I blant forstår jeg meg ikke på barn. Hvorfor må de være så ulogiske?

For i helgen har vi vært i 3-årsbursdag til min kule lille nevø, som selvfølgelig betyr et jubelkalas av leker, kaker og moro. Siden vi må reise et stykke for å være med på moroa, ble vi natten over og fikk dermed enda mer tid til fjas og lek før barna til slutt motvillig kræsjlandet på puta.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter at barna endelig sovnet, ble vi voksne sittende oppe og skravle til langt på natt, så rundt frokostbordet i dag var det mange slitne fjes og lange gjesp. Lillesnupp var trøtt som en rumpepinne allerede til frokost, og derfor la vi en vannfast slagplan om å hive oss rundt, suse avgårde tidlig og komme oss hjem så lillesnupp kunne sove i bilen.Perfekt. For med et godt stykke asfalt å se frem til, hørtes minst ett sovende barn på hjemveien ut som et lite stykke himmel 😉

Klokker ble synkronisert og båttider kontrollert. Bager pakket, koser klemt og ut døra på skjema. Akkurat i tide til å rekke båten, akkurat i tide til at lillesnupp ville holde seg våken til båtturen, men deretter sove resten av veien hjem. Tipp topp, tommel opp!

Den første etappen gikk faktisk helt etter planen. Grei skuring og rett på båten uten så mye som et gjesp. Så en overfart med en is i klypa og et lite gjesp eller to, dette virker lovende. I land på den andre siden begynte hun å glippe med øynene med det samme, og det føltes nesten som det gikk for lett.

Men selvfølgelig…

Planen gikk til sist i vasken, for vi hadde jo helt glemt å ta høyde for barns appetitt for bristende logikk.

For hva er det med barn som gjør at de kan holde seg våkne heeeeeeeele bilturen hjemover, gjennom ørten runder med grineklaing, nesten-sovning, gjesping og pjusking på kinnet, men akkurat i det mamma og pappa gir opp og tenker at det er for sent, ja nei da er det andre boller!

For etter rundt tre kvarter med stillhet, klaging og hysjing, ga vi opp kampen når det var mindre enn 5 minutter igjen. Sluttet å hviske, fyrte opp musikken og ga plutten fullmakt til å tøyse og tulle så mye han ville med henne. Det var like greit å bare innse at slaget var tapt og vi tenkte at med så kort vei igjen, er det siste vi trenger nå at hun sovner og tar seg en power nap de siste 5 minuttene, for da er rytmen ødelagt for resten av …

Og da kom snorkelydene fra baksetet.

/ I kveld blir det tidlig, kjenner jeg 😉

Klar for mer? Les: “Papegøyen i baksetet”

* Følg Gjespehjerte på Facebook *

Ok, greit, jeg trekker meg. Sorry! Jeg tok feil, du hadde rett. Da jeg skrev teksten “Skam deg, din tullebukk” som et motsvar til Steinar Solås Suvatnes´ påstand om at folk i 30-40-åra er i ferd med å ødelegge suksess-serien Skam, var jeg ikke klar over én ting: Han hadde faktisk helt rett.

Først trodde jeg at jeg hadde rett. Helt oppriktig talt. Jeg var fornøyd med egen tekst og støtteerklæringene haglet. Alle var enige. Bu med Steinar, heia Peter. Skam er for oss, vi er Skam og sånn er det bare.

Men så gradvis begynte det å lukte på dassen.

Litt for mange av mine jevngamle venner viste litt for mye interesse.

Jeg trodde først det toppet seg da alle begynte å gnåle om at William måtte svare snart. Du vet, den kleine perioden for noen uker siden, da alle gikk rundt og latet som de var oppriktig bekymret for hvor William var hen. Greit nok for jenter i 16-årsalderen, men da en mannlig bekjent som faktisk er eldre enn meg igjen, begynte å skrive om det på facebook, da begynte det for alvor å lukte.

Men det var ikke før på torsdag det virkelig toppet seg, og skammen er nå komplett. Vi har ødelagt William, vi har ødelagt Skam.

Jeg tenker selvfølgelig på Elle-festen, som samlet stort sett alt som kan kravle og gå av mediefolk og se-på-meg-kjendiser i landet til en eneste stor fest. Men hva fikk vi se? Flotte kjoler? Store overraskelser? Merkelig grillmat? Erotiske skandaler?

Neida.

William.

William.

William.

Intet mindre enn 44 kjendiser, hovedsakelig PR-kåte mediefolk i 40-åra, la ut selfie med Skam-William i sosiale medier. Alle bildene er samlet i saken “Topp 44 skambra William-selfies” og det er så flaut.

(faksimile: 730.no)

Det var først da jeg så dette at jeg forsto. Han hadde rett hele tiden, han tullebukken. Det er faktisk vi som ødelegger Skam. Jeg trodde vi skulle klare å ære og hedre serien, men nei, vi er som en gresshoppesverm. Vi gnager i stykker stakkars William og spytter ham ut igjen.

Jeg trodde folk på min alder likte Skam fordi serien er bra og jeg tok til orde for det, men fra torsdagens pinlige selfie-o-rama å bedømme, blir jeg nødt til å svelge den kamelen. Det er noe med blikket. Mediefolk i 40-åra med stjerner i øynene der de står og poserer med stakkars Thomas. Som om en selfie med ham gir dem en slags ungdommelig bekreftelse. Som en rappende lærer på skoleavslutning med capsen bak frem. Det bare… nei.

Så beklager til alle, på vegne av min generasjon. Vi trodde vi var klare for dette, men der tok vi visst feil 😉

Les også originalinnlegget: “Skam deg, din tullebukk”

* Følg Williamhjerte på Facebook *

I dag kom jeg over en status jeg skrev på facebook for 6 år siden.

Jeg husker enda godt hvor tøff og kul jeg følte meg da jeg skrev dette:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette fikk meg til å tenke. Hva om jeg hadde møtt meg selv for seks år siden i dag, hva ville jeg sagt til ham?

Jeg vet jo at han ikke ville visst, jeg vet jo at han ikke ville hørt. Han ville kanskje ofret meg et halvt lukket øre og tenkt at jeg var blitt hjernevasket, akkurat som alle andre. For han satt på fasit, han visste hvordan det hele hang sammen. Han visste at innerst inne ville alle være som ham og ikke som den gråslitte versjonen av seg selv som man hadde blitt etter at man fikk barn.

Han visste jo at alt dette vrøvlet om at “man ikke har opplevd kjærlighet før man får egne barn” bare er noe tullball man sier for å dekke over at man egentlig er utrolig sliten, lei og savner tilbake til sitt gamle liv. Han visste jo alt det der og det hadde ikke vært noe poeng for meg å prøve å fortelle ham noe annet.

Så hva skulle jeg sagt?

Hvordan kunne jeg best forklart… alt dette?

Jeg vet ikke.

Nei vent.

Jo, nå vet jeg hva jeg ville sagt.

Jeg ville sagt:

– “Du tror du vet alt, men Peter…”

Du vet faktisk ingenting.

/ Hjernevasket og lykkelig <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mine damer og herrer… I dag åpnet jeg postkassen og der lå den. Å gud.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Etter å ha pakket opp og revet av de ørten lagene med beskyttelse som skjulte “skatten” inni, sitter jeg her med kaffekoppen og ser lengtende mot himmelen med et mollstemt blikk og tenker: Hva er det jeg har gjort? Og ikke minst: Hvorfor?

For når en boks med fisk er så til de grader råtten at hermetikkboksen BULER(!!), ja… det er ikke bra. Det kan ikke være bra for noe som helst!

Men nå har jeg lovet at jeg skal gjøre det, så sånn får det bare bli. En STOR “takk” til både Malin og Emma som har sendt hver sin boks til en intetanende idiot. Liker godt at samtlige henvendelser jeg har fått har gått slik:

– “Jeg har en boks som står igjen da broren min og kompisgjengen hans feiget ut, og nå blir vi ikke kvitt den.”

Lover jo bra, det! Kjenner faktisk at jeg er litt nervøs. Om jeg skulle beskrevet følelsen, så er det litt som de gangene jeg hadde gjort noe skikkelig ille på skolen og gikk og ventet på å fortelle det til mamma og pappa. Sånn føles det, bare at denne gangen er rektor en boks med råtten fisk.

Har for øvrig fulgt rådet fra mange av dere i kommentarfeltet og sendt ut nabovarsel, så da burde alt være klappet og klart for kalas 😉

Jeg vet ikke helt når vi får til smakingen, for jeg nekter å ha barn i nærheten når det gjøres, dessuten må det filmes, redigeres og alt det der, men i løpet av eller rett over helgen burde være mulig. Kanskje før, kanskje senere, men inntil da vet jeg hvor jævelskapen skal lagres. Garasjen. Innerst i garasjen, lengst mulig unna folk.

P.S. Jeg tenkte å legge ved et youtube-klipp av andre som spiser surströmming, men alle, ALLE, videoene inneholder veldig mye oppkast, så da dropper vi det.

/ Men neida sånn atte joda, dette var jo en god idé…

Les tidligere innlegg i saken: “Surströmming-challenge” og “Surströmming-oppdatering”

* Følg dramatikken på Snapchat (Pappahjerte) og Følg Idiothjerte på Facebook *

Døren svinger opp, en ny dame kommer inn. Alle hoder vender seg, ingen har sett henne før. Mennene ser på hverandre, ser på henne. Og så går de helt apekatt!

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Alle de single mannfolka kommer løpende. Klorer og slår hverandre på veien bort for å være førstemann til matfatet. Snerrer som løver, brøler som gorillaer. Det er på. Nå er det den sterkestes rett, nå er det kampen om tronen. En scene sett på utallige barer og vannhull i alle år. Menn som går bananer over en ny og spennende kvinne som alle vil målbinde.

Men dette er ingen vanlig bar. Dette er bar-nehagen.

Selv om settingen er litt annerledes, er scenen fortsatt den samme, og det er så hysterisk morsomt å se på. Så fort hun kommer inn døra, kaster gutta seg på gulvet og ruller rundt. Danser som primater og roper som villmenn. Noen blir for hissige på grøten og går rett for klemmen, andre går mer grundig til verks. En ny jente er oppdaget og det er førstemann til å kurtisere henne etter alle kunstens regler.

Men det er så mange av dem, og hun er bare én. For hvert minutt blir de flere og til slutt omringer de henne. Hun får panikk. Kaster seg inn i sin pappas ventende armer og jeg løfter henne opp. Hun ser på meg med et forstyrret blikk:

– “Hva er det de vil?!”

Jeg stryker henne i håret, klapper henne på skulderen og ser på henne som for å si:

– “De prøver å imponere deg, jenta mi.”

Men det er tydelig å se på måten hun dytter dem unna og klamrer seg fast til meg: De mislyktes stort. De vet det bare ikke selv.

Og mens jeg står der, slår det meg at hele opptrinnet minner meg sterkt om mine dager som ung og overivrig beiler. Alle de tåpelige tingene. Kleine dansetrinn og desperate sjekkereplikker. Maskulin parfyme og et påklistret smil. Alt man gjør i jakten på en kvinnes varme omfavnelse, alt for å vinne en kvinnes gunst.

Som en ape i det fri, som en mann på byen, som en gutt i barnehagen.

/ Lykke til til høsten, lillesnupp 😛

Les også: “Av med hatten for ammepatten”

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Folkens, jeg har ikke bare én, men TO strålende nyheter!

Det var ikke med så rent lite nervøsitet i brallorna at jeg tidligere i dag annonserte at jeg er på leting etter det ypperste innen svensk jævelskap. Jeg er lei av å lure på hvordan det er å prøve Surströmming og selvfølgelig må jeg fange det hele på film.

Det tok ikke lang tid før hjulene begynte å rulle, og nå har jeg intet mindre enn TO strålende nyheter å by dere på!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

1. Surströmming er postlagt og sendt! Har takket ja til to ulike bokser, så er vi sikret at minst én kommer frem. Har nemlig hørt at de har en uvane med å eksplodere under frakt, haha!

2. Hold deg fast: Christina har takket ja til å være med!! Ja, altså, kanskje ikke for å smake da, men hun skal i hvert fall bli med på film når herligheten åpnes. Det kommer til å bli helt rått! (pun intended).

Så da er det bare å krysse fingrene for at postvesenet leverer varene fort som bare rakkernpokkern, så blir det video og haraball. Gleder meg! Eller… nei. Virkelig ikke.

Men at det blir haraball? Utvilsomt 😉

Les det første innlegget: “Surströmming-challenge” og siste oppdatering: “En pakke har ankommet!”

* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Har noen en boks å avse? Send den til meg, så skal jeg spise den rå! På film!

Seriøst, nå orker jeg ikke leve i denne nysgjerrige boblen lenger! Film etter film dukker opp på nettet av folk som brekker seg og ser ut til å være døden nær bare noen åpner en boks av den svenske “delikatessen” Surströmming.

De fleste vil kanskje tenke at det er et tegn på at man burde unngå dævelskapen, men for meg: Stikk motsatt! Det bokstavelig talt dirrer i nysgjerrighetsmuskelen og nå klarer jeg ikke holde det inne lenger. Problemet er bare å få tak i en boks, og derfor vender jeg meg til dere:

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Har noen en boks med Surströmming eller kjenner noen som kan fikse en boks de kan sende meg??

Hvis / når jeg får en boks skal jeg selvfølgelig filme hele seansen og legge det ut på bloggen. Ikke noe kjeks, rømme, dill, tomat eller noe sånt tullball – kun råtten fisk, rett fra boksen. Oh joy! Jeg har alltid vært skikkelig pinglete når det kommer til å spise fisk, så muligheten for at dette kan bli bra tv er så absolutt til stede 😉

Har du en boks til overs? Kjenner du noen som har?

Send meg en mail på [email protected], så lager vi litt galskap 🙂

/ Del innlegget med gode venner, hjelp meg i jakten på råtten fisk 🙂

Les nyere innlegg i saken: “Surströmming-oppdatering” og “En pakke har ankommet…”

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Man sier jo til seg selv at man ikke skal bli en sånn. Du vet, en sånn småbarnsforelder som man elsker å hate. En sånn som er så opphengt i barna at de mister kontakt med omverdenen. En sånn som helt oppriktig kan argumentere for at Masha & Mishka er bra tv, i seriøse ordelag.

Jeg skal bare få barn jeg, så skal jeg fortsette å være meg selv. Like ung, like kul, like hipp. I starten går det bra, og man tror man skal klare å fortsette å være seg selv og noenlunde kul, men så plutselig står man en dag på kjøkkenet med barna og lager fruktjuice mens lyden av Staysman & Lazz dundrer i bakgrunn.

Det danses med fra kjøkkenbenken og rundt beina på deg, og du danser med, og du blir glad og gira og tenker:

– “Dette er den beste festen jeg har vært med på!”

… og man innser at et eller annet sted, uvisst når og hvor, men et eller annet sted langs veien, har noe gått forferdelig galt. Man har for lengst kjørt rett av livets kule motorvei og havnet utpå en eller annen humpete landevei med alle de andre skrotnissete småbarnsforeldrene.

Og man digger det 😉

/ Hompetitten hompetatten!

Les også –> “Blir man kjip av å få barn?”

* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg hater egentlig edderkopper, men deg… jeg vet ikke. Deg er det noe med.

I starten hatet jeg deg. Du skjønner, jeg er litt rar sånn. Når jeg jobber så orker jeg ikke forstyrrelser. Jeg setter på meg høretelefoner og watter opp musikken på fullt, så kobler jeg ut verden. Så skriver jeg, og alt annet forsvinner, selv musikken.

Og det siste jeg trenger i en sånn meditativ tilstand av sinnsro og kreativitet, er å ha deg dinglende utenfor vinduet, hele tiden flippende flappende med vinden. Tålmodig og stille, men fortsatt sprettende rundt med hvert minste vindkast. Og det er drit-irriterende.

I starten hatet jeg deg. Etter noen dager åpnet jeg vinduet og angrep nettet ditt. Og du falt. Jeg trodde det var over, men ikke lenge etter kom du tassende opp igjen. Ikke noe nett, ingen respekt, ingenting. Men fryktløst begynte du å spinne på ny, og brått var du tilbake der du slapp. Og det var vel kanskje da det skjedde. Jeg fikk en helt ny respekt for deg. At du nekter å gi opp, at du kom tilbake fra der et gigantisk monster akkurat hadde revet ned alt du eide og hadde.

Jeg vet ikke om det er en metafor for noe, men jeg liker tanken på det. At du er noe mer enn bare en edderkopp. Men du er sikkert ikke det, det er bare jeg som er overtrøtt. Men samtidig… du henger jo der. Ser tilbake på meg dagen lang, mens jeg sitter her og knatrer og ser på deg. Jeg har mange ganger tenkt hvor kjedelig det må være å bare henge der ute – har du tenkt det samme om meg?

Du har din greie, jeg har min greie. Bare fordi du henger akkurat slik at du hele tiden skaper en forstyrrende prikk i mitt sidesyn mot himmelen, gir det meg ingen rett til å ødelegge for deg. Å jage deg vekk løser ingenting, det gjør det bare verre for oss begge.

I starten hatet jeg deg, men om du en dag blir borte, kommer jeg nok til å savne deg. Og det rare er, nå som det har gått noen dager har jeg lært meg å leve med den lille forstyrrelsen i sidesynet. Du har lært meg å takle mine egne utfordringer og på så måte gjort meg til et litt bedre menneske.

I starten hatet jeg deg og det blir nok litt sterkt å si at jeg elsker deg, men jeg respekterer deg, lille kompis, og det er ikke verst for en edderkopp.

/ Hilsen han på innsiden

Les også: “Alt som har gått ræva”

* Følg Edderkopphjerte på Facebook *

Jeg kommer liksom aldri helt over hvordan livet forandrer seg etter man får barn, og det er gjerne små ting som får meg på tanken. Ikke det at man plutselig har to mennesker å oppdra, men rare ting som ikke er slik det var før man fikk barn.

Slik som når man står opp i helgene. Før lå jeg ofte og irriterte meg over at kirkeklokkene skulle ringe og vekke folk så altfor tidlig, og synes det var rart at det i det hele tatt var lov. Jeg mener: Lage såå mye leven klokken elleve på en søndag! Er ingenting hellig?!

Så får man barn da… I dag hadde vi klar vaffelrøra før klokken åtte. Kvart på åtte faktisk. Og det virker helt normalt. Vi var jo oppe uansett, så hvorfor ikke? Oppe før butikkene åpner, oppe før hanen.

Da er det godt man har kaffe, og Snapchat for å se at man ikke er alene. For uansett tid på døgnet er det alltids noen småbarnsforeldre i samme båt. En båt full av vafler og poser under øynene. Og stor dæsj med lykke. Trøtt lykke, men dog. Lykke.

Tidlig på´n!

#barnearbeid

Fatterns lille hjelper 🙂

Ikke lenge nåååå!

Lukta ta gull.

Ikke så rent lite fornøyd med å stå opp til broderns nystekte vaflær 😉

/ God hælj, folks! 🙂

Les også: “Endelig is og brente pølser”

* Bli med Pappahjerte på hytta i dag på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *