Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt!
Verden er farlig. Livsfarlig! Full av farer rundt hver eneste krok. Går du ut i trafikken blir du påkjørt, sitter du i en båt vil du drukne og klatrer du i et tre vil du brekke alt!
Derfor bør vi alle umiddelbart dra på jysk, kjøpe hele lagerbeholdningen av dyner og puter (ekstra myke!) og tettpakke dem rundt barna. Deretter gjelder det bare å holde dem innelåst og bortgjemt fra alle skarpe kanter helt til de blir pensjonister.
Da kan vi puste lettet ut og vite at vi har holdt dem trygge. Vi har lykkes som foreldre. De har aldri blitt skadet, de har aldri opplevd motgang, de har aldri levd. Perfekt.
Er det virkelig det verden har kommet til? Pardon my french, men hva faen?
For hva er greia med at folk ikke lar barna sine klatre i trær? Har sikkerhetshysteriet virkelig nådd de høyder? Har vi blitt så besatt av trygghet at vi gladelig vingeklipper våre egne barn og frarøver dem retten til å vokse opp på egne premisser, utforske sine horisonter, lære og erfare?
Les saken “La barna falle” (VG)
Ønsker vi å oppfostre en generasjon med barn som aldri har vært på legevakten, kjent smerte, tatt lærdom og innsett at livet er fullt av valg og konsekvenser? Ønsker vi at barna våre skal vokse opp i et sikkerhetstyranni helt uten skarpe kanter? Ville ikke det avstumpe oppveksten deres noe helt kolossalt?
Jeg mener, faen heller! Trær? Trenger vi virkelig nyhetssaker som sier at vi må la barna våre klatre i trær? Hvor overbeskyttende skal vi foreldre bli før det endelig når et punkt der man sier at nok får være nok?!
Med den moralen kan vi like gjerne nekte å lære barna våre å skrive i frykt for at de vil bruke det til å skrive banneord og tegne peniser.
Og hvorfor stoppe der? Kan vi ikke bare forby fast føde i frykt for at noen vil sette en matbit i halsen?
Barn bør oppdras helt stillesittende i et mykt rom, på en pute, kun iført klær uten glidelåser, snorer eller sømmer, suttende på en smoothie helt uten tilsetningsstoffer, smak eller konsistens. Da er de maksimalt trygge. Det MÅ jo være oppskriften på et langt og lykkelig liv?
Men å leve handler dessverre om mye mer enn å bare overleve og et slikt sikkerhetstyranni har lite å gjøre med god oppdragelse. Jeg mener derimot at det er dårlig oppdragelse. Elendig, rett og slett.
For slike forbud er bare snarveisløsninger som fratar oss muligheten til oppdra barna våre. Det er ikke oppdragelse å si:
– “Du får ikke lov til å klatre i det treet, det har vi bestemt! Det kan være farlig, du kan slå deg, du kan skade deg, det er farlig det. Det får du ikke lov til!!”.
Det er ikke god oppdragelse, snarere tvert imot. Det er vingeklipping. Det er ingen lærdom i et forbud. Det er dritt, det er ingenting.
Oppdragelse er å si ting som:
– “Okei, hør her. Du kan gjerne klatre i det treet, men husk at du kan falle ned og slå deg. Så derfor: Vær forsiktig. Ikke klatre høyere enn du tør å falle ned. Du kan jo starte her nede og bli litt kjent med treet først. Visste du forresten at gamle trær er svake og tørre og kan knekke hvis du klatrer i dem? Derfor er det best å klatre i sterke, sunne trær, slik som dette” etc.
Så kan man selvfølgelig tilrettelegge, slik som å opplyse om klatreglene til Norges Speiderforbund, man kan fjerne potensielt farlige steiner som kan gjøre skadene ved et fall mye verre, men vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at verden er en utopisk fornøyelsespark der ingen husker faller ned og ingen setter gummibjørner i halsen.
Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist å lese om barnehager som fjerner trær eller har kjempestrenge regler for klatring. Jeg synes det har lite å gjøre med god oppdragelse og altfor mye å gjøre med overformynderi.
Ikke bare er det trist, men det er også noe massivt hyklersk og egoistisk over å ikke la barna klatre i trær av sikkerhetsmessige årsaker. For man drar da på ferier med barn, og fly faller ned i blant. Man fiser rundt med dem i bilen, og biler kræsjer hele tiden. Men så fort det kommer til lek som ikke angår oss voksne, som kun er en hobbysyssel som opptar barna, nei da skal det helst unngås for å skjerpe inn på sikkerheten.
Hva er det for noe tull? Man skulle nesten tro at barn renner av greinene som overmoden nedfallsfrukt. Og jeg mener: Faller man ned fra et tre, ja så er det gode muligheter for at man skader seg. Et skrubbsår, en hoderystelse, et kutt som må sys eller et brekt ben. Sånn er livet. Kræsjer man i en bil derimot …
Så egentlig burde man dyttet barna opp i et tre før man kjører til butikken med dem i baksetet, for oppe i treet er de i hvert fall tilnærmet trygge.
Og forresten, hvorfor er vi så manisk opptatt av dette med trygghet? Ingenting er trygt. Man kan helt sikkert dø av sukkerspinn også hvis man er skikkelig uheldig, det er ikke dermed sagt at vi skal forby det.
I så fall burde ikke barn tillattes adgang til kjøkken (fullt av kniver), boden (fullt av maling, verktøy etc), badet (barberblader), hagen (kan jo ligge en huggorm der ute, vet jo aldri) og.. tja.. alt annet enn tidligere nevnte stue med pute og smoothie. Det er trygt det. Perfekt.
Så ja, det er helt sikkert farlig å klatre i trær, men det er mye farligere å la være. Mye farligere å gå i den retningen av at alt er farlig. Jeg synes det er ille nok at vi har nyhetssaker om at vi må la barna våre klatre i trær. Da er vi allerede et godt stykke på vei i feil retning. Det burde si seg selv.
Mennesket er et dyr i stadig endring, men noen ganger gjør vi kontraproduktive og merkverdige ting som kan få en til å tvile på menneskerasen. Slik som onepiece, pizzaburgere, omelett på kartong og kaffekopper uten hank.
Jeg har alltid trodd at USA skulle bringe på banen det som skulle bli det endelige tegnet på at menneskerasen er på vei nedover og utfor stupet, men nå er jeg jaggu ikke sikker lenger.
2015 skal være Friluftslivets år, ikke året vi gir opp som rase.
Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt.
La barn være barn. La barn klatre i trær.
/ La barna klatre!
