Vi har jo huset fullt at leker som spiller og bråker og roper og herjer, og noen dager går den endeløse lyden av bråkete leker raskt gjennom øret og rett inn i hjernen. Og da kan man plutselig klikke, slik som i denne videoen fra i sommer:
Mang en gang har jeg sittet med et hode som holder på å sprenge av irriterende lyder og tenkt på om jeg ikke skulle prøvd å gjøre noe med problemet, men jeg har liksom aldri kommet så langt. Vel, ikke nå lenger!
For i går fant to tanketråder endelig kjemien og en idé gnistret til live. Så da tok fattern turen ut i redskapsboden for å se om ikke det skulle være mulig å få seg littegranne hjernefred. Og slik gikk det:
Jeg kan ikke tro at det faktisk fungerte! Men nå har vi altså en perfekt fungerende skumfrosk, som vet å holde tyst. Perfekt 🙂
Så, kjære gåbiler, keyboard, lekehus, dukker, bamser og gudene vet hva: Nå har dere sett hvordan det kan gå. Litt lyd er greit, men kjenn din besøkelsestid. Hvis du ikke oppfører deg, kan det være du som ender opp på operasjonsbordet neste gang. Du er herved advart.
Her får de altså de flotteste gaver penger kan kjøpe til jul, så har man hele huset fullt av nytt og spennende lekestoff å fylle romjulen med.
Så tenker man i sitt stille sinn at det er helt himmelsendt, for da kan man sende inn leke etter leke til barna i en endeløs rekke med avledninger, mens mor og far får tid til et sårt etterlengtet ryddeløft.
Roboter, puslespill, plastelina, bamser eller bøker – ingenting kan visst måle seg med et tomt klesskap.
Om noe, er det artig å se at barn synes det er minst like gøy å ta del i husarbeidet, som å leke med elektroniske duppeditter som blinker og lyser. Nå har de holdt på der nede i to dager og vi får fortsatt ikke lov til å henge opp jakker i slottet deres. Så gi barna et tomt klesskap og du har et stort og spennende lekeslott en konge verdig.
Årets julegavetips 2016? 😉
50 cm vollgrav rundt slottet? Jo, det burde holde.
Dette er ikke et “New year, new me”-innlegg, for jeg kommer til å være den samme gamle idioten også i det nye året, men jeg har derimot funnet ut hvordan jeg kan få mye mer gjort bare ved å endre litt på måten jeg tenker!
For nyttårsforsetter er fint og flott det altså, men jeg er litt ferdig med vidløftige visjoner for en stund. Klok av skade skal jeg ikke gå inn i et nytt år med hårreisende ambisjoner, for jeg har innsett at slike lovnader er noe man gjør fordi man frydes over tanken på sluttresultatet. Så lover man dyrt og hellig å gjøre ting som høres fantastisk ut, men glemmer helt å tenke på at man faktisk må gjøre jobben også.
Det er fint å ha noe å strekke seg etter altså, men det er lett å la seg blende av det idoliserte sluttresultatet. Å gjøre den faktiske jobben burde være målet, ikke drømmen om sluttresultatet, for et vellykket sluttresultat er jo ikke noe annet en lang, ubrutt rekke med arbeidsoppgaver.
“Gi ut bok” høres fint ut, men en bok er jo egentlig bare et resultat av at man setter seg ned og skriver side på side på side på side, til det en vakker dag blir en bok.
“Få sommerkropp” er ikke noe annet enn å spise sunt og trene regelmessig over tid, dag etter dag inntil man en dag kan se seg fornøyd.
“Bygge et hus” er egentlig ikke noe annet enn å legge stein på stein og hamre spiker etter spiker hver eneste dag, dag etter dag, inntil huset er på plass.
For som det heter: “A remarkable, glorious achievement is just what a long series of unremarkable, unglorious tasks looks like from far away.” (kilde: waitbutwhy.com).
Å komme i mål er gøy, men det er veien som fører deg dit.
Hold on, be strong 😉
Hvis man fokuserer for mye på målet tror jeg det er mindre motiverende å gjøre jobben underveis, fremfor motsatt vei.
Slik som akkurat nå. Vi har startet året friskt med å sette av denne helgen til rydding. Men fremfor å ha som overordnet mål å shine hele huset, har vi brutt det ned i mindre biter vi faktisk kan klare å jafse i oss. Hvor mye rekker vi på en helg? Rydde ut julen, vaske alle gulv og tømme/rydde skapet i gangen? Ja, det høres bra ut.
Vi starter der og lar oss motivere av at vi kanskje kommer i mål med alt. Så kan vi heller legge til mer hvis vi kommer så langt. Og det er så UTROLIG mye mer motiverende enn “Rydd alt, vask alt, få alt perfekt”. Å vite at man kan komme i mål føles veldig motiverende!
For hvis man peker seg ut flere små delmål kan man hanke inn mange små seire langs veien og berømme seg selv for det, fremfor å hele tiden dytte rundt på en uhåndgripelig stor oppgave. Når man kan stryke “rydd skapet i gangen” fra listen, føles det så utrolig mye bedre enn å rydde skapet og vite at det bare er en liten fis i det altoverskyggende målet “Rydd HELE huset”.
Så, mitt lille tips for dagen: Ikke la deg lure av drømmen, la veien være målet. Bryt store, skumle arbeidsoppgaver ned i små porsjoner, så jafser du det i deg bit for bit 🙂
Å du hellige julenisse! #skaptømming #rotorama
Har funnet 11 slike refleksbånd så langt. Mon tro hvor det ender…
Det er interessant å se at de tingene som har vært mest utfordrende i år også tilfeldigvis er det som jeg har størst forventninger til for året som kommer.
Det første og største er selvfølgelig lillesnupp. Helt ærlig synes jeg det første året er kanskje det kjipeste. Det er mye hardt arbeid hele tiden, lite søvn og mye uforutsigbarhet. Amming, grining, bleier og usikkerhet. Man har ikke lært barnet å kjenne og barnet er ukjent i verden. Men nå som det første året er pakket ned, ser jeg allerede nå hvor mye mer moro ting begynner å bli. Jeg husker det godt fra førstemann også. Noen synes kanskje det første året er helt topp, jeg synes det er litt trått.
Men nå, ja nå begynner det virkelig å bli moro, og året som kommer kan bare bli bedre. Jeg gleder meg til alt vi skal finne på og alt det nye som vil dukke opp i løpet av året som kommer <3
Lille bleierumpe <3
Det kanskje minst utfordrende i år har vært plutten. Fy flate for en ålreit fyr! Når jeg ser bilder og video fra et år tilbake, ser jeg at han har utviklet seg veldig det siste året, og har gått fra en liten baby-aktig pjokk til å bli en fast innholdsleverandør av gullkorn til fatterns blogg. Og det settes stor pris på! Mer enn én gang har hans små gullkorn ført til noen av årets beste innlegg, slik som min personlige favoritt:
En annen utfordring i år har vært å filme med Bloggerne / TV2. Fantastisk og en stooor drøm, men utfordrende. Om du synes det er stressende å pakke til en lang ferie med to barn, kone, hund og alt som hører med, prøv å gjøre det med to kameraer dyttet opp i fleisen, som dokumenterer ALT. Jeg vet ikke om jeg gruer eller gleder meg mest til Bloggerne kommer på TV, men vi har i hvert fall forberedt oss godt 😉
Dette var også året da bloggen til frua så dagens lys!
Konatil.blogg.no ble lansert i høst, og det å plutselig ha to bloggere under samme tak, har vært alt annet enn enkelt. Plutselig ble det dobbelt opp med bilder, ideer, tekster og alt som hører med. Og sånt tar tid. Og med en liten baby som er travelt med å rive ned og ødelegge alt man eier, er det ikke alltid tiden strekker til. Men etter en kronglete høst har vi klart å stokke om på ting og ser nå VIRKELIG frem mot et nytt og spennende bloggår.
Jeg tror dette blir året da frua kommer til å slå gjennom for alvor, og knive seg vei oppover topplistene, for den dama er helt rå og skriver så fantastisk bra. Men ikke si til henne at jeg skrev dette da, da blir hun bare flau 😉
I samme åndedrag må jeg også nevne podcasten Gjesterommet, som Christina og jeg har startet sammen. Vi er så vidt i gang og har bare 5 episoder på luften så langt, men vi DIGGER det virkelig og brenner for å gjøre mer. Håpet er å få ut en ny episode hver uke, men med to blogger, to barn og barnehagebasilusker går det ofte litt i krøllball.
Men nå ligger 2016 for våre føtter og vi gleder oss veldig til å produsere mange nye episoder med parprat og tullball. Hadde det vært opp til meg kunne vi gjerne siktet oss inn på et liveshow, men det ville Christina aldri i verden gått med på, haha!
Så er det min egen blogg da… Hvor skal jeg starte? For et år! For et fantastisk år! Det har vært så mange oppturer og ikke så veldig mange nedturer, at det er vanskelig å fatte seg i korthet. Jeg har skrevet om så mye rart og jeg har kost meg hele veien. Men kort fortalt må jeg vel bare få takke alle dere som leser denne bloggen og som følger vår lille familie på reisen. Det er på grunn av dere at jeg kan gjøre dette hver eneste dag, og for det er jeg så utrolig takknemlig.
Jeg elsker jobben min og jeg jobber på spreng hver eneste dag for å levere det beste jeg kan til dere, og jeg hopper fortsatt i taket av hver eneste like og kommentar. Så tusen tusen takk for at dere henger med på reisen. En stoooor, massiv, hoppende høy fem til alle dere!
Så må jeg også få lov til å takke Nettavisen/Side2 for et knallbra år. Det er meg en sann ære å være underlagt deres kommersielle eierskap og blogge i deres navn. Ser frem til nye topper i året som kommer!
Og som et siste lille håp og frempek for fremtiden: Pliiiis, kjære nyttårsnisse, hvis du kan høre meg: Vixen Blog Awards, Årets Gullpenn… La det skje. Så lover jeg å ikke legge ut flere hårete rumpebilder av meg selv i 2016…
Tusen takk for i år folkens, sees rundt neste sving!
Romjulen er et merkverdig tidsvakuum der man mest går rundt og lurer på om butikkene er stengt eller ikke. Dagene går litt i hverandre og søndag kan plutselig være tirsdag. I sånne herlige feriestunder er det fint å bruke tiden på å bare henge ut med ungene og ha det moro. Enten ute i snøen eller inne i kulda.
De siste dagene har vi brukt på å gjøre nettopp det, og funnet ut at det er rett så mye man kan finne på når nettene blir lange og romjulen setter inn.
Slik som nummerhopping! Det var vel egentlig plutten som kom opp med denne leken, da han plukket fra hverandre tall-lekematten og satt den sammen igjen på langs. Så tok han rennafart og hoppet så langt han klarte, mens jeg måtte gjette hvor han ville lande. Viste seg å være en god måte å brenne av både tid og kalorier 😉
Denne romjulen har vi også funnet ut hvor utrolig trivelig det kan være å gjøre enkle ting som å tegne. Et par tegnestifter og noen ark er alt som skal til for å la fantasien ta tøylene. Alltid god stemning på en småsur regnværsdag 🙂
Plutten tegner varmepumpa :´-)
Mamma tegner en godt fornøyd feier / Abraham Lincoln
Og Teo bare: “Draw me like one of your french girls”
Vi prøvde oss også på fingermaling, men det synes ikke pluttisen noe særlig om. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han ikke skulle ha lyst til å prøve, men det var før jeg tok en nærmere titt på maleriet jeg lagde for å vise hvordan det funker… Snakk om creepy skummelt smilefjes.
Note to self: Dropp hoggtennene neste gang.
Kinetisk lekesand er selvfølgelig alltid en høydare og anbefales virkelig for barn som liker å pusle med egne ting, bygge lego, leke med plastelina etc. Og konsistensen på lekesanden er så rar at du kommer til å bli sittende og leke en god stund selv også. Tro meg, jeg har lagt ned noen timer med lekesand i klypene 😉
Oh lekesand, you keep me young!
Men man kan jo ikke bare herje rundt med aktiviteter heller, og når alt annet er sagt og gjort, blir det aldri helt feil å slenge seg ned i sofaen, krype godt opp i kroken sammen og fyre av en episode Emil i Lønneberget. Jeg må få si at den serien holder seg utrolig godt!
Men nå som jeg ser serien med dagens voksne øyne er det jo også mye jeg må stille spørsmålstegn ved. Alfred, for eksempel. Han vil heller dra ut i skogen for å nakenbade med en liten gutt fremfor å gifte seg med Lina? Hmmm… Og han faren til Emil? Hallo barnevernet! Mannen er jo ikke god for fem flate og burde for lengst vært inne til utbedring.
At Emil skjenker griser og heiser lillesøsteren opp i en flaggstang har jeg derimot ingen problemer med.
Men dette var bare et par raske tips. Det finnes jo selvfølgelig en million ting man kan gjøre, ønsket bare å slenge inn et par av romjulens favoritter når de andre lekene har mistet piffen.
For en tid tilbake ble jeg kontaktet av KK som lurte på hvordan kjente par holder på gnisten i forholdet. Hva får oss til å gnistre? Hvordan holder vi det HOT?
Det begynner å bli sent… Skal vi dra hjem til meg og se på Fantorangen?
I artikkelen nevnes flere fiffige tips fra kjente par. Angelina Jolie og Brad Pitt sender hverandre kjærlighetsbrev når de er ute på reisefot, inspirert av brev fra soldater i krig som skriver hjem til sine kjære. Den norske programlederen Johanna Grønneberg Mesa kler seg sexy i senga, Julia Roberts mener det er viktig å kysse mye. Kanye West og Kim Kardashian West later som den andre har bursdag hver dag og kjøper dyre gaver til hverandre året rundt, mens Staysman og kona sender hverandre “frekke snaps”
Så har du meg og frua da…
Med sitater som: – “Vi er veldig glad i hverdagsromantikken og tenker at rollen som småbarnsforeldre er det viktigste nå. Vi finner vel gnisten i de små tingene og kjærligheten til våre barn. Den nyforelskede, hyper-romantiske, hollywood-aktige gnisten er vi ikke så fryktelig opptatt av.”
… fremstår vi som det potensielt kjedeligste paret på den vestlige halvkule. Og det hjelper jo ikke stort når ikke lenge etter prøver å redde det inn med følgende uttalelse:
– “Senk forventningene til livet utenfor huset noen år og prøv å finne lykken i de små tingene. Som når barna ligger og sover trygt og godt i sengene sine for kvelden. Da kan man synke ned i sofaen sammen, være bare to, prate, susse og gniste så mye man vil.”
Og etter å ha lest alt dette tenkte jeg at her må noe gjøres. Alle de andre parene har sine frekke små hemmeligheter, vi kan jo ikke være de eneste som ikke gjør det spøtt for å holde det hot. Så derfor tok jeg stalltipset til Stian Staysman og sendte frua en serie med frekke snaps for å se om ikke det kunne antenne en liten gnist…
Ikke veldig overraskende: Å være frekk fungerte utrolig dårlig!
Nei, en får nok bare værra som en er! Hot eller not, vi har det som plommen i egget og storkoser oss gjennom livet sammen, selv uten kjærlighetsbrev og sexy undertøy (telles amme-bh?). Vi gjør det bare på vår måte og finner vi hverdagsromantikken i de små tingene.
Jeg trenger ikke ligge i et spa-badekar omgitt av levende lys, champagne og jordbær dyppet i sjokolade for å finne kjærligheten med frua. Det holder lenge å bare være oss. Selvironisk, uperfekt, gøy og lykkelig <3
P.S. For hele historien rundt de utroligusexy matchende termodressene, les: “Kona til – Unnskyld”
I det siste har jeg ikke følt meg helt i hundre, så i går tok jeg meg en tur til fastlegen. Og de tingene han fant på bare få minutter var mildt sagt sjokkerende.
Jeg hater egentlig å dra til legen, men i går følte jeg at det var på tide. Så da suste jeg i vei og etter litt klam venting i en ukomfortabel stol, ble jeg endelig kalt inn. Han virket stresset, nesten irritert. Kanskje ikke så rart, ikke alle som må jobbe fulle dager i romjulen heller. Han kuttet det sedvanlige småpratet og gikk rett til saken:
– Hvor har du vondt hen?, spurte han alvorlig.
– Nei altså, litt her og der egentlig, svarte jeg nervøst.
– I øret, for eksempel?
– Ja, faktisk.
– Jeg kan lyse og ta en titt.
– Okei, supert.
Deretter ble han borte en liten stund før han kom tilbake med et merkelig instrument jeg aldri har sett før. Sikkert noe nymotens greier. Han stakk det langt inn i øret, mens han pustet tungt og mumlet litt for seg selv. Han lyste litt rundt og tok seg god tid. Uvanlig god tid, egentlig. Plutselig fikk jeg en dårlig magefølelse av det hele og angret på at jeg dro. Æsj, skulle bare blitt hjemme.
Men før jeg rakk å tenke noe mer, var han tilsynelatende ferdig. Men da gjorde han noe uventet. Han satt seg ned rett foran meg og la en hånd på skulderen min. Han så meg rett inn i øynene med et blikk som var både empatisk og fokusert. Så slapp han bomben:
– Ehm… Okei… Du har bakterier inni der.
– Bakterier?
– Ja. Tarmbakterier.
– HÆ?! I øret?!
– Altså… jeg bare tulla da.
– Å ja. Puh, det var da enda godt.
– Men jeg har lyst inni der og… vel… du har lus.
– Lus?!
– Ja, det stemmer faktisk. Lusebus.
– Shit, det høres IKKE bra ut! Sikkert derfor det er så vondt.
– Det tror jeg også.
– Men sånn seriøst, har du noe medisin?
– Ja, jeg har eplemedisin.
– Eplemedisin?
– Ja, den jobber og jobber helt til i morgen, og da tror jeg det går bedre.
Så da får jeg nok bare holde sofaen i dag. Tarmbakterier og lusebus i øret er ikke noe å tulle med.
Før har jeg alltid tenkt at julen slutter med julaften. En lang oppbygning for et raskt klimaks og så er det hele over. Pakk vekk spenning og gavepapir, julen er over. Men det er jo helt feil, for det er først med julaften at den virkelige moroa starter!
Nye leker pakkes opp og hele romjulen er som en eneste stor fridag full av stengte butikker og ledig tid mellom hendene. Tid til å leke, dra på kaffeslabberas, mumse julesnop og ha det gildt.
Med mindre snøen kommer og kupper hele greia da. For det er jo selvfølgelig først i romjulen at Kong Vinter setter inn støtet. Ikke rett før julaften når man faktisk har lyst på snø, nei da, to dager etterpå. Litt på samme måte som at det alltid regner mest i fellesferien.
Men også her viser det seg å være et stort pluss å ha barn, for med småttiser i hus blir snøen plutselig noe mer enn bare ekstra arbeidsoppgaver. For oss voksne forbindes snøen kanskje mest med snøskuffer og blodslit, men for barn byr snøen på nye muligheter. Aking, basing, snøballkrig og lek, og alt dette rett utenfor døren. Snakk om å få noe nye nytt og kult til jul!
Og Teo bare: “Hæ, hva skjedde med bakken a?
Men først må bilen måkes ut. Og det snør sidelengs. Og jeg glemte igjen vinterjakka mi hos mams og paps i julen. Samtidig går varmepumpa for full pupp her inne, og kaffekanna har fortsatt mer å by på. Og barna har masse nytt og moro å leke med, og plutten drar meg i buksebeinet for å bli med bort i legoland.
Men samtidig burde jeg absolutt komme meg ut og få måkt litt snø. Med mindre.. Ja, jo, når jeg kjenner etter nå så merker jeg faktisk at jeg er i ferd med å bli syk. Skikkelig også! Nei, er nok best å holde seg inne, bare for sikkerhets skyld. Man vet jo aldri.
Så får vi bare sette over en ny runde med kaffe og småkaker, og slå oss til ro med visdomsordene til den kloke Øystein Sunde: “Må´kke finne på å måke snø, for den smelter av seg sjæl når våren kommer”.
Og dessuten, disse legobilene bygger ikke seg selv heller 😉
Pimp my legoride #blingbling
Ute og råner da vettu, klar for å plukke opp no chicks!
Politiet var like ved å fange røveren, da saken plutselig tok en uventet vending #Norazilla
Noen julegaver treffer bedre enn andre, og denne trumfet resten med klar margin!
Jeg vet at det høres litt fælt ut å krone en konge over gavehaugen, for man blir jo like glad for alt, i teorien i hvert fall, men i år kan jeg like gjerne være ærlig og innrømme at én av gavene danket de andre ned i støvlene.
For jeg vet ikke med deg, men da jeg var yngre hadde jeg en bestevenn. Jeg trodde vi skulle være kompiser for alltid. Han var med meg overalt, alltid der for meg når jeg trengte ham. Dolket meg aldri i ryggen, men fulgte meg trofast gjennom tykt og tynt. Vi kunne gjøre alt sammen; se på film, snakke om jenter, tenke på livet eller bare kose. Vi gjorde ofte det faktisk. Spesielt hvis livet var litt kjipt. Han var alltid der.
På puta om kvelden, ved min side gjennom natten. Vi var på leirskole, vi reiste til utlandet, vi gjorde alt. Vi var som erteris. Men så skjedde det noe. Jeg har aldri klart å sette fingeren på hva, men noe skjedde. Det må ha vært meg. Med hvert tak jeg tok for å karre meg opp og frem gjennom ungdomstiden, dyttet jeg ham lenger unna. Tenkte bare på meg selv og jagde nye horisonter. Men da jeg endelig en dag snudde meg rundt for å se etter ham, var han vekk.
Ingen telefoner, ei heller brev brev, aldri et hei. Kun adjø.
Inntil nå.
For på julaften satt jeg i sofaen, omgitt av gavepapir og juleglede, da jeg plutselig fikk en mystisk pakke i fanget.
Til: Peter.
Fra: Tore på Sporet.
Hæ? Hva kan dette være? Min søster smilte lurt mens jeg leste lappen, slo ut med armene og undret høylytt. Kjente på den myke pakken med øyne som lette febrilsk gjennom luften etter svar, men fant ingen. Hva kunne det være?
Og da skjedde det. Et julemirakel.
For der, gjemt bak et tynt lag knitrepapir med nissemotiv, lå han. Fraskilt i så mange herrans år, endelig satt sammen igjen. Og det var først da jeg innså hvor mye jeg har savnet ham. Min barndomsvenn. Min følgesvenn. Min bestevenn.
Med bare få minutter igjen til Askepott, er det på høy tid å ta julen for i år. Medisterkaker på gaffel som en cup cake, julekake med karslige mengder smør, kosetøfler og en kjeft med kaffe. Nå skal julefreden inhaleres i rolig tempo.
Men så går det fort. Dusj, dress, ærender, kirkegården, tegnefilmer, småprat, kjøkkenhjelp, spise, kose, le og jule i store porsjoner.
Og sånn, mellom deg og meg kjære leser, jeg har det som plommen akkurat nå. Hjemme hos mams og paps, akkurat som i gamledager, lukten av juletre og spent spenning i påvente av gjester og julekveld. For en herlig følelse av fnisete sommerfugler i magen!
… eller så er det bare Askepott-effekten. For det er først når kroppen synker ned i sofakroken, introduksjonslåten ruller i gang og stemmen til Knut Risan iscenesetter det hele, at det virkelig er jul.
Ta vare på hverandre og nyt dagen i lange drag, så sees vi på den andre siden 🙂
Smått koselig å våkne til dette.
Julekake <3
Lillesnupp på tokt. Men hvor skal hun..?
Aha, ja.
Fattern i full Askepott-modus 🙂
Pluttens julehilsen 🙂 (G-en er speilvendt)
Goooood jul!
P.S. Hvis du har lyst til å gi en skarve pappablogger det han ønsker seg mest av alt til jul i år: Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards 🙂
