I dag våknet jeg til et stille hus. Helt helt stille. Ikke bare huset for øvrig, hele gata var som satt på en kirkebenk. Ikke en lyd. Hvis naboens katt hadde sluppet en smyger, ville jeg hørt det.
Jeg tasset ut på kjøkkenet og skrudde på kaffemaskinen. Ingen lyd. Hvor mye er klokken egentlig?
Christina sover.
Lillesnupp sover.
Storebror sover.
Teo snorker.
Den er 08.35.
Og det var da det slo meg: Herregud, det har skjedd ting. For noen år siden ville dette vært helt utenkelig. Utenkelig! Jeg ville ha vært våken i flere timer allerede og forbannet barns døgnrytme til både høyere makter og mørkere krefter.
Så kjære babyforeldre som var oppe lenge før Fantorangen nok en morgen.
Som må tilbringe resten av dagen i våknetåka og lure på hvorfor ikke babyer bare kan oppføre seg som folk.
Det blir bedre.
Bare vit det.
Jeg vet at når man står midt oppi bobla og ting skjer igjen og igjen og man tenker at dette er vårt nye liv nå, ting kommer aldri til å endre seg og vi kommer aldri til å sove en hel natt noensinne igjen. Selv ikke midt i fellesferien.
Så bare vit at det gjør det. Før eller siden vil barnet sove hele natten. Det vil begynne å gå, rive ned ting, spise fast mat, sitte selv, prate, le og vokse. Og viktigst av alt. Sove lenger enn til halv seks om morgenen.
Jeg hadde planen klar. I dag skal vi gjøre masse! Starte med å gjøre et par ærender, så kanskje en tur i trampolineparken.
Lørdag morgen rundt frokostbordet og pappa tripper med beina. Ja barn, hva skal vi finne på i dag? En hel lørdag for våre føtter, vi kan gjøre absolutt hva vi vil!
Så, hva tenker dere? Først en tur til trampolineparken, så en tur på stranda? Kanskje starte med en tur i skogen, før vi tar en runde med ærender for å kjøpe maling til huset og is til magen?
Eller hva med klatreparken? Tivoli? Fornøyelsespark?
Da kom svaret jeg absolutt ikke hadde ventet meg:
– ”Pappa, jeg begynner egentlig å bli litt sliten”
Og det var de faktisk enige om begge to. Etter en hel uke med opplevelser, var de mest klar for å ikke oppleve noe som helst. Bare en dag til å slappe av og hente seg inn.
Først da slo det meg at barn har behov for å slappe av de også. De vil selvfølgelig oppleve alt i hele verden, men selv eventyrlystne batterier må lades en gang i blant.
Så da ble det det. Frem med legokassa, gamle leker og en sudokublokk til pappa. Denne dagen settes av til lading.
Og det viste seg å være helt perfekt. Barna har syslet rundt med stort og smått, og pappa har fått gjort husarbeid.
Så det blir dagens ferietips fra meg: Aktiviteter og action er alltid moro, men husk å ha litt ferie i ferien også 😉
Jeg husker jeg leste en dyster sak for noen år siden. Besøkstallene til alle landets biblioteker var i fritt fall. Folk besøkte ikke bibliotekene lenger og hvis ikke man klarte å snu trenden, ville de gå en dyster fremtid i møte.
Spesielt ille var det blant landets yngre. Rekrutteringen blant landets yngste lesehester var katastrofal. Bibliotekene kunne være så fulle av bøker og underholdning de bare ville, likevel sto de brakk. En fremtid som forlatte spøkelsesbyer så ut til å være uunngåelig.
Og det er fryktelig synd, for biblioteket er bøker og bøker er kunnskap og kunnskap er makt.
Siden da har noe skjedd. Jeg vet ikke hvem som har gjort det, men noen har tenkt. Og det de har gjort kan ha vært genistreken som kan sørge for fremtidig rekruttering og dermed redde bibliotekets fremtid!
Jeg snakker om kampanjen ”Sommerles”. Dette er altså en lesekonkurranse for alle landets barneskole-elever, som motiverer, inspirerer og premierer lesing!
Barna lager en gratis leseprofil på nettet og så er det bare å lese i vei! Dette gjelder ikke bare for vanlige bøker, men også for e-bøker og lydbøker. Hver side gir poeng og det gis mer poeng om man leser selv eller samleser med forelder/voksen.
Sommerles har også en egen historie, ”Det blodrøde nordlyset”, en spennende historie med viking-tema, som også går igjen i hele kampanjen og premiene.
Etter hvert som man fullfører bøker logger man det inn i sommerles-programmet og man låser opp trofeer, stiger på poengskalaen og får utdelt premier. Disse henter man på biblioteket, og premiene er alt fra tatoveringer og armbånd til nøkkelringer og frisbee.
Og det funker! 7-åringen vår, som er født med sin fars konkurranseinstinkt, gleder seg til hver eneste bok han kan loggføre. Og hvis han kommer til et nytt nivå som gir premie, mases det utrettelig om å dra på biblioteket for å hente premien. Som et resultat av det har vi både lest flere bøker og vært mer på biblioteket de siste par ukene enn resten av året til sammen.
Tenk det!
Her har vi gått og gledet oss til å overraske barna med dyreparken, Tusenfryd og stranda, så viser det seg at dit barna mest av alt vil reise i sommerferien er biblioteket. DET må kunne sies å være en gigantisk seier for bibliotekene.
Så hatten av, trampeklapp og bølgen for Sommerles – en lesekampanje som får barna til å stimle til biblioteket som en iskiosk i juli.
Hiv o´hoi! Christina har fått seg sommerjobb, så de neste par ukene skal jeg være alene med ungene på dagtid. I starten var jeg litt usikker på hva vi skulle gjør med all tiden, men nå kan vi ikke få nok dager!
For vi koser oss så utrolig med daglige oppdagelsesferder og oppdager nye ting hver eneste dag. Nye planer legges etter impulsmetoden, så ser vi an været og gjør akkurat hva rakkern pokkern vi vil. Det trenger ikke være noe stort, kan også være nært og koselig.
På mandag var vi hos oldemor for å plukke moreller, spise pannekaker og bygge puteslott på terrassen.
I går var vi først en tur på biblioteket for å raske med en oss en hel stabel av bøker og leke med alt det spennende de har der. Så stakk vi til Stavern for å nyte en deilig is i sommerværet.
På vei til bilen ramlet vi over et sommerteater som ble arrangert på bryggekanten, så da fikk vi med oss det også.
Og i dag har vi vært på Verdens ende! Jeg har aldri vært der ute før, men fy søren så fint!
Å stå der på et nedslitt svaberg og se utover den norske skjærgården og kjenne solen prikke i kinnene og vite at det snart er på tide med en softis.. det er norsk sommer på sitt beste 🍦❤️
Og i morgen er det på´n igjen! Men hva skal vi gjøre?
Skal vi fiske krabber på brygga? Dra til trampolineparken? Bade? Kjøpe maling til huset? Ta en tur til Mølen? Ikke vet jeg, men jeg gleder meg allerede!
I det siste har jeg vært sinnssykt stresset. Og det er rart, for det er jo ferie! Godt vær, snille barn, hele verden for ens føtter. Likevel kjennes feriestresset som vann på vei mot kokepunktet.
Og det er visstnok ganske vanlig for oss småbarnsforeldre.
Hele året er man vant til å stresse rundt med hverdagens alle gjøremål og plutselig skal man bare skru av alt det der og leve i nuet. Og det går liksom ikke helt det. Selvfølgelig kan man klare å kule´n noen dager på stranda, men flere uker i strekk gjør liksom noe med rytmen.
All roen og tiden til overs, alt det som skal gjøre at man slapper av, blir et stress. Kanskje ikke for alle, men i hvert fall for meg. Kroppen klarer ikke helt å finne hvilepulsen og plutselig løper man runder rundt seg selv på plenen som en hodeløs høne.
Jeg tror det har å gjøre med forventninger. Endelig ferie! Nå skal vi slappe av og koooose oss. Men kroppen er jo vant til: Jobbe jobbe, så hjem, lage middag, kjøre til trening, lage kveldsmat, rydde, fikse, preppe, sove og om igjen. Den er ikke vant til å leve som et dovendyr i trærne.
Men det er jo både det barna vil og det kroppen forventer. Og i den klinsjen der så oppstår stress. Med mindre man klarer å bare legge det fra seg.
Det er som å stå i kø på motorveien. Du kan tute og kjefte og ruse motoren så mye du vil. Du kan hoie og skrike og klage din nød. Du kan be til høyere makter, du kan fordømme høyere makter, du kan skylde på alt fra Djengis Khan til Kurdistan, det vil ikke hjelpe uansett. Kø er kø uansett.
Og sånn er det litt med sommer. La kroppen synke ned i sommertempo som et bløtt badehåndkle i en solseng. Slapp av. Stresset og høsten kommer snart nok uansett og da vil du se tilbake på de fantastiske sommerdagene og savne dem. Og du vil glede deg til neste sommer, når du skal slappe av og kose deg.
Så gjør det nå. Betyr ikke at du må ligge på stranda, men gjør det du gjør uten stress. Mal huset, luk ugress, klipp plenen, bygg platting og spis is. Alt med lave skuldre. Nyt at ferien er her.
I dag skal vi male. Og det blir bra det. Ta det kuli – det er juli 😉☀️
Ååååh, det er så fantastisk. Maskotten Foffa, alle dyrene, skliene, minitoget etc. Dere bare MÅÅÅ dra! Foldvik, Foldvik, Foldvik!!
Og jeg bare: Tja. Njæ. En eller annen kjip familiepark på en gammel gård full av kjipe dyr? Trukke det.
Men så kom høsten og alle bare: Hæææ, har dere ikke vært på Foldvik?? Å herreguuud, vi ELSKER Foldvik! Dere bare måååå dra!
Og til slutt dro vi.
Og nå elsker vi det også.
For Foldvik er seriøst himmel på jord for lekne småttiser 😄
Foldvik var en gang i tiden en familiegård og gartneri, og familieparken ble startet som et tilbud for å aktivisere barna mens foreldrene var på selvplukk.
Etter hvert som interessen økte har parken ekspandert, og mot slutten av 90-tallet ble det investert betydelige summer i å gjøre om det som en gang i tiden bare var et lite gratistilbud, til å bli en fullblods familiepark.
Foldvik Familiepark er fortsatt en familiebedrift og det merker man på atmosfæren i parken. Det er så lunt og trivelig, og selv om de har bygget ut med fancy badeland, kan man fortsatt få seg en kjøretur i den gamle familietraktoren, hoppe i høyet og kaste på stikka 😊
Siden parken er bygget på en gammel gård, har man gedigne områder å boltre seg på, og derfor føles det aldri fullt og trykkende, selv om parken er stappfull av folk.
Jeg digger også at selv om det er en park som er avhengig av kommersiell drift, så er det ikke noe av det massive kjøpepresset man ofte har i slike familieparker.
Det er ikke boder med plastjall og kjøp-kjøp-kjøp på hvert hjørne, snarere tvert imot. Det er for eksempel et stooort område utstyrt med mange gassgriller som alle parkens besøkende har til fri disposisjon.
Det betyr at vi foreldrene kan slå oss ned på en benk i solen og fiske opp grillmat fra sekken, mens barna fiser rundt og gjør alle de tingene de aldri går lei av.
Og skal man først kjøpe noe, så er prisene ålreite også. 15 flis for en kaffe – det kan en småbarnspappa like.
Så ja, beklager å måtte høres ut som absolutt alle andre Larviksfolk, men har du småbarn? Vil dere finne på noe utrolig gøy i sommer? Da mååååå dere dra til Foldvik 😄
– ”Ah, tenk så deilig. Nå er vi her og når vi kommer hjem skal vi bare slappe av og kose oss i enda et par uker til.”
Hvorpå hun så på meg med et overraskede glis.
Sammenbitte tenner, skarpt blikk og et ironisk smil.
Du vet, et sånt type glis man forventer fra en ond katt i en film.
– ”Haha, å nei du, nå skarre males!”
Å farken, det hadde jeg glemt. Vi hadde jo en avtale om å male huset. Men det var jo ikke før om lenge. Herregud, det er jo ikke før til.. sommeren. Søren.
Ja ja, kanskje like greit. Naboen malte huset samme uke som de byttet kledning. Da vi byttet kledning var det fortsatt minusgrader. Det er med andre ord på høy tid å være litt voksen nå. Gjøre kjedelige voksen-ting og ikke bare leve som en strandet sjøløve.
Så farvel late dager på terrassen – hello P1 på øret, maling på skjorta og sennep i ræva 😆
Julegris og grisesvett – det er lov å være begge 😅
Akkurat nå ligger jeg stappmett på sofaen. Ble for mye middag og dessert. Igjen. Blir gjerne det på ferie. Og en øl eller to etter at barna har lagt seg. Og kanskje noe attåt. Potetgull eller sjokolade. Eller begge. Gjerne begge.
Den følelsen når desserten tilsvarer 7 år med Grete Roede.. ✌️
Men til mårran i dag var jeg oppe før fuglene feis for å løpe meg en tur. Kvikk og rask med joggesko og drikkeflaske. Og det er så utrolig deilig!
Stå opp tidlig og komme seg ut før solen står opp og angriper med alle sine sverd. Suse av sted på spanske grusveier som knaser jublende under føttene mens man hjorter av sted på raske labber. Kjenne kroppen jobbe og slite og svette som en gris. Spesielt etter man har spist som en.
Sånn har egentlig hele ferien gått her nede. Noen dager spise litt for mye, andre dager løpe seg en tur. Litt pluss, litt minus – sånn cirka i 0 til sammen.
Det synes jeg egentlig er en utrolig god deal, for det handler ikke om å vie fridagene til fanatisk trening, men heller om å utligne den ekstra kosen man unner seg i ferien.
Nå som vi har vendt snuta hjemover for denne gang, kjenner jeg at jeg kommer til å fortsette med dette opplegget også når vi kommer hjem. Spise godt og kose seg, men også ut og svette litt.
For det er ferie tross alt og da må det være lov å kose seg. Både med kokos-is og joggesko 😊
Men da jeg i går klarte å spørre kvinnen i butikken om følgende:
– Perdon, tienes mozzarella?
Altså ”Unnskyld, har dere mozzarella?” tenkte jeg at nå er jeg endelig ute av det. Nå er det hull på byllen, nå kjører vi på!
Men så var det denne vaktmesteren da.. Husets vaktmester Juan, som jeg hadde gledet meg sånn til å prate med, men fortsatt ikke har turt å ytre mer enn et halvkvalt ”Hola” til.
Jeg hadde nemlig bestemt meg for at nå skal jeg endelig prate med ham. Isen er brutt, la spansken leve, nå skal det bli liv her.
Men så skjedde det som ikke skal skje..
For i dag sto jeg tidlig opp for å løpe meg en tur før resten av huset våknet.
På vei ut døra var selvtillit på topp.
Over middels stolt av meg selv som står opp tidlig for å løpe en tur, men så hørte jeg en velkjent lyd.
Brrrrrr
Vrom Vrom
Brrrrrrrr
Å nei! Scooteren til Juan!
Vaktmesteren var på vei og jeg var den eneste våkne i huset!
Jeg innså der og da at dette er mitt øyeblikk. Det er nå jeg må ta tyren ved hornene og møte frykten ansikt til ansikt. På tide å gjøre det eneste rette, på tide å være en mann.
Så jeg gjorde det enhver mann i min situasjon ville gjort:
Kastet meg rett inn i blomsterbuskene ved porten og gjemte meg!
Holdt pusten og knep igjen øynene.
Asså… det skjedde faktisk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk helt plutselig panikk.
Og akkurat som en scene tatt ut av en skrekkfilm, sto jeg der og holdt pusten mens lyden av den sure scooteren kom nærmere og nærmere. Til den til slutt var rett utenfor porten. Og stoppet.
Hjertet gjorde et hopp. Jeg har sett ham gjøre dette før. Han stopper rett utenfor for å sjekke om noen er våkne. Hvis ikke han ser tegn til liv, suser han bare videre.
Som fikk meg til å innse to ting:
Hvis jeg står heeeelt stille, kommer han til å dra snart.
Hva om han ser meg? Hva om han faktisk må levere noe? Hva om han går av scooteren og kommer inn porten. Hva i all verden skal jeg si? Jeg står og gjemmer meg i en gigantisk busk klokken åtte om morgenen. Hvordan i all verden skal jeg forklare det på panisk norsk-spansk??
– ”Asså, perdon, jeg bare.. yo corro også bare.. el blomst trengte en klem eller abrazo da, sånn atte… Hola!”
Heldigvis kjørte han videre og jeg fikk løpe i fred.
Men bare noen få timer senere, akkurat i det vi var i ferd med å dra på stranda for dagen, kom knallerten igjen opp bakken.
Brææææææææ.
Den umiskjennelige lyden av en bitteliten scooter som bærer en ganske stor mann opp en kjempebratt bakke.
Jeg hadde allerede fortalt familien om den pinlige episoden fra morgenen og lovet at noe sånt aldri skulle skje igjen. Herregud, det er bare en hyggelig mann, neste gang skal jeg prate med ham.
Men i det jeg sto der i bare badeshortsen og hørte at det knirket i porten…
/ Takk for meg, jeg gir opp spansken for denne gang 😆🙈
