. Sammen med melk, det gjør jobben lettere og isen litt tynnere.
Kjør disse sammen til blandingen begynner å få en iskonsistens.
Bananene kan være sta i begynnelsen, men de gir seg med litt overtalelse.
Hiv oppi resten av ingrediensene og kjør til alt er godt mikset.
Deis isen i x antall skåler, finn frem joggebuksa, synk ned i favorittplassen i sofaen og nyt livet.
Denne oppskriften holder til minst to-tre store porsjoner, men obs: Smak på den før du lover at det blir nok til overs til andre 😉
Rask notis:
Jeg lager isen oftest på slump, så målene er bare estimater. Smak til sjæl.
Du kan som nevnt også trekke fra og legge til dine egne favorittingredienser. Ananas, mango, blåbær, agavesirup etc. Mulighetene er uendelige!
Selv bruker jeg bare grunnoppskriften + en neve fryste bringebær. Det smaker helt seriøst som non-stop. Bare bedre. Og sunt.
NB: Hvis ikke dette er noe av det beste du har smakt, så gjør du noe feil. Start så på punkt 1 igjen 😉
I 3-årsalderen kommer gullkornene som perler på en snor, men ordene er ikke alltid bare søte små morsomheter. Noen ganger er de også brutalt ærlige …
Lørdag kveld og roen har senket seg over huset. Plutten er ferdig kost, strøket og lagt i senga. På rommet til lillesøster er det visst kvelden allerede.
Jeg ligger på den store sengen ved siden av den lille sengen til plutten og leser i tussmørket.
Så hører jeg fra hjørnet av rommet:
– Pappa?
– Mjaaa?
– Kan jeg få teppe?
– Selvfølgelig, gutten min.
Jeg legger fra meg boka, åler meg bort til ham, finner frem det myke, ikke altfor varme teppet og brer over ham. Han ligger halvdøsig og ser på meg med trøtte øyne.
Han er så søt der han ligger.
Jeg lener meg inn og kysser ham mykt på pannen, rufser litt i håret og trekker meg tilbake.
Det tar ikke mange sekunder før han kvekker til:
– Hva lukter det?
Jeg sniffer rundt meg. Ingenting. Jeg svarer ikke, kanskje han bare snakker i halvsøvne.
– Pappa?
– Hmm?
– Hva lukter det?
Jeg tenker meg om. Han tar sjeldent feil i slike tilfeller. Men det lukter jo ingenting?! Jeg var jo akkurat borte hos ham også, det luktet ikke noe der.
Kan det være meg da? Næh, jeg lukter ingenting. Eller.. jeg har jo akkurat spist taco da, men det kan umulig være ånden min han tenker på?
– Pappa?
– Mjaaa?
– Hva lukter det?
– Jeg lukter ingenting jeg pluttis, svarer jeg, fullt klar over at det muligens er min sjenerende hvitløksånde han prøver å røyke ut.
Jeg later som ingenting.
Han ligger og tenker seg om noen sekunder, jeg kan høre hvordan nesa hans jobber. Snapper til seg hvert eneste luktmolekyl som henger igjen i luften, smaker på dem og prøver å finne noe gjenkjennelig.
Så kommet det … Rolig og ettertenksomt, uten et snev av humor i stemmen:
Våknet opp i et lyst rom og følte meg overraskende kvikk.
Så rart å våkne kl. 07 på en lørdag og være godt fornøyd egentlig. For noen år siden ville jeg ikke frivillig lettet på dyna før minst kl. 10-11. Og deretter hadde jeg trengt en 2-3 timer for meg selv til å våkne opp, ligge og knuge i sofaen med en kopp kaffe og ikke sparke i gang dagen før sånn i 13-draget.
Med små barn er det annerledes. Enten du vil eller ikke, du er på jobb. Alltid. Noen dager kan det være litt slitsomt, men andre dager, på dager som dette, er det bare helt fantastisk.
Siden frua både er litt pjusk og hadde gått gjennom en kjip ammenatt, fisket jeg med meg lillesnuppa, tasset ned på kjøkkenet og begynte på frokosten. Toast med grønnsaker, kaffe og te. Kaffe OG te? Ja.
Mens vi sto på kjøkkenet, hørte på Monica Heldal, gnaflet på en skumpinne og slurpet kaffebrygg, spraket det i babycallen og plutten kunne melde om at han var klar for dagen.
– “Har du sovet godt?” spurte jeg fra min lille walkie talkie.
– “JA!” Ropte han med et smil, så hørte jeg det brake i taket over oss i det han hoppet ut av sengen og kom løpende ned trappa. Kort tid etter sto han ved kjøkkendøren med et stort smil, klar som et egg for en ny dag.
På sånne dager er det lett å glemme alt det litt kjipe ved å ha barn. Gråting, våkenetter, skader og trass. På sånne dager er det lett å føle seg som verdens heldigste og lykkeligste mann.
Søskenkjærlighet <3
Storebror er ablegøyemester.
Og lillesnupp følger nøye med 😉
Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne avslutte med noe negativt her, noe med litt schwung som ødela dagen, som at jeg skled på et bananskall og brakk lårhalsen eller noe i den gata, men nei. Det har rett og slett bare vært en helt kvalmende fantastisk dag så langt, ute skinner solen og sommeren er i full anmarsj.
Å våkne opp med to glade barn og ha seg en lang kosemorgen med god tid altså.. Nei, blir det noe særlig bedre nå så dævver jeg 🙂
