Først av alt vil jeg bare si tusen hjertelig takk til alle dere som har sendt inn rare, gode, interessante og artige spørsmål. På grunn av mengen spørsmål har jeg delt opp svarene i tre ulike innlegg som jeg poster utover helgen, slik at dere skal få slippe ett langt innlegg som ville blitt langt som et vondt år i motvind.
Som lovet skal alle få et ærlig svar, så la oss bare kjøre i gang.
Og det er vel like greit å bare kjøre i gang med selve rosinen i pølsa. For hver gang jeg blir kjent med nye personer og sier at jeg blogger, starter de gjerne samtalen med følgende spørsmål:
Anonym:
“Hva tjener du på bloggen din i mnd?”
I en spørsmålsrunde synes jeg dette er et helt legitimt spørsmål, men for å bryte isen i en samtale med en person du akkurat har møtt synes jeg det er veldig rart. Sjeldent har jeg møtt noen og sagt: “Å, rørlegger, sier du? Jøsses, hva tjener du på det da? Du kan vel ikke leve av det?”.
Jeg er jo ikke helt naiv og forstår at det er litt uvanlig å være blogger, men jeg synes fortsatt det er et sært spørsmål å starte en samtale med.
Mang en gang har jeg vært fristet til å svare: Joda, jeg har til salt i maten, men du da? Hva stemte du ved forrige stortingsvalg? Og hvilke sexstillinger liker du best?
Men okei, for å komme tilbake til svaret, så varierer det veldig, men det er i hvert fall nok til at jeg får lov til å fortsette av frua. Jeg er en voksen mann med voksne regninger, matbudsjett, strømregninger og hele sulamitten, så uten en viss inntekt hadde jeg ikke hatt mulighet til å blogge aktivt tilsvarende en fulltidsjobb, men så langt i bloggkarrieren har det da gått rundt.
20 år gammel jente:
“Hei, jeg leste på bloggen din at før du fikk barn, ville du egentlig ikke ha barn. Så jeg lurte på når, og hvordan du gikk fra å ikke ville ha barn i det hele tatt, til å være en så fantastisk pappa og elske tilværelsen som far?”
Det stemmer bra det. Selv om jeg alltid har tenkt at jeg har et indre ønske om å “en vakker dag” få barn, så har jeg aldri hatt spesielt lyst. Ikke har jeg likt barn heller. Jeg synes bare de var i veien og lagde uhorvelig mye lyd.
Nå skal ikke jeg påberope meg tittelen “fantastisk pappa”, men jeg elsker i hvert fall tilværelsen som far. I starten synes jeg det var veldig vanskelig, men jeg har vel bare vokst inn i rollen etter hvert. Med et par år på baken begynner det å sitte litt i fingra også og da begynner det jo virkelig å bli gøy. Det skjedde et eller annet i hjernen min første gang jeg holdt plutten i armene. Blir det for drøyt å kalle det et kall? Noe i den gata i hvert fall.
Interiorgirl1:
“Blir du aldri stressa? Slår plutten seg aldri vrang? som mor til snuppeline på 3 år kjenner jeg at jeg har skuldre over hodet i blant. jeg vil gjerne høre en stressasom historie som har skjedd dere . for jeg vet det skjer med alle foreldre 😉 du virker som superdaddy og er garantert det,men til og med du må da bli stresset og oppleve litt trass i mellom?”
Å joda, jeg blir stresset og alt er selvfølgelig ikke bare rosenrødt. Jeg skriver innlegg om trass og kjipe opplevelser også, slik som i innlegget “Kjære trassalder”, men jeg velger å fokusere på de fine historiene og se det positive i ting. Jeg vil at denne bloggen først og fremst skal være et hvileskjær i hverdagen for travle småbarnsforeldre og ønsker derfor å formidle håp og glede, fremfor å dra det hele ned i søla. Synes heller ikke det passer seg å skrive så mye negativt for barnas del, da det fort føles utleverende.
Og helt ærlig… jeg synes ikke det er så mye negativt å skrive om heller. Kjipe bleier, litt trass og noe grining, disse tingene hører foreldrelivet til 🙂
Jeg er absolutt ingen superdaddy, men jeg blir ikke så lett stresset. Frøkna derimot. Kunne skrevet om den gangen vi skulle på sydentur og ble forsinket på grunn av en påkjørt elg, men kjenner jeg bli stresset bare av å tenke på det 😉
Elintr:
“Jeg lurte på om du kaller barna dine Plutten og Fersken til vanlig, eller er det bare på bloggen?”
Plutten bruker jeg nok privat også, eller pluttis kanskje mest, men fersken har gått over til å bli lillesnupp eller andre sukkersøte varianter 😉
Truls:
“Hei. Jeg lurer på hvor mange penger dere bruker på mat i mnd?”
Alt for mye. Vi spiser ganske mye grønnsaker, gjerne økologisk, og kjøper ytterst lite ferdigmat. Sånt blir det fort penger av. Vi er veldig fornuftige og bruker nesten ikke noe på impulskjøp, men det går fortsatt ganske mye penger på avocado, mandelmel, hasselnøttsmør, sushi (pluttens livrett) etc. Hvis jeg skal ta fingern i været ville jeg sagt 7000 kr med en feilmargin på +/- 2000 kroner, haha!
Irene:
“Hvordan kom dere på kallenavnet plutten og gikk det bra med huet?”
Er vel en slags avart av hans egentlige navn. Tror det var sånn vi så for oss at han ville si navnet sitt etter hvert. Jepp, nøtta gikk det bra med.. Tåler en trøkk, akkurat som far sin 🙂
Medisinstudent:
“Når mener du det passer det å få barn? Om det i hele tatt passer noen gang? Jeg er en av de (få?) gutta som har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Men er nå midt i studiet og tenker at det ikke passer. Man “skal” jo vente til det “passer”. Og hva tenker du om surrogati og adopsjon?”
Det var et vanskelig spørsmål. Det spørs vel litt hvor man setter barn på rangstigen. Hvis man skal bli ferdig med studier, backpacke Sør-Amerika på langs, lære seg italiensk og hele den pakka der før man får barn, så vil det nødvendigvis ta litt tid. Er man klar så er man klar. For min del føltes det som at det aldri passet, men når det først skjedde så var det perfekt.
Og da snakker vi om at frua var midt i studier og at timingen egentlig var ganske uperfekt. Plutselig tok livet en ny vending og så ble det bare sånn. Om jeg hadde ventet til det passet ville det nok aldri passet. Just sayin´ 😉
Surrogati og adopsjon du, det var ikke noe lite oppfølgerspørsmål. Jeg vet at dette er et litt kontroversielt tema, spesielt surrogati, og helt ærlig så har jeg ikke satt meg godt nok inn i det til å gi et politisk korrekt svar, men utifra de tilfellene jeg kjenner til ser det ut til å være ordninger som kan fungere bra hvis gjort riktig. Men man hører jo hjerteskjærende historier om fattige kvinner som blir “tvunget” inn i dette, så det blir litt naivt av meg å mene noe stort om dette uten tilstrekkelig kunnskap.
Helene:
“Hei! Planlegger dere å få flere barn en gang i framtiden?”
Morn du. Nei, vi tenker som så at vi er godt fornøyd med de to barna vi har. Men på den annen side, ingen av barna våre var planlagte da 😉
Ellen:
“1: Hva er den største personlige likheten mellom deg og Gustav?”
Hmm, han ser ut til å være like glad i å være uforsiktig og herje i sofaen som meg. Også har han arvet min haiketommel 🙂
“2: Kan du komme på noen gode/morsomme spørsmål Gustav har spurt deg eller frua om?”
Hah, å det er mange! Synes jeg skriver om dette hele tiden, men det kommer et eget blogginnlegg om dette snart 🙂
“3: Hva er det kjedligste å få på matpakka?”
Her antar jeg at du mener plutten og får vel driste meg til å si middag, siden middag er det han er minst interessert i for tiden 😉
Stine:
“Hvilke butikker i Larvik pleier dere å handle på? Bor ikke altfor langt unna dere, men aldri sett dere :-P”
Haha! Jeg liker meg godt på Elkjøp og Extra leker oppe ved Nordbyen, Rema på Skreppestad, Coopen borti gata, Havna Sushi, Slakter Abrahamsen, Hungy Heart og Meny på Øya. Så vet du det. Sees 😉
Helly:
“Hvor gammel er Plutten? Fått inntrykk av at han klarer å si og gjøre ganske så mye, men så er ser han så liten ut? Bildet jeg har dannet meg av personligheten hans er liksom altfor “voksen” til hvordan han ser ut… Hvis du skjønner.. Han er veldig skjønn da :-)”
Oj, det blir vanskelig å svare på dette uten å tråkke over janteloven, men jeg prøver. Han har akkurat fylt 3 år, men han er nok ganske godt utviklet på et par områder. Vi lurer på om han rett og slett har klisterhjerne og arvet Mensahodet til pappaen sin. For han er helt spinnvill på å huske ting, spesielt tall og bokstaver.
Han kunne telle til 20 på norsk og engelsk for evigheter siden, lærte seg alfabetet på egen hånd og er i gang med å kunne lese ser det ut til. Det verste er at det ikke er vi som oppmuntrer ham en gang, han er bare utrolig lærenem og nysgjerrig.
Så ja, jeg forstår veldig godt hva du mener. Noen ganger skvetter jeg til når han sier ting som jeg aldri hadde forventet av en så liten pjokk 🙂
Trine:
“Hei! Hva gjør du og Christina for å bevare forholdet nå som dere er tobarnsforeldre? Noen spesielle triks som “spriter opp” hverdagen deres sammen? :)”
Vet du, vi fokuserer heller på hverdagsromantikken enn å “sprite opp” forholdet for tiden. Vi aksepterer heller at den er litt “vannet ut” inntil videre og henter heller mye kjærlighet ut av en kjærestekveld i sofaen eller et suss sånn i forbifarten.
Men dette har jeg faktisk skrevet mer om tidligere.
Les mer i innlegget: Best av alt er hverdagskjærligheten
Jeg tror vi får si at det holder for i dag, ellers kommer du til å lese på deg firkantede øyne og skjeve hornhinner. Men det er mange artige spørsmål igjen, så nyt en kopp te og ta deg en sjokkisbeta til kvelds, så sees vi igjen i morgen 🙂
/ Toodles!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
