I det jeg kom inn døren etter trening fikk jeg sjokkbeskjeden: Vi hadde et piggsvin i hagen som tilsynelatende ikke hadde det så bra.
Fattern tok umiddelbart ansvar og kastet seg på ballen. En klatt med leverpostei og en skål med vann ble servert før jeg inntok dusjen for å la piggsvinet nyte maten i fred.
Da jeg kom ned tittet jeg ut vinduet og svinet lå der fortsatt. I en ball. Hadde ikke så mye som rørt maten engang. Han hadde riktignok flyttet seg en liten halvmeter, men lå fortsatt halvveis ute i solen.
Mens jeg lagde meg en porsjon grøt tenkte jeg litt på hva vi kunne gjøre, snakket med frua og fant ut at vi fikk finne frem en stor pappboks å ha den i og eventuelt ta den med til dyrlegen.
Dyrlegen ja, de vet sikkert råd. Så jeg hev meg på tråden.
Den samtalen gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg…
– “Ja hallo?”
– “Hallo ja.”
– “Ja hei du, jeg heter Peter og vel.. jeg har et piggsvin i hagen som ja.. hva skal jeg si, ikke er så veldig pigg” (#badumtss).”
– “Jaha?” svarte hun uten en antydning av latter i stemmen.
Vi jabbet litt frem og tilbake om piggsvin og ganske tidlig i samtalen fikk jeg følelsen av at hun tenkte “Hva fasan er dette for en raring?”. Det var tydeligvis ikke hver dag folk ringte om småpjuske piggsvin.
Men piggsvinet holdt seg på nøyaktig samme plass hele tiden, så jeg sto på midt og fortsatte å spørre. Hun foreslo at vi kunne ta det med ned til dem for en sjekk og eventuelt gi det noe å “sove på” om det sto riktig ille til.
Det syntes jeg hørtes dramatisk ut, men jeg tittet ut på svinet og han lå på nøyaktig samme plass halvveis ute i solen som tidligere.
Litt irritert over at det ikke virket som at dyrlegen var så veldig engasjert i min piggsvinproblematikk la jeg på litt om hvor ille det sto. Nevnte selvfølgelig ikke at han hadde beveget seg tidligere, men sa bare at han lå dønn stille og virket veldig slapp.
Mens jeg gikk fra kjøkkenet og ut på terrassen for å ta en ny titt virket det endelig som at hun hadde forstått alvoret. Men akkurat i det hun begynte å prate om ulike behandlingsalternativer, kom jeg til stedet den hadde ligget. Borte.
Det jeg fra vinduet hadde trodd var piggsvinet var i realiteten en lecablokk…
Piggsvinet måte ha stukket av. Jeg så over hele plenen og under terrassen. Ingenting.
Så ble det stille i telefonen. Hun forventet et svar.
– “Ehm.. du?”
– “Ja?”
– “Det kan se ut til at svinet har.. ja.. pigget av.”
– “Hva mener du?” fortsatt uten den minste antydning til smil i stemmen.
– “Nei altså.. han har stukket av.”
– “Javel?”
– “Ja og eh.. jeg har jo ikke akkurat gitt ham noe navn, så jeg får ikke ropt på ham heller,” prøvde jeg meg.
– “Nei,” svarte hun igjen uten et hint av berømmelse for mine paniske humorforsøk. Jeg synes det var unødvendig av henne å ha piggene ut, men hun ville nok ikke satt pris på den ironiske morsomheten heller.
– “Så ja.. ehm.. da er det vel greit da.”
– “Ja.”
– “Jeg ringer dere opp igjen hvis han kommer tilbake jeg.”
– “Det er fint.”
– “Og du?”
– “Ja?”
– “Bare sånn at du skal huske hvem det er snakk om neste gang, så gir jeg ham navnet Børre.”
– “Javel”, svarte hun fast og bestemt som en tysk offiser.
– “Yes.. neida, så.. ha det da.”
Og med det var samtalen over.
Det som startet som en god gjerning, endte i et kleint svineri. Noe sier meg at jeg ikke trenger å oppgi navnet neste gang, for “Har du hørt om piggsvinet som stakk av?” høres ut som en blaut og dårlig vits..
.. eller en sikker vinner fra dyrlegens tale under årets julebord 😉
/ For noe svineri..
