I går var vi på rulletur (ikke sånn rulletur…) med ungene i Larvik sentrum for å hanke inn nye kicks til lillesnupp. For én gangs skyld var vi i forkant av kaoset, så da tuppa begynte å gjespe og gnikke seg i øynene, var vi på plass med vogn og full baluba på flekken. Hun fikk seg en etterlengtet cowboystrekk, og enda bedre: Vi andre fikk oss en lang og deilig lunsj i fred og ro 😉
Og når man først er i Larvik rundt lunsjtider, er det bare ett sted å dra: Hungry Heart Café!
You had me at tacosuppe <3
Hey ho, let´s go!
Altså, de folka der… Jeg kan rett og slett ikke få skamrost dem nok. Det er noe med at når man prøver å leve litt pluss minus sunt, så er det så utrolig deilig å få et digg lunsjalternativ til bare pølser og hamburgere. For Hungry Heart er et sånt type sted man bare drømmer om å komme til når det suger litt i magen. Fristende retter, deilige smoothier, utsøkt kaffe og en drøss med desserter.
Dessuten har de egen butikk tilknyttet kafeen som selger alt man kan ønske seg av kortreiste, økologiske grønnsaker og hylle på hylle med økologiske matvarer, snop og godterier. Og egne yogakurs, selvfølgelig. Stedet er med andre ord ganske alternativt, men ikke verre enn at de også har sjokoladekake på menyen. For hvis du kommer til et sted der de kun har gjæret te, røkelse og hvetegress, er det bare å snu i døra 😉
På Hungry Heart får man derimot trivelig service, nydelig mat og dertil egnet drikke. Christina gikk (som alltid) for panini med salat, mens plutten (som allerede hadde spist litt) hoppet rett på en dessert bestående av en glutenfri honnig- og granolabolle med økologisk cola attåt. Selv dristet jeg meg til å prøve en wrap med bakte grønnsaker og guacamole, servert med et glass grønnkål-smoothie og en stor kopp kaffe med kokosmelk. Helt smashing!
Så. Godt!
Økologisk cola, fordi.. why the hell not.
Panini og petini i skjønn harmonini.
Så hvis du befinner deg i Larvik sentrum en dag, sving innom Hungry Heart. Hyggelige folk og fantastisk mat 🙂
Og du, mitt personlige stalltips: Prøv den grønne smoothien, den er helt ellevill!
I dag skulle Christina på jentekveld og dermed var det opp til fattern å fikse kveldsmat og legging. Og det gikk vel ikke helt etter planen… 😉
For da Christina snek seg ut døra en gang rett etter tidlig middag, tenkte jeg at dette fikser jeg lett. Barna skal i seng rundt 19-ish og så har jeg resten av kvelden til å jobbe. Smooth sailing!
Men så tok leking med lekesand betraktelig lengre tid enn planlagt. Og så hadde fattern lovet bort en sykkeltur. Og en tur på lekeplassen. Også skulle vi jo spille fotball. Også hadde jeg tidligere på foreslått at vi kunne sykle en tur på butikken for å kjøpe noe godt til kvelds.
Jeg hadde selvfølgelig håpet at det hadde gått i glemmeboken når tiden plutselig løp fra oss, men alle som har hatt en 4-åring i hus, vet at de har én ting til felles med elefanter: De glemmer aldri! Så da ble det å sæla på, og krysse av på listen over alle tingene fattern hadde lovet bort i løpet av dagen.
Og sånn ble det at kveldsmaten i kveld ble servert rett på asfalten på parkeringsplassen utenfor det gamle rådhuset. Og mens klokken sneglet seg forbi leggetid, satt vi langs en lun solvegg og storkoste oss.
Parkeringsplassen var pluttens påfunn forresten. Jeg foreslo en benk som sto perfekt plassert ute på gresset, men niks, han hadde en bedre idé. Så da ble det sånn 🙂
Sånn atte, det ble det vel ikke akkurat hjemmelaget og økologisk i kveld, men den var i hvert fall kortreist da..
Og nå sover begge, som tross alt er det viktigste, ikke hvor sinnssykt mye klokka er. Og som en liten bonus: Kjøkkenet har aldri sett bedre ut! Så neste gang Christina drar på jentekveld, tror jeg jaggu det blir å bestille bord utenfor det gamle rådhuset igjen 😉
I utgangspunktet høres Larviksfolk egentlig veldig ut som Oslofolk, men det tar ikke mange sekunder før man fanger opp noe som river i øret.
For de har en sjarmerende dialekt her nede. Nesten som oslosk, men med sin egen slang. Mer arbeidsklasseaktig. Ganske mye Æ og en hel del ord der all finesse er blitt filt vekk.
Slik som Brøllåpp. Første gang jeg hørte det, holdt jeg på å tisse på meg. Brøllåpp??
Jeg trodde jo selvfølgelig at de tullet, men neida. Ordet skal liksom beskrive noe vakkert, men blir her redusert til noe man heller forventer å finne nederst i en pakke med gammel tobakk. Et brøllåpp foregår for øvrig i kjærka. Igjen, det høres jo mer ut som et slags båtskur enn noe annet.
Og siden vi først er inne på det… Etter et langt og godt brøllåpp, smaker det gjerne godt med kaffi og kårnjakk.
Skal innrømme at jeg trodde svigerfar hadde en helt spesiell form for dysleksi første gangen han lurte på om jeg ville ha en kårnjakk, men så viser det seg bare at larviksfolket har andre norskbøker enn resten av oss.
Og det er ikke bare noe jeg sier, for de lager sine helt egne regler her nede. Slik som ett strikk. Ikke én, men ett. Ett strikk, strikket. Så har vi selvfølgelig også kremeksempelet med bruken av mellom / gjennom. For man sier ikke “Jeg har lest gjennom en bok”, neida.. “Jeg har lest mellom en bok” eller “Jeg har sett mellom papirene…”.
Skjønner du? Larviksfolk er ikke kloke! Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om smeike! Jeg holdt på å svime av første gang et lite barn så på meg med dønn seriøst blikk og spurte om hun ikke kunne få sleike hunden min! Viste seg at hun egentlig sa smeike, noe som betyr klappe/kose.
Men for all del, det er ikke bare rare ord, men ganske mange søte. Som siss og innte. Siss betyr sin og innte betyr inntil, som i: “Hvem eier denne telefonen” “Den er Peter siss”, og: “I kveld har jeg lyst på biff med rødvin innte”.
I forrige uke skrev jeg om den meget merksnodige varianten brannmanæit (brennmanet), men hva gjelder ord som har nesten “vanlig” uttale, må jeg også få nevne herligheter som hvettebollær (hveteboller) og fævlebikkje (fuglehund).
Som du kanskje merker står Æ-en høyt i kurs i Larvik. Jeg har selvfølgelig en rekke eksempler på dette, som mævvle (maule) pælær (støvler) og skævvmann (flått). Når vi først er i naturens element, la meg også få nevne fly-mævrær (flyvemaur).For de dukket nemlig opp i forrige uke, og du vet hvordan det er med fly-mævrær: Når de først kommer, så myssær det! (myldre).
Det er også noen uttrykk som er på vei ut, men som man gjerne hører blant den eldre garde. Slik som Sansær´u?. Tok meg noen runder med “Sansær´u” “Ja, jeg sansær!” før jeg forsto at det betyr å huske.
Så har man også heller sjeldne uttrykk som jeg ikke egentlig tror at noen bruker, det er bare sånt man sier at man bruker. Slik som Sprettkønn (popcorn). Men igjen, det er fullt mulig at det er i bruk, for jeg hører jo til stadighet frua si ting som hompel (fartsdump).
Akkurat hompel er vel egentlig ganske søtt, og det finnes flere slike ord som bare blir søte i munnen til en larviking, slik som å pelle (plukke) jordbær, “Nei, nå var´n snål“(søt), “Se, det fule (søte/lumske) smilet” og “Tulipanene ble herpa“ (ødelagt).
Stedsnavn får også gjennomgå i Larvik, der alt plutselig høres ut som smogfylte drabantbyer, slik som Tønsbærr, Sannefjol og Hæljeroa.
Det morsomste er kanskje når frua spiller Nintendo, for hver gang hun dør, sier hun: “Å nei, jeg blei!”. Det betyr visst å dø. Andre varianter av det, er å rusle.
Tilbake til ord som ikke er fullt så søte, så har vi selvfølgelig også stæia/stega (stige). Det er noe med den breie Æ-en som gjør det så veldig bredt. “Har´u en stæia?”. Det river godt i øret til en kis som er vant til å si brennmanet 😉
Men når det kommer til rare larviksuttrykk, kommer jeg ikke utenom å gi en spesiell honnør til svigermor, som har introdusert meg for intet mindre enn tre av de kanskje aller mest særegne lokaluttrykkene. Jeg tror ikke vi rakk å hilse før hun lirte av seg “Trudderudderantan?” (trodde du det rant av den?) og “Det var da vakent!” (veldig).
Det tredje og siste uttrykket har veldig mange av dere spurt om før, for hva betyr egentlig: “Trøtt som en rumpepinne?”
Dette er et uttrykk jeg tidlig la merke til at svigermor brukte, og travelt opptatt som jeg var av å bli akseptert av både lokalbefolkning og familie, begynte jeg å bruke det selv. I etterkant viser det seg derimot at dette ikke er noe larviksuttrykk i det hele tatt, bare noe hun har funnet på selv! Ikke vet hun hva det betyr engang!
Men nå som jeg allerede har begynt å bruke det, kommer jeg til å fortsette med det og håper selvfølgelig at det blir anerkjent som et lokaluttrykk på lik linje med hompler og strikket. Så får jeg heller ta årene til hjelp for å bli fullblods larviking og slå om til stæia, brøllåpp og kårnjakk 😉
ORDTIPS FRA LESERNE!
Her legges ord og uttrykk til som jeg glemte i første runde, med kreditering til alle gode hjelpere 🙂
For Æ kombineres jo også ofte med en hel drøss med k-er, men selv uten Æ vil dobbel k sprette opp som paddehatter, slik som i ordene: skakke (skal ikke), måkke (må ikke), vikke (vil ikke), ække (er ikke), og selvfølgelig et av de viktigste larviksuttrykkene der ute: Hælække (orker ikke). (* Takk til Tonje for tips).
Christina har bodd i Oslo endel år og har derfor slepet ned litt av den verste larviksdialekta, og derfor er det noen ord jeg ikke hører hver dag. Men som det blir nevnt i kommentarfeltet: Larvikinger har et veldig diffust forhold til ordet hvem, som i “Hvem bok?” eller “Hvem sofa?” (*Takk til Cesilie for tips).
For å virkelig understreke den breie delen av språket, må vi ikke glemme jolbær (jordbær) og mjælk (melk) med NM i tjukk L. Og når vi først er på det virkelig breie, må vi for all del ikke glemme: tutær, bråkær, guttær,lakkris, drekke og påsa!(*Takk til Helene Viktoria og Karine for tips).
Den tidligere eieformen “siss”, kommer også igjen når den skal spesifiseres, og blir da fort til: hanses, demses og dises 🙂 (*Takk til C for tips).
Et par andre herligheter som Christina bruker daglig er “Josh du på?” (gjør du det på tull / med vilje), og selvfølgelig harahjerte (nervøs / hjertet i halsen). (*Takk til Karro). Og på vei ut døra er det heller ikke uvanlig at hun sier til barna at de må ta på seg skona(sko) 😉 (*Takk til Inger Marie for tips).
Men nå, over til et uttrykk som plutten faktisk allerede har begynt å bruke flittig: Vårs! Som i: “Vent på vårs” (oss). Og er man sulten/fysen på noe godt, sier man selvfølgelig hol.(*Takk til Kine og Kine for tips).
“Å herregud, vi har på oss makan kjole!” (lik kjole). (* Takk til Christine for tips!).
Som tidligere nevnt, er det flere ord som kanskje er spesielt forbeholdt den eldre garde og to veldig gode eksempler på det, hører jeg hver gang jeg er på besøk hos barnas oldeforeldre. “Jeg gjør det i sta” (jeg gjør det etterpå) og selvfølgelig “sjule pletten” (skylle asjetten). (*Takk til Henriette for tips!).
… Og hvis grasskleppærner løen (ødelagt) er det bare å levere den på dynga 😉 (*Takk til Thore for tips!).
Saken oppdateres fortløpende med nye ord 😉
Dem spellær! (helt te gubben dævva og blei)
Har dere noen rare lokaluttrykk? Del gjerne i kommentarfeltet 🙂
Jeg vet aldri helt effekten av et innlegg, og sjeldent har det blitt mer innlysende enn da jeg for en ukes tid siden skrev ett frustrert innlegg om grillmat…
For noen innlegg får en tommel eller to, andre får et pipekor. Noen ganger treffer jeg en nerve, andre ganger roter jeg meg bort som en fjert i en kurvstol. Jeg blir liksom aldri helt klok på hva som vil slå an eller ikke, derfor skriver jeg bare det jeg føler for.
Men ikke i min villeste fantasi kunne jeg klart å forutse hvilken storm det skulle blåse opp til, bare på grunn av et innlegg om min frustrasjon knyttet til grillmatprodusentenes manglende matteferdigheter.
Det var jo bare et artig innlegg og det forsto de aller fleste av dere, men da en journalist fra VG plutselig var på tråden, ble det brått litt annerledes. For når man har skrevet et innlysende fjasete innlegg, men plutselig har en kjempeengasjert journalist på tråden som ønsker å grave i vei og slå opp ditt ektefølte raseri i store bokstaver… Ja, da spiller du jo med! 🙂
Jeg tenkte jo selvfølgelig at saken skulle ha en ganske innlysende ironisk undertone, jeg hadde jo aldri i verden trodd at VG kom til å kontakte både pølseprodusenter og vegetarianere på stranden for å komme til bunns i saken, hele tiden med en tilsynelatende dønn seriøs agenda i bunn. Men det gjorde de..
Reaksjonene lot selvfølgelig ikke vente på seg. Jeg tror snart ikke jeg har en eneste venn igjen på facebook, som ikke har tagget meg i en eller annen tråd der min idiotiske i-landsfrustrasjon diskuteres, med til tider ganske kraftig bruk av adjektiv.
Om noe, må jeg si at jeg elsker at de stakkars folka i Nortura har måttet bruke deler av sommerferien sin på å svare seriøst på denne saken. Det er så utrolig moro, samtidig som det er ganske frustrerende. For jeg forstår jo at det sitter folk rundt lunsjbordene der ute og river av seg håret i frustrasjon over disse overfladiske bloggerne som ikke tror det finnes problemer i verden som stikker dypere enn selvbruning og neglelakk.
Jeg gidder bare ikke svare på det. La dem få holde på. For 99 av 100 er heldigvis såpass oppegående at de forstår at dette selvfølgelig bare er en gladsak som lukter agurknytt lang vei. Jeg burde kanskje klart å forutse at det kunne by på problemer, da jeg på spørsmål fra journalisten om dette var en sak jeg irriterte meg kraftig over, svarte:
– “Ja, visst faen er jeg irritert!”
“8 pølser, sa jeg! Er det så inn i hampesvarten vanskelig da?!”
Så jeg ville vel egentlig bare si det. Jeg er ikke skikkelig irritert, bare litt. Jeg synes fortsatt at Nortura eller noen andre burde invitert alle pølse- og pølsebrødprodusenter til et helgseminar for å lære seg den lille gangetabellen, men jeg vet jo at det også finnes noget større problemer i verden. Jeg er muligens et kjøtthue, men selv jeg klarer å åpne en dør 😉 (…og telle til 10, som er mer enn hva jeg kan si om pølseindustrien, Red. anm.).
5 pølser, klare for servering!
Om jeg derimot skulle adressert et stort samfunnsproblem jeg synes vi burde ryddet opp i én gang for alle, så er det diskriminering av oss venstrehendte! Alle produkter lages først og fremst for høyrehendte og det er sinnssykt frustrerende for den forfordelte minoriteten.
Stort sett ALLE kopper har hanken på høyre side, sakser er formet for høyrehånden, kjøleskapsdøra har alltid håndtaket på feil side og penner vil alltid etterlate en blå, blekkfylt håndbak og lange striper av blått blekk på arket når vi skriver og drar hånda etter oss. Det vitner om diskriminering og mobbing av en allerede utsatt folkegruppe. Men hvor er politikerne? Hva sier Erna? Pennprodusentene? De korrupte koppfabrikantene? Nei, DET er det ingen som tør å prate om!
Så jeg sier bare én ting: VG – ring meg. Jeg har en jækla sak til dere!
I går skjedde det noe rart. Vi var på vei hjem fra en koselig spasertur på Aker Brygge, da jeg plutselig stoppet opp, fisket frem mobilen og gjorde det utenkelige.
Jepp, jeg slettet Pokemon GO! Og det er ikke bare litt rart, for jeg er jo totalt hektet på det spillet! Men vet du, det var noe med å labbe gatelangs i Oslo og både se og føle hva spillet har gjort med oss, som fikk meg til å kjenne at tiden var moden.
For det var gøy så lenge jeg var i Larvik. Folk i alle aldre som spilte og koste seg, var med på dillen, gjorde noe nytt. Og jeg ble hektet, som stort sett alle andre. Men å komme inn til Oslo og se effekten i stor skala, var rett og slett skremmende.
Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at 1 av 2 vi så på gata i går gikk med snuta limt inn i mobilskjermen. Spesielt ille var det på Aker Brygge, der forekomsten av Pokestops også er veldig intens. Venner som gikk 3-4 i bredden vekslet ikke et eneste ord, foreldre enset ikke barna sine og kjærestepar gikk med flere meters mellomrom fordi en av dem måtte stoppe og fange en Pokemon. En av årets varmeste og flotteste sommerdager, men ingen så ut til å nyte den.
Det var lek og moro da det bare var meg og noen få andre i nabolaget, men å gå i en massiv zombieflokk av pokemon-sauer som ramler over hverandre og ikke har et sekund å avse til livet rundt seg, der vi apatisk vandret mot nok en meningsløs fangst, gjorde meg rett og slett uvel.
Men jeg skjønner jo hvorfor. Det du fanger på en ukes tid i Larvik, rasker du med deg på 10 minutter i Oslo. Det var Pokemons i overflod og ingen så ut til å la en eneste slippe unna. Og det var da det slo meg: Det er da for faen ikke slik jeg ønsker å huske sommeren 2016!
Ikke tid til å se på himmelen, snakke med barna eller holde kjæresten i hånda? Christina hadde all tålmodighet i verden og ventet på meg, selv da jeg stoppet opp midt på gata og ble stående altfor lenge for å fange en Magikarp som nektet å gi seg. Fra å være midt i en hyggelig samtale, ble jeg borte i flere minutter og kom tilbake brydd og irritert fordi den latterlige fisken hadde kostet meg unødvendig mange pokeballer.
Så går man atter igjen og koser seg, inntil man få strakser senere husker at det er et Pokestop rundt neste hjørne og tankene går rett til lomma. Så fisker man frem mobilen og er ute av samtalen igjen. Det gikk som sagt greit i lille Larvik, men i Oslo var det så mange pokemons overalt at det var helt umulig å føre en vanlig samtale i mer enn 15 sekunder før det dukket opp noe nytt og spennende.
Det gjaldt ikke bare meg, men rundt halvparten av alle som var på Aker Brygge i går. Den resterende halvparten gikk og ventet på partneren sin som sto og sveipet noen meter bak. En vakker sommerdag med gnistrende sol, knallblå himmel, fugler og folk som fyller gatene med liv og leven, men alle er for opptatt med å fange Pokemons til å nyte den. Og vet du hva? Det funker ikke for meg lenger.
Misforstå meg rett: Det er helt strålende at spillet har fått folk opp og ut av sofaen og all honnør til Pokemon GO for å gjøre mer for folkehelsa enn mange politikere vil gjøre i løpet av en livstid, men for meg har det blitt for mye.
Så derfor, kjære Pokemon GO, takker jeg for meg. Jeg kom meg nesten til level 21 og jeg hadde mange magiske øyeblikk (som da jeg fikk en 1200+ Hypno, fanget en Onix og ramlet over Pikachu bak sykehjemmet), men jeg har også et liv å leve. Jeg ønsker å høre hva folk rundt meg sier, jeg ønsker å se solen igjen. Så takk for alt, men nå skal jeg gå tilbake til å gjøre det jeg har gledet meg til i hele vinter:
Dette kan muligens virke en anelse frekt, men altså… Herregud, så deilig å bare være to for en dag!
Vi har seriøst ikke vært borte fra barna i mer enn noen få timer til sammen de siste par årene, så å endelig kunne sette seg i bilen, kjøre i vei og sjekke inn på et stort og deilig hotellrom uten en eneste smokk, bleie eller babycall i mils omkrets, føltes rett og slett fantastisk. For én gangs skyld skal vi kose oss, bare oss to alene, og vi har brukt dagen til fulle!
Det så stygt ut et lite sekund, for da vi la oss ned på senga etter å ha sjekket inn på hotellet, var det noe med den litt for store og litt for myke dobbeltsenga som slurpet til seg all energi. 4 år uten pause kom plutselig til en full stopp og begge kollapset helt.
Det tok all vår energi og gidd å klare å dra oss ut, men etter en times tid var vi tilbake på Karl Johan for å se på livet, få oss en matbit, gå hånd i hånd og nyte tiden alene som turister i vår gamle hjemby.
Og det var helt fantastisk! Ikke at vi har gjort stort, men vi har kost oss så fælt i hverandres selskap. Vi har pratet, ledd, susset og fjaset. Spankulert gatelangs, tatt glassheisen “Tjuvtitten”, sett på livet i byen, prøvd gatemat, holdt hender, kjent på kjærligheten og bare vært to.
Til slutt toppet vi vår lille Oslo-date med et helt fantastisk måltid på den indiske restauranten “Der Peppern Gror”, der vi prøvde en smaksmeny med mange rare retter, indisk øl og veldig god stemning.
Nå er vi tilbake på hotellrommet, trøtte som to rumpepinner og langt over middels klare for en lang natts søvn uten en eneste lyd. Mette på mat og kjærlighet, fulle av savn, men også en anelse nyforelsket.
Så tusen takk til barnevakta og til Oslo som leverte langt over alle forventninger på en solfylt søndag.
/ Så Oslo, ta min sång, jag älskar dej <3
P.S. Kjære plutt og lillesnupp: Hvis dere noensinne skulle lese dette og kjenne at dere blir litt snurt over at vi koser oss så fælt på en kveld alene: Bare vent til dere får egne barn. Dere vil forstå 😉
Du vet det er lenge siden du har bodd på hotell når du vurderer om du skal ta med macen din på tur til Oslo eller om du bare skal la den ligge igjen hjemme og lander på å la den ligge fordi (og jeg siterer):
– “Jeg har jo ikke nett eller noen ting. Eller… tror du kanskje de har nett på hotellet?”
Det er lenge siden jeg har vært sammen med bare ett av barna alene. Altfor lenge. Såpass lenge at jeg helt har glemt hvordan det var å bare ha én.
For de sier jo at 1 er som 1, men 2 er som 10. Men er mant vant til 2, blir 1 som 0. Og det merket jeg veldig da jeg dro på butikken med bare én i dag!
For å handle med to små barn på slep, kan være, og vil oftest være, et rent mareritt. Spesielt på en lørdag. De girer hverandre opp, løper rundt som idioter, tar på alt, river i alt og oppfører seg i det hele tatt som villdyr. Selv om de er rolige som østers i bilen, er det som om butikklukten gjør dem gale. Fra å være en samkjørt familie på tur, føler man seg brått som en løvetemmer uten verken stol eller pisk.
Men i dag, for første gang siden Ålesund luktet grillpølse, hadde jeg med bare én av apekattene på tur. Og det var… himmelsk. Altså, jeg har aldri opplevd makan til harmoni! Jeg tok en kurv, lillesnupp tok en kurv, så gikk vi inn i butikken. Det pleier å være startskuddet for et eviglangt stress-maraton gjennom godtehyller og haraball, men i dag var det bare store smil og god stemning hvor enn jeg snudde meg.
Klart, er man med pappa på butikken, vil det jo selvfølgelig havne visse ting i kurven som ikke står på lista, men en pakke kjeks, litt snop og en smoothie er en liten pris å betale for en handletur uten verken stressflass eller hjerteflimmer. Også på en lørdag! Det var nesten så jeg ble litt beroliget da vi kom hjem og sølte et helt beger med yoghurt på gulvet, som en slags bekreftelse på at jeg var våken og ikke befant meg i et eller annet slags merkelig drømmeland.
Etter frokost klarte nemlig barna det sjeldne mesterstykket å leke sammen i minst 3 minutter, som ga meg akkurat nok tid til å sparke beina opp på bordet og nyte en kort pust i bakken.
Og hva passer vel bedre for å nyte et sjeldent avbrekk, enn en stor kopp kaffe og litt kvalitetslektyre. Her en dag kom jeg nemlig over en pappa-spesial av tegneserien Hjalmar, og sjelden har noen tatt livet som småbarnsfattern mer på kornet. Jeg kan i hvert fall føle meg veldig (med trykk på veldig!) igjen i stripene under, haha!
Men nå er den harmoniske leken over, og det sedvanlige kaoset tilbake, så da får fattern løpe i vei og gjøre det fattere gjør best (fredsmegler/klatrestativ).
