Noen julegaver treffer bedre enn andre, og denne trumfet resten med klar margin!
Jeg vet at det høres litt fælt ut å krone en konge over gavehaugen, for man blir jo like glad for alt, i teorien i hvert fall, men i år kan jeg like gjerne være ærlig og innrømme at én av gavene danket de andre ned i støvlene.
For jeg vet ikke med deg, men da jeg var yngre hadde jeg en bestevenn. Jeg trodde vi skulle være kompiser for alltid. Han var med meg overalt, alltid der for meg når jeg trengte ham. Dolket meg aldri i ryggen, men fulgte meg trofast gjennom tykt og tynt. Vi kunne gjøre alt sammen; se på film, snakke om jenter, tenke på livet eller bare kose. Vi gjorde ofte det faktisk. Spesielt hvis livet var litt kjipt. Han var alltid der.
På puta om kvelden, ved min side gjennom natten. Vi var på leirskole, vi reiste til utlandet, vi gjorde alt. Vi var som erteris. Men så skjedde det noe. Jeg har aldri klart å sette fingeren på hva, men noe skjedde. Det må ha vært meg. Med hvert tak jeg tok for å karre meg opp og frem gjennom ungdomstiden, dyttet jeg ham lenger unna. Tenkte bare på meg selv og jagde nye horisonter. Men da jeg endelig en dag snudde meg rundt for å se etter ham, var han vekk.
Ingen telefoner, ei heller brev brev, aldri et hei. Kun adjø.
Inntil nå.
For på julaften satt jeg i sofaen, omgitt av gavepapir og juleglede, da jeg plutselig fikk en mystisk pakke i fanget.
Til: Peter.
Fra: Tore på Sporet.
Hæ? Hva kan dette være? Min søster smilte lurt mens jeg leste lappen, slo ut med armene og undret høylytt. Kjente på den myke pakken med øyne som lette febrilsk gjennom luften etter svar, men fant ingen. Hva kunne det være?
Og da skjedde det. Et julemirakel.
For der, gjemt bak et tynt lag knitrepapir med nissemotiv, lå han. Fraskilt i så mange herrans år, endelig satt sammen igjen. Og det var først da jeg innså hvor mye jeg har savnet ham. Min barndomsvenn. Min følgesvenn. Min bestevenn.
Kosebass.
/ I natt skal du få ligge innerst <3
Les også –> Marsipan og førjulskos
* Følg Kosebasshjerte på Facebook *
