Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et par innlegg om dagen. Lage video av sopptur, bærtur, kanotur, svensketur og bading. Et innlegg om fisking, et annet et om soppstuing. Litt om bok, sofakrok, hyttekos og peislukt. Jeg hadde med kamera og ørten linser, ladere og stativ. Videokamera, actionkamera, notatbøker og penner. Det skulle bare være en liten uke på hytta, men tenk så mange muligheter! Snappe litt her, skrive litt der, dokumentere det hele i bilder og detaljer.

Men så skjedde det noe rart. Det ble ikke så veldig mange innlegg og ikke en eneste videosnutt. Ingen sopptur i HD eller fotobonanza fra fisketur med ørten ulike kameraer og vinkler. Ikke en eneste snap og bare et par små innlegg. For ferien ble ikke helt som forventet…

Den ble nemlig akkurat det: Ferie. Og det var så fantastisk deilig!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da vi først ankom hytta og jeg innså at jeg måtte kjøre i 10 minutter gjennom skogen for å komme til et sted med dekning, ble jeg naturlig nok superstresset. Som yrkesskadet heltidsblogger inntok kroppen panisk makspuls ved å plutselig være omgitt av trær, fugler, utedo, blåbær, tyttebær og fint lite annet. Ikke en trådløs-router eller pokestop i mils omkrets.

Christinas telefon hadde tidvis 4G hvis man gikk helt opp til bilen, men hvor lenge kan man holde på sånn? Og uansett, skulle ikke jeg være på ferie?

Det tok meg vel en dag eller to å vende meg til rytmen, men når skuldrene først begynte å slippe taket, føltes det helt herlig. Videokameraer ble skuffet under senga og pulsen kom tilbake på grønt. Og fra der og ut, hadde vi noe så rart som en helt fantastisk familieferie nesten helt frakoblet fra verden. Jeg sier nesten, for hallo, det får da være måte på 😉

Men nå er det tilbake til hverdagen og den starter allerede i morgen. Vekkerklokker og trøtte tryner, høstjakker og ukeplaner. Men vet du, det er faktisk helt greit, for etter en fantastisk uke med kantareller og peiskos, er jeg skikkelig klar for å ta fatt på en helt ny start!

/ Heisann hoppsann, snakkes i bakken 🙂

* Følg Kanohjerte på Facebook *

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

/ God hælj fra rett bak hytta 🙂

* Følg Utedasshjerte på Facebook *

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg var som barn. På hytta står et bord som gir et ganske greit svar på det… 😉

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For jeg husker jo at jeg var ganske bøllete. Snill og ålreit sånn egentlig, men for det aller meste en bøllete liten ramp. Og på hytta står det gamle kjøkkenbordet vårt, som vel egentlig sier alt man trenger å vite.

For jeg husker ikke helt situasjonen, men jeg tror jeg var sammen med mormor. Verdens snilleste og triveligste dame, men på et eller annet tidspunkt må hun ha gjort den fatale feilen å snu seg vekk fra sitt lille barnebarn, der han satt og spiste sin formiddagsmat. Og i neste øyeblikk…

Raskt, lydløst, iskaldt. Gaffelen gikk til angrep og bordet hadde ikke en sjanse. Det stakkars bordet. Forsvarsløst og uskyldig, offer for et viltert barns herjinger. En stødig konstruksjon med mange års lojal tjeneste for familien, kun for å bli et offer for gaffelens vrede. Bordet står enda og tilbringer livets høst her på hytta, men arrene fra dets dramatiske fortid vil prege det for alltid.

Når jeg tenker tilbake, var det flere episoder som dette, og det begynner å gå opp for meg hvorfor fattern en periode kalte meg for Destroyeren 😀

Sånn atte… Selv om det begynner å bli lovlig sent: Unnskyld for stuebordet. Og glassbordet. Og den bokhylla. Og TV-en, skapet i gangen, speilet nede, bakdøra, halve kjøkkenet og stort sett alt som har vært i familiens besittelse siden 1981 😉

Soggiii!

/ Så får man bare håpe at oppførsel ikke går i arv… 😉

* Følg Gaffelhjerte på Facebook *

Tenk deg å være 4-åring og det beste du vet i hele verden er godteri. Altså, virkelig. For plutten er ikke bare litt glad i godteri, han elsker godteri.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men som de kjipe foreldrene vi er, må vi knappe inn på mengden, meget mot 4-åringens vilje, for han kunne mer enn gjerne spist godteri til frokost, middag og kvelds.

Så når helgen nærmer seg, gleder han seg stort til lørdagsgodis, selv om posen selvfølgelig aldri er stor nok 😉

Og derfor var det veldig moro å overraske ham med tidenes største gladsak rundt frokostbordet i går. Og du kan tro han gjorde store øyne da jeg sa:

– “Du plutten…?  Vi har en liten overraskelse til deg…  I dag tenkte jeg nemlig at vi kunne… Besøke verdens største godteributikk!!”

Hadde det ikke vært for at han satt litt bakover, tror jeg øynene hadde ramlet ut av hodet på ham! Kjeven gikk nesten ut av ledd og smilet ble så stort at munnvikene møttes et sted i bakhodet.

Og godteributikken skuffet ikke. Rad på rad på rad med snoperier og ikke en brokkoli i sikte. Og det må være lov. For når man først er på hytta, legger vi alltid inn en runde med harryhandel og da er det lov å dra på litt. Ingen som reiser til Sverige for å kjøpe reddiker og neper 😉

Siden jeg har vært så flink med trening og lite snop i det siste, innvilget jeg meg å kjøpe en liten pose selv også. Men bare en liiiten pose.

Sånn atte… den planen gikk i hvert fall rett i vasken, haha!

Men men, så lenge den holder helt til neste sommer  påske  jul  helga, får det værra greit 😛

/ Og tannlegen bare: Jippi!

* Følg Godterihjerte på Facebook *

Noe av det beste med å være på hytta, er den der hyttegreia, du vet; lukten av lyng og myr. Stillhet. Trær som knirker i vinden. Og kanoturer. Altså, seriøst: Kanotur burde skrives ut på blå resept! Makan til sjelepleie skal man lete lenge etter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det bryter selvfølgelig litt med harmonien når lillesnupp blir lei og setter i et gorillavræl som skremmer selv fanden på flatmark, men sånn bortsett fra det: Magisk. Bare sitte og duppe mens man sakte og lydløst bryter vei i vannskorpa og farer gjennom landskapet. Det beste er kanskje lyden av vann som drypper fra åra. Eller lukten av skog som sveiper forbi. Eller lyden av vak. Eller en fugl i det fjerne og følelsen av skuldre som slipper sitt jerntak rundt nakken. Eller egentlig alt det der i skjønn forening.

Blir det for stille og harmonisk med kanotur for to, kan jeg også varmt anbefale å ha med barn, for da har man et tilleggselement av risiko og livsfare, når de rett som det er legger halve kroppen over ripa for å se ned i vannet, eller bestemmer seg for å reise seg opp og danse litt. Sorry unger, ingen Freddy Kalas i båten, bare ro, kos og sommerminner 🙂

/ Hiv O´Hoi!

* Følg Kanohjerte på Facebook *

Kniv, kurv, tursko og falkeblikk – jeg er klar. Jakten på Skogens Gull kan starte!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Let´s do this!

Jeg vet ikke om det er jegerinstinktet som sparker inn eller om det er det faktum at det er så få av dem, men det er noe med jakten på kantarell som gjør meg skikkelig gira! Snuse rundt i skogen som en sporhund og jakte på små gullknapper blant gammelt løv og busker.

Det er kanskje ikke elgjakt og haglskudd, men så er det også maks barnevennlig og trivelig. Godt med tid til å spise blåbær underveis og småprate mellom slagene uten å skremme soppen til skogs.

Svensk spraglemøll.

Sopp, men ikke helt riktig type. Lenger inn i skogen med oss.

Trikset er selvfølgelig å ha et par kantarellsteder på lur før man legger i vei, for å bare labbe og gå i skogen på må-få, er like effektivt som å ta en laks over skulderen, sette deg på en stein og vente på bjørn. Kantareller er nemlig sjelden vare og som alle kantarellfolk vet: Et godt kantarellsted holdes alltid hemmelig 😉

Og jaggu traff vi gull! Det var ikke store sakene og ikke var de spesielt mange heller, men de var der, de lyste opp skogsgulvet og de prydet kurven som en inkaskatt. Og selv om plutten ble kjempegira, jobbet som en helt og børstet jord av alle de små skattene med engasjert hånd, tror jeg fortsatt ikke han klarte å overgå engasjementet fra sin 30 år eldre far 😉

Norsk urskog. Her lukter det kantis lang vei!

Pluttisen på jakt.

Jekkpott!!

Plukke, børste, skjære.

 Mormors gamle soppkurv <3

Great success!

Jaggu støtte vi på Bartesam i skogen også 🙂

Winning!

/ Heisann smør i panna 🙂

* Følg Sopphjerte på Facebook *

Så har vi endelig ankommet mitt barndomsparadis for en uke med bading, peiskos, blåbær og kantareller. Hytta er av typen klassisk norsk kosehytte, plassert rett ved et lite tjern midt ute i skogen. 4G-nettet er milevis unna, knapt nok mobilsamtaler rekker ut hit. Ikke strøm, ikke vann, bare kos.

Et aggregat fyres opp en time hver kveld, slik at alle får ladet mobilene og fattern får sett Dagsrevyen. Men det er alt. Ingen Snapchat eller printer. Selv om det selvfølgelig er bortimot det verste en yrkesskadet blogger kan tenke seg, så er det også det beste. For det gir sjelefred. En sårt etterlengtet restart av systemet, før høsten trår til igjen.

Så nå, den neste uken, blir det kos. På blokka står det ikke stort annet enn brettspill og luftgevær. Koke kaffe, plukke blåbær, padle kano, fiske og bade. Masse. Uten strøm og vann blir det daglige turer til butikken for påfyll og nødvendige ærender, samt en harrytur til rånernes hjemland (tjena Sverige), så frykt ikke, bloggen oppdateres daglig fra rasteplasser og bensinstasjoner, men sånn bortsett fra det: Bading, peiskos, sjelepleie 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utsikten fra brygga 🙂

Obligatorisk.

Grønnsakssuppe i klassisk hyttestil.

Teo prøver seg som badeløve.

Tøfler, rødvin og solnedgang – good times.

Norsk ferskvannspalme.

Etter et bad 🙂

/ Heia utedo!

* Følg Hyttehjerte på Facebook *

Lørdag kveld og Christina sitter i stua med ungene. Barne-tv går for fulle mugger og kveldsmaten er på vei ned. Ute i gangen står jeg og skrur en skrue. Sulten, tørst og fysen til tusen!

Men barna spiser kveldsmat, det passer seg ikke å begynne å knitre i godtepapir nå. Jeg fortsetter med det jeg holdt på med, men hjernen min har allerede forelsket seg i tanken, og når hjernen først har bestemt seg for sjokolade, vil den gå over lik for å få viljen sin.

Jeg innser at det er nytteløst å kjempe imot, så jeg titter forsiktig inn i stua. Alle er travelt opptatt med mat, lek og tv. Perfekt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg smetter inn på kjøkkenet og løper langs veggene som en rotte. River opp barnas godteskap og snuser rundt. Hele tiden prøver jeg å stritte i mot, men hjernen har bestemt seg.

Sånn egentlig er jeg midt inni en god periode med trening og sunn mat, men noen ganger må man bare gi etter. Så jeg finner en gammel smågodtpose. Åpner forsiktig og tar en sniff. Vingummi og sure bananer. Nix, neste pose. Colaflasker og skumhjerter. Nope, hva mer? Love hearts, mentos og litt ymse barnekjeks. Neeeeei! Vi har ikke noe! Og nå har jeg allerede stått her i snart et halv minutt og knitret, noen kommer til å legge merke til noe snart!

Men så ser jeg den.

Sommerfuglene i magen våkner til live og smilet strekker seg fra øre til øre.

En siste utvei. Svaret på alle mine problemer. Den reneste form for nytelse: Boksen med sjokolademelkpulver.

Jeg smyger meg bort til bestikkskuffen, lister den åpen og tar ut en skje. Jeg føler meg som en narkoman, men jeg må bare ha en dose. Tripper på museføtter tilbake og går til angrep. Mens jeg står der og skammer meg mens den første toppede skjeen balanseres mot munnen, minnes jeg at denne forbudte nytelsen har fulgt meg siden jeg var liten. Spise sjokolademelkpulver rett fra boksen, det er noe veldig ufint over det, men den smaken… å du gode gud.

Så ankommer skjeen sin endestasjon og smaker sprer sine vinger. Jeg kjenner jeg letter fra bakken, men akkurat da knirker det plutselig i en dør. Det er 4-åringen.

– “Hva gjør du?”, spør han nonchalant.

Ikke egentlig spørrende, bare som en høflighetsfrase. Han har ikke sett boksen. Jeg trenger bare kvittere med noe enkelt, så vil han gå sin vei. Men så kommer jeg på: Jeg har munnen full!

Åpner jeg munnen nå, vil det resultere i en kakaosky som vil fylle hele rommet. Å søren.. Hva gjør jeg nå?

Jeg slår ut med armene, drar på skuldrene og prøver å late som ingenting, som for å si: “Æss, du veit. Bare henger litt på kjøkkenet, ikke noe å prate om, lissom.”

Og det ville gått fint det, hadde det ikke vært for en ørliten detalj: Kakaodråpen som avslørte meg.

En liten ansamling kakaopulver har samlet seg i munnviken og formet en dråpe. Og den forræderske lille kakaodråpen har sakte men sikkert begynt å bevege seg nedover. En mørk flekk midt i et blekt ansikt, hvem ville ikke lagt merke til noe sånt? Jeg prøver å snu meg rundt, men det er for sent.

– “Hva er det?” sier han med nyfunnet nysgjerrighet.

Å nei! Et spesifikt spørsmål, hvordan skal jeg lure meg unna nå? Jeg prøver å svelge unna som en gal, men i det han tar et par skritt mot meg, innser jeg at jeg har glemt å lukke godteskapet. Jeg kaster meg rundt for å lukke døren, men glemmer at jeg holder boksen med sjokolademelkpulver bak ryggen.

Med et overrasket gisp ser han først den åpne døra, deretter den gule boksen og så på meg. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å gjøre noe, så jeg prøver å lire av meg en passende forklaring. Bare en liten bløff, det klarer jeg fint. Jeg er 30 år eldre enn ham, jeg finter meg enkelt ut av dette.

Men i det jeg åpner munnen og ser reaksjonen i blikket hans, skjønner jeg at jeg har glemt noe ganske vesentlig…

/ Okei da, sjokolademelk til kvelds..

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Det er lørdag og tidlig morgen. Litt for tidlig. Jeg sitter halvvåken og halvsover på badet mens jeg venter på at plutten skal bli ferdig på do.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har akkurat stått opp og jeg er helt i ørska, typisk et sånt tidspunkt da tålmodigheten ikke er helt på topp.

Han gjør seg ferdig og vi prater litt om løst og fast. Men han har ikke vasket hendene sine. Bah, jeg trodde han hadde lært seg det der nå.. Jeg har jo sagt det 1000 ganger! Hvor mange ganger må jeg si fra om det før han begynner å gjøre det av seg selv?! Trøtt, lei og litt oppgitt minner jeg ham på det igjen..

– “…også må du vaske hendene dine.”

– “Jammen..”

– “Åh kom igjen a, bare vask hendene dine, okei?”

– “Jammen..”

– “Nei, ikke noe jammen, bare gå og vask hendene dine!”

– “Jammen pappa… Jeg rekker ikke opp til vasken. Du sitter på krakken.”

/ En stor kaffe, takk!

Les også: “Når roteskuff blir rotehus”

* Følg Trøttehjerte på Facebook *

Samme greia hver eneste gang. Christina skal ha seg en kveld utenfor husets fire, og jeg legger opp et kjempeambisiøst løp med ørten planer. Blogge, jobbe med regnskap, ta unna mailer, svare på kommentarer, poste på insta, trene, ta et bad, se en film, lese bok, rydde kjøkkenet, slappe av og legge meg tidlig. Gjerne alt på likt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men i det hun forlater huset, går alle planer rett i vasken. Jeg begynner å stresse med alt jeg skal gjøre og skulle ha gjort. Så løper jeg fra ting til ting og utfører alt rundt 10 % ferdig, før jeg haster videre. Skriver litt, spiser litt, trener litt og stresser masse. Og når hun kommer tilbake har jeg sjeldent fått gjort en pøkk. Vel, ikke noe av verdi i hvert fall 😉

For så fort Christina forlater huset, tar den kreative / rotete delen av hjernen over. Og den sysler ikke med regnskap og den slags kjedelige ting, nei den fordyper seg heller i noe ufornuftig og ubrukelig som den absolutt ikke har tid til.

Som å lese seg opp på fun facts om Hjemme Alene 2, se dokumentarer om osteproduksjon i Slovenia, søke opp gamle filmsitater fra filmer jeg aldri har sett, eller, om jeg er riktig heldig, lage videoer som dette: