Etter en lang sommerferie med crocs og sandaler er vi endelig på luften igjen 🎉
Og jeg vet ikke om det er fordi det er lenge siden sist eller om det er sommergleden som spreller i kroppen, men jeg tror dette er den beste episoden vi har laget til nå.
Så utrolig mye fjas og moro! Og tilløp til småkrangling ble det også. Men sånn går det når Christina begynner å stille vanskelige spørsmål midt i sendingen.
Og mens jeg har deg her, må jeg bare få takke alle som har sendt meldinger i løpet av sommeren og etterspurt nye episoder av Gjesterommet. Så utrolig moro at så mange av dere er så engasjert!
Likte spesielt da jeg svarte på en kommentar at det kommer ny episode denne uka og svaret lød:
– ”Det var f*** meg på tide”.
Så enten du har gledet deg eller aldri har hørt på podcasten vår før: Her er episode 27 av Gjesterommet, som for øvrig har fått den klingende tittelen: ”Baksnakking, sopp og skjøteledning” 😆
Episoden finner du på Spotify, iTunes, via denne linken, i din podcast-app (søk etter “Gjesterommet”) eller rett her i innlegget. Enjoy! 😊
Rart, tenkte jeg, må ha vært en glipp i systemet. Frem med pinsetten, vekk med seg og alt var greit.
Så en stund senere kom han tilbake. Grå frakk og bukser. Én grå jævel i et hav av brunt.
Bort med seg, ingen grå hår er velkommen her i dag. Denne klubben er kun for brune.
Jeg trodde jeg var kvitt ham for godt, men en stund senere kom han tilbake igjen. Og denne gangen hadde han med en venn!
Bort med begge to, slutt nå!
Lenge trodde jeg at kampen var over, men så kom de tilbake. Og denne gangen hadde også vennen med en venn. Hva pokker er dette for slags pyramidespill?!
Det var like før jeg grep etter pinsetten som jegeren til geværet, men så slo virkeligheten over meg: De grå hårene har kommet for å bli. Det er ikke som et uskikkelig parti med skvallerkål som kan nappes til overgivelse. De grå hårene er fremtiden.
Først fikk jeg et raskt øyeblikk av panikk. Jeg er altfor ung til å få grå hår! Jeg var jo akkurat russ! Jeg har så mange år igjen, jeg vil ikke dø!
Jeg husker følelsen godt fra dagen jeg fikk beskjed om at jeg burde begynne å bruke pc-briller. Det var som å høre at jeg måtte begynne med voksenbleier. Men så innså jeg etter hvert at linser og briller ikke er så ille. Det er bare en naturlig del av livet. Som grått hår.
Ingenting å sminke over, ei heller kjempe i mot. Det er en kamp man før eller siden er dømt til å tape uansett. Det er helt uungåelig. Med mindre man vil se ut som en barbiedokke etter 3 minutter i mikrobølgeovnen. Da velger jeg heller å vifte med det hvite flagget og invitere de grå hårene på kaffe.
Det er uansett ikke bare dårlige nyheter med alderdommen, for én fordel med å bli eldre er at man kan spise hva man vil, når man vil. Ingen foreldre som tvinger deg til å spise kokt torsk til middag fordi sånn er det bare.
Så i dag skal jeg trøstespise sjokolade og ingen kan stoppe meg!
Det er rart med det. Før ferien starter er man veldig klar. Så veldig veldig klar! Endelig sommerferie, årets møreste indrefilet – nå skal livet bli fantastisk.
Man gleder seg bare så hemningsløst til alt man skal fylle sommeren med, og det eneste man frykter er at tiden skal fly. La det aldri bli høst, la det være sommer for alltid.
Og i starten er det magisk. Man bader, man iser seg, man koser seg, man spiser vannmelon som en sulten pitbull.
Men så, etter noen uker med ferie, så skjer det noe rart. Noe uventet, nesten noe ufint. Man begynner å savne hverdagen igjen. Bare bittelitt og først med sterk vantro, men likevel.
Det er noe med å glede seg til å dra på stranda og sprade rundt i badeshorts, men etter 3 uker med sand i rumpesprekken, så begynner det å dra seg til. Det er som å ha sjokolade fremme hele tiden. I starten er det fantastisk, men til slutt blir man mett.
HÆ?!
Så da jeg først innså at det var blitt august allerede, fikk jeg et stikk av høstangst i magen, men så gikk det brått over. For plutselig en dag ligger man rett ut på stranden som en lat sjøløve og innser at man savner å få ting gjort. For det er noe med rutinene.
Misforstå meg rett: Sommeren er magisk. Den beste tiden av året! Men samtidig, og selv hvor tøft det er å innrømme det, så kan man plutselig begynne å savne å få svart på en mail. Savne å komme til kontoret og brygge den første koppen med kaffe.
Ikke bare det, men barna begynner også å savne sine ting. Venner, barnehage og skole. Her jobber man seg halvt i hjel med å aktivisere dem med den ene sommertingen etter den andre som jordbær på et strå, og de savner tilbake til skolebenken.
Selv om man aldri i verden skulle trodd det, sånn tidlig i juni en gang, så begynner man plutselig å glede seg litt til hverdagen selv. Døgnrytme og leggetider, matpakker og middag. Samme tider, samme greia. Hverdagene. Den kjipe gamle tralten man gruet seg til, har nå blitt sensommeren man ser frem til.
Og ingenting er vel bedre enn det. Å kunne se frem til å vende tilbake til det man flyktet fra. Så hvis jeg nå bare kunne begynt å helhjertet glede meg til vinterhalvåret også, ja da snakker vi 😉
/ Farvel, du fantastiske fellesferie – hello snart hverdag 😊
For det er en helt særegen forgreining av motebildet det der. Klær man kler på seg når ingen ser. Hyttemote. En delikat kombinasjon av udelikate plagg.
En komfortabel bunad egnet for turer til utedoen, men ikke fullt så mye for offentlig skue. For crocs alene er én ting, noe helt annet blir det når hele pakken holder et gjennomgående crocs-nivå. Da er det best å bare bli på hytta.
Tasse rundt i joggis og slippers og bare kose seg. Tidvis avbrutt av en svipptur innom badeshortsen og så inn i joggisen igjen.
Det er kanskje ikke vakkert å se på, men du verden så befriende!
Vi har hatt noen helt fantastiske dager her på hytta. Altså, virkelig! 34 i luften, 26 i vannet, glovarmt og digg.
Sol hele dagen, sol, sol, sol! Barn som bader, voksne som bader, løpetur i skogen og lune kvelder med noe iskaldt i glasset. Kort sagt, sommeridyll til fingerspissene.
Men da vi våknet i dag, var det høst.
11 grader, bikkjekaldt, regn, grått og klissete. Ikke et hint av sol på himmelen, bare nyanser av grått som en polsk regnbue.
Men hey, aldri så galt at det ikke er godt for noe. For vi har fulgt med på værmeldingen og visste at dette været var på vei, så i dag har vi planlagt å dra på harryhandel! Og jeg har snuta peilet inn mot godteributikken 🍬
Så i kveld blir det å sitte inne på hytta og se ut på regnet, mens neven roter rundt i godteskåla. Kanskje ikke idyllisk eller vakkert, men ikke helt feil heller 😉
Så er vi endelig her. Der barndomsminner blomstrer.
Hver gang jeg er her, slår det meg hvor fantastisk det er å ha et sted som dette. Der hvilepulsen trumfer bredbånd. Der vann hentes i brønnen og utedoen regjerer.
Det er først når jeg er her at jeg skjønner hvorfor folk mediterer. Folk som ikke har et sted som dette. For om det finnes et sted man går til i sitt innerste indre når man sitter med beina i kryss og mediterer seg tilbake til steinalderen, så må det være et sted som dette.
Innsjø, trær og fint lite annet. Dagene går med i søvnig tempo, leke med barna, plaske på vannet, tur i skogen og kaffe på terrassen. Kaffe i lange slurp mens lomen uler på vannet og småfisken spretter.
Det er som om snorene som holder skuldrene tett oppunder ørene klippes og brått faller de ned til rundt skulderhøyde igjen.
Og nå som sommervarmen har funnet mesterskapsformen, går det opp og ned av vannet i skytteltrafikk. Store som små.
linselus 😆
Og det er magisk. Puste med magen, smile med sjela. Bare et lite avbrekk for å nyte rolige dager, finne seg sjæl og glede seg til å ta fatt på hverdagen igjen.
Men ikke enda. Først skal livet nytes i meditativ tilstand og harmonisk ro.
Så her står vi på vei til å reise til mitt barndoms ferieparadis. Hytta i Kongsvinger.
Der hvilepulsen lever og kroppen kan lade.
Rolige dager uten vann og strøm. Internett finnes bare 200 meter opp i skogen, oppå en stor stein.
Skog, vann, stille.
Sjelepleie av ypperste sort.
Men først må det pakkes. Og for et rotehue som meg, så er det som å dra en rusten ostehøvel opp og ned langs sjela.
Ikke bare skal vi pakke for hyttetur, vi vet ikke helt hvor lenge vi blir borte, vi skal overnatte et annet sted etter det igjen og så skal vi på Tusenfryd! Asså, det blir tre pakkinger i én og jeg vet knapt nok hvor huet mitt sitter.
Så akkurat nå vurderer jeg å ramle i trappa og ljuge på meg på et par skader, bare så Christina kan ta all pakkingen for meg. Og så blir jeg brått mirakuløst frisk igjen og kan si at jeg har møtt Jesus. Vinn-vinn!
Christina får ryddige bager og full kontroll, jeg slipper å pakke og Herr Christ får en ny følger på facebook 😆
Bah.. Okei da. Jeg får vel bare krype til korset (pun intended) og gjørra det sjæl. Kom igjen Peter, dette klarer du, barndomsparadiset venter 😊
Det er rolig jakt på lavt nivå, som aldri slutter å underholde. Moro da vi var barn, moro nå.
Før fisket vi for spenningens skyld, nå gjør vi det for barna. Så gøy å se dem glede seg.
Grue seg litt også, for krabber er litt skumle. Selv de bittesmå.
37 år uti synes jeg fortsatt det er litt ekkelt å ta på dem. Men det sier jeg selvfølgelig ikke til barna. Lar dem gjøre det for meg og sier at det må dere lære dere. Sånn er det bare. Det skal ha sine fordeler å være voksen også 😉
Så drar vi tilbake på hytta og utveksler røverhistorier. Skryter av hvor store krabber vi fanget, også så mange. Den ene så stor at vi måtte løfte den med begge hendene.
