Nå er det nok! Så i går satte jeg ned foten.
I det siste synes jeg nemlig mobilbruken har eksplodert. Ikke bare her i vår ringe bolig, men overalt. Når var sist du så noen sitte og bla i en bok på bussholdeplassen? Eller en gjeng ungdommer som viltert hopper rundt som ungkalver på vårslepp? Nei da, alt jeg ser er apatiske fjes limt til en skjerm. Livløse fjes som stirrer ut i evighet som tanketomme gullfisk i en bolle. Gamle som unge. Selger livsgnisten for bare et lite sveip til. Scroll meg i hjel, takk.
Om det kan kalles giftig avhengighet? Er mobilen borte i 5 minutter blir man jo mer bekymret enn om man ikke har hørt fra sin syke bestemor på et par ukers tid. Det er galskap.
Barn ser ut som rullingsrøykende bingospillere der de sitter og scroller apatisk til høylytte amerikanere som skriker til dem på heltid. Vi voksne skal liksom ikke kjefte lenger, men at overbetalte og underskolerte amerikanske tenåringer brøler til dem dagen lang om at de må kjøpe ansiktsmasker og japansk godteri, det er liksom greit.
Jeg har noen venner som er ekte røykere. Skikkelig avhengige. På det stadiet der de begynner å hoste av frisk luft, fordi lungene liksom blir tatt av sjokket. Og den samme følelsen av avhengighet ser man i dagens mobilbruk.
Har noen glemt mobilen på bussen er det bare å snu kjerra rundt, for ingen skal lide her i dag. Hva skjedde med å bare se ut av vinduet og se for seg rare dyre i skyformasjonene? Hva skjedde i det hele tatt med å se ut av vinduet for å sjekke været? Folk ser heller på en app enn å måtte løfte hodet fra mobilen, for vi er telefonens slaver og den er vår nådeløse herre.
Og det starter tidlig. Dåpsattest-holder i tinn har blitt byttet ut med barnets aller første SIM-kort i sølv, og lovens strengeste straff har blitt et liv i flymodus.
Så også her hjemme. Jeg scroller, kona scroller, barna scroller. Vi løper alle så fort over skjermen med scrollefingeren, at man skulle trodd vi hadde gamle-Erik på nakken.
Men verst er selvfølgelig barna, og som forelder kjenner man en krypende angst for at den eneste måten barna skal få med seg at det ekte livet farer dem forbi er ved å se det på TikTok.
Så rett før leggetid i går satt jeg ned foten. Nå er det farkern meg nok! Ikke mer scrolling! Hører dere hva pappa sier? Legg ned mobilen!
Og sånn hadde det seg at da barna endelig begynte å bli klar for senga, var alle klar over pappas nye regler. Nok scrolling nå. Jeg skulle bare kjapt sjekke noe på telefonen da jeg ut av øyekroken så at eldstearvingen sto i et hjørne av stua med mobilen. Uten å løfte hodet, jeg måtte jo bare kjapt bli ferdig med det jeg drev med, fortalte jeg med brysk stemme hvor landet lå.
“Legg ned den satans mobilen, sa jeg!”, i det jeg tittet opp og så at han sto der med et fult smil og en datamus i hånda.
Det lille svinet hadde lagt en felle for meg, og jeg hoppet rett på ostebiten. Nå sto han der og gliste. Med rette. Nicely played. Men nå: Rett i seng!
Tenkte vi skulle runde av kvelden med å lese litt bok på sengekanten, men å få barn i seng kan jo i blant være som å kaste lasso etter apekatter på syre. Ting. Tar. Tid. Til slutt resignerte jeg ved å legge meg på senga og bare vente. Et klassisk power move der man roper ut at “Nå går tia!” og venter i sjelevrengende stillhet. Far er irritert, barna kjenner på stemningen og rasker på litt ekstra.
Etter noen minutter kom han inn og la seg ned. Fint. Endelig kan vi få lest noen sider og få litt hyggelig kvalitetstid på tampen av en lang dag. Foreldre og barn i skjønn forening, hva kan vel være bedre. Bare atte mens jeg lå der og ventet måtte jeg bare kjapt sjekke en ting på mobilen. Ikke noe viktig, men et mørkt rom er et ganske kjedelig sted tross alt.
Irritasjonsnivået var nede på grønt nivå igjen, klar for å blafre gjennom noen sider av et spennende eventyr trykt på ekte papir. Men hva ser jeg ut av øyekroken? Den fordømte mobilen igjen! Jeg gir ham litt tid for å gjøre seg ferdig, men nei da. Ligger bare ved siden av meg og sveiper. Og sveiper. Jeg skal bare kjapt gjøre meg ferdig og håper jo at han har vett nok til å legge ned mobilen når han vet han flyr farlig nærme sola, men ingenting skjer.
Til slutt får jeg nok, kaster fra meg telefonen og bjeffer:
Hvor mange ganger må jeg si det?! LEGG. NED. DEN…
Og der blir jeg møtt med verdens fuleste glis. Og den forbannede datamusa igjen.
// Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men mobilen i ditt eget øye legger du ikke merke til? 😉📱 #dobbeltmoral
Leste ett sted att man bruker 11 år av liver sitt på mobilen og att barn som hadde tatt en undersøkelse svarte de ville valgt bort stemmen sin for en dag for å ha mobilen . Er en skremmande utvikling og voksne er like ille som barn. Hilsen ei som jobber med å få ned mobilbruken i heimen med varierande hell 😅
Oj shit! 😱 Men ja, merker jo at man er pinlig avhengig av mobilen selv. Men mye lettere å ta gode valg for barna enn seg selv 😅🙈