Gullkorn fra pluttemunn #4

  •   

I går skjedde det noe som fikk meg til å le så fælt at jeg vekte halve nabolaget, samtidig som jeg ble like mengder skuffet og imponert over egen sønn.

Jeg skulle legge plutten for kvelden, da jeg tok en rask tur innom soverommet mitt for å hente en bok.

Og her kommer det rare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for tiden har han lagt til seg en utrolig sjarmerende vane rundt leggetid. Da skal han på død og liv hente et blått teppe inne på rommet sitt og legge det utenfor døren hver gang jeg er på vei ut av et rom. Veldig merkelig, men også veldig søtt.

Så står han og venter med store øyne til jeg tråkker på teppet og responderer med “Åh, det var mykt og godt”, og da smiler han tilfreds og helhjertet som en basartyrker som akkurat har solgt meg gurkemeie til safran-pris.

Men akkurat i går tok jeg ham litt på senga, for han hadde egentlig gått for å legge seg da jeg gikk for å hente boka. Da han oppdaget det, kom han løpende tilbake og var så stresset for at jeg skulle gå ut fra rommet uten et blått teppe å tråkke på, at han bare sto og hoppet og stotret mens ordene kastet seg sammen i halsen hans og dannet en kø av ord der ingen slapp forbi.

Livredd for at jeg skulle gå ut og bryte tepperutinen kastet han seg over første og beste løsning som kom til hjernen og.. vel.. jeg må vel si at jeg først ble mildt sagt overrasket da han kjørte en bestemt pekefinger i været, dro den ut på strak arm, pekte den mot meg og ropte med bestemt tone:

– Bli!

Hvorfor jeg ble så overrasket..? Fordi den gesten, det tonefallet og det ordet er nøyaktig(!) de samme jeg bruker når jeg prater til hunden vår!

 

Bliii …

 

Jeg kunne ikke tro verken mine egne øyne eller ører, men i det han løp i vei inn på rommet hørte jeg ham gjenta det mens han rotet frem teppet.

– Bliiii …

Jeg var vel egentlig bare mest sjokkert, men så tenkte jeg at det kunne også være en tilfeldighet. Det er jo et helt vanlig ord. Kanskje han ikke mente det sånn. Det var inntil han kom tilbake, la ned teppet utenfor døråpningen, løftet hånda i været som for å signalisere og pekte deretter ned på teppet og ropte ut:

– Vær så god!

Da klarte jeg ikke å holde meg lenger og lot det stå til! Så beklager til alle i nabolaget hvis barna deres våknet rundt kl. 19.00 i går kveld og trodde de hørte et monster. Det var bare meg. Som lo meg. I hjel.

 

Why you little !

 

For flere gullkorn, les:

Gullkorn fra pluttemunn # 1

Et gullkorn i natten # 2

Gullkorn fra pluttemunn # 3

 

/ God søndag!

* Følg Hundehjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg