Den kvalmende følelsen kommer snikende og kryper inn under huden før jeg rekker å reagere. Og når jeg først har tenkt tanken, så blir jeg ikke kvitt den.
Jeg ser på deg og jeg hører deg. Ser det store smilet ditt der du ligger og babler i vei og ler av ting vi tuller med. Ler så helhjertet at det fyller hjertet med sommerfugler. Du snakker til meg, jeg svarer og vi forstår hverandre. Kjenner hverandre som bestevenner. Jeg forelsker meg i øynene dine og ser et blikk fylt av ren glede. Du smiler med hele ditt vesen, slik bare et barn kan. Ingen mørke skyer som skygger for solen. Og jeg smiler tilbake. Et smil som sprer seg fra langt nede i hjerterota.
Men så slår det meg. Treffer meg i brystet som en rambukk:
Du vil ikke huske noe av dette du.
Alt dette som betyr så mye for meg, alt dette som definerer hvem du er. Alle opplevelsene som gjør meg til verdens lykkeligste mann og de små øyeblikkene som får det til å blomstre i hjertet av glede. Alt dette jeg aldri vil glemme. Du vil ikke huske noe av dette du.
På et eller annet tidspunkt vil det kanskje falme for meg også, for du vil jo endre deg i takt med tiden og vokse til å bli noe annet enn du er nå. Fortsatt deg selv, men likevel ikke. Ikke dette. Og da vil jeg se på deg som den du er da, men akkurat nå er du den du er nå og den du er nå er helt perfekt.
Og jeg vil så gjerne at du skal huske disse fantastiske øyeblikkene vi har sammen. Jeg vil så gjerne at du skal kunne se deg selv fra mine øyne. Oppleve den fantastiske gleden som er deg. Ønsker så gjerne at vi kan prate om dette når du blir eldre, se tilbake på disse dagene og gjenoppleve dem sammen. Men det kommer aldri til å skje, ikke på den måten.
Vi kan se på bilder, jeg kan gjenfortelle hvordan det var, men for deg vil dette for alltid være som dugg for solen. Alt dette jeg aldri vil glemme. Jeg vil så gjerne at det ikke er sant, men samtidig så vet jeg det. Du vil ikke huske noe av dette du.
Og det skjærer meg i hjertet.
Men jeg klinger meg til et halmstrå av håp.
For alle disse tingene vi opplever nå, de er ikke bare opplevelser og kortlevde minner, de er jo også byggeklosser. Viktige deler av den du er og kommer til å bli. Din identitet, din fremtid og person bygger vi sammen her og nå, du og jeg. Den formes litt for hver dag som går, en liten bit av gangen. Og alle disse øyeblikkene av glede, latter og kjærlighet er små møbler i ditt hjertes settekasse som du vil bære med deg resten av livet.
Og det gjør meg atter glad og fyller meg med håp. For ingen kjærlighet går noensinne tapt, den lagres i hjertet og former deg som person. Du vet det kanskje ikke selv, du vil ikke huske noe av dette du, men lytt til hjertet ditt. Det vet.
Det beste jeg kan gjøre nå er å være her når det skjer, virkelig være her. Fange de små øyeblikkene som betyr så altfor mye. Ta det inn og lagre det. Og en vakker dag, når du er klar, vil jeg fortelle deg om det og du vil forstå at det var øyeblikk verdt å leve for.
Smilet du gir meg nå vil kanskje ikke vare evig, men båndet, gleden og kjærligheten vil være med deg for alltid.
/ hilsen pappa
* Følg Pappahjerte på Facebook *
