Finne rare bønner som henger i luften, store trær med granatepler og sitroner, timianbusker og hibiskus. En eventyrlig hage der en forfrossen nordmann blir varm i sjela.
Men også for en annen grunn.
1 år til som kjærestepar.
Oss to på klinebenken.
Tenk det.
For noen dager siden hadde vi 9-års vennileum på facebook. Den gang kjente vi ikke hverandre en gang, ble bare venner via en felles bekjent. Og da skulle det gå enda et halvt år til før vi utvekslet vårt første ord på privaten.
Men når vi først gjorde det, kastet livet seg rundt i turbofart. Og nå sitter vi her. 9 år senere, med to små fotografer som tar bilde av oss på benken.
Jeg vet at jeg snakker mye om parforhold og kjærlighet, og mange synes sikkert at det blir litt klissete. At man kan la kjærlighet være kjærlighet og ta forholdet litt for gitt etter hvert. Men jeg vil ikke det, jeg.
Synes ikke kjærligheten fortjener å bli som en gammel genser. Liggende i skapet, tatt for gitt og glemt.
For akkurat som alt det vakre som spirer og gror her i hagen, trenger kjærligheten også sitt. Den trenger samarbeid, omtanke, respekt og glede.
Slurper inn den sydenvarme luften som lunken honning.
Sover ikke, men heller ikke våken. Slumrer.
Et sted midt mellom bevisstheten og ikke.
Langt uti atmosfæren et sted.
Drømmer seg bort og tenker på all den tiden han drømmer om å ligge her. Husk hvor godt det føles. Lyden av bølger som skyller inn over stranden, lukten av grillen fra et partytelt på stranda. Barn som leker, is som smelter.
Gled deg over å glede deg. For å ligge her på glovarme steiner, lytte på bølgene og barna og livet som leker – det er den beste følelsen i verden.
Ingen spanske ord på meg, jeg får heller ta det neste gang.
Men siden da, har vi flyttet på oss. Fra min svogers foreldres feriehus, til mamma og pappas feriehus litt borti gata. Og nå som vi har fått et sceneskift, har også spansken kommet seg. For her borte er jeg liksom litt mer hjemme. Her har jeg vært mange ganger før, her er jeg på hjemmebane. Jeg kjenner butikkene, jeg kjenner folka.
Og plutselig kom den spanske selvtilliten tilbake. Jeg har jo lest meg opp på spansk, jeg har gjennomført et helt 15-timers språkkurs! Jeg kan spansk, jeg. Sist gang må bare ha vært en tabbe.
Tenkte jeg.
Så da vi satt på en koselig liten chiringuito på stranden i går, følte jeg meg klar. Nå skjer det. Comebacket. Nå skal unggutten fra Kolbotn vise hva han er laget av.
Drikke gikk greit.
– ”Agua con gas, por favor”.
Vann med kullsyre, takk.
Null problem.
Pappa tok seg av matbestillingen og alt gikk fint. Men da mineralvannet tok slutt og jeg følte for å bestille meg en deilig, forfriskende, iskald øl uten alkohol, kom problemene…
For kelneren kom så altfor fort. Jeg rakk ikke engang å forberede meg. Jeg hadde så vidt rukket å få fingeren i været, før han sto over meg som en sulten ulv.
– ”Que desea?” Hva ønsker du?
Og jeg bare:
Eeeeh.. asså…
– ”Un alcohol sin gas”.
Som direkteoversatt blir:
– “En alkohol uten kullsyre”.
Da kom reaksjonen igjen. Den samme reaksjonen som kelneren på kafeen hadde hatt for bare noen dager siden.
Først så han på meg som om han så på et spann med råtne reker, før han så på pappa slik kaffekelneren hadde sett på Håvard. Hva er det denne tullingen mener?
Og vips var språk-selvtilliten som dugg for solen igjen.
Etter et intenst halvminutt der jeg pepret kelneren med norsk-spanske gloser i hytt og gevær fikk jeg riktignok bestilt det jeg faktisk skulle ha (una cerveza sin alcohol), men fra nå av blir det sydenengelsk og østersfjes hele veien til Torp 😆🙊
Noe av det triveligste jeg vet med å dra på ferie, er at man aldri vet hva slags merkelige diller og internhumor som oppstår underveis.
Det er sånt som ikke lar seg planlegge, det bare oppstår i øyeblikket og setter sitt preg på hele reisen. Med internhumor er det ofte noe utrolig teit, som en setning fra en rar reklame man har sett eller noe i den gata.
Og det beste med internhumor er at det er helt umulig å forklare den til andre. Man kan prøve, men det ender alltid med ”Æh, glem det, du må ha vært der”.
Sånn er det også med diller. Man vet liksom aldri hva det blir, men det blir alltid noe. I fjor var det kryssord, en annen gang var det sudoku og andre ganger har det blitt puslespill.
Denne gangen: Jugærn!
Kortspillet jugærn/lyveren/løgner burde være kjent for mange, men inntil nylig var det helt ukjent for mine barn.
Men så fort de fikk nyss om at det finnes et kortspill som faktisk lar deg lyve og jukse så mye du vil, ble de helt hektet. Haha!
Nå vil de spille jugærn dag og natt, og de jukser mer enn Tonya Harding!
På stranden, på sengekanten, ved frokostbordet og til kvelds – skal vi spille jugærn? Og det beste av alt er at de har rappet min raffe feriehatt og bruker den vekselsvis som rekvisitt til sitt sjofle spill.
Fra å være fatterns kjipe hatt, har den plutselig blitt deres nye favorittplagg, for det viser seg nemlig at en stor hatt er helt super å gjemme kort i. Så nå har den fått tilnavnet ”jugehatten” og er på langtidslån til mine løgnaktige barn.
Så hvis du lurer på hva vi driver med for tiden, så koser vi oss i sola.
I et halvt år har jeg øvd. Kanskje ikke hver dag og i hver fall ikke hele tiden, men jevnt og trutt. På tur med Teo og litt på sengekanten.
For jeg har visst at denne tiden ville komme. Da vi atter igjen ville befinne oss i Spania og situasjoner ville oppstå. Situasjoner som blir så langt mye lettere med litt spansk i sekken.
For her i vår litt avsidesliggende del av Spania, er det nesten ingen som kan engelsk. Noen ord om de må, men ytterst lite og veldig motvillig. Derfor har jeg tenkt at hvis ikke spanjolen vil komme til Peter, så må Peter komme til spanjolen.
Så jeg har lært meg litt. Med trykk på litt. Og problemet med å lære seg litt, er at man lærer seg akkurat nok til å innse akkurat hvor lite man kan.
I fjor kunne jeg nesten ingenting, men da kunne jeg såpass lite at jeg ikke innså hvor lite jeg faktisk kunne. Og brukte det til fulle!
Hei! Sol i dag, mye sol. Bra.
Du bra? Topp!
Jeg kjøpe øl.
Jeg er Norgemann, men snakker Spania.
Jeg har datter og sønn. Og dette er kvinne. Min kvinne.
Mi mujer
Nå har jeg derimot blitt fanatisk opptatt av at alt skal bøyes i riktig tid og form. Jeg vet forskjellen på ”har bestilt”, ”vil bestille”, ”skal bestille”, ”bestilte” og ”kommer til å bestille”, men jeg har blitt så opptatt av å si alt riktig at jeg ikke får sagt noe som helst.
Allerede på butikken første dagen begynte ordene å stokke seg.
– ”Eeeh yes, una.. eller asså.. one bag. Bolsa, liksom”
Og Juan, den trivelige vaktmesteren som jeg hadde gledet meg sånn til å prate med, har jeg enda ikke klart å utveksle et eneste ord med. Selv ikke hei (”hola”). Jeg sier bare ”Øy” og går min vei. Trist.
Men i går trodde jeg tiden endelig var kommet. Min svoger Håvard og jeg hadde startet dagen friskt og raskt med en løpetur langs strandpromenaden i Torre del Mar. Etter løpeturen satt vi oss ned for en rolig kaffe.
Håvard kan like mye spansk som en kinesisk vannbøffel, men han har den fantastiske tilnærmingen til språk der mot overgår ferdigheter. Og det funker. Hver gang.
Han bestiller kaffe, han småprater med vaktmesteren, han lever livet. Selv sitter jeg stille som en østers og komponerer lange fraser som aldri rekker å se dagens lys.
Men i hans selskap økte selvtilliten og i går var jeg endelig klar for å ta spansken tilbake.
Håvard, rå på matlaging og impro-spansk 😄
Jeg studerte menyen og bestemte meg for en kald og deilig iskaffe. På menyen hadde de bare iskaffe med Baileys. Perfekt, tenkte jeg, her kan jeg briljere med både spansk og humor. Det burde slå an.
Men det viser seg at spanjoler er like mottakelige for tørr språkhumor som tyskere er for humor generelt.
Så da kelneren kom til bordet og jeg bestilte:
– ”Un cafe con hielo y baileys, pero sin baileys”
..som direkte oversatt blir:
– ”En kaffe med isbiter og baileys, men uten baileys”
… synes jeg det var hysterisk morsomt.
Kelneren så bare på meg som om han så på noe rart, før han snudde seg mot Håvard og dobbeltsjekket om dette brødhuet av en fyr egentlig bare var ute etter en helt vanlig iskaffe. Hvilket Håvard kunne bekrefte.
Så gikk han sin vei.
Og der satt jeg, med en feilslått morsomhet, radbrekket selvtillit og spansken som gikk i vasken.
Akkurat nå sitter jeg i semi-skyggen fra en pergola og ser utover de vakre spanske fjellene. Vi har akkurat vært på stranden, nå er barna i bassenget. Søsteren er badevakt og har badedisco, svoger er på butikken og handler inn til taco.
Og her sitter jeg med solbrent rygg og koser meg i skyggen med en colaburk jeg har stjålet fra ungene. Livet er godt.
Jeg vet at jeg egentlig ikke burde skrive det, men sånn er det bare. Jeg skulle gjerne klaget over at det regner byllete frosker og at naboen har stjålet alle sakene våre, men til nå har ferien gått på alle skinners mor.
Og det er jeg så utrolig glad for. Ikke mest for min egen del, men for barnas. De har gledet seg så utrolig lenge til å tilbringe solfylte dager med tre av søskenbarna, og da er det så moro å se hvor moro de har det.
For det er dager som dette som utgjør deres minner fra barndommens sommer. Lek i bassenget, is fra kiosken, frokost med syltetøy som smaker litt annerledes. Varme dager, brus til lunsj og altfor sene kvelder. Ting jeg selv husker fra min egen barndom, ting jeg setter så utrolig høyt.
Kvalitetstid med familien, minner, historier og inntrykk til å vare resten av året. Livets beste dager.
Og med den tanken i hodet innser jeg at det er på høy tid å smekke sammen macen og bli med på leken. Bade litt, hjelpe til eller knuse småttisene i kortspill.
Jeg stormer rett mot ham. Sparker ballen fremover med makt. Sammenbitte tenner og fråde rundt munnen. Snerrer som en hund mens svetten skyter nedover pannen. Her kommer pappa og han skal score mål.
På den andre halvdelen av gressmatten står keeperen rolig som en buddhistisk munk. Rikker ikke så mye som en muskel, bare stirrer ut i luften. Eneste tegn til bevegelse er vinden som leker med luggen. Han frykter ingenting. Bare kom du.
Jeg skrur musklene på full styrke og i et lite øyeblikk er jeg tilbake på Sofiemyr stadion en gang tidlig på 90-tallet. Idrettsdag med skolen og jeg løp så blodsmaken spruta.
Men nå er jeg bare få meter unna.
Ballen fortsatt ved beina, nå skal han få se. Nå skal kalven få se hva okser gjør. Han står fortsatt som en statue og betrakter. Sikkert imponert. Tenk det: Fattern er verdens beste. På høyde med Messi og forbi.
Så plutselig, en forrædersk lisse.
Under såla, sparker i lufta, vikler beina, letter fra kanten og deiser i bakken som en sekk poteter. Går inn for landing med nesa først, sakker farten på gressmatta som et sjøfly på vann.
Oksen har falt.
Tilbake står kalven og føler på ansvaret.
Så setter han ballen hånlig i mål.
10-8.
“Jeg vant!”
Nå tar vi lunsj.
Etter et forsmedelig tap, smaker det heldigvis ekstra godt med en deilig lunsj.
Og deilig lunsj, det er ferskt Polarbrød med godt pålegg.
På menyen i dag sto et skikkelig smørbrød med ost, skinke, paprika og agurk. Tilbehøret ble en kopp med gulrotstaver, og til dessert: Polarbrød med brunost. Yum!
Pappas supertriks er å oppbevare polarbrødet i fryseren og smøre nisten mens brødet fortsatt er frossent. Da tiner det sakte men sikkert og holder seg ferskt så lenge som mulig.
Når det endelig er dags for niste, er brødet tint, mykt og saftig. Mettende, godt og med masse energi for morgendagens fotballhelter. Og gårsdagens.. 😉
En slurk saft, litt pep-talk og vennlig erting om hvem som er best og så er det på´n igjen. Nå, lille kalvefjott, nå skarru få.
Polarbrød finnes i mange ulike varianter, og for tiden har vi dilla på disse tre:
Havre – et saftig brød bakt på havre og fullkorn, som gir en herlig metthetsfølelse. Kan også brukes som pizzabunn til mini-pizzaer!
Fullkorn – et fiberrikt brød av rug og hvete, uten hele korn. Rik på fiber, rik på smak.
Polarkløver – et mykt og smakfullt brød med smak av havre. Kan også brukes som en sunnere vaffel!
Polarbrød bakes uten konserveringsmidler etter polarmetoden og fryses rett etter steking, slik at de holder seg ferske, myke og saftige så lenge som mulig.
Oppbevar gjerne brødene i fryseren og ta ut ved behov.
Alltid ferskt brød + mindre matsvinn = Vinn-vinn 😊👍
* Polarbrød finner du i stort sett alle dagligvarebutikker.
Beklageligvis skal han ikke være med oss til Spania, men få seg et par uker på hytta. Dakkar liten. Kanskje ligger han i kofferten som en slags stille protest mot at vi skal reise.
Eller vent..
I Spania er det ventet hetebølge med temperaturer rundt 40 grader, og Teo har pels. På hytta er det ventet hundelunt og deilig.
Hele dagen kan han ligge ute i skyggen, sitte på den faste plassen på den lave skjenken og se utover havet eller bjeffe på folk som går forbi på turstien. Om nettene kan han ligge på favorittplassen i sofaen. To uker alene med mormor og bestefar, uten noen barn til å knabbe all oppmerksomheten.
Og det beste av alt: Ingen streng pappa som maser om at det ikke er lov til å tigge, men en smilende mormor som er litt mer tilbøyelig til å miste en pølsebit eller to fra kjøkkenbenken.
Nå skjønner jeg plutselig hvorfor han sover i kofferten. Han prøver ikke å holde oss igjen, men gleder seg som en hund til vi har dratt 😄🐶
I morgen reiser vi endelig tilbake til hele familiens favorittsted: Farmor og farfars feriehus i Spania. To uker med deilig sommerferie og vi gleder oss stort!
Helt siden vi begynte å planlegge turen, har Christina vært i stuss med timingen. Hun har mast og gnålet om at hun aller helst ville reist i mai.
Hvorfor? Fordi hun er livredd for varmen.
Du skjønner, Christina er isolert som et bibelark, så når det er kaldt blir hun iskald og når det er varmt så koker hun over.
Dessuten har vi to melkehvite barn som tydeligvis har så lett for å bli solbrent at de må ta på seg t-skjorte for å ta en slurk sanasol.
Derfor har jeg det siste halvåret ikke hørt stort annet enn:
– Vi skulle ikke bare reist i mai da?
– Vi kommer til å koke bort i juni!
– Det er jo helt krise i juli!!
Men da vi var i Spania i mai i fjor, var det som å reise til Bergen i badeshorts. Det var regn og vind og kaldt i havet. Vi måtte gjemme oss fra byger og vindkast, og ikke en eneste dag kunne nytes på stranden.
Derfor har jeg stått på mitt og betrygget henne med at været kommer til å bli helt knall.
– Ta det rolig. Muttern har sagt at slutten av juni er veldig behagelig. Et par og tjue, lite vind, fin temp i vannet. Blir bra, detta. Vi reiser når skoleferien begynner.
Som innbitt pessimist har Christina hele tiden vært i stuss over timingen, men hennes bedre halvdel er notorisk optimist og har hele tiden vært rolig som skjæra på tunet.
– Det blir for varmt
– Nei da, det blir perfekt
– Tenk om vi koker bort
– Nei da, det kommer til å bli behagelig varmt, bare vent og se
I desperate stunder har jeg til og med dratt på med en liten, hvit løgn for å roe et stresset mammahjerte:
– Men men-
– Christina, hør her. Jeg LOVER at det ikke blir varmere enn en behagelig norsk sommerdag. Jeg vet jo hvor lite glad du er i sprengvarme, derfor har jeg sjekket snitt-temperatur i Malaga i juni de siste 12 årene og det blir ALDRI varmere enn rundt 25 grader. Så bare slapp av, ok?
– Ok da.. takk.
Jeg har selvfølgelig ikke sjekket noe som helst, men hva gjør man vel ikke for de man er glad i 😉
Og alt så ut til å gå helt knirkefritt, frem til Christina sjekket mobilen i går…
Jeg trodde helt ærlig at jeg var blitt altfor gammel til å lære noe fra barnebøker. Spesielt fra en slitt gammel barnebok om vær og vind.
Viser seg derimot at slitte, gamle barnebøker er langt mer lærerike enn først antatt. Asså, har jeg glemt alt jeg lærte på skolen?? Jeg kan jo ikke noe av dette!
Og det er ikke snakk om avansert kvantefysikk heller, men ganske grunnleggende kunnskaper om været. Ting man lærer på barneskolen.
Hvorfor regner det?
Hvorfor lyner det?
Hvorfor er skyene røde om kvelden?
Alle disse tingene jeg trodde jeg visste, plutselig vet jeg det faktisk også. Og hele tiden må jeg late som at dette er ting jeg leser med største selvfølgelighet, for jeg kan jo selvfølgelig ikke avsløre akkurat hvor kunnskapsløs jeg egentlig er.
Den bløffen holder jeg tett til brystet helt til noen trenger leksehjelp i 3.klasse, da kommer nok det lynraske hurtigtoget til en effektiv bråstopp 😆
