Jeg har for øvrig funnet ut at dette med sommerkropp er veldig oppskrytt. Det er jo 17.mai-kroppen som er greia! Og bare man klarer å komme seg inn i dress eller bunad til 17. mai, kan man egentlig gjøre hva pokker man vil etter det.
Den balansegangen traff jeg helt perfekt i år, ikke en millimeter å gå på, men nå som vi allerede har gått i barnetog, sagt våre hipp hipp og våre hurra, kjenner jeg at det blir et stort JA på invitasjon til is og kaker hos svigers i dag.
Så sees vi igjen til neste år, dressjævel 😉
Litt til, litt til, kom igjen da, buksesatan!
Jadda! Det var på hengende håret, men da blir det 17. mai i år også 😉
Når menn møtes gjør de gjerne hva som helst for å finne noe å konkurrere i. Denne helgen var intet unntak og nå trenger vi din hjelp til å kåre en vinner!
For enten det er å løfte tungt, kaste langt eller måle størrelsen på pen… alet: Når menn møtes barker de stort sett alltid sammen i en eller annen idiotisk konkurranse. Denne helgen var tante Tess og onkel Stette på helgebesøk, og da vi var ute på en trivelig trilletur i godværet i går, fant vi endelig noe nytt vi kunne måle krefter i.
Hvem er best mobilfotograf? Gitt det samme utgangspunktet og bare en trilletur å gå på; hvem tar det beste bildet med mobilen?
Vi kastet oss straks over utfordringen med nebb og klør, og knipset mobilene varme og tomme for batteri. Vi var høyt, vi var lavt, vi var overalt. Så var det hjem for å sammenligne bilder og bruse med fjøra. Begge synes selvfølgelig at de hadde tatt det beste bildet, men siden vi er tungt inhabile i saken, trenger vi sårt din hjelp til å avgjøre hvem som er best.
Så, kjære leser, her kommer våre 12 beste bilder, og jeg ønsker at du tar en rask titt på dem, finner en favoritt, og legger igjen en kommentar med hvilket bilde du liker best.
For å legge minst mulig føringer for konkurransen sier jeg ikke hvem som har tatt hvilke bilder. Jeg skriver bare nummer under, så stemmer du på det bildet du liker best og så tar vi en opptelling om ikke så lenge for å avgjøre hvem av de duellerende svigersønner som kommer seirende ut.
Og med det sier jeg: Tusen takk for hjelpen, let the best man win, og snurr film! 🙂
Nr. 1: Sykkel
Nr. 2: Tulipaner
Nr. 3: Båt
Nr. 4: Brygge
Nr. 5: Barn
Nr. 6: Skjell
Nr. 7: Blomster
Nr. 8: Hopp
Nr. 9: Ramme
Nr. 10: Volvo
Nr. 11: Amazon PV
Nr. 12: Vegg
Stem på ditt favorittbilde i boksen under. Flere favoritter? Det er lov å stemme på så mange bilder man vil 😉
Så når man har brukt halve formiddagen på å bake kake sammen, og pjokken har hoppet rundt og gledet seg og når det endelig piper, og han jubler og sier “KAKEEEE!!”, så er det ikke noe kjempepoeng å si ting som:
– “Nei nei nei, vi kan jo ikke spise kake nå! Denne skal vi spare til du har lagt deg i kveld”
Og når han helt innlysende ikke forstår den feilslåtte pappahumoren og blir skuffet som en hullete sokk, og man prøver å bøte på med nok en morsomhet av typen:
– “Haha, neida jeg bare tulla da, i dag skal vi jo ha kake til middag!”
Og han blir så hoppende glad at han nesten treffer taket og jubler så helhjertet at selv naboen får tinnitus…
Ja, nei da får det vel bare bli kake til middag, da.
Det er lett å tenke at det kan bli klønete å ha med barna på ting, spesielt voksenting som å gå ut og spise. Men sånn kan man jo ikke leve, så i går tok vi med barna ut for å kose oss på restaurant sammen med resten av familien til frua.
For det er jo klart vi kan ta med barna ut for å spise og ha det hyggelig! Det ordner seg jo alltid, null komma niks problem det!
Viser seg at det er en sannhet med modifikasjoner..
For når restauranten utelukkende serverer avansert voksenmat, og området utenfor er et eldorado av en lekepark, tok det ikke mer enn 7-9 sekunder å innse at den glattpolerte planen kom til å gå rett i dass.
Og det gjorde den.
Hardt.
Det hele endte i et vedvarende maraton av skytteltrafikk mellom gressplenen utenfor og en halv brødbit inne før det var på´n igjen.
Det var ikke det at de oppførte seg dårlig eller noe, de var bare så vanvittig overgira på å leke ute, og pappa var sulten. Altfor sulten. Og batteriene til ungene tok aldri slutt. Fatterns batteri blinket rødt etter 10 minutter, men barna holdt det gående. Vi byttet på hvem som passet på barna, men når det begynte å bli nok for både tanter, onkler og besteforeldre, bestemte mor og far at det fikk være nok.
Nå skal vi inn og spise og kose oss, og sånn blir det bare. Nå får det da for fasan være greit. Bestemte vi.
Trodde vi.
Og det gikk fint det. I ca. 12 sekunder. Da ville lillesnuppa ut igjen og satt i et primalbrøl så infernalsk og massivt at det hørtes ut som en fullvoksen gorilla hadde fått en elefant på tåa. Og lokalet var ikke større enn at trommehinnene til samtlige begynte å dirre. Og med ett kjenner man at blikkene fra samtlige i restauranten brenner i ryggen.
Så så, hun gir seg snart.
Når som helst nå.
Snart altså.
Aldri.
Så da var det bare å innse at den utsøkte kjøttbiten som lå og fristet på tallerkenen, kom til å nå romtemperatur lenge før jeg fikk satt tenna i den. Og brått var vi ute og lekte. Igjen.
På sånne dager har man litt lyst til å knuse en rute og gråte en skvett, for noen ganger vil man bare at ting skal gå etter planen, men så glemmer man helt at å oppdra to små barn til tider kan føles som å dressere et kobbel rusa sjimpanser.
Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for vi ble da i hvert fall godt kjent med det flotte området utenfor restauranten. Veldig godt kjent 😉
Det må ha vært 13. mai 1995. Jeg hadde lagt meg for kvelden og sov søtt i min seng. Bare en vanlig dag i en 13 år gammel gutts liv. Ungdomstiden hadde så vidt begynt, jeg hadde fått mine første hår på nye steder og 90-tallet sto sterkt. Pastellfarger og midtskill, OL-pins og raveparties, bokklubber og permanent. En merkelig tid å leve.
Og den merkeligste av dem alle var kvelden jeg ble vekket av mamma som dyttet meg forsiktig i skulderen og viste meg ut i stua. Noe stort hadde skjedd. Og det var vel der den merkelige magien oppsto. Minnet av å stå i ørska og oppleve den nær sagt magiske stemningen fra Secret Gardens – Nocturne. Det var noe trolsk, hypnotisk og helt spesielt over det, spesielt siden sangen akkurat var blitt kåret til den beste i verden.
Og jeg tror jeg synes det var ganske stort. Sangen var liksom så full av følelser og den traff mitt lett-påvirkelige fjortishjerte rett i levra. Og siden den gang har kjærligheten bare vokst. I starten ganske sakte, for jeg var tross alt ungdom og opptatt av å være tøff, høre på hip hop og sægge med buksene ned på knærne.
Men like fullt, et frø var plantet og etter hvert som årene gikk ble jeg mer og mer snusen, selv om jeg for det meste måtte like musikken i smug. Slik som vinnerlåta fra 1998. Dana International – Diva. Alle var så opptatt av den mannlige kvinnen, for sånt var litt nytt på den tiden og ingen skjønte egentlig hva det var for noe rart som hadde vunnet. Men jeg tenkte jeg mest på at jeg virkelig likte sangen, men jeg kunne jo ikke si det høyt 😉
Å virkelig elske Eurovision ble vel ikke skikkelig stuerent før 16. mai 2009. Den kvelden husker jeg ekstremt godt. På fest på Bislett i en leilighet full av festglade folk. Jeg var nok den eneste som egentlig var oppriktig interessert i å se på hele tv-sendingen, men etter hvert som 12-erne begynte å rulle inn, var plutselig alles øyne rettet mot skjermen. For hver toppnotering var det skåling og shots, og når seieren var et faktum… Ja, dere husker jo hva som skjedde.
Hele landet tok av. Alexander Rybak ble hyllet som folkehelt, det var folkefest i gatene og folk gikk helt bananer. Og det var vel første gang jeg for alvor så hvilken vanvittig energi og kjærlighet som ligger i denne konkurransen. Den fantastiske forbrødringen som ligger bak all musikken, glitteret og staffasjen.
Jeg får fortsatt frysninger hver gang jeg gjenopplever den kvelden…
Og det er dét Eurovision handler om for meg: Fest, feiring og forbrødring. En kveld der man legger alle forskjeller til side og samles på tvers av landegrenser for å feire musikken og gleden. Og på slik en storstilt aften tas rustningen av og alt er lov! De rareste sanger, de snodigeste kreasjoner og mest utspjåkete antrekk – jo mer utagerende, dess bedre. Og det synes jeg er litt fint, for slik verden er nå, trenger man en kveld der alle tar av seg rustningen og bare har det ball. Sammen.
En storstilt europeisk folkefest der alle er invitert. Det er ikke så farlig hvem du er, eller hva du er. Bare legg igjen fordommene ved døra og velkommen inn, for i kveld blir det fest! Jeg velger derfor å avslutte med en musikkmontasje fra da Norge var vertsnasjon for Eurovision i 2010. Med Madcon i spissen og ørten flash mobs fra rundt om i hele Europa, oppsummerer videoen på mesterlig vis hva det hele handler om: Forbrødring, fest og glede.
Og derfor gleder jeg meg stort til i kveld, for i kveld blir det fest og alle er invitert. Bare legg igjen fordommene ved døra.
/ Heia den som vinner, buksa full av menn og/eller kvinner 😉
Første gang jeg møtte deg ble jeg faktisk litt satt ut av hvor liten du var. Til det punktet at jeg tenkte at det kunne bli et forklaringsproblem overfor kompiser og kolleger.
– “Nei, altså hun er ikke 17 altså, bare veldig litta. Og søt.”
Det kan også ha vært på grunn av den gigantiske North face-bagen du bar på ryggen. Ikke at det er noe galt med å være liten altså, men du så ut som en stor chihuahua på backpacker-tur.
Men sånn bortsett fra det, var du alt jeg hadde drømt om. Frekk i kjeften og søt i fleisen, og mer selvironisk enn et avdanket old boys lag. Og tro det eller ei, men det er akkurat sånne kvaliteter som kan smelte et mannehjerte. Selvtilliten til å bare være seg selv, usminket og ærlig. Tøff nok til å ikke bry deg om andre, men varm nok til å bry deg om andre.
Damer flest er egentlig ganske fisefine og vil ikke at man skal snakke om alder eller vekt, men jeg tror ingenting kunne brydd deg mindre. Du finnes ikke overfladisk på den måten og jeg trenger ikke si at du er “25 i år (igjen)”. I dag er du 34 og like ungdommelig og kul som første gang jeg så den enorme bagen med deg på.
Men alt det der betyr egentlig ingenting lenger. Du kunne vært åtte meter høy og sett ut som en påkjørt grevling, jeg hadde elsket deg like intenst. For du er en fantastisk mor til våre to små apekatter og ingenting betyr mer enn det. At du er kul, søt og pen er egentlig bare en hyggelig bonus.
Gratulerer med dagen!
/ Hilsen mann som håper at du ikke dreper ham for å bruke det bildet som toppbilde, siden atte jeg liksom lovte at det aldri skulle komme på bloggen… Love ju :-*
Det er ikke et nytt fenomen at jeg liker å vri rundt på ordene i barnesanger. Det er bare en naturlig konsekvens av å høre på de samme sangene om igjen og om igjen, men denne gangen er det ikke meg! Denne gangen har jeg avdekket regelrett snusk i en barnesang!
Og vi skal selvfølgelig til de to meget tvilsomme tvillingene Marcus & Martinus. Jeg har lenge mistenkt at de gutta der har urent mel i posen, og selv om mange av sangene deres har tvetydig innhold og utilslørte sjekkereplikker, har jeg liksom ikke funnet endelig bevis. Inntil nå!
For nå har jeg endelig kommet over noe som ikke lar seg gjemme bak to søte smil og en snodig dialekt. Vi skal til sangen “Leah”, en tilsynelatende søt sang om en jente som flytter til bygda. Begge gutta blir straks forelsket i henne, men hvem skal hun velge?
Og det er her det skjer. Midt i første refreng, 39 sekunder ut i sangen, avslører de hva som egentlig er problemet:
“Leah, du er så nydelig! Vi krangler om hvem av oss som får ri, Leah!”
Unnskyld..?
Teksten fortsetter med samme dilemma og alt ser fastlåst ut, helt til en av brødrene etter 1 minutt og 55 sekunder kommer med følgende snuskete forslag:
“Hei, hvorfor spør vi ikke ho, hva hu synes om to?!”
Jeg mener, hallo? De gutta til sammen passerer vel så vidt seksuell lavalder, men allerede er de i gang med bigami og fattigmannstrekanter? Dette lukter skandaleoppslag og matchende lusekofter på forsiden av Se & Hør lang vei! 😉
I går skrev jeg om hvordan plutten og fattern koser seg på tur, men det var én ting jeg glemte å nevne; den lille sniken er i ferd med å bli sleipere enn en bruktbilselger 😉
For mens vi satt i parken og spiste sushi og koste oss, kom det plutselig fra plutten:
– Vi er bestevenner!
Jeg ble overrasket og glad, for det er jo sånt jeg drømmer om å høre. Så begeisret og glad, brølte jeg ut:
– JA! Åh, så hyggelig å høre!
Men så kom det…
– Men duuu..?
– Ja?
– Vet du hva bestevenner gjør?
– Ehm, nei?
– Jo, atte de smaker på hverandres maaaaat og godteri, og drikke og sånt…
Så sa han ikke mer. Lot bare ordene henge fritt i luften mellom oss.
Jeg så ned på flasken hans. Ikke stort mer enn en tam bånnski full av ubåter. Deretter så jeg på min; uåpnet, duggfrisk, sprudlende og fristende. Ja vel ja, så det er sånn det henger sammen.
– Ehm, du? sa jeg.
– Ja?
– Vil du smake på drikka mi eller?
– JA!
Så kastet han seg over flasken og tok en karslig slurk. Jeg tittet bort på hans drikke som var ca. like mengder lunka eplemost og sushirester, og takket høflig nei til en gjentjeneste.
Deretter ble det ikke noe særlig mer prat om det der med å være bestevenner. Men det var frem til vi satt oss ned med hver vår is på brygga…
– Du, pappaaaaaa?
/ Bestevenners pris er brus og is. Helt greit det 😉
Jeg kommer liksom aldri over hvor kult det er å henge med deg! Slik som i dag, bare oss to gutta på tur.
I Oslo for å dra på kino, henge ut i parken og bare ha det ball. For når vi legger ut på tur, legger vi liksom igjen litt av det far/sønn-forholdet hjemme og blir mer som to kompiser på tur. Og vi koser oss så fælt!
På bare den lille svippturen i dag, rakk vi så mye rart. Eller, det var kanskje ikke så mye, men det føles sånn når jeg er med deg. Tasse fra Aker Brygge og nedover i byen mens jeg peker og guider iherdig. Der har pappa jobbet, her har mamma vært, der borte jobber tante, den båten der går dit, den trikken går dit.
Og du spør! Hvem er han? Hva spiser hun? Hva er det? Og hva er det der borte? Og sånn går vi helt til tiden flyr fra oss og jeg må ta deg på armen og løpe.
Da er vi plutselig far og sønn igjen.
I dag skulle vi rekke en kino. Andre ganger kanskje en tv-innspilling eller et julebakeverksted. Pappa har mange rare jobber, og du får være med på mange av dem. Og du elsker det. For når du er med pappa på jobb, er det alltid bare moro og absolutt ikke som her hjemme. Ingen regler og vanlige rutiner, bare oss to og en verden av muligheter.
Vi tar ting litt som det kommer og lar det bli opp til skjebnen. I dag ble det medbrakt sushi på Kontraskjæret og to kuler Mövenpick på bryggekanten med tante.
Og på vei hjem, i rushtrafikken et sted mellom Sandvika og Drammen, lærte du til og med et par nye banneord, på grunn av han forb…. ja du vet, han som kjørte som en jæ… altså, han som kjørte litt rart.
Men nå som du har lagt deg for kvelden, kommer leirskolefølelsen plutselig krypende og jeg kjenner at jeg savner tilbake. Til eventyr og haraball. For i morgen er hverdagen tilbake, og da er vi plutselig far og sønn igjen. Ikke som idag. Bare to kompiser på tur og en verden full av muligheter.
