Se så, da var vi endelig kommet til veis ende. I morgen er det som kjent dommedag og i den forbindelse tenkte jeg bare å si noen ord.
*ahem, kremt kremt*
Mine damer og herrer: Takk for alt! For en fest det har vært eller hva? Vi har kost oss fælt og selv om det også har vært tunge tider, så har det for det meste vært en glede. Jeg har spesielt likt de gangene jeg fikk sneket legemet ned i et varmt bad med skumbad eller sittet inne en sen høstkveld med en kopp kakao og tittet ut på regnet som pisket mot vinduet. Jeg må også få slå et slag for tacofredager, snøballkriger og pinnekjøtt. Men nå er det altså på tide å pakke sammen, men hei, det er ingen grunn til å henge med geipen for det. Se positivt på det! På denne måten får vi i hvert fall mulighet til å takke for oss, logge oss av facebook en siste gang, ta farvel med gamle studiekompiser og den slags, det kunne jo endt så mye verre enn det.
Og uansett, hvor gøy hadde det vel vært om livet skulle fortsatt å dra ut i det uendelige? Jeg mener, litt av det som gjør livet så spesielt og enestående er jo faktisk det at man må nyte det så lenge det varer, fordi man vet at det en dag unngåelig vil ta slutt. Tenk deg en fotballkamp på tv da, en fotballkamp uten ende. Hvor lenge hadde du giddet å se på? Det hadde jo blitt kjedelig etter tja.. 2 uker? 70 år? Når Rosenborg leder 14245 -12031 mot Brann og det fortsatt er uendelig med tid igjen på klokka… ser du hvor jeg vil hen?
Det er ikke så ille folkens, vi har hatt det skøy, men siden det står dommedag på kalenderen i morgen, så har altså tiden kommet for å takke for maten. Selv kommer jeg til å bruke den siste dagen her på planeten til å handle julegaver, spille litt tv-spill, kanskje ta en dusj og bestille mat. Jeg mener, hvis verden først skal gå under i morgen og jeg ikke har tenkt til å gjøre noen stor greie ut av det, så gidder jeg i hvert fall ikke lage middag selv. Bamboo på Sagene i Oslo lager en helt fantastisk Panang Gai med kylling og den burde alle prøve før de dø-… sorry, det ble ikke tid til det gitt. Fankern heller, nå kom jeg på at det egentlig er så mye rart jeg skulle rekke, men aldri tok meg tid til. Så fikk jeg aldri lært meg å kite da. Eller sett Machu Picchu. Jeg fikk aldri fisket etter hai eller satt sammen et puslespill med 3000 biter. Jeg fikk aldri vært med i en skikkelig slåsskamp eller deltatt i et thailandsk kabaretshow kun iført kvinneklær. Jo vent, det rakk jeg faktisk. Jeg vant aldri i lotto, snakket lenge med besteforeldre om krigen eller lærte meg å like gammelost.
Annet enn det så har jeg faktisk rukket en hel del og det har helt sikkert du også. Kanskje det kan være en fin ting å gjøre på en dag som dette, altså å se tilbake på alt det fine man faktisk har gjort i livet? Og når er sist gang du gjorde det egentlig? Jeg vet det er en klisjé, men man vet rett og slett ikke å sette pris på noe før man mister det.
Og hvem vet, hva om mayaindianerne og den fjollete kalenderen deres tok feil? Hva om morgendagen ikke bringer med seg en apokalyptisk undergang uten sidestykke? Hva om det ikke sitter noen dommedag ute på venterommet? Hva om mayaindianerne tok feil? Da vil du om ikke annet ha fått en dag i livet hvor du stoppet opp, tenkte deg om og gledet deg over alt det fine i livet og det er vel ikke så ille bare det? Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Hvis det viser seg at verden mot all formodning ikke skulle gå under, så håper jeg å se deg her igjen snart. Så da gjenstår det vel bare å si takk for meg og takk for all den gode maten.
P. S. Avslutter innlegget med et bilde av min lille Gustav, for i tilfelle det siste du rekker å gjøre her på planeten er å lese dette innlegget, så skal du da saktens få gå ut med et stort smil.
Vi har alle øyeblikk vi aldri glemmer eller i hvert fall tror vi det. Tenk bare på favorittfilmen din. Du husker hvem som spiller hovedrollen, hva filmen handler om og et par scener som du virkelig elsker, men det er også alt. Du tror det kanskje ikke selv, men se den igjen og prøv å legge merke til hele filmen og tenk over hvor mye av det du egentlig husker fra sist gang. Overraskende lite.
Så har man de øyeblikkene man virkelig aldri kommer til å glemme da, de som brenner seg fast, klamrer seg til hjernen og nekter å slippe taket. Også her er det litt ymse kvalitet på minnene, for selv om man tenker at man aldri kommer til å glemme sitt første kyss eller første gangen man snek seg inn i de voksnes rekker, njaaa så er det ikke alt som lagrer seg (og det er kanskje like greit..?), men noen øyeblikk vil aldri ruste. Jeg har et sånt øyeblikk og jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne kommer til å oppleve et mer definerende øyeblikk i mitt liv. MEN, for at du skal få muligheten til å forstå hvorfor dette øyeblikket var så stort, blir jeg nødt til å dra deg gjennom forhistorien. Men du, jeg lover deg at det er verdt det. Du får til og med et lite musikk-klipp på slutten og det er vel ikke verst? Heng med!
Magiske øyeblikk
Vi hadde akkurat sjekket inn på et råflott hotell, bare jeg og frua. Og minstemann. På Ullevål Barselhotell. Den lille pjokken var blitt tatt med keisersnitt, så mor og sønn hadde tilbrakt de første par dagene av hans liv på keisersnittavdelingen, hvilket betød at han far ble pent nødt til å holde seg til besøkelsestider som alle andre. Og det gjorde han motvillig. Å måtte dra hjem til en tom leilighet mens kjæresten og min nyfødte sønn ble igjen på sykehuset hver kveld, var intet mindre enn hjerteskjærende. Det ble mye frossenpizza og lite annet de dagene. Eller jo, det ble turer til apoteket. Det hadde seg nemlig slik at Gudene hadde vært så elskverdige å servere meg en forkjølelse som ville fått svartedauden til å minne om et halvhjertet nys. Jeg levde nesten utelukkende på det jeg klarte å oppdrive av piller, hostesaft, lange skjerf og selvmedlidenhet. Og i tillegg var hodet pakket med meget uforståelige beskjeder om at jeg visstnok var blitt far, hva nå enn det måtte være for noe rart. Det var et par mildt sagt forvirrende dager der jeg vekslet mellom å holde et helt nytt, nysgjerrig og vaklende liv i hendene, til å ligge hjemme i sofaen og styrte Cosylan som en hobbydranker.
Så da vi endelig fikk plass på barselhotellet var det ikke et sekund for tidlig. Vi hadde gledet oss så veldig til å være sammen, for det blir liksom ikke helt det samme når man må dele kvalitetstiden med en annen nybakt mor som ligger bak et lite forheng, som attpåtil har en unge som skriker relativt kontinuerlig. Stakkars min kjære, så sliten og med så sterke smerter. En vanlig fødsel er tøff nok, men det er ikke akkurat en tur i parken å få snittet opp buken og få et menneske dratt ut av magen heller. Så da vi endelig var samlet alle tre, da var vi endelig en familie for første gang. Siden vi hadde levd i den berømte boblen som man gjør de første par dagene etter en fødsel, så var det først nå det virkelig slo oss hva som hadde skjedd: Vi hadde blitt tre, vi hadde blitt en familie.
Så se det for deg: To forvirrede, nybakte foreldre, en med splittet buk, en med sprengt hode, begge med sterke smerter, ingen med noen anelse om hvem, hva, hvor vi skulle gjøre av oss, men begge med et nytt, gnistrende sterkt lys i livet; vår lille guttebass. I en hverdag som hjernen på ingen måte klarte å forstå opp eller ned på, så visste vi i hvert fall såpass at livet hadde fått en helt ny mening.
Det var da far fikk ideen. Det lille nurket vårt hadde akkurat sovnet og lå og godkoset seg, så jeg lå ham på brystet mitt, fisket frem iphonen og spilte til ham hans første sang. Og det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Det forløsende øyeblikket idet tonene banet vei gjennom ammetåken og ullhodene, pianoklimpringen som fortalte oss at “Hei, det her kommer til å gå bra”. Det var som om en stram knute bak i hodet ble klippet over og skuldrene ramlet ned, mens hodepinen fløy ut vinduet i rakettfart og noe sånt som en euforisk lykkefølelse bredte om seg. Hele rommet ble fylt med ro og varme. Det er vel bare rett og rimelig å legge ved bildet av de to gutta som ligger og luller, begge i hvert sitt drømmeland. Alle bekymringene slapp tak i sånn en voldsom fart at jeg nesten sovnet umiddelbart, men våknet til da hu mor knipset et bilde og begynte å snufse av glede. Og da snufset far med.
Og nå, kjære leser, kommer karamellen. Du har lest ordene, du har sett bildet og nå er tiden inne for å høre sangen. Den første sangen vi spilte for vår sønn, bare få dager etter at han kom til verden. Valget av sang var enkelt og ikke helt tilfeldig, for dette er en av mine favorittartister med verdens kanskje aller mest særegne stemme. Så vakkert, så sårt. Ikke bare det, men denne coverversjonen er så bra at den gjør skam på originalen. Så senk skuldrene, skru opp lyden, prøv å se for deg hvor fantastisk forløsende og magisk dette øyeblikket må ha vært, og klikk på videoen under. Og nyt.
Vi lever i en skummel verden. Polisen smelter, verdenshavene går amok, orkaner legger hele byer øde og mange land ønsker å fjerne hverandre fra verdenskartet. Det har faktisk blitt så ille nå at selv Bjørn Eidsvåg har begynt å miste barnetroen.
Og verst av alt er noe som alle menn frykter. Noe som helt siden tidenes morgen har truet, våket over oss og gjemt seg i buskene som en blodtørst ulv på jakt etter bytte. Selv paven drar ned rullgardinen når navnet nevnes og i de innerste, mørkeste avkroker av helvete finnes det de som heller vil bli pint av djevelen selv i all anskuelig evighet, fremfor å måtte gå ansiktet til ansikt med dette beistet. Hele sivilisasjoner har gått til grunne og selv neadnertalerne flyktet fra ondskapen som brer om seg med det gamle testamentets vrede. Sittende øverst på en trone smidd av frykt, dødsangst og primalskrik, sitter selveste bæsjebleien!
Helt fra vi er små vokser vi menn opp med en konstant trussel i bakhodet. Vi vet at en vakker dag, kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men én dag vil vi måtte stirre denne djevelskapen rett i hvitøyet og overvinne vår verste frykt. Kvinner vil aldri oppleve dette, denne gudfryktige angsten for bleieskift, for det finnes ikke et spor av bleiefrykt i østrogenets DNA. Jenter leker med dukker og bleier fra de er små, de har morsinstinktet pumpende i årene, de aner ikke hva vi sliter med. Jeg har selv kjent på denne redselen hele livet. Da jeg var yngre hadde vi en hund i familien og det var ikke få ganger jeg lurte meg unna å plukke opp etter den når den med all selvfølgelighet pruttet ut sine vederstyggeligheter midt på veien. Det gikk bare ikke. Og siden den gang har jeg visst at hvis jeg noensinne skulle få barn, så måtte det enten bli slik at min kjære kona fikk ta seg av bleieskift eller så måtte vi vente til man kom opp med en helt ny type baby som kun produserte tørrvarer som lett lot seg ekspedere. Hadde ikke det vært fint da, et lite knepp og så lå det en liten buljongterning klar i bleia? Men neida, å nei du, her skal det ikke være noen snarveier i livet! I 30 år skulle jeg altså gå slik og engste meg, og jeg vet at jeg ikke er alene. Mange menn der ute gruer seg, vegrer seg for å møte frykten ansikt til ansikt, vil så gjerne hjelpe, men klarer ikke. Frykt ikke min min gode mann, hjelpen er her!
Kjapt fortalt: Vi var fortsatt på sykehuset bare noen dager etter at vår sønn ble født, da jeg ble kalt inn på badet av en hyggelig sykepleier som snakket polsk med et vagt hint av norske nyanser. Helt uten forvarsel så hun på meg og ba meg ta hånd om et stykk bleieskift. Bare sånn helt uten videre… Det gikk så fort og der og da virket det så ekstremt urettferdig. Hun hadde lurt meg inn på badet og jeg hadde fulgt etter, totalt uvitende om hva som ventet. Men så skulle det altså vise seg at hele prosessen var som å rive av et plaster. Før jeg egentlig rakk å tenke over det, så var saken unnagjort og jeg sto igjen seirende. Det var like før jeg plukket opp den lille tassen og heiste ham over hodet som en pokal. Jeg hadde vunnet! Ikke bare var frykten beseiret, men jeg hadde klart å utføre et håndverk jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde det genetiske materialet til å klare å mestre.
Siden den gang har jeg blitt mer drevet, og jeg har innsett at det finnes råd for deg som kanskje akkurat nå sitter og tenker at du rett og slett ikke tør å tenke tanken på ditt første bleieskift. Eller du er kanskje en kvinne som har en mann som vegrer seg? Her er det to ulike løsninger og jeg skal ta for meg hver av dem separat.
For menn:
Slik foretar du ditt første bleieskift
Føler du deg truffet? Gjør du det? Du har akkurat fått ditt første barn, dere er kanskje fortsatt gravide eller du er en ungkar som bare snuser litt på hva som ligger i din potensielle fremtid? Plages du, jeg mener virkelig? Er du redd for å møte din Moby Dick på åpent hav? Trust me, jeg vet hvordan du har det, men hvis jeg kan, så kan du.
Løsningen er enkel, men flerdelt. Jeg har for øvrig ikke tenkt til å ta for meg hvordan du praktisk går til verks, det får du finne ut selv. Jeg kommer bare til å se på det som er det virkelige problemet her; det mentale.
Gjør det til din greie! Når fattern skal foreta et bleieskift, ja da gjør vi det på fatterns vis! For meg ble det å ta med iPhone-anlegget inn på badet og watte opp skikkelig tung rockemusikk. Jeg er ganske sikker på at Dimmu Borgir har andre ting enn bleieskift i tankene når de lager låter, men det funket for meg. Last gjerne ned min spotify-liste Musikk for pappahjerter til denne jobben. Gå gjerne inn i deg selv, gå til ditt “happy place” om du må og se for deg halvnakne glamourmodeller som vasker raske sportsbiler. Eller du kan velge å bare kalle en spade for en spade og gjøre jobben. For meg så ble det å skru opp musikken, snakke med babyen og tulle litt med hele greia. Det ble liksom vår kule greie og når bleien var ferdig skiftet, så jeg jo hvor glad og fornøyd han var med situasjonen. Det var først da jeg innså at hans behov for å få skiftet bleie var langt viktigere enn mitt behov for å luske meg unna.
Vit dette: Det er ikke så ille. Jeg vet at folk vil fortelle deg alle mulige grusomme historier, men i dette tilfellet så er faktisk frykten mye verre enn virkeligheten. Det er en ekstremt liten kropp, hvor mye skade kan den gjøre? Nå er jo min lille gutt bare 10 måneder og jeg vet at det kommer til å bli verre, mye verre, men den tid den sorg. Det gjelder å ta et lite skritt av gangen. Tenk deg hvis du skal ut på byen en kveld. Du starter jo ikke med tequilarace og slåsskamp på McDonald’s, nei du tar en rooolig start.
Det er bare ei litta bleie, det klarer du. Og vet du hvorfor? Du er kanskje ikke helt overtalt enda og tenker: “Nja njo, det er kanskje ikke så ille, men jeg har så sykt lite lyst. Du aner ikke hvor m-“ dude, hør her: Du får massive mengder wife cred av frøkna for å gjøre det! Jeg tuller ikke, hvis du spiller kortene riktig så kan du få store doser bonuspoeng! Hvorfor? De vethvor ille vi synes det er. Hun sier det kanskje ikke, hun later som det bare er helt naturlig at du også skifter bæsjebleier, men hun vet og hun betaler rikelig. Spesielt, og noter deg gjerne dette, spesielt i følgende tilfeller:
Hvis hun selv er sliten, gjerne tidlig på morgenen hvis det har dukket opp en liten jævel i bleia i løpet av natten. Tar du et bleieskift på en morgenbleie helt uoppfordret… hold deg fast, du kommer til å bli lesset ned med bonuspoeng!
Hvis du selv oppdager lukten først og trekker mot stellebordet uten å bli bedt om det. Igjen altså, hvis du kan ta initiativet uoppfordret, så noteres det med en stor pluss i margen og et saftig glansbilde attåt.
Hvis dere har besøk. Dette har også den nydelige ringvirkningen at de besøkende ser på deg med stjerner i øynene og tenker at du er av rette slag. Skulle de besøkende være familiemedlemmer må du ikke regne med noen stor utbetaling, men hvis det er venninner av henne, gjerne fra barselgruppa, så har du akkurat skutt gullfuglen og kan vente avkastning, massiv avkastning.
← slik ser wife cred ut forresten. Det er kanskje ikke så lett å oppdage ved første øyekast, men det er der. Let etter det lille smilet som har krøllet seg opp i den ene munnviken og det åpne blikket som sier “dæven døtte Brad Pitt, den der vakke dum! hmm… du altså”
Og her skal du få et stalltips hva gjelder wife cred: Ikke vær en idiot, men tenk deg om. Det er en kjent sak av wife cred er ferskvare og verdien av bonuspoengene renner av gårde som sand i et timeglass, men ikke gjør den typiske mannegreia å prøve å bruke hele potten på sex samme kvelden. Hvis det fungerer, fint flott, men da har du altså brukt opp hardt ervervede bonuspoeng på det og står i fare for å måtte begynne å betale et “wife cred mellomlegg” flere ganger for å oppnå samme sak og det vil du jo ikke. Og enda farligere; skulle det ikke fungere… oh man. Da vil alt kunne bli flippet på hodet og hele spillet være tapt. Du kan gå for en langsiktig investering og velge å ikke bruke poengene. Vel vitende om at de vil ebbe ut, så har du i hvert fall sikret deg en post-it lapp på hjernen hennes som vil stå der lenge. Vit at dette er et trekk med høy risiko, men hvis du ikke skulle ha noe du umiddelbart ønsker å bruke poengene på, så kan dette være en strategi som kan sikre deg den fisketuren eller festen med gutta om noen uker. Så husk, og dette gjelder for enhver situasjon der wife cred skulle dukke opp: bruk dem klokt. Planlegg gjerne og viktigst av alt altså: Ikke vær en idiot. Hvis du først har tapt poengene, aldri aldri mas om å få dem tilbake. Det er vann under broen og det eneste du kan gjøre ved å gnage, er å gjøre det verre. Vær smart. Som vi sa på 90-tallet: Bruk nøtta, på med bøtta. Nå var det riktignok en reklame for å bruke sykkelhjelm, men like fullt. Bruk nøtta.
For kvinner:
Har du et mannfolk i hus som skyr bleier som pesten?
Det er nesten trist å innrømme det, men som for så mange andre ting så fungerer det utmerket å spille hans maskulinitet. Vi vet at man ikke nødvendigvis fortjener ros bare fordi man tar unna et enkelt bleieskift, men sørg i hvert fall for å stå klar med trampeklapp og hornmusikk de første par gangene. Det gjør oss oppmuntret og får oss til å føle oss som ekte menn som tar vare på familien sinn. Spill på det lille apeinstinktet som lurker bak i hodet. Få oss til å føle oss som alfahanner.
Vi trenger bare et par bleieskift på oss, så går det bra. Vi trenger å oppmuntres og mykes inn i det hele. Tenk på det som første gang du skal ta med husbonden til svigermor. Du setter ham ikke bare i en gyngestol og forlater ham der en hel helg alene for å fortære kromkaker og prate om prisen på garn, nei du tar det et lite skritt av gangen. Bare gi oss litt tid, vi får dreisen på det fort nok.
Spill på samvittigheten. Igjen, alfahanne, tøffe mannen som forsørger familien og tar vare på sin flokk. Det trenger ikke nødvendigvis å være slik situasjonen er, men få oss til å føle det. Selv om vi menn kan ha et tøft ytre og et indre som tidvis kan virke fritt for empati, så er det noe annet når man er far. Det banker et pappahjerte der inne og det er et hjerte som vil ta ansvar. Vil, men kanskje ikke alltid tør. Gudene skal vite at jeg var så redd for å miste sønnen min bakken i starten at jeg knapt nok tørte å holde ham. Å skifte bleie virket som et umulig hinder å forsere og jeg trodde oppriktig talt at jeg aldri kom til å klare det. For min del ble starten på løsningen en setning jeg leste i en pappabok, at når man skal skifte bleie, så skal man heise opp barnet etter beina og løfte dem som om de var to helt vanlige ølflasker fra butikken. Dette bildet gjorde det hele litt mer mannlig og var med på å senke listen slik at jeg klarte å ta steget inn i den grusomme bleiens verden.
…og med det: Ut og erobre verden!
Send meg gjerne en kommentar og lik/del for guds skyld teksten hvis du ønsker mer av dette 😉 Hvis du virkelig vil være en lekker hverdagshelt av en smukkas, så liker du pappahjerte sin side på facebook HER
Du lurer kanskje på om Drømmehagen er noe for deg? Vel min gode mann, her kommer en rask innføring og et lite skråblikk på dette særdeles psykedeliske barne-TV-konseptet som utvilsomt vil gi varige mén til en hel generasjon.
Før jeg fikk barn selv hadde jeg hørt mye rart om Drømmehagen. Jeg visste at det ble en så massiv seerstorm da NRK tok Drømmehagen av tapetet at de måtte sette det opp igjen. Jeg har dessuten blitt tipset av noen kompiser om at du aldri aldri må se på programmet i ruset tilstand, men det var også stort sett alt. Er Drømmehagen egentlig noe for meg og min lille tass?
Historien er alltid den samme: Vi ser et lite barn som ikke får sove og for å få barnet til å sovne så dikter man opp historier om det merksnodige stedet Drømmeland og alle de rare karakterene som bor der. Det er noe greier med en godnattsang, en båt og en himmel, men det er ikke så farlig. Introen kommer du til å spole over uansett. Stopp når du kommer til den grønne busken. (Kjapp notis: Hvis du ikke har sett ett sekund av serien, se for deg Teletubbies).
Drømmehagen er et overflødighetshorn av særdeles tvilsomme karakterer. Hinkelpinkel kan sies å være en slags hovedperson. Ulikt alle andre, nekter han å legge seg på slutten av hver episode. Han er en blåfarget pikenes Jens som har den tøsete Hopsi Deisi rundt lillefingeren. De kliner i stort sett hver eneste episode og kommer alltid hånd i hånd ut fra skogen når man møter dem. Jeg skal ikke si det ene eller andre her, men øy, vi har alle vært russ, vi skjønner greia. Hopsi Deisi vil fra tid til annen danse som den ballerinaen hun tydeligvis aldri ble eller prøve å gjøre sagspon av hjernen din når hun setter igang med å gaule i roperten sin. Min favorittkarakter i Drømmehagen er Makka Pakka(eller Maddafakka som jeg liker å kalle ham). Makka Pakka er en bifil vaktmester som gladelig kliner med hvem det måtte være. Han bruker stort sett hele arbeidsuka på å vaske steiner og blåse i hornet sitt (ikke det hornet…). Han bor i en steinrøys under en bru og har urovekkende mørke ringer rundt øynene. Tomlingene er en gjeng med meget irriterende partysvensker som bor i et løent kollektiv ute i skogen. De bedriver tiden med å spille instrumenter og flørte med hverandre. Siden det er tre av dem, vil de pipete stemmene deres bore seg inn i hjernen din som en hakkespett, det er bare et spørsmål om tid. Konglene er en elskverdig innvandrerfamilie med åtte barn. Siden de er knøttsmå blir de ofte oversett og kanskje er det også derfor de stadig står og rister som om de har epileptiske anfall. De er rett og slett rasende. Konglene har røde klær og ved kun ett tilfelle har jeg sett deres rivaler, de blåkledde Vottene, så man får bare anta at Konglene tok innersvingen på dem i en blodig familieaffære.
Titteiene bør du holde deg langt unna hvis du er litt uttafor en dag. Dette er en ansamling fargerike fugler som dukker opp helt uten forvarsel og byr på ustemte sanger som får tankene til å gå tilbake til den LSD-innsvøpte musikken fra 70-tallet. Hahoene minner sterkt om det narkomane fintfolket man finner susende rundt på Karl Johan. De beveger seg sakte, alltid i flokk og de gjør stort sett aldri noe annet enn å stirre dødt fremfor seg. Fra tid til annen sovner de også stående. Likheten er med andre ord slående.
Jesus, take the wheel
I hver eneste episode blir vi loset rundt av en av to fremkomstmidler. Ninky Nonk er et vogntog som råkjøres hensynsløst rundt på plenen. Sjåføren av Ninky Nonken kjører som om han skulle være en av Solberg-brødrene men han jobber nok til daglig som bussjåfør i Oslo, for bussen stopper sjeldent lenge nok til at passasjerene kommer seg på og den følger ikke rutetidene for shit. Med Plinky Plonk er situasjonen enda mer alarmerende og denne flyvende hasarden minner mest om partybåtene man finner vrimlende utenfor Ayia Napa i høysesongen. På dette prompende(…) luftskipet serveres drinker til alle passasjerene mens piloten selv er travelt opptatt med å kræsje i hvert eneste tre han kjører forbi, uten at noen ser ut til å sette spørsmålstegn ved dette. Kanskje ikke så rart, siden de har blitt servert Plinky Plonk juice (les: billig vodka og Red bull), helt siden de gikk om bord.
Moralen som forsvant
Fyllekjøring, meget løssluppen holdning til valg av seksualpartnere og stigmatisering av narkomane… Heldigvis er ikke jeg noen moralens vokter og kan med mitt storsinn se forbi denne lemfeldige behandlingen av det som må kunne anses som en moralsk gråsone. I følge skaperne bak serien er serien ment for å være avslappende og underholdende. Og det er løgn. Serien kan tidvis være så enerverende at du får lyst til å rive av deg ørene, slik som når nevnte tomlinger går i gang med å spille instrumenter. Men den kan også være avslappende, det skal serien ha, om enn på helt feil vis. Jeg vet ikke om det fordi serien er søvndyssende eller hypnotisk, men i løpet av gårsdagens avsnitt klarte jeg helt seriøst å sovne med øynene åpne! Det varte bare noen sekunder, men hjernen min hadde rett og slett bare ikke kapasitet til å utstå et eneste sekund til av Makka Pakka og den evinnelige vaskingen hans, så den bare skrudde seg av. Skremmende, men også litt kult. Det fikk meg til å innse at jeg helt sikkert kunne ha blitt hypnotisert av Paul McKenna. Husker dere det programmet? Alltid lurt på om det var ekte vare eller falskere enn wrestling og silikonpupper…
En slags konklusjon
Man kan si hva man vil om Drømmehagen, men det funker. Når den lille tassen ikke er spesielt interessert i grøt, er det en like sikker vinner som Dan Børge Akerø på lørdagskvelden å sette seg ned med Drømmehagen. Det tar vekk oppmerksomheten fra maten og får ham til å spise på måfå. Veldig fint triks å ha i lomma når han far er på siste skanse, for Drømmehagen er en skikkelig sansefanger for små hoder. Det er skarpe lyder, mange farger og ikke så altfor mye som skjer i løpet av en episode, så det passer perfekt for barn fra ca. 1-3 år. Dessuten varer det bare en liten halvtime og etter én episode innser du at det er mer enn nok for én dag. Jeg er rimelig sikker på at hvis du ser to episoder av Drømmehagen etter hverandre, så vil hjernen til forvandles til ihjelkokt velling.
Drømmehagen kan du for øvrig sjekke ut på statskanalens egen side for programmet HER
Livet som tekstforfatter i reiselivsbransjen kan være tøft. Dag ut og dag inn sitter jeg på et kontor og ser ut på sludd og regn, mens jeg jobber iherdig med å komponere de flotteste tekster ment for å friste mine kjære landsmenn til å reise ut på charterturer og storbyferie. Noen dager har man bare lyst til å skru av pc’n og komme seg ut på tur. Og derfor synes jeg det var på høy tid å gjøre nettopp det! To stykk til Istanbul takk, sa gutten!
Etter at jeg selv ble far har jeg tenkt over at jeg er fryktelig takknemlig overfor min egen mor og far som fant ut at det var en god idé å sette lille Pete til verden.
Derfor synes jeg bare det er rett og rimelig å gi noe tilbake fra tid til annen. Så hvorfor ikke invitere fattern på storbyferie? Noe av det jeg husker spesielt godt fra barndommen er nemlig de gangene vi dro på oppdagelsesferd sammen og nå synes jeg det var på høy tid å ta opp slik en fiin gammel tradisjon. Dessuten er det bare rett og rimelig at man i en pappablogg hedrer sin egen pappa også 😉
Få andre storbyer, om noen, kan by på samme fantastiske utvalg av historiske rariteter og spennende severdigheter. Dette er virkelig kontrastenes by, der øst møter vest og gammelt bryter håndbak med nytt. Siden mine tidligere visitter i Tyrkia kun har vært på ymse charterdestinasjoner, var jeg meget spent på å se hvordan tyrkeren ter seg i sitt naturlige habitat, for jeg antar at tyrkere flest ikke egentlig snakker partysvensk til daglig. Til min store glede så viser det seg at disse tyrkerne er fordømt trivelige, selv når man dytter rundt 13 millioner av dem inn i en og samme by. I Istanbul sitter smilet løst, en hjelpende hånd er aldri langt unna og det lar seg alltids gjøre å kommunisere på tvers av eventuelle språkproblemer.
Bosporosstredet sett fra Topkapi
En hel storbyferie i en rask sveip
For at du skal slippe å måtte lese deg i hjel, skal jeg ta kortversjonen. I løpet av en regnfylt langhelg rakk vi alt vi hadde på tapetet: Vi var på en relativt iskald båttur opp og ned Bosporosstredet for å se både den europeiske og asiatiske siden av byen, vi besøkte bydelen Beyoglu og kom oss til toppen av Galatatårnet, vi fikk høre det massive kattejammeret fra både den Blå Moské og Hagia Sofia på nært hold, vi fikk en spennende omvisning i Topkapipalasset, vi besøkte den fascinerende Basilikasisternen fra 500-tallet, vi prutet på iransk safran inne på velkjente Grand Bazaar, vi fikk Movember-barten stusset hos en barberer, vi spiste hverdagskost på en lokal restaurant, vi slo av en prat med fiskerne som står på broene over det Gyldne horn, vi gikk på en liten raki-smell og vi ble selvfølgelig lokket med på en og annen turistfelle.
Nå skal ikke jeg si hva du bør og ikke bør gjøre, men vær obs på turistfeller. Vi vandret nemlig rett inn i intet mindre enn to av dem. I den ene satt det en gammel dame i vinduet som tilsynelatende bakte tradisjonelt tyrkisk brød, men det var selvfølgelig bare staffasje. Restauranten serverte det billigste, mest uinspirerte måltidet jeg har smakt på lenge og var tilfeldigvis også utsolgt for annet enn øl i små størrelser… hvordan det er mulig? You tell me. Drittrestaurant, se meg hytte med neven!! Utlevere dem med navn, sier du? Lett! Les gjerne min omtale på Tripadvisor om Capadocia Restaurant HER. Den andre restauranten ligger oppe i Galatatårnet i Beyoglu. Her får du servert en hel pakke som inkluderer en god middag, show, så mye lokal vin du måtte ønske og transport til og fra hotellet. Maten var ok, vinen likeså, showet var vel ok-ish, men regningen var IKKE ok. 300 lira (+tips!) blir litt i meste laget for et relativt middels måltid, når man kan spise seg stappmett på andre steder for 16 lira! Du kan lese mer om dette i premiumversjonen av bloggen som kun koster 399,- i månede-… ikke? Okei da, bare les videre.
Dyrt er ikke nødvendigvis best!
Dette fant vi blant annet ut en dag vi somlet oss inn på en tradisjonell tyrkisk lokanta; en tradisjonell og uformell tyrkisk lightversjon av en restaurant. Mer som et slags gatekjøkken som serverer hverdagskost uten finesse eller neonskilt. Stedet lå midt i det som ikke kan kalles for noe annet enn et vaskekte sigøynerstrøk, der samtlige bygninger hadde en stygg Kongsbergknekk i ryggen. Jeg har ingen aning hva restauranten het, for på markisen utenfor sto det bare “Etli ekmek salonu” som i følge Google translate betyr noe så lite flatterende som “Kjøtt og brød hall”, men du vet det er et bra sted når det står store, ugrasiøse plastdunker med brødskalker på samtlige bord. Det er på steder som dette man virkelig kan få en smak av det ekte Tyrkia og i tillegg er det gjerne drittbillig. Hit drar gjerne tyrkerne selv for å spise og vi vet jo alle at dette er et godt tegn. Følg lokalbefolkningen hvis mulig og de vil ta deg til de beste stedene for knallgod hverdagskost. Tipp topp tommel opp!
Etter en opplevelsesrik helg på storbyferie i Istanbul har vi møtt mange fantastiske mennesker, sett mye, lært mer og kost oss glugg! Jeg kan bare si at jeg allerede gleder meg stort til neste gang jeg kommer tilbake! Til å være en enormt stor by, så er de viktigste severdighetene samlet på et relativt lite område som er både oversiktlig og lett å ferdes rundt i. Byen føles trygg og god, selv når man klarer å rote seg vekk og ender opp i skikkelig falleferdige nabolag. For de finnes det mange av, ingen tvil om det og det er kanskje dette som er så sjarmerende med Istanbul. Her går nytt og gammelt hånd i hånd, og stolte tradisjoner står side om side med moderne kunst og kultur.
Konklusjon – Istanbul
En storbyferie i Istanbul anbefales på det varmeste! Nå skal ikke jeg reklamere så altfor mye for min arbeidsgiver altså, men du vet kanskje at du kan bestille pakkereiser til 36 ulike storbyer med Ving? Vel, nok gratisreklame for i dag. Reis med Aeroflot om du vil, bare reis. Livet er for kort til å ligge hjemme på sofaen og vente på at lottomillionene skal ramle inn på konto. Det er en verden der ute å oppdage oooog der var jeg plutselig blitt vekkelsesprediakant ja. Da tror jeg det er på tide å takke for meg.
Som travel småbarnsfar må man ta vare på han far oppi det hele også. Derfor rev jeg med meg min gode venn Simen, som for tiden er grøtgeneral og pappapermsdirektør, for en dag med adrenalinfylt avbrekk. Gjeddefiske en ingen lek, men en sport for ekte mannfolk med hår på kassa og nerver av stål. En nobel kunst, et stykke verdensarv, et håndverk, en livsstil. Typ.
Gjeddefiske, here we go!
Det er få ting som er så spennende, intenst og skummelt som gjeddefiske. Man sitter i en liten robåt med en stang som føles som et sugerør, mens ferskvannets krokodille svømmer rundt deg og venter på et øyeblikks svakhet for å angripe. Og det gjør den. Jeg har sett gjedder angripe wobblere som er nesten like store som dem selv. Og da mener jeg virkelig helt… altså, se for deg en person på 185 cm som prøver å spise en person på 170 cm, det blir vel størrelsesforholdet. Helt sinnssykt. Men så snakker vi også om den glupske rovfisken, ferskvannets skrekk, innsjøenes mare, tjernets forvokste piraya, elvenes dødsengel, sivets ulv… gjedda.
Som du vil se fra bildene, så har jeg med årene blitt rett så klok.
Hjertepyntet rundstykke ble bakt på morgenkvisten før arbeidsdagen på fredag, hvilket gav meg akkurat nok “wife cred” til at søknaden om fisketur ble innvilget i siste liten. Godt at det fortsatt finnes albuerom for litt smakelig korrupsjon i norske parforhold. Med en formiddagstur på lørdagen innvilget, gikk jeg tidlig til sengs på fredag, men så skjedde selvfølgelig det som IKKE skal skje.
Våknet opp (av meg selv merkelig nok…), spratt ut på badet, fikset meg, løp ut på kjøkkenet og tok noen raske leiver før jeg rasket med meg båtbatteri, stenger og alt som hører til og hev meg i bilen. Sendte melding til Simen om at jeg var på vei, men fikk ikke svar. Akkurat da jeg rygget bilen ut av garasjen så jeg på klokken og så at den var blitt halv. Jeg forbannet min sløvhet, for jeg hadde lovet å være utenfor hos Simen til halv. Problemet oppdaget jeg først 10 sekunder senere, da jeg gned meg i øynene en gang til. Den var ikke halv syv. Den var halv tre. På natta. Sånn atte…
Fire timer senere prøvde jeg igjen og denne gangen klaffet alt. Vi kom oss av gårde og suste i rekordfart den lille turen fra Oslo opp til “the promised land”: Kongsvinger. En liten strek i regningen var det selvfølgelig at båten var fylt til randen med vann, som igjen hadde fått et ufint islas over seg, så etter 20 minutter med haling, dytting, lensing og skuffing, var vi klare for gjeddefiske. Ut på bøljan blå, skru på den lille påhengsmotoren og KNEKK! Knekk? Det skulle være prutt, prutt, prutt, ikke knekk?
Så da var det å padle seg tilbake til kai og ja, bær med meg nå, prøv å forstå gleden i følgende situasjon. Vi har altså stått opp midt på natten for å dra å fiske, kjørt helt til Kongsvinger, nesten frøset av oss fingrene for å tømme båten med vann og deretter knekker altså festet til motoren. Båten er lånt av min tante og onkel, som har vært så elskverdige å stå opp for dagen når vi slukøret padler oss til kai etter 10 minutter på vannet. Vi tenker at kanskje det finnes en mikroskopisk mulighet for at de kan hjelpe oss. Følgende skjedde.
Meg: Onkel, vi har et ørlite problem her…
Onkel: Javel, hva da?
Meg: Nei, altså festet til motoren har knekt, så vi tenkte å spørre deg, siden du er en handy man av dimensjoner: Du har ikke noen anelse om hvordan vi kan få løst dette? Noe supersterkt lim? Kanskje en planke vi kan bore gjennom eller-
Onkel: Vi har en kliss ny påhengsmotor som bare står inne i boden her da…
Og med det kunne jakten på gjedda starte! Med tiden har vi fått så rikholdige bokser med rariteter i jakten på havets gråbein, at vi bare kaller utstyrsboksen for “den store asken med julpynt” (reference win!) og med alt vårt utstyr på plass var jakten i gang, det var oss mot gjeddefaen.
Selv om det ikke ble noen store rugger denne gangen, så hanket vi inn en rekke flotte gjedder, men som de gentlemen vi er, så praktiserer vi i all hovedsak “catch and release”. Med visse unntak da, for to stykk av middels størrelse fikk et ublidt møte med diverse skarpe gjenstander og endte sine dager som gjeddekake senere på kvelden. Kan for øvrig anbefale gjeddekaker! Har alltid vært over middels skeptisk til gjedda som matfisk, men det ble faktisk helt utsøkt! Kan for øvrig tipse om at det kan være veldig lurt å se noen videoer på youtube om hvordan man fileterer gjedde før man setter i gang med matlagingen, for det kan være noe skikkelig svineri å fileterer gjedde. Jeg gikk for metoden vist i denne videoen.
Og resten er historie… NEIDA! For på disse turene er det ALLTID, uten unntak, alltid, alltid, et eller annet som bajser seg skikkelig. Og… tilfeldig eller ikke, det er oftest meg det går utover. Har jeg knekt fiskestenger med bildøra? Ja da. Har jeg reist på gjeddefiske og kommet ut i båten med utstyr som viser seg å være ødelagt? Jessør. Men ikke denne gangen, siden det var årets siste tur, så lå det i kortene at det måtte noe skikkelig faenskap til for å gjøre jobben. Kids, lær følgende, skriv det gjerne ned: ALDRI si “okei, bare en siste gang”. Hvis du skal ta et siste hopp for sesongen, en siste øl før du drar hjem, et siste… hva enn det måtte være: just don’t. Det løker seg alltid. I mitt tilfelle skulle det vise seg at stangholderen min ikke synes det var noe særlig poeng å holde igjen stanga mi med mer enn middels, halvhjertet kraft, så når pike-skjeen satt seg fast langs bunn mens vi dorget forbi en gammel beverdam, ja da tok det 3,2 nanosekunder, fra jeg brølte ut: Å f*** stanga mi sitt-, til hele sulamitten lå på havets bunn. Men jeg tok det med godt humør jeg altså. Kliss ny stang, kliss ny snelle med kliss ny sene og kliss ny dorgeskje… ja da. Armene i kors, senke seg ned i båten og surmule som en 14 år gammel hestejente i 20 minutter, men så gikk det greit igjen. I sånne tilfeller har jeg egentlig lært meg til å tenke at man rett og slett bare betaler for erfaringer her i livet. På den måten så er ingenting forgjeves og på en måte, så er det faktisk litt godt å huske i tider der fiskeutstyr fyker over båtripa og svever av gårde som et av spydene til Andreas Thorkildsen. En stor kaffekopp, ferskt brød med brunost og en klapp på skulderen hos onkel og tante, så var fiskestanga glemt og kun den gode historien gjensto. Sukk… Ved Gud som jeg savner den stanga. Beste fiskestanga jeg noensinne har eid. For spesielt interesserte, så er det altså den blå stanga av de to i bildet under. Nå er det bare den gamle ørretstanga med reservesnella som gjenstår. Hei vent, Stram Linehttp://www.stramline.no ser ut til å ha høstsalg? Oy, på tide å kjøpe nytt! Glede! Hello fiskestæsj, adjøss blogg!
Visse søndager er som skapt for koselige trilleturer langs Akerselva, spesielt når man har vært på jobbfest dagen før og våkner opp med sytten høylydte håndverkere i et hode på størrelse med en drue. Da er det bare én ting å gjøre: Sæla på og komme seg ut på tur!
Søndag? Opp av sofaen!
Med fatt mot og en liten paracet på innerlomma, tok vi fatt på promenaden langs Akerselva og en liten snutt nedom Grünerløkka i Oslo. Det er et eller annet veldig koselig over å spasere rundt i byen på en søndag. Tempoet er skrudd ned et par hakk, det er mer albuerom, folk prater lavere og alt går i moll. Og fint er det, for ingenting er vel verre for en barnevogn på tur å møte stappfulle gater og stier som myldrer av feststemte mennesker i sin fjongeste sommerstaffasje. Spesielt ikke når man har tydelig anstrøk av blå tunge fra kvelden i forveien 😉
Nok. om. det. Med min trofaste Samsung Galaxy S3 ved min side, fikk vi dokumentert vår lille ekskursjon og Oslo får en sekser på terningen for kosete høststemning på en ellers gråspraglet søndag.
Første gangen hjernen tar disse ordene fatt, fører det til en omveltning, rettere sagt eksplosjon av tanker så omfattende at det får The big bang til å virke som en kransekake-smellert. Du har kanskje akkurat mottatt sjokkbudskapet selv? Eller du lurer bare rett og slett på hvordan det er å bli far?
Her skal jeg fortelle deg en liten hemmelig: Du blir ikke far den dagen barnet spretter ut av hu mor og sier halloisen til verden. Du blir far den dagen du får budskapet slengt rett i fleisen, om hva dine ugjerninger har forårsaket. Selv om det bare er fire små ord som tar et halvt sekund å si, så vil de forandre verden din for alltid. Jeg husker selv hvordan det var. Jeg hadde vært på Frognerbadet med en gjeng kompiser for å trene til dødse-VM. Hva er dødsing? En “idrett” der man kaster seg ut fra 10-meteren, gjør valgfritt sprell i lufta og lander i en klassisk reke eller dødsestilling. Her er ei litta demosnutt av undertegnede i aksjon!
Med dette som utgangspunkt, så kan du kanskje lettere se for deg hvor lite forberedt jeg var, da jeg valset inn døren med blåmerker på hele kroppen og nakkemuskler som hadde stivnet verre enn Jörgen Brink i stafett. Hun møtte meg i gangen og jeg skjønte det med en gang jeg så henne, noe var på. Jeg vet ikke om det er etterpåklokskapen eller om det er noe med menneskets instinkter, men det er noe med atmosfæren som er endret når dritten har truffet vifta, som det heter. Du vet at noe er på gang, du er bare litt usikker på nøyaktig hva det kan være.
“Jeg tror vi må snakke sammen”. Ordene alle menn frykter verre enn spanskesyken, katolske tafseprester og restskatt. Min første tanke ramlet ut av hodet før jeg rakk å tenke den ferdig: “Hva er det jeg har gjort nå da?” svarte jeg tomt. Men istedenfor en smekk på fingeren, ble jeg geleidet mot sofaen.
“Jeg er gravid” sa hun og med det tok jeg meg friheten til å ta en liten Gro-dag. Øynene holdt seg oppe, mens jeg pakket en liten håndbagasje og dro på en mental reise langt ut i intetheten. Jeg tror jeg svarte noe sånt som “Jaha, hva gjør vi med det da?”, før jeg skrudde på tv’n og så rett gjennom veggen.
Så ble det helt svart en liten stund, mens hjernen var travelt opptatt med å regne seg frem til et svar. I noen få sekunder tror jeg muligens jeg jobbet hardere enn Magnus Carlsen. Jeg var i en dimensjon helt uten tid og sted, som en veldig liten båt på et veldig stort hav. Heldigvis satt jeg allerede i sofaen, for plutselig kom alle tankene tilbake og på toppen av en bunke usorterte papirer hadde hjernen klistret en stor gul post-it lapp og på den var det skrevet i enorme bokstaver:
“Jeg skal bli far!”
Jeg skal blir far!
I løpet av et lite sekund passert stort sett hver eneste tanke jeg noensinne har tenkt, foran øynene på meg. Jeg vil ikke si at livet passerte i revy, men en slags avart. Som om livet så langt ble oppsummert, snørt sammen i en postsekk og lempet inn på lageret. Det var alt jeg en gang var, det var alle tanker, fordommer, spørsmål og bryderier rundt dette med å gå videre i livet. Jeg følte meg brått veldig gammel! Rundt regnet så gammel som dette:
Det var “jammen jeg har jo så mye jeg ikke har gjort enda”, det var “men hva med alle festene?”, “hvordan i helvete lager man barnemat?”, “jeg har ikke tid til å få barn”, “de bråker noe helt forjævlig”, “en dag skal jeg bare stikke til Thailand og loffe rundt i to måneder”, “jeg liker å ikke ha forpliktelser” og en nærmest uendelig remse med andre klisjeer. Men så var det var som om jeg blunket og da jeg åpnet øynene igjen var hele verden ryddet, reorganisert og satt klar til bruk. Ingenting sto der jeg hadde lagt det, men alt sto på riktig sted. Det var rett og slett meningen. Jeg så på min kjære og smilte så huden i munnviken slo sprekker, før jeg hoppet opp av sofaen og ropte på overraskende lite karslig måte at jeg skulle bli far, å herregud jeg skulle bli far. Og fra det øyeblikket var alt nytt.
Prioriteringer, tanker om fremtiden, bosted, jobb, ferier, livet og så videre. Som jeg skriver om imin historie, så hadde jeg inntil da aldri vært særlig begeistret for barn, for å si det mildt. Men fra det sekundet av gikk jeg fra mann til far. Et knips av et øyeblikk var alt som skulle til, så var jeg klar. Ingen årelang trening med et tresverd mot en strådokke, ingen løpeturer i striregn opp gjørmete bakker med skjold på ryggen og fienden på vent. Jeg var klar. Jeg var født klar, jeg visste det bare aldri. Og det er du også.
Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hva slags situasjon du befinner deg i, om du har planlagt å bli far, om du gruer deg, gleder deg, allerede har barn eller kanskje ikke er en mann i det hele tatt, men det jeg kan si er: det ordner seg. Universet trekker i din retning. Månen står i zenit. Velg valgfri klisjé og følg den gjerne. Du vet i Harry Potter når- du, ikke lat som, jeg vet du har sett Harry Potter. Aaaanyways, fritt oversatt fra en film jeg så for 10 år siden, så synes jeg å huske at Dumbledore, den originale som døde for noen år siden, ikke i filmen altså, i RL (som kidsa sa på 90-tallet): Svarene kommer til dem som søker dem. Og det gjør du, for du er jo her.
Og jeg kan fortelle deg følgende:
Det kommer til å gå bra.
Du skal bli far.
…og du, hvis du fortsatt ikke er helt overbevist, ta den fra den forskremte herremannen i bildet under 😉
