Vi ligger i senga, du nekter å sovne. Ruller bare fra side til side og gnukker utrøstelig. Jeg prøver alle små triks, stryker deg på ryggen, pjusker deg på nesa, koser deg på kinnet og later som jeg sover. Ikke noe.
Jeg blir liggende og se på deg og forundre meg over hva som foregår oppi det lille hodet ditt. Hva tenker du? Hva mener du om alt som foregår rundt deg, om dette øyeblikket, om meg, om mamma, om storebror, om livet? Tenker du i det hele tatt eller flyter bare verden forbi uten holdepunkter? Er du bare en baby eller er du litt person også?
Så plutselig snur du deg rundt, ruller over på siden og ender opp med nesetippen bare noen centimeter unna min. Du stirrer på meg. Ser meg rett inn i øynene, forbi netthinnen og inn i sjelen. Du strekker ut en arm og klasker den mot tinningen min. Så stryker du den forsiktig ned mot haken. Så gjør du det igjen. Og igjen, mens vi ser hverandre midt i øynene med låste blikk og tanker som prater.
Med ett føler jeg en kontakt som strekker seg langt forbi språk og tale. I øynene dine ser jeg meg selv og jeg tror du gjør det samme. For jeg er pappa og du er min nydelige lille datter. Jeg kjenner at du er i øyeblikket sammen med meg. Du tenker, føler og forstår. Vi er her sammen, vi ser hverandre.
Så snur du deg tilbake og alt blir som normalt igjen.
Du blir en liten baby og jeg bare meg.
Men for et lite øyeblikk der hadde vi noe.
Noe helt spesielt.
Et øyeblikk for alltid.
/ Pappas lille hjerteknuser
* Følg Pappahjerte på Facebook *