I dag skjedde det endelig. Turen ned på knasete grus. Forbi hestene. Den lille stikkveien gjennom Trollskogen. Forbi tennisbanen. Fremme. På hytta. Der grillen er varm og stemningen står i taket. Der plaskebassenget står klart og fryseren er full av is. Der barndomsminner skapes. Endelig er hyttesesongen i gang 🙂
Noen dager tenker jeg at tross min usikkerhet tidligere i livet rundt det å bli fattern, vil jobben som pappa gå helt strålende. Barna ser ut til å bli relativt normale og vi gir dem et godt hjem. Vi er, etter alt å dømme, ganske gode foreldre. Noen dager tenker jeg at barna kommer til å klare seg, kanskje til og med vokse opp til å bli noe stort. Vi er flinke folk, vi har gjort vårt beste – dette kommer til å gå bra.
Andre dager tenker jeg: Hvis de stakkars eplene ikke har falt så langt fra stammen og arvet sin fars flyktige intelligens, ligger de heller godt an til å ta over som arvtakere for apen Julius. For til vanlig kan jeg være rett så smart i mine beste stunder, men så har jeg noen øyeblikk der jeg faller så langt ned på tankestigen at jeg passerer alle primater på min vei ned. Slik som i går.
Jeg sto ute og stekte koteletter i solsteiken, og lot meg fascinere over at det faktisk er varmere i Norge enn i Spania for tiden. Og akkurat da jeg lente meg over grillen for å flippe på kotelettene, sto varmen intenst opp fra den glovarme grillen som freste på full guffe. Og mens jeg sto der med ansiktet rundt 40 centimeter unna åpen flamme, tenkte jeg:
– “Å herregud som den sola steiker i fleisen, da!”
Og det tok meg seriøst et sted mellom 10 og 15 sekunder før jeg innså… Å ja.
Det er lett å glemme hvor heldig man er i blant, lett å ta ting for gitt. Slik som med besteforeldre.
Nå har vi vært på tur i 10 dager med farmor og farfar, som hele veien har vært der for barna (med mindre de har sovnet på stranda med en bok i fleisen). Tatt dem med på lekeplassen, badet, lekt, gått turer og dratt på kafé. Oftest sammen med oss, men også alene. Laget sine egne minner og tradisjoner, og fortalt til oss etterpå.
Om hvordan plutten liker å gjøre ditt og lillesnuppa digger å gjøre datt. Om kvelden har de snakket om barna i store ord og gledet seg til en ny dag med de små tasseladdene, og selvfølgelig må vi ta en tur på hytta sammen i løpet av sommeren.
Så kommer man hjem, og hvem møter man der? Ventende rett utenfor sikkerhetskontrollen med åpne armer og den varmeste klemmen i verden? Mormor. Huset har hun vasket, middagen står på bordet og i døråpningen står bestefar og venter. Ikke bare har han gått turer med hunden hele uka, men også vasket bilen, klippet plenen og mye mer. Nå vil han høre alt om turen, og plutten forteller med en stemme som bobler over av engasjement. Og til sommeren blir det mange turer på hytta for å hoppe på trampoline og fiske krabber.
Og vi hadde så vidt rukket å lande før oldemor var på telefonen for å si hvor forferdelig mye hun og oldefar har savnet barna. De vil høre alt og gleder seg som barn til oldebarna kommer på vafler og kos.
Det er da man innser at man er utrolig bortskjemt som har så gode besteforeldre til barna. For besteforeldre er noe helt eget. Ikke som mamma, ikke som pappa, ikke som de ansatte i barnehagen. Noe helt eget. En gammel kjærlighet som startet lenge før barna ble født, en kjærlighet som strekker seg over generasjoner. En egen plass i hjertet, et helt spesielt bånd. Og barna merker det, det er tydelig å se på både besteforeldre og barn.
Og det er hjertevarmende å se.
Så tusen takk til alle dere besteforeldre som fyller den reserverte plassen barnas hjerter!
Selv om vi kanskje ikke er så flinke til å si det ofte nok, så er vi så utrolig takknemlig for alt dere gjør. Takknemligheten fra barna vil fortsette å blomstre i generasjoner, inntil de en vakker dag forhåpentligvis gjør for sine barnebarn hva dere gjør for dem. Og noe særlig mer mening med livet kan man vel ikke be om 🙂
/ Lik og del gjerne hvis dere har besteforeldre som fortjener en klapp på skulderen 🙂
I dag har vi feiret verdens beste muttern med improvisert bursdagsfeiring og dagstur til Malaga. Dagen startet med bursdagsfrokost med de fineste gaver det lokale supermarkedet kunne by på (vin og sjokolade), og deretter gikk turen til Malaga by for en hel dag full av yoghurt-is og shopping.
Til daglig bor vi i en bortgjemt liten bygd utenfor allfarvei, så det var nesten snålt å se turister igjen, ikke minst huske at vi faktisk er turister selv. For det er lett å glemme når man ellers er milevis unna noen som kan et eneste ord på engelsk, men når man plutselig vandrer blant Starbucks, Mækkærn og restauranter med tysk/engelsk/spansk meny og skyhøye priser, føler man seg fort som bønder i byen igjen.
Men sånn bortsett fra det, en helt fantastisk by og en helt knall dag med mange nye opplevelser. Vi har spist nydelig yoghurt-is på den store plassen, sett sure nonner, besøkt mathallen, prøvd tørket hibiscus-blomst, spist tapas og besøkt Malagas eldste bar og mye mer.
Rett før leggetid i kveld hadde plutten og jeg vannkrig, og vi fant ut at det også var veldig moro å leke sverdfekting med vannpumpelekene, så det skal vi fortsette med i morgen. Jeg lovet ham faktisk å gjøre det så fort vi sto opp. Håper ikke han husker det. Litt tidlig med vannkrig kl. 07.00, kjenner jeg 😉
Men nå er det bursdagsfeiring for voksne og røverhistorier på takterrassen, så da er det bare å si god helg og nyt bilder fra dagens strabaser 🙂
Hipp hurra for mamma! (improvisert bursdagskrone..)
Hva kan det være, hva kan det være?
Spent gutt på vei mot det han trodde var et hus laget av gelé ^_^
Ingen kommentar.. x-)
Lillesnupp ute og poserer for spanske caballeros.
Plaza de la constitución, Malaga
Hvis du noensinne skal til Malaga: Smöoy yoghurt-is i nærheten av Plaza de la constitución. Oh. lord!
Elsker sånne fasader <3
Besteforeldrerulling ^_^
Malagas eldste bar (og nåværende turistfelle..)
Herr og fru på tur 🙂
“I <3 turtle girl”
/ Hipp hurra for muttern 🙂
OBS OBS! Hele dagen er godt dokumentert på Snapchat, så husk å sjekke ut Pappahjerte på Snapchat med det samme 🙂
I forrige uke la jeg ut en artig liten bildeduell mellom onkel Stette og meg, om hvem som kunne ta det fineste sommerbilde mens vi var ute på trilletur med lillesnupp og Christina. Og responsen har vært helt enorm!!
Over 3500 stemmer har rent inn og jeg er bare så utrolig takknemlig for alle som har tatt seg tid til å vurdere og stemme frem sine favoritter, så tusen tusen takk til alle som har deltatt i duellen 🙂
Men nå…
Trommevirvel…
Hvem tok det beste bildet?
Etter at alle stemmene er talt opp, ser fordelingen av slik ut. Som man kan se, er det ett bilde som stikker seg ut med over 25 % av stemmene!
Og vinnerbildet…?
Ja, jeg hater å måtte innrømme dette, men vinnerbildet er tatt av ingen ringere enn Mr. Onkel Stette og ser slik ut:
1. plass!
Selv om jeg selvfølgelig vrir meg graven, må jeg ærlig innrømme at det bildet er min favoritt også. Så absolutt velfortjent seier, mister! Hvis noen har lyst til å sjekke ut flere bilder av den prisvinnende onkelen, foreslår jeg at dere sjekker ham ut på Instagram –> Steffenwahl
Jeg kan for øvrig melde om at jeg tok andreplassen med bilde nr. 4 “brygge”, mens Steffen hanket inn bronsjen med bilde nr. 10 “Volvo”.
2. plass.
3. plass.
Denne konkurransen har absolutt gitt mersmak og vi tenker at det kunne vært moro med flere bildedueller, så hvis du har et forslag til hva vi kan konkurrere om å ta bilder av neste gang: Rop ut i kommentarfeltet 🙂 Neste gang vil det også bli trukket ut premie til en eller flere som stemmer, men mer om det neste gang.
Men for nå får vi bare si: Congratulini din gamle ringrev, 1-0 til deg. Og Steffen bare:
Baws!
Ja forresten: Vinner av valgfri badeleke fra BR Leker er trukket, og vinneren ble Ingeborg, som gledet seg stort til å gi et knippe fine treleker til barnebarnet Jonathan. Så da takk til alle som deltok både i konkurransen og bildeduellen – mer moro venter rundt neste sving 🙂
Kjære pizzasjappe, kan dere vær så snill å sende en annen kis neste gang?!
Pizza er godt, ingen tvil om det. Kjempegodt. Kanskje noe av det beste som finnes. Men når man ringer og bestiller pizza hjem på en fredag, så er jo ikke akkurat det et veldig stolt øyeblikk. Det er ikke noe man kan poste på facebook og skryte til venner om. Ikke er det kortreist, helt sikkert ikke økologisk og i hvert fall ikke sunt.
Misforstå meg rett; å gå ut for å spise pizza er ikke bare trivelig, men også i min bok, noe ganske fint. Nesten litt jappete. Iskald cola i store glass, store pizzaer og stor stemning. Men å få pizza på døra er en slags fallitterklæring. Man skal liksom klare såpass sjæl, og alle i nabolaget får med seg bilen som kommer rullende.
Så det minste dere kan gjøre, kjære peppes, når jeg ringer etter pizza: Vit hva slags tilstand jeg er i! Send en fyr som gjør at jeg tenker at det er greit. Send en fyr mer skjeggete enn meg og med færre push-ups på samvittigheten. Send en fyr som lukter rekecocktail og ser ut som han akkurat har tapt NM i luftgitar.
En som ikke har sett solen så mye, en som får meg til å føle meg litt bra. En som gjør at jeg tenker at det er ok å åpne døren i joggebukse og tøfler.
Ikke send han kødden dere sendte i dag!
Ikke send verdens triveligste fyr med et blendende smil og et vinnende vesen. Struttende muskler og matchende selvtillit. Luktet godt gjorde han også, jeg kunne kjenne det gjennom eimen av nystekt pizza. En sånn fyr man gir ekstra tips, bare fordi. En fyr jeg gladelig hadde kalt min bror, far eller sønn.
Akkurat en sånn type fyr som brått får deg til å føle deg som en fullvoksen rotte som har krøpet ut fra bak en stein for å hente mat, for deretter å trekke seg stille tilbake til mørket for kvelden.
Ikke send ham.
Jeg sier ikke at dere skal sparke ham altså, absolutt ikke, bare gi ham en annen jobb.
Til personen som lagde dette: Hvem enn du er, hvor enn du er: Takk. Tusen takk.
For noen dager føles det som at man rett og slett drukner i sitt eget rot. Det er klær og leker overalt, og der det ikke er klær eller leker, er det våtservietter og gamle yoghurtbeger. Også er man så dum at man går på facebook og ser at alle andre har det ganske så perfekt. Ryddig hus, nyvaskede barn og kortreist middag på bordet.
Og da er det bare så fantastisk deilig å se ting som dette bildet. For det ga meg en sårt etterlengtet bekreftelse på at det er mange som har det som oss, og plutselig ble bitende frustrasjon snudd til et fnisende glis av gjenkjennelse 😉
Greit. Jeg gir opp. Bare send meg rett på gamlehjem.
For i dag skjedde det: Jeg gikk over grensa. Til nå har jeg klart å holde meg relativt ungdommelig, og noen dager synes jeg til og med at jeg kan kle caps. Men nå er det altså slutt. For til frokost i dag tok jeg i bruk det ultimate gæmlistrikset.
Bilbukse?
Kamferdrops?
Kryssordhjelper?
Nei da. Mye verre. Et triks jeg lærte av Christinas mormor en gang, men som jeg aldri i verden tenkte at jeg skulle begynne å bruke selv.
Men til frokost i dag, skjedde det.
Jeg fant frem en uåpnet pose med majones.
Klippet hull i det ene hjørnet.
Fant frem en tusj.
Og satt et svart kryss på begge sider av posen i det avklippede hjørnet.
Og når man har kommet dit at man begynner med slike praktiske triks for å unngå søl og forvirring i hverdagen, ja nei da er det vel egentlig bare å stikke fingern i jorda og innså at det er på høy tid å hive capsen og rulle seg rett opp på gamlehjemmet. I´m done.
/ Men du verden så praktisk! 😉 Med vennlig hilsen Bestefarhjerte.
Jeg har flere ganger ledd litt for meg selv over hvor enkelt det er å “lure” 4-åringen til å få ting gjort i en fei.
Alt jeg trenger å si er “Førstemann!”, så er han med på alt. Det kan være stort sett hva som helst, og han går inn i det med livet som innsats. Førstemann til å løpe opp trappa, førstemann til å få på seg pysjen, førstemann til å spise opp brødskiva.
Jeg har flere ganger humret i skjegget over at det er såpass enkelt å manipulere ham til å gjøre ting. At barn kan være så forfriskende enkle at det bare er å gjøre en konkurranse ut av det, så er de med på alt.
Men så plutselig innså jeg noe i dag. For mens jeg lå der på alle fire og finklipte ugress for hånd og rakte mose til den store gullmedaljen, gikk det opp for meg.
Hvorfor bruker jeg så mye tid på hagen i det siste? Hvorfor har jeg plutselig lest meg opp på alt fra mosebekjempelse, til nyvinninger på sneglebekjempelsesfronten og ulike rosetyper? Det er jo ikke fordi jeg helt plutselig har fått grønne fingre og en interesse for potter og planter helt ut av det blå.
Det startet med en bok.
Jeg vet ikke om det var ment som en spøk eller ikke, men en dag for noen uker siden, kom svigerfattern innom med en gave. Jeg rev av papiret med stor iver, på innsiden lå en bok. Om hagestell.
Jaha? tenkte jeg. Hva i all verden skal jeg med denne?
Men så kom det fra svigerfar:
– “Jeg har kjøpt en maken bok til han andre svigersønnen også, så nå er det konkurranse.”
Dermed var det gjort, og nå er det førstemann til finest hage!
… og vips hadde jeg gått i den samme fella som plutten.
4 eller 34 år betyr visst ikke stort, konkurranse er konkurranse.
Let´s do this!
Men først… #mosehelvete
/ Førstemann til finest hage!
Les også: Bildeduell – “Hvem er best?” (pågående bildekonkurranse mellom de to duellerende svigersønnene 😉
