Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er ikke så veldig flink med babyer.
Jeg vet ikke helt hva det er, men de er så skjøre, så sårbare og de gjør liksom ikke så mye ut av seg. De ligger for det meste ganske stille og er søte. Eller gråter. Og det viser seg at jeg ikke er så flink til å hanskes med sånt.
Jeg blir liksom litt hjelpeløs rundt babyer. Tar ikke ansvaret fullt og helt og er litt tilbakeholden når babyting skal gjøres.
Jeg merket det første gang med plutten og nå med lillesnupp. Jeg er liksom ikke førstemann på ballen for å henge ut med den lille og jeg kjenner en dårlig samvittighet knurre langt inne i magen.
Og det er litt trist, for er det noen som fortjener den fulle og hele oppmerksomhet og dedikasjon, så er det en liten bebis.
Lillesnupp <3
Med plutten var det verst, for da var jeg urolig for at det alltid ville være sånn og at jeg rett og slett bare var en midt-på-treet pappa og at sånn ville det bli, men så blir jeg heldigvis gradvis bedre etter hvert som barna blir eldre.
Etter hvert som plutten kom seg ut av babytiden ble jeg mer og mer ansvarsbevisst og tettere knyttet til ham og en mer helhjertet fattern for hver dag som gikk, men i den første babytiden altså, der er jeg dårlig.
Jeg er liksom litt redd. Redd er kanskje ikke det beste ordet, men noe som ligger tett opptil i hvert fall. Jeg skyr liksom unna i blant og tenker at jeg ikke er god nok. Kanskje er det fordi ammepuppen funker som en slags vaktmester i starten. Den kan løse absolutt alle problemer og som fattern blir man for vant til å føle seg som en reserveløsning.
Derfor gleder jeg meg nå veldig til å komme i gang med pappapermen med lillesnupp.
Misforstå meg rett, jeg er jo helt forelsket og fattern for alle penga nå også, men så langt har jeg vel følt at jeg ikke har vært helt der. Jeg har gjemt meg unna i puppens skyggedal og tenkt at min tid vil komme. Og den kommer nå.
Og da er det så fint å vite at i tiden fremover vil vi knytte et mye sterkere bånd og komme nærmere hverandre enn vi har vært til nå. Med plutten visste jeg ikke alt dette, men lot den dårlige samvittigheten spise meg opp, men med lillesnupp kjenner jeg igjen mønsteret og jeg gleder meg til å bryte ut av det.
Jeg ser så frem til å “bonde” med henne, bli mye bedre kjent, slippe den dårlige samvittigheten, vandre opp og ut av puppens skyggedal og finne min plass i solen.
Og kanskje, bare kanskje, til og med gjøre såpass godt inntrykk på henne at hun beærer meg med å si “pappa” før “mamma” 😉
Flere som gleder seg, si 🙂
Men hvorfor skriver jeg dette? Det er ikke bare for å lette egne skuldre for bekymringer, men fordi det helt sikkert sitter noen der ute som enten har det helt på samme måte selv eller har en samboer som har det sånn.
Så hvis denne følelsen traff deg rett i gørra og du kjenner den dårlige samvittigheten så altfor godt, vit at det blir bedre. Mye bedre.
Du er kanskje bare som meg og for min del har jeg bare innsett at jeg rett og slett ikke er så flink med babyer. Det er liksom ikke den tiden jeg er best på og det har jeg forsonet meg med. Kanskje er det sånn for deg også.
Det blir muligheter for å ta igjen forspranget senere, bare gi det litt tid.
Spesielt ille er det selvfølgelig når man ikke har fått tid til å komme opp en skikkelig unnskyldning og derfor må servere den pinlige sannheten:
– “Ja, eh.. nei, du skjønner.. vi ble litt forsinket i dag fordi atte.. Ja, helt ærlig så ble vi sittende og se på Ullared og glemte helt tiden!”
Det er flaut det.
Blikket man får av de ansatte i barnehagen … skam.
Men seriøst, Morgan hadde kjøpt seg ny bil, Boris var oppstemt over nok en salgsrekord og stamkunde Maritta hadde kjøpt stringtruse til søsteren sin, så vi måtte jo bare se hvordan alt det der ville gå!
I går skjedde det noe som fikk meg til å le så fælt at jeg vekte halve nabolaget, samtidig som jeg ble like mengder skuffet og imponert over egen sønn.
Jeg skulle legge plutten for kvelden, da jeg tok en rask tur innom soverommet mitt for å hente en bok.
Og her kommer det rare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for tiden har han lagt til seg en utrolig sjarmerende vane rundt leggetid. Da skal han på død og liv hente et blått teppe inne på rommet sitt og legge det utenfor døren hver gang jeg er på vei ut av et rom. Veldig merkelig, men også veldig søtt.
Så står han og venter med store øyne til jeg tråkker på teppet og responderer med “Åh, det var mykt og godt”, og da smiler han tilfreds og helhjertet som en basartyrker som akkurat har solgt meg gurkemeie til safran-pris.
Men akkurat i går tok jeg ham litt på senga, for han hadde egentlig gått for å legge seg da jeg gikk for å hente boka. Da han oppdaget det, kom han løpende tilbake og var så stresset for at jeg skulle gå ut fra rommet uten et blått teppe å tråkke på, at han bare sto og hoppet og stotret mens ordene kastet seg sammen i halsen hans og dannet en kø av ord der ingen slapp forbi.
Livredd for at jeg skulle gå ut og bryte tepperutinen kastet han seg over første og beste løsning som kom til hjernen og.. vel.. jeg må vel si at jeg først ble mildt sagt overrasket da han kjørte en bestemt pekefinger i været, dro den ut på strak arm, pekte den mot meg og ropte med bestemt tone:
– Bli!
Hvorfor jeg ble så overrasket..? Fordi den gesten, det tonefallet og det ordet er nøyaktig(!) de samme jeg bruker når jeg prater til hunden vår!
Bliii …
Jeg kunne ikke tro verken mine egne øyne eller ører, men i det han løp i vei inn på rommet hørte jeg ham gjenta det mens han rotet frem teppet.
– Bliiii …
Jeg var vel egentlig bare mest sjokkert, men så tenkte jeg at det kunne også være en tilfeldighet. Det er jo et helt vanlig ord. Kanskje han ikke mente det sånn. Det var inntil han kom tilbake, la ned teppet utenfor døråpningen, løftet hånda i været som for å signalisere og pekte deretter ned på teppet og ropte ut:
– Vær så god!
Da klarte jeg ikke å holde meg lenger og lot det stå til! Så beklager til alle i nabolaget hvis barna deres våknet rundt kl. 19.00 i går kveld og trodde de hørte et monster. Det var bare meg. Som lo meg. I hjel.
En hyggelig liten prat med fattern før leggetid. Et lite hvileskjær i en travel hverdag full av mye lek og moro. Du setter nok helt sikkert pris på det, jeg ser jo at du koser deg, men for meg betyr det så ufattelig mye mer.
Å få ligge der i sengen med deg, stryke deg i håret, tulleprate om alt og ingenting, høre pusten din roe seg ned for kvelden, kjenne at du stryker tilbake på hånden min, se øynene som sakte men sikkert begynner å glippe, rulle meg helt inntil deg og krølle meg rundt deg som en katt.
Å ligge sånn og dele på puta, bare oss to i hele verden og jeg har stjerner i øynene og tenker at jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har fått dele nok en dag med deg.
Da føler jeg meg liten.
Da blir jeg brått litt usikker på hvem som er størst.
Det er sikkert bare kosestunder for deg, men for meg er det mer enn bare kos.
Og du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg.
Inntil den dagen du blir pappa selv.
Når du ligger der med en liten plutt på armen og hjerte som hamrer. Tanker som gjør deg svimmel og du innser noe rart.
Jeg ville helt sikkert vært en sånn som har Hotel Cæsar på opptak. Jeg ville snikspist sjokolade og skyldt på barna. Jeg tror ikke jeg hadde vært så stor på sminke og noe sier meg at jeg ville hatt noen kosekilo til overs. Bare litt sexylubb.
Jeg tror jeg hadde vært en sånn big-in-box-vin-på-fredagen type dame. Kanskje litt som de to venninnene i sesong to av Sofa. De med bildet av et stupetårn i bakgrunnen. Likandes og folkelige.
Jeg tror jeg ville likt å reise på ferie til Tyrkia, lese 50 Shades of Grey og ikke innsett at sånne saronger man kjøper i utlandet kun funker på ferie. Så ville jeg garantert sett på Trinny & Susannah og tenkt at jeg gjerne kunne trengt deres hjelp. Jeg hadde hatt en greie for spa, men aldri tatt meg råd til det.
Jeg tror jeg hadde hatt en greie for menn i uniform og fått en sær fascinasjon for postmannen. Vel, her hos oss er hun en kvinne da. Ja ja, det har jo for så vidt ingenting å si. Jeg tror ikke jeg hadde vært så fisefin på om man kaller det “konebil”, men jeg ville nok synes det var rart å bli kalt “politimann”. Tross alt.
Jeg tror jeg hadde hatt klukkende latter og et smittende humør, og langt flinkere på empati enn jeg er nå. Kanskje hadde jeg jobbet i barnehage? Det hadde vært fint det. Men hadde jeg hatt energien til det? Så mange barn hele tiden? Nei, jeg hadde nok ikke det.
Jeg tror heller jeg ville blitt tannlegeassistent eller noe i den gata der. Eller hvorfor ikke tannlege? Nei, det blir litt for mye igjen. Et omsorgsyrke, kanskje? Nei, ikke helt det heller. Tannlegeassistent, tenker jeg. Kunne blitt bra det. Så ville jeg helt sikkert kjørt Golf. Og likt Jørn Hoel.
– Tannlegene Halvorsen & Børresen, du snakker med Peter. Nei altså.. Elisabeth. Typ.
Alt dette blir selvfølgelig bare spekulasjoner og vill gjetning, men det er uansett morsomt å se for seg. En ting jeg derimot er helt sikker på er at uansett hva jeg hadde jobbet med, hvem jeg hadde vært eller hvordan jeg hadde vært, så hadde jeg klikket i vinkel om jeg ikke fikk lik lønn for likt arbeid.
Hvis to personer gjør nøyaktig samme jobb, men den ene får mindre betalt bare fordi hun er en kvinne, er det noe fundamentalt galt.
Det er en helt utildekket diskriminering av kvinner generelt og en slags forståelse av at mannen tross alt er litt bedre på generell basis. Det hadde jeg ikke kunnet stå for.
Det kan jeg jo ikke som mann heller, jeg tenker bare ikke så ofte over det. Kjenner det ikke på huden. Det er kanskje fordi jeg sitter på den andre siden av bordet.
Det er først når man tenker over det på denne måten at man innser at vi trenger feminister. For noen ganger tenker jeg om vi egentlig trenger dem i betydningen, er ikke alle kvinner feminister? Det er vel ingen kvinner som mener de fortjener mindre enn menn? Men så innser jeg at feministene står på barrikadene, de er aktivistene som nekter å gi seg før rett er rett, likt er likt og rettferdigheten skinner gjennom.
Sånn sett er det jo egentlig synd at vi trenger feminister, men det viser jo bare at vi trenger dem. Og det gjør vi, i hvert fall inntil videre. For det burde ikke være forskjell på kvinne og mann, vel utenom det der med sjokolade da. Der er kvinner i en klasse for seg selv.
Først av alt vil jeg bare si tusen hjertelig takk til alle dere som har sendt inn rare, gode, interessante og artige spørsmål. På grunn av mengen spørsmål har jeg delt opp svarene i tre ulike innlegg som jeg poster utover helgen, slik at dere skal få slippe ett langt innlegg som ville blitt langt som et vondt år i motvind.
Som lovet skal alle få et ærlig svar, så la oss bare kjøre i gang.
Og det er vel like greit å bare kjøre i gang med selve rosinen i pølsa. For hver gang jeg blir kjent med nye personer og sier at jeg blogger, starter de gjerne samtalen med følgende spørsmål:
Anonym: “Hva tjener du på bloggen din i mnd?”
I en spørsmålsrunde synes jeg dette er et helt legitimt spørsmål, men for å bryte isen i en samtale med en person du akkurat har møtt synes jeg det er veldig rart. Sjeldent har jeg møtt noen og sagt: “Å, rørlegger, sier du? Jøsses, hva tjener du på det da? Du kan vel ikke leve av det?”.
Jeg er jo ikke helt naiv og forstår at det er litt uvanlig å være blogger, men jeg synes fortsatt det er et sært spørsmål å starte en samtale med.
Mang en gang har jeg vært fristet til å svare: Joda, jeg har til salt i maten, men du da? Hva stemte du ved forrige stortingsvalg? Og hvilke sexstillinger liker du best?
Men okei, for å komme tilbake til svaret, så varierer det veldig, men det er i hvert fall nok til at jeg får lov til å fortsette av frua. Jeg er en voksen mann med voksne regninger, matbudsjett, strømregninger og hele sulamitten, så uten en viss inntekt hadde jeg ikke hatt mulighet til å blogge aktivt tilsvarende en fulltidsjobb, men så langt i bloggkarrieren har det da gått rundt.
20 år gammel jente: “Hei, jeg leste på bloggen din at før du fikk barn, ville du egentlig ikke ha barn. Så jeg lurte på når, og hvordan du gikk fra å ikke ville ha barn i det hele tatt, til å være en så fantastisk pappa og elske tilværelsen som far?”
Det stemmer bra det. Selv om jeg alltid har tenkt at jeg har et indre ønske om å “en vakker dag” få barn, så har jeg aldri hatt spesielt lyst. Ikke har jeg likt barn heller. Jeg synes bare de var i veien og lagde uhorvelig mye lyd.
Nå skal ikke jeg påberope meg tittelen “fantastisk pappa”, men jeg elsker i hvert fall tilværelsen som far. I starten synes jeg det var veldig vanskelig, men jeg har vel bare vokst inn i rollen etter hvert. Med et par år på baken begynner det å sitte litt i fingra også og da begynner det jo virkelig å bli gøy. Det skjedde et eller annet i hjernen min første gang jeg holdt plutten i armene. Blir det for drøyt å kalle det et kall? Noe i den gata i hvert fall.
Interiorgirl1: “Blir du aldri stressa? Slår plutten seg aldri vrang? som mor til snuppeline på 3 år kjenner jeg at jeg har skuldre over hodet i blant. jeg vil gjerne høre en stressasom historie som har skjedd dere . for jeg vet det skjer med alle foreldre 😉 du virker som superdaddy og er garantert det,men til og med du må da bli stresset og oppleve litt trass i mellom?”
Å joda, jeg blir stresset og alt er selvfølgelig ikke bare rosenrødt. Jeg skriver innlegg om trass og kjipe opplevelser også, slik som i innlegget “Kjære trassalder”, men jeg velger å fokusere på de fine historiene og se det positive i ting. Jeg vil at denne bloggen først og fremst skal være et hvileskjær i hverdagen for travle småbarnsforeldre og ønsker derfor å formidle håp og glede, fremfor å dra det hele ned i søla. Synes heller ikke det passer seg å skrive så mye negativt for barnas del, da det fort føles utleverende.
Og helt ærlig… jeg synes ikke det er så mye negativt å skrive om heller. Kjipe bleier, litt trass og noe grining, disse tingene hører foreldrelivet til 🙂
Jeg er absolutt ingen superdaddy, men jeg blir ikke så lett stresset. Frøkna derimot. Kunne skrevet om den gangen vi skulle på sydentur og ble forsinket på grunn av en påkjørt elg, men kjenner jeg bli stresset bare av å tenke på det 😉
Elintr: “Jeg lurte på om du kaller barna dine Plutten og Fersken til vanlig, eller er det bare på bloggen?”
Plutten bruker jeg nok privat også, eller pluttis kanskje mest, men fersken har gått over til å bli lillesnupp eller andre sukkersøte varianter 😉
Truls: “Hei. Jeg lurer på hvor mange penger dere bruker på mat i mnd?”
Alt for mye. Vi spiser ganske mye grønnsaker, gjerne økologisk, og kjøper ytterst lite ferdigmat. Sånt blir det fort penger av. Vi er veldig fornuftige og bruker nesten ikke noe på impulskjøp, men det går fortsatt ganske mye penger på avocado, mandelmel, hasselnøttsmør, sushi (pluttens livrett) etc. Hvis jeg skal ta fingern i været ville jeg sagt 7000 kr med en feilmargin på +/- 2000 kroner, haha!
Irene: “Hvordan kom dere på kallenavnet plutten og gikk det bra med huet?”
Er vel en slags avart av hans egentlige navn. Tror det var sånn vi så for oss at han ville si navnet sitt etter hvert. Jepp, nøtta gikk det bra med.. Tåler en trøkk, akkurat som far sin 🙂
Medisinstudent: “Når mener du det passer det å få barn? Om det i hele tatt passer noen gang? Jeg er en av de (få?) gutta som har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Men er nå midt i studiet og tenker at det ikke passer. Man “skal” jo vente til det “passer”. Og hva tenker du om surrogati og adopsjon?”
Det var et vanskelig spørsmål. Det spørs vel litt hvor man setter barn på rangstigen. Hvis man skal bli ferdig med studier, backpacke Sør-Amerika på langs, lære seg italiensk og hele den pakka der før man får barn, så vil det nødvendigvis ta litt tid. Er man klar så er man klar. For min del føltes det som at det aldri passet, men når det først skjedde så var det perfekt.
Og da snakker vi om at frua var midt i studier og at timingen egentlig var ganske uperfekt. Plutselig tok livet en ny vending og så ble det bare sånn. Om jeg hadde ventet til det passet ville det nok aldri passet. Just sayin´ 😉
Surrogati og adopsjon du, det var ikke noe lite oppfølgerspørsmål. Jeg vet at dette er et litt kontroversielt tema, spesielt surrogati, og helt ærlig så har jeg ikke satt meg godt nok inn i det til å gi et politisk korrekt svar, men utifra de tilfellene jeg kjenner til ser det ut til å være ordninger som kan fungere bra hvis gjort riktig. Men man hører jo hjerteskjærende historier om fattige kvinner som blir “tvunget” inn i dette, så det blir litt naivt av meg å mene noe stort om dette uten tilstrekkelig kunnskap.
Helene: “Hei! Planlegger dere å få flere barn en gang i framtiden?”
Morn du. Nei, vi tenker som så at vi er godt fornøyd med de to barna vi har. Men på den annen side, ingen av barna våre var planlagte da 😉
Ellen: “1: Hva er den største personlige likheten mellom deg og Gustav?”
Hmm, han ser ut til å være like glad i å være uforsiktig og herje i sofaen som meg. Også har han arvet min haiketommel 🙂
“2: Kan du komme på noen gode/morsomme spørsmål Gustav har spurt deg eller frua om?”
Hah, å det er mange! Synes jeg skriver om dette hele tiden, men det kommer et eget blogginnlegg om dette snart 🙂
“3: Hva er det kjedligste å få på matpakka?”
Her antar jeg at du mener plutten og får vel driste meg til å si middag, siden middag er det han er minst interessert i for tiden 😉
Stine: “Hvilke butikker i Larvik pleier dere å handle på? Bor ikke altfor langt unna dere, men aldri sett dere :-P”
Haha! Jeg liker meg godt på Elkjøp og Extra leker oppe ved Nordbyen, Rema på Skreppestad, Coopen borti gata, Havna Sushi, Slakter Abrahamsen, Hungy Heart og Meny på Øya. Så vet du det. Sees 😉
Helly: “Hvor gammel er Plutten? Fått inntrykk av at han klarer å si og gjøre ganske så mye, men så er ser han så liten ut? Bildet jeg har dannet meg av personligheten hans er liksom altfor “voksen” til hvordan han ser ut… Hvis du skjønner.. Han er veldig skjønn da :-)”
Oj, det blir vanskelig å svare på dette uten å tråkke over janteloven, men jeg prøver. Han har akkurat fylt 3 år, men han er nok ganske godt utviklet på et par områder. Vi lurer på om han rett og slett har klisterhjerne og arvet Mensahodet til pappaen sin. For han er helt spinnvill på å huske ting, spesielt tall og bokstaver.
Han kunne telle til 20 på norsk og engelsk for evigheter siden, lærte seg alfabetet på egen hånd og er i gang med å kunne lese ser det ut til. Det verste er at det ikke er vi som oppmuntrer ham en gang, han er bare utrolig lærenem og nysgjerrig.
Så ja, jeg forstår veldig godt hva du mener. Noen ganger skvetter jeg til når han sier ting som jeg aldri hadde forventet av en så liten pjokk 🙂
Trine: “Hei! Hva gjør du og Christina for å bevare forholdet nå som dere er tobarnsforeldre? Noen spesielle triks som “spriter opp” hverdagen deres sammen? :)”
Vet du, vi fokuserer heller på hverdagsromantikken enn å “sprite opp” forholdet for tiden. Vi aksepterer heller at den er litt “vannet ut” inntil videre og henter heller mye kjærlighet ut av en kjærestekveld i sofaen eller et suss sånn i forbifarten.
Men dette har jeg faktisk skrevet mer om tidligere.
Jeg tror vi får si at det holder for i dag, ellers kommer du til å lese på deg firkantede øyne og skjeve hornhinner. Men det er mange artige spørsmål igjen, så nyt en kopp te og ta deg en sjokkisbeta til kvelds, så sees vi igjen i morgen 🙂
Hva velger man egentlig når man er døpt og konfirmert i kirken, men ikke selv er personlig kristen? Det er et litt vanskelig valg det der, for det er så mange faktorer som spiller inn og jeg innser at det er et valg som på en måte setter premissene for barna allerede tidlig i livet.
For enten man velger det ene eller andre så vil det legge føringer for dem videre i livet. På så måte er det egentlig litt dramatisk å skulle ta et valg på deres vegne så tidlig i livet, for jeg har jo på ingen måte noen forutsetning for å svare for hva de vil tro og gjøre senere i livet. Så hva gjør man?
Først tenkte jeg at siden jeg selv ikke er personlig kristen, så bør vi gå for navnefest. Men så kom jeg på at jeg selv hadde en ungdomstid med konfirmasjon i kirken, kristenleirer og mer. Og det satt jeg jo kjempestor pris på! Turene til Hemsedal med poker og snowboard, sommerleirene med bading og nattevåk for å fly etter jentene. Det var magiske tider!
På den tiden var jeg kanskje litt mer usikker på min tro, men holdt døren åpen og jeg tenkte over saken. Men etter hvert som jeg ble eldre tenkte jeg mer og mer på hva jeg ble fortalt, hva jeg selv trodde og hva magefølelsen hadde å melde. Til slutt landet jeg på at det var noe som skurret og for meg virket det hele som tullball og derfor forkastet jeg til slutt troen.
Men jeg ønsker at barna skal få ta denne vurderingen selv også, for jeg mener det er en viktig del av deres identitet. Det er et ganske definerende valg og jeg vil ikke legge føringer for dem, så egentlig vil jeg bare ta det valget nå som gir minst føringer for deres vurderinger senere. Og jeg har vurdert det dithen at dåp i kirken fremstår som det valget som vil farge deres beslutning minst.
Det føles i større grad ut som å la begge dører stå åpne fremfor å lukke den ene helt. Høres det logisk ut?
– Jeg lover, den var så stor. 7-8 kilo, minst!
For selv om jeg er ateist, betyr ikke det at jeg har svaret. Selv om jeg 99 % sikker på at Gud og alt det der bare er oppspinn, må jeg holde døren på gløtt for at jeg tar feil, på samme måte som en religiøs person må legge inn et forbehold om at de også kan ta feil, for så langt kan ingenting bevises 100 %. Og det valget synes jeg mine barn får ta selv.
Om de ønsker å tro på historiene om Jesus så vær så god, jeg kommer vel ikke til å oppfordre dem til det, men jeg skal ikke nekte dem det heller. Men jeg vil gi dem muligheten.
Er det en god vurdering eller bare et feigt valg? Jeg vil jo ikke tvinge dem til å tenke som meg og jeg hadde tross alt mange veldig fine stunder i kristne miljøer tidligere, men så kan jeg ikke lenger stå foran presten å love at vi skal oppdra barnet i en kristen tro.
Men like fullt: I mitt hode er den tradisjonelle dåpen så langt normalen og jeg tenker at jeg heller lar døren stå på gløtt og la valget være deres, så kan de selv velge å lukke den når de kommer til konfirmasjonsalder. Eller senere. Eller ikke i det hele tatt.
Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?
Hva tenker dere om dette? Er det greit å døpe barna i kirken når man ikke selv er kristen eller burde man da gå for navnefest? Det må være flere enn oss som har bitt negler og fundert over dette.
Så er vi der igjen. Jeg husker denne fasen i livet fra noen år siden. Lydene fra sofakroken når ammepausene har tatt en helt ny vending. Hva snakker jeg om?
“Det er fort gjort å rope ut når en blir bitt, både fordi det er vondt og fordi en blir så overrasket. Likevel er det lurt å lære seg å ikke gjøre det, fordi du enten kan skremme barnet, eller så synes barnet det er en smule morsomt med reaksjonen din, og prøver det ut flere ganger. Prøv heller for eksempel å si rolig: “Ok, vil du ikke ha mat nå?”, og samtidig ta henne vekk fra brystet en stund.
For et kjempefint tips. I teorien! Hvis noen biter deg i puppen med sylskarpe tenner vil jeg tro at de aller fleste kvekker til. Men men, nå skal ikke jeg være han negative kisen her, så jeg utformer heller et par passende råd bygget på samme lest for andre situasjoner i livet.
På kjøkkenet:Hvis du opplever at kokeplaten er glovarm når du tar hånden på den, før hånden sakte vekk og si “Jeg har visst brent meg”. Gå deretter i kontrollert tempo bort til vasken og påfør rikelig med kaldt vann. Raske bevegelser og banneord kan skremme resten av familien.
I trafikken:Hvis du kjenner at du kommer til å falle av sykkelen, ikke rop og skrik og vift med beina. Si heller “Jeg er visst i ferd med å miste kontrollen over denne sykkelen”. Plasser deretter armene rundt hodet for beskyttelse og vent til du har falt av sykkelen før du reiser deg og forsikrer omgivelsene om at du er ok. Rop og skrik vil kun påføre naboene unødvendig stress og bryderi.
Heisann hoppsann, jeg har visst falt
Selv om det helt sikkert ikke er pedagogisk forsvarlig kan jeg forsikre dere om at rop og raske bevegelser når man blir bitt i puppen ser ut til å fungere helt utmerket det også. Og hvis det er godt nok for frua, så er det godt nok for meg.
Jeg har i hvert fall ikke tenkt til å gå bort til henne å si: “Nei nei nei, Christina da. Nå må du bare roe deg helt ned, ta Fersken bort fra puppen og ta det helt piano. Det du viser her er ikke akkurat korrekt oppførsel”.
Jeg vil enda en stund kunne løfte deg opp for en kos eller kaste deg i været når du vil, men ikke lenger bære deg rundt på armen i skogen mens du peker og lurer på hva alt heter. Kongle, kvist og skyer. Et tre, flere trær. Mange trær, en hel skog.
En dag vil du vite alt dette og du vil ikke trenge meg til å bære deg gjennom livet lenger. Det er en sannhet som er tung å bære. Jeg vil savne deg på armen min. Men jeg vil alltid gå ved din side, leie deg gjennom livet og være her for deg. Selv når du tror du er alene vil jeg alltid være med deg.
