I et halvt år har jeg øvd. Kanskje ikke hver dag og i hver fall ikke hele tiden, men jevnt og trutt. På tur med Teo og litt på sengekanten.

For jeg har visst at denne tiden ville komme. Da vi atter igjen ville befinne oss i Spania og situasjoner ville oppstå. Situasjoner som blir så langt mye lettere med litt spansk i sekken.

For her i vår litt avsidesliggende del av Spania, er det nesten ingen som kan engelsk. Noen ord om de må, men ytterst lite og veldig motvillig. Derfor har jeg tenkt at hvis ikke spanjolen vil komme til Peter, så må Peter komme til spanjolen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg har lært meg litt. Med trykk på litt. Og problemet med å lære seg litt, er at man lærer seg akkurat nok til å innse akkurat hvor lite man kan.

I fjor kunne jeg nesten ingenting, men da kunne jeg såpass lite at jeg ikke innså hvor lite jeg faktisk kunne. Og brukte det til fulle!

Hei! Sol i dag, mye sol. Bra.

Du bra? Topp!

Jeg kjøpe øl.

Jeg er Norgemann, men snakker Spania.

Jeg har datter og sønn. Og dette er kvinne. Min kvinne.

Mi mujer

Nå har jeg derimot blitt fanatisk opptatt av at alt skal bøyes i riktig tid og form. Jeg vet forskjellen på ”har bestilt”, ”vil bestille”, ”skal bestille”, ”bestilte” og ”kommer til å bestille”, men jeg har blitt så opptatt av å si alt riktig at jeg ikke får sagt noe som helst.

Allerede på butikken første dagen begynte ordene å stokke seg.

– ”Eeeh yes, una.. eller asså.. one bag. Bolsa, liksom”

Og Juan, den trivelige vaktmesteren som jeg hadde gledet meg sånn til å prate med, har jeg enda ikke klart å utveksle et eneste ord med. Selv ikke hei (”hola”). Jeg sier bare ”Øy” og går min vei. Trist.

Men i går trodde jeg tiden endelig var kommet. Min svoger Håvard og jeg hadde startet dagen friskt og raskt med en løpetur langs strandpromenaden i Torre del Mar. Etter løpeturen satt vi oss ned for en rolig kaffe.

Håvard kan like mye spansk som en kinesisk vannbøffel, men han har den fantastiske tilnærmingen til språk der mot overgår ferdigheter. Og det funker. Hver gang.

Han bestiller kaffe, han småprater med vaktmesteren, han lever livet. Selv sitter jeg stille som en østers og komponerer lange fraser som aldri rekker å se dagens lys.

Men i hans selskap økte selvtilliten og i går var jeg endelig klar for å ta spansken tilbake.

Håvard, rå på matlaging og impro-spansk 😄

Jeg studerte menyen og bestemte meg for en kald og deilig iskaffe. På menyen hadde de bare iskaffe med Baileys. Perfekt, tenkte jeg, her kan jeg briljere med både spansk og humor. Det burde slå an.

Men det viser seg at spanjoler er like mottakelige for tørr språkhumor som tyskere er for humor generelt.

Så da kelneren kom til bordet og jeg bestilte:

– ”Un cafe con hielo y baileys, pero sin baileys”

..som direkte oversatt blir:

– ”En kaffe med isbiter og baileys, men uten baileys”

… synes jeg det var hysterisk morsomt.

Kelneren så bare på meg som om han så på noe rart, før han snudde seg mot Håvard og dobbeltsjekket om dette brødhuet av en fyr egentlig bare var ute etter en helt vanlig iskaffe. Hvilket Håvard kunne bekrefte.

Så gikk han sin vei.

Og der satt jeg, med en feilslått morsomhet, radbrekket selvtillit og spansken som gikk i vasken.

Neste år holder jeg meg til poker og yatzy  😅☕️