Har du noen gang tenkt over hvor mye en fødsel egentlig koster? 100 kroner? 2000 kroner? 100 000 kroner?
I Norge er vi såpass privilegert at vi slipper å tenke stort over sånt og kan forlate sykehuset uten en eneste regning, men tenk om det ikke var sånn? Tenk om du måtte ta den regningen selv?
Tenk å ligge på sykehuset med en nyfødt baby i armene og en regningen på inntil 100 000 kroner. Det er vel bare et fåtall som kunne klart den regningen på stående fot, så hva skal man gjøre? Risikere mor og barns helse ved å satse på hjemmefødsel helt uten hjelp eller reise på sykehuset og bli gjeldsslave?
Jeg har selv overvært to fødsler som begge har krevd sitt av redskap, mannskap, kompetanse og ressurser. Hadde vi måttet risikere å ta disse fødslene hjemme på grunn av manglende økonomi til en fødselsregning tør jeg ikke tenke på hvordan det kunne gått.
Ingen burde få en fødselsregning, uansett hvor i verden de bor og derfor har Den Norske Jordmorforening og Redd Barna satt i gang en kampanje som tar for seg nettopp dette.
Videoklippet “Fødselsregningen” viser et eksperiment med skjult kamera der et nyutviklet apparat blir testet på jordmødre underveis i en simulert fødsel for å belyse hvilke hårreisende summer det fort blir snakk om i løpet av en fødsel.
Resultatet er mildt sagt skremmende, kanskje aller mest for jordmødrene som ikke vet sin arme råd når de blir fortalt at slikt vil bli normalt i tiden fremover. Anbefales varmt!
Kode rød, kode rød! Okei mann, kjøp deg tid. Dette lukter felle lang vei. Her gjelder det å svare riktig, hvis ikke blir det haraball. Jeg tenker kjapt:
– “Flat, hva mener du?”
– “Nei, den er jo ikke akkurat særlig spretten?”
Oh lord, hva skal jeg svare? Hva vil hun at jeg skal svare? Hva sier man? Skal jeg lyve og si at det ser ut som hun trener crossfit flere ganger om dagen? Skal jeg ta en liten spansk en og si at hun har ganske stram rumpe? Eller skal jeg være helt ærlig og si at rumpa ligner litt på Danmark, men at jeg syns den er perfekt som den er? Eller skal jeg gå for en blanding av disse? Tenke tenke.
Dat ass (lastelig antrukket i “uniformen”)
– “Spretten … Det kan jo bety så mangt …”, prøver jeg meg spakt i mangel på noe smartere å si.
– “Men se her da”, avbryter hun. Hun tar tak i rumpeballene sine, løfter dem opp og slipper dem ned:
– “Se her! De disser! Skikkelig lissom.”
Hun har rett. De disser, kan ikke argumentere mot det. Men likevel, her gjelder det å svare smart ellers er det kroken på døra, for dette må jo være en slags test.
– “Jo, men alle rumper disser når man gjør sånn. Tror jeg …”, prøver jeg videre.
– “Tror du det?”, sier hun med fortvilet blikk.
– “Ja, jo, vel..”, svarer jeg forvirret. Jeg er ikke så god på dette spillet, jeg.
– “Det er akkurat som om noe av rumpa mangler..”
– “Mangler?”
– “Du skjønner det, at da jeg gikk på videregående, så sa kompisen min Fredrik at når man når en viss alder, så får man det som kalles “gift rumpe”. Fredrik sa at gifte rumper var veldig flate. Jeg skjønte aldri helt hva det ville si, men nå tror jeg at jeg har fått gift rumpe. Herregud Peter…”
– “Gift rumpe?!”, ler jeg, “det er det dummeste jeg har hørt. Du er jo ikke gift engang!”
Mitt halvhjertede forsøk på humor går ikke inn.
– “Nei, den er superflat..”, fortsetter hun, “Se her da..”
Hun stiller seg i profil og kikker på rumpa si i speilet. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre nå enn å gi henne en tommel opp og late som ingenting. Her kan det plutselig gå av en bombe, jeg bare føler det. Det hjelper i alle fall ikke å si noe.
I et siste desperat forsøk på å tilføre samtalen noe slår jeg armene rundt henne og gir en god klem. En klem er aldri feil. Da hører jeg henne mumle:
– “Jeg tror jeg vet det.. Jeg lurer faktisk på om jeg presset ut deler av rumpa mi da jeg fødte for fire måneder siden. Det forklarer hvorfor den har flyttet på seg! Den sitter ikke der den gjorde før og det mangler noen deler. Rett og slett.”
– “Sååå … det du mener, hvis jeg har forstått deg rett, er at du har fødet istykker rumpa di?”
– “Ja!”, roper hun oppglødd og overrasket, “Der sa du det! Det er rett og slett det som har skjedd. Okei, skal vi legge oss?”
Om noen timer er vi hjemme igjen, men akkurat nå er det bare oss. Gutta på tur. Bare du og jeg og den store åpne verden for våre føtter. Biler som fyker forbi, folk overalt, nye lukter, nye lyder, nye smaker.
Alt er spennende når verden er en lekeplass. For alle rundt oss er det kanskje bare veien hjem, en arbeidsplass og den samme gamle tralten, men for oss er det en oppdagelsesreise. Et eventyr av nye erfaringer og spennende rariteter. Røde busser, blå trikker.
Du fråtser i inntrykk. Jeg ser det i øynene dine, de glimter og skinner og går av som fyrverkeri. Hver trikk et fabeldyr, hver person en medpassasjer på reisen. Verden er så mye morsommere sett gjennom øynene til en 3-åring.
Om noen timer er vi hjemme igjen, tilbake til det vanlige livet og alt vi kjenner så godt. Men akkurat nå er det bare oss to i hele verden. Plutten og pappa, gutta på tur.
I forrige uke var det Super Bowl i USA og det i seg selv er egentlig revnende likegyldig for min del. Jeg bryr meg akkurat like mye om amerikansk fotball som kinesisk curling og gresk innebandy, men en ting som derimot er veldig interessant med Super Bowl-arrangmentet er reklamene. Og de elsker jeg!
Jeg storkoser meg hver gang disse reklamene slippes etter at Super Bowl er over og ser hver eneste en flere ganger.
Det er så utrolig mye tid, perfeksjon og håndverk som går med til å utforme disse reklamene, rett og slett fordi sendetiden under Super Bowl er noe av det dyreste du kan betale for på en tv-skjerm og derfor legges det også ned utrolig mye innsats i å gjøre disse reklamene så bra som mulig.
Og mange er gode. Sinnssykt gode. Amerikanere er eksperter på å spille på følelser, fortelle historier og få deg engasjert, overrasket, glad, munter eller trist, alt ettersom.
Slik som denne reklamen. For øl. Vet ikke om jeg har lov til å linke til den siden det i bunn og grunn er en øl-reklame, men jeg tar en råsjanse, den ligger jo på youtube så da får det være greit.
Hvis ikke denne reklamen rører deg bare ørlitte grann i hjerterota, trenger du pacemaker.
Men okei, det var ikke dette innlegget skulle handle om. Tilbake på sporet.
For det er jo sånn at selv om man ofte tenker at nordmenn og amerikanere virker ganske like, så er det også forskjeller. Og det får man en klar pekepinn på i denne neste reklamen. For er det bare meg eller er denne skikkelig… hva skal jeg si.. feil?
Altså, misforstå meg rett, budskapet er kjempeviktig, effekten er så absolutt til stede, men denne reklamen ville nok aldri blitt godtatt på norske tv-skjermer i hvert fall! Og som sagt: Budskapet er kjempeviktig, det er virkemidlene jeg stusser litt over.
Så er spørsmålet: Er det bare jeg som har blitt sær eller er ikke dette innafor sett med norske øyne?
Innafor? Tipp topp eller i grenseland? Sleng igjen en kommentar, spent på å høre hva dere mener.
Heisann, der satt jeg kaffen i vrangstrupen gitt! Sitter her og leser om jenter som kjøper seg vesker til 9000 kroner for å være en av gjengen. Eller rettere sagt, foreldrene kjøper. Ingen normal 15-åring har 9000 kroner å avse til noe som helst, minst av alt overfladiske tøyseprodukter.
Det er jo mildt sagt sjokkerende at ting som dette anses som viktig og såpass definerende for ens personlighet at små barn, unnskyld, ungdom, føler de MÅ ha disse produktene for å skli inn i gjengen.
Men okei, i rettferdighetens navn, jeg husker hvordan det var selv. I min tid var det Levis-bukser, Converse-sko, Fruit of the Loom-gensere og silkeboksere. Ved Odins skjegg, jeg kunne skrevet en hel bok om hvor grusomt det var å gå med silkeboksere, men jeg gjorde det for å være en av gutta, selv om det føltes som å pakke seg inn i gladpack og late som at alt var greit.
Forskjellen fra da til nå er at det her er snakk om enorme summer. Og med et økende merkevarepress ser det også ut til at prislappens betydning er økende og summen eskalerende.
Det kanskje mest alarmerende her er at prisen presenteres som en merkevare. Det virker som at prisen er en viktigere varemerke enn selve merkevaren og det er litt trist. Nei vent, det er veldig trist. Noe sier meg at hvis man hadde kommet over vesken man ønsket på et kjempesalg ville man ikke kjøpt den om den var redusert med 90 %, for da ville den jo plutselig bare være en veske til en skarve tusenlapp. En veske kjøpt på tilbud til og med! Æsj!
Men okei, over til noe matnyttig. Problemet her er jo ikke at man kjøper seg vesker til 9000 kroner, men at det føles som viktig for identiteten og at man får dette rett i fanget av mamma og pappa. For spør du meg er det helt innafor med en svinedyr veske hvis du har jobbet for den. Har du fått den av mamma og pappa fordi du er helt hinsides bortskjemt, ja nei da er det vel bare harry. Og igjen, litt trist.
For problemet med å gi barn/ungdom så dyre produkter uten noen egentlig verdi annet enn å bygge oppunder en overfladisk identitet er blant annet at man ødelegger deres forutsetninger for å forstå pengers verdi senere i livet. Pengenes verdi går gjennom en kjempeinflasjon og blir redusert til nærmest ingenting. Hvis du bare får en veske til 9000 kroner rett i fanget, hvordan skal du da vite hvor inn i hampesvarten mye penger 9000 kroner faktisk er?
For la oss ta et rent teoretisk eksempel. La oss si at en jobb på McDonalds betaler 150 kroner i timen. Etter skatt vil man sitte igjen med ca. 111 kroner. Hvor mange timer må man da jobbe hardt med å flippe burgere, vaske på do og slå inn på kassa? 81 timer. Ja, det er 10 fulle dager med 8 timers arbeidstid det. Det er to hele uker det. Det er lang tid.
Ikke et vondt ord om å jobbe på McDonalds altså, jeg har gjort det selv og synes det var helt topp, men SÅ gøy var det ikke at jeg ville tatt meg to uker fri fra skolen for å stå og svette der dagen lang for å få råd til en bag.
Voila! Bare 6724 til, så har jeg råd til en bag
Men hvis man er villig til å flippe burgere i 10 hele arbeidsdager for en veske: Vær så god! Da er det faktisk litt kult. Da snakker vi et ektefølt ønske, dedikasjon og arbeidsmoral. Hvis man vil ha en veske bare for å kunne vise frem kvitteringen til venner og skryte av prislappen som på ingen som helst måte har gått utover egen lommebok … niet. Med fare for å fremstå som en gretten gammel gubbe synes jeg bare det fremstår som en ørliten anelse superharry.
Og bare sånn apropos: Å gi ungdom rådyre luksusartikler helt uten å måtte jobbe for det er i mine øyne en massiv bjørnetjeneste som før eller siden vil bite dem i hekken. Å venne seg til at vesker skal koste 9000 kroner og dukke opp på skulderen ved et knips av fingrene, er en sikker vinner for senere deltakelse på Luksusfellen. Sann mine ord.
– Ja hallo, er det Hallgeir?
Jeg vet at det er en gruppepressmekanisme gående her, men hele dette “fordi de andre har det”-argumentet kjøper jeg ikke. For jeg vet at merkevarepresset er stort blant ungdom, men et eller annet sted går grensa. Det må da være lov for oss foreldre å sette ned foten eller?
Som et hypotetisk eksempel: Hva hvis to velstående naboer kjøper Ferrari til sønnenes 18-årsdag? Må man da pantsette huset for å sørge for at ens egen sønn ikke er noe dårligere? Eller kan man være såpass freidig at man faktisk sier at nok er nok?
Eller kan det faktisk være innafor med en Ferrari til 1 million kroner til 18-årsdagen? Absolutt! Man kan jo kjøpe det i gave til seg selv! Bare å ringe Mækkærn det. Spør om de har mulighet for å gi deg noen ekstravakter fremover. Hvor mange? Tja, tilsvarende 9009 timer. Hvor kul ble den bilen da, sa du? Ikke spesielt kul nei.
Og som sagt, jeg har jobbet på McDonalds. For det meste var det skikkelig trivelig, men til tider er det en drittjobb, som alt annet. Når du står og skrubber dassen fordi noen har tisset utover hele gulvet (det skjedde), så skal jeg love deg at det aller siste du tenker er: “Jeg håper flere folk kommer inn og miger utover gulvet slik at jeg kan gjøre dette i 80 timer til, så jeg får råd til den veska jeg har siklet på så lenge”.
Det er en skikkelig drittjobb, men det lærer deg et og annet om verdien av penger.
I dag leste jeg en artikkel om samliv, brudd, kampen om barna ved skilsmisse og hele den pakka der. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et artig innlegg om tematikken, men så slo det meg at det kanskje var på tide å snakke litt rett fra levra igjen. Ikke bare fordi jeg føler for å lette litt på hjertet, men jeg tror kanskje du trenger å høre det også.
For det er lett å legge ut fine bilder på Instagram, skrive positive statusoppdateringer på Facebook og holde på en plettfri fasade, men faktum er jo at det faktisk er en skikkelig prøvelse for forholdet å få barn. Plutselig er man aldri ute og spiser lenger, men henger for det meste ut hjemme i joggebuksa. Og er trøtt.
Hverdagen går plutselig fra å være to mennesker med god tid til seg selv, hverandre og venner, til å bli et rutineliv i barnas tjeneste. Og det kan være tøft det. Når man er vant til å bare ha seg selv å passe på blir det plutselig en helt annen dans når man har en liten person i hus som er 100 % avhengig av din tilstedeværelse. Enda mer utfordrende blir det selvfølgelig med to. Selv om de er verdens søteste.
Jeg tror ikke det er helt uvanlig at man fokuserer såpass på barna i de første par årene, at parforholdet foreldrene i mellom kommer i andre rekke. Eller tredje rekke. Etter en stund blir det stående i skyggen og visne. Statistikken på samlivsbrudd i løpet av barnas første leveår bekrefter dette. Og det er synd, for alt man vil er jo som oftest bare at alle skal ha det bra. Men det krever mye å være forelder og man ofrer gladelig energi, egentid og overskudd for barna.
Hvorfor skriver jeg dette? For å skremme deg til å ikke få barn? For å si det at jeg og frua har det nøyaktig motsatt? Absolutt ikke, snarere tvert imot. Jeg tror derimot det er viktig å være bevisst på dette før man får barn, eller når man står midt i det. For selv om det for det aller meste er helt fantastisk, så er det heller ingen dans på roser, det er ikke alltid moro og det er 24 timer i døgnet. Man kan ikke skru av foreldrerollen, selv på dårlige dager.
Selv har vi fått smake mye på dette i det siste, for de to siste ukene har hele husholdningen vært syke. Og det er først når man er syk selv og har to syke unger i hus at man innser at foreldrerollen ikke er noe man kan slå av sånn helt uten videre. Det blir ikke nødvendigvis så veldig god stemning av sånt. Her må jeg nevne at vi hadde utrolig flaks som er i besittelse av tidenes svigermor som kom og bodde hos oss i helgen og hjalp til så det ikke gikk helt på stumpene løs, for det gjør det noen ganger.
Frua og jeg har helt siden starten vært klar over at det vil bli slik en periode. Mindre romantiske suss på sofaen, færre turer ut på dansegulvet, mer joggebukse og sjeldent helt fri. Men det er greit det, for vi har sett dette komme lenge. Og det tror jeg man gjør lurt i å prate om så tidlig som mulig. Legge inn en realistisk forventning om at livet fremover vil bli litt glitter og mye gulp. Da er man liksom bedre rustet til å stå gjennom de kjipe tidene.
Dessuten er det en veldig fin tanke å ta med seg at man jobber for noe mye større enn seg selv. Man oppdrar barn og det finnes vel ingen jobb mer nobel og ekte. Å oppdra barn er et kjempestort ansvar og ingen jobb man skal ta lett på, så at det kan gå på bekostning av andre ting er fullt forståelig.
Men jeg tror man gjør lurt en gang i blant å stoppe og minne seg på hva man gjør, snakke sammen, forsikre seg om at man sitter i samme båt og ror i samme retning. Det har i hvert fall hjulpet oss på dager der tålmodigheten kun er et malingsstrøk tykt.
At du aldri kan ta ned dolokket!!
Å få barn er det mest fantastiske man kan oppleve. Å få se små bein stabbe i vei og vite at det er sitt eget kjøtt og blod, er en følelse som kjennes nærmest magisk. Det kan være tøft til tider, men så er det heller ingenting som er bedre. Og det tror jeg man gjør lurt i å minne hverandre på når det blåser nordavind fra alle kanter. Huske å vanne parforholdet når man kan.
Jeg skal så absolutt ikke si at vi sitter på fasiten, men fem raske tips som funker bra i vårt forhold er i hvert fall følgende:
Si unnskyld. Ikke gå rundt som en stolt idiot og forbli på din høye hest etter en krangel. Når du har fått litt tid til å roe ned hodet og du innser at krangelen delvis var din skyld: si unnskyld. Sjansen er stor for at du får en unnskyldning tilbake. Og en kos. En kos er aldri feil.
Ha realistiske forventninger. Før man får barn er det lett å tenke at man skal forbli akkurat som før, gjøre de samme tingene og ikke bli “en av dem”, du vet: de kjipe foreldrene. Det kan være greit å ha realistiske forventninger til hverdagen som foreldre, for hverdager blir det mange av. Så setter man også ekstra pris på når man kan finne frem danseskoene 😉
Gi komplimenter. Det høres kanskje banalt enkelt ut, men lett å glemme. Og jeg tenker ikke på komplimenter som går på utseendet, men for eksempel arbeidsoppgaver. For det er faktisk ganske hyggelig å høre at den andre setter pris på at man har gjort rent sluket eller hengt opp en vask. Da føler man at man blir sett og det føles godt. Det er lett å ta slike ting for gitt, men det er alltid hyggelig med en liten klapp på skulderen. Det er ikke så mye som skal til.
Aldri gå til sengs sur. Dette tror jeg er et viktig punkt på mange måter. Å legge seg sur skaper urolig søvn, fører bare med seg mer surmuling og kan ødelegge dagen etter også, så skvær opp før dere legger dere. Et lite suss på truten setter alltid et godt punktum på dagen.
Spis. Jeg skriver det så barnslig tydelig jeg. Uten mat og drikke duger helten ikke, så sørg for å spise. Når man blir sulten og sliten blir man såkalt “hangry” altså sulten og sur, og da er det lett for å fyre seg opp unødvendig. Så gå ikke inn en krangel på tom mage, for kanskje kunne den vært unngått.
Det trenger altså ikke være de store greiene, bare en liten påminnelse om at man fortsatt er om bord og ror i samme retning. Vi er sammen om dette, du og jeg, sammen om kjærligheten. Og ingenting er større enn det.
Det første du kjenner er stanken. Først bare et hint, men før du rekker å reagere smeller den i ansiktet på deg. Den varme lukten av døde grevlinger som dekker hele ansiktet ditt og får nesehårene til å visne. Bæsjebleie.
På vei inn til baderommet er man alltid spent på hva som venter en. Var det bare en vonbroten fjert eller er det en bleiesituasjon så ille at veggene må males om og stellebordet brennes?
Enten du er godt kjent med bleieskift eller er helt ny i gamet, her kommer en rask liste over de 10 vanligste bleiene du kan forvente i hverdagen. Vi starter på de milde og snille som man kan skifte med én hånd og et smil om munnen, og bygger oss sakte opp mot toppen av lista, der vi finner bleiene som kan slå ut en geigerteller.
Dette er en tørr bleie som nesten bare kan legges tilbake i boksen. Her er det ikke egentlig noe behov for et bleieskift, men på vei ut døra finner man ut at det kan være greit å skifte til en helt ny bleie bare for å være sikker. Intet å frykte her, kun kos.
9. Tissebleie
En tissebleie er en sjarmerende liten sak helt uten skummelheter. Her er det bare å ta et raskt sveip med en våtserviett og skifte i en fei. Estimert skiftetid: Under halvminuttet.
8. Teskje-bløtt-bleie
Dette er nesten bare som en tissebleie “avec”. Ikke mye å frykte her. Det telles teknisk sett som en bæsjebleie, men er hårfint på grensen. Nesten så man skulle tro at en liten fugl har stukket innom og lagt igjen et harmløst visittkort.
Lett som en plett, jeg er lite mække flink da!
7. Ertebleie
Fortsatt fullt mulig å puste normalt med nesa. En liten ertebleie er ikke noe å ta på vei for.Ikke noe å skrive hjem om verken negativt eller positivt. Bare en liten ert.
6. Vanlig bæsjebleie
Nå er vi over i bajsland ja. Gårsdagens middag har kommet i retur og klar for en tur til søpledynga. Det er i denne kategorien man vil finne de absolutt fleste bleiene, i hvert fall de første årene. Bajsen vokser i takt med barnets alder og siden mengdeforholdet vokser proporsjonalt blir ikke bleiene noe verre med tiden. En vanlig bæsjebleie avleveres gjerne tidlig på formiddagen til samme tidspunkt hver eneste dag. Rett og slett en rutinebleie.
5. Stor bæsjebleie / monsterbleie
Du lukter det, du ser det, du føler det … her er det noe riv ruskende galt! En så liten unge kan ikke ha produsert sånn en elefantruke! Når bleia er tatt av vurderer du å ta den med ned på kjøkkenet for å veie den, men innser at sånt sikkert ikke er populært. Dessuten er det ikke sikkert kjøkkenvekten hadde klart oppgaven. Du vurderer å veie den på baderomvekten isteden, men ender med å bære ut bleia med begge hender og heller leve i uvisshet.
4. Mannsskit
Første gang du kommer over en slik bleie kan den ta pusten fra deg. Hadde du ikke visst bedre ville du trodd at du akkurat hadde funnet etterlatenskapene til en fullvoksen mann. Og det er ille. Ofte levert i en eneste stor klump som veier rundt regnet det samme som en liten hund.
Mmm, tasty!
3. Lekkasjebleie
Du løfter opp den lille bylten og kjenner umiddelbart at du blir våt på hånda. Lekkasjebleie. Du håper først at det bare er tiss, men det er aldri det, vet du. Lekkasjebleier forekommer for det aller meste hos babyer og kan ikke forhindres selv av den beste bleie. Det er som en hestehov som bryter gjennom asfalt. Man skulle ikke tro det var mulig, men det skjer. Ganske ofte. Her er det bare å kaste klærne rett til vask og hoppe i dusjen sammen med barnet. I denne kategorien finner man også underarter som sykdomsbleie (“Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er grønn?”) og bekbleie (“Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er kølsvart?!”)
2. Oppover-ryggen-bleie
Du vet det jeg akkurat skrev om lekkasjebleie? Ganger du skadeomfanget med 10-15 har du kommet til rette sted. En oppover-ryggen-bleie er en lekkasjebleie som trosser tyngdekraft og alle naturlover for å spre lekkasjen til alle tenkelige steder på den lille kroppen. Glem et raskt og enkelt skift, her må alt brennes, badet skures og vippestolen trekkes om. Barnet må skures, det samme må daghavende bleieskiftarbeider. Sett av en god time, til slutt vil det forhåpentligvis bli vei i vellinga.
1. Åfyfaenisvartehelvete-bleie
Trenger denne egentlig forklaring? Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, så har du ikke vært utfor det. Her har man egentlig bare lyst til slippe alt man har i hendene og gi opp. Kanskje gå og sette seg i bilen og gråte en skvett eller ringe et rengjøringsfirma for hjelp, eventuelt også en eksorsist. En slik bleie er gjerne en kombinasjon av flere av bleietypene nevnt over, så da kan du jo bare tenke deg hvilken glede det er snakk om. Sett av resten av kvelden. Og lukten? Vel, hva enn du gjør: Ikke pust med nesa!
How you doin´?
Jeg innser jo nå at jeg med denne listen helt sikkert har forårsaket et dramatisk fall i fødselsstatistikken i kommende år, men fortvil ikke: Selv så horribelt det kanskje høres ut, så er det noe fint med å skifte bleier også. Det er kanskje vanskelig å tro etter en liste som dette, men et bleieskift er på sett og vis det ultimate innen personlig service. Snakk om å ofre seg for et annet menneske! Og det er fin tanke å ta med seg inn på stellebordet.
Og selv om det kan være tøffe tak til tider, så er det heller ingenting som er triveligere enn å komme ut av et baderom som ser ut som et åsted fra første verdenskrig med en nystelt, varm og glad unge som smiler takknemlig i nye klær som lukter friskt av blomstereng.
Jeg er lite mække søt da!
Og med det ønsker jeg deg en god helg. Måtte bleien være med deg.
Oh yeeeeah, jeg har blitt nominert til Årets Pappablogg!
Yiiiiihaw!
Mammanett.no skal nemlig kåre årets beste norske mammablogg og pappablogg, og yours truly er nominert i sistnevnte kategori. Se alle nominerte her.
Det blir en hard kamp om edelt metall mot fem verdige konkurrenter og derfor trenger jeg akkurat DIN stemme.
Så hvorfor skal du stemme på meg?
Tja … jeg ønsker ikke å snikskryte med en lang merittliste eller lekse side opp og side ned for hvorfor jeg synes du skal stemme på meg, jeg synes heller du skal stemme på meg hvis du liker denne bloggen og stikker innom her titt og ofte for litt latter eller et smil. Hvis du setter pris på å svinge innom min avkrok av nettet for å sjekke ut hva som foregår i det pappahjertenske hjem og få et lite innblikk i en hverdag full av bæsjebleier, store øyeblikk og stolte hjerter.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker å skrive for dere stort sett hver eneste dag og hopper i taket for hver eneste like og kommentar dere legger igjen. Jeg setter veldig pris på å kunne hjelpe alle som kontakter meg direkte med personlige problem og jeg rett og slett digger å ha over 10 000 fluer på veggen hver eneste dag.
Det er mange som skriver til meg at bloggen min betyr mye for dem, men vit at dere betyr så utrolig mye for meg også. Såpass mye faktisk at da jeg gikk og tenkte på denne konkurransen mens jeg gikk tur med Teo i går, ble jeg så hoppende glad at jeg fikk et impulsivt innfall om å base i snøen som et barn. I joggebuksa selvfølgelig.
Så da ble det sånn.
Wiii!
Wiiiiiiii!
What goes up … 😉
På grunn av juks og fanterier i mange konkurranser med gratis avstemming på nett, har Mammanett besluttet å avgjøre det hele med SMS-avstemming. Det tror jeg er lurt. Ulempen ved dette er at meldingen koster 3 kroner. Fordelen er at du som stemmer automatisk er med i trekningen av flotte premier til en verdi av rundt 10 000 kroner. Og alle som stemmer på min blogg og legger igjen en kommentar i kommentarfeltet her, skal få en stoooor high five!
Så, kjære leser, hvis du liker dette rare, åpne forholdet vi har på gang du og jeg, stem på meg. Jeg ville stemt på deg 😉 (tnåååh <3) (smisk)
pblogg3 til 2012, der altså.
pblogg3 til 2012.
pblogg3 til 2012, pliiis?
Takk. Og du; husk å legge igjen en kommentar for å motta din high five 😉
Saken om lille Alex som fikk 150 kroner i gebyr for å ikke stille til en barnebursdag går som ild i tørt gress for tiden. I går ble jeg kontaktet av Side2 og ga en kommentar om saken her:
Da jeg var yngre hadde man i realiteten bare tre valg:
Pizza eller pølser?
Bløtkake eller sjokoladekake?
Rødbrus eller gul brus?
… resten ordnet muttern.
Og det var alt. Det var ikke snakk om å leie inn noen klovn, legge hele selskapet til et skianlegg eller kjøre fullt disney-tema. Det var pappatallerkener, hjemmelagde bursdagskort, striglet sidesleik, fisking i trappa og kanskje litt flasketuten peker på.
Hadde man skikkelig flaks fikk man med seg en lapp hjemmefra som gjorde at man kunne leie både moviebox og en VHS-film på tippekiosken, men da var det ofte et spleiselag som måtte til. 10 kroner hver og vipps så var man i mål. Og hvis det var slik at det var noen som ikke dukket opp, topp! Mer kake til oss andre! Jeg tror det var høyst uvanlig på den tiden å fakturere folk for brusutgifter og pølsemoms.
For all del, folk skal få lov til å styre med sitt, jeg tror bare at perfeksjonsjaget etter å ha bedre bursdag enn naboen kan virke mer belastende for foreldrene enn det er belønnende for barna. Blir ikke dette litt i samme gate som å kjøpe rådyre merkelær til barna og skylde på at man må holde tritt med naboen? Det er i det hele tatt grunn til å spørre seg om barnebursdager har blir et statusjag?
Hva er galt med litt god gammeldags flasketuten peker på? Når ble en lettere brent sjokoladekake i langpanne ikke lenger godt nok?
Barndomsminner
Det beste man kunne håpe på i min tide var at noen bestilte pizza til bursdagen, men det var sjeldent. Og når det skjedde var det virkelig toppen av kransekaka. Bestillingspizza, det var sånt man kunne snakke om i ukesvis.
En ytterst sjelden gang, tilnærmet aldri, hørte man om noen som hadde slått på stortromma og lagt bursdagen til McDonalds. Og det… ja det fantes ikke noe nivå over det. McDonalds-bursdag var automatisk den heiteste snakkisen ut året. Jeg fikk aldri æren av å delta på noe sånt, men gjetordene gikk. Det skulle visst være gjevt.
Men ingen fare egentlig, så lenge jeg fikk vannkjemme håret mitt en gang i blant og spise sjokoladekake med seigmenn var jeg blid som en lerke.
Ikke illustrasjonsbilde. Meg. Beklageligvis.
Jeg kjenner at jeg blir stresset bare av tanken på at det skal gå prestisje i å arrangere barnebursdager, så jeg kan allerede nå si at alle som vil komme i pluttens bursdager i fremtiden kommer til å bli skikkelig skuffet hvis de forventer at spider-man kommer dalende fra himmelen i fallskjerm, mens Langbein sjonglerer motorsager i hagen og Isaac Elliot spiller opp til dans.
Jeg gleder meg til å arrangere bursdager altså, det er ikke det, men om naboen leier inn One Direction så får det bli deres greie. Her i huset er alle velkommen så lenge de er belaget på å svare på tre enkle spørsmål:
