/inneholder reklame

Vi var tomme for kaffebønner og allerede der burde jeg egentlig innsett at det kom til å bli en drittdag. Jeg burde bare gått og lagt meg igjen. Det hele endte med at jeg brukte en evighet på å finne vannkokeren for å lage frysetørret kaffe, men den sto selvfølgelig på hytta. Så da jeg endelig kom meg ut i bilen var jeg på etterskudd, kaffetørst, stuptrøtt og muggen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bilen svikter meg heldigvis aldri og gikk som en kule. Jeg spant fra alle idiotene som kjører som sauer og hentet inn forspranget på et blunk. Nede i sentrum er det enda mer tid å spare, for jeg gidder jo selvfølgelig ikke vente på alle de treige fjottene som står på rekke og rad i lyskryssene. Det er sikkert en slags “gentlemens agreement” om å ikke bruke venstrefila, men jeg bruker jo selvfølgelig den ledige fila når den først er der. Bryr det meg om noen idioter tuter når jeg suser i fra? Yeah right!

Akkurat denne morgenen holdt jeg et forrykende tempo og var på god vei til å hente inn den tapte tiden. Kanskje kunne dagen være reddet likevel. Det var da det skjedde…

Jeg kom til et lyskryss og endte opp langt bak i køen. Hele venstrefila lå åpen og lokket på meg, så jeg smatt forbi de sure morgentrynene som sto og ventet som slakterkveg. Jeg kom frem til det røde lyset og ventet bare på grønn tommel for å smette forbi den hvite bilen i den andre fila. Hvit bil, tenkte jeg, hva slags gjøk er det som kjøper hvit bil? Rød BMW kompis, det er bil for mannfolk. Kongen av veien, accept no substitutes. Men akkurat i det lyset skiftet over til grønt, skjedde det noe rart. En hvit pil suste avgårde og forsvant før jeg rakk å blunke. Hva søren?! Jeg hørte jo ikke at han hadde ruset motoren en gang og nå lå han plutselig flere billengder foran meg på bare noen sekunder?! Hva er det her for noe tull? Jeg skjønte raskt at han ville kappkjøre. Challenge accepted.

Tror du jeg har makset ut billånet for å bli parkert av en liten fjert som deg? Yeah right! Den hvite bilen slakket av på gassen inn mot neste kryss og ante fred og ingen fare da jeg kom som et skudd. Jeg tynet motoren et lite strekk bare for å virkelig vise hvem som var kongen. Bilen akselererte fort og innen jeg nærmet meg fartsgrensa var han borte. Jeg sjekket sidespeilene, ingen der. Jeg sjekket sladrespeilet, ingen der. For en tosk! Trodde han virkelig at han kunne yppe med meg?

Det var først da jeg sjekket blindsonen. Bare en knapp billengde bak meg lå han og cruiset. Jeg gasset på, men han holdt takten. Jeg så til min forferdelse at vi nærmet oss rundkjøringen. Jeg kom ikke til å rekke det og ble nødt til å bremse ned. Den hvite bilen seilte rolig opp på siden av meg. Slaget var tapt. Javel, så får jeg i hvert fall se hva du kjører da, din tosk. Snakker vi Mercedes eller? Hva er det du skjuler under panseret?

Akkurat i det han skulle ta av til høyre, rakk jeg å få et glimt av ham. Han satt nonchalant med bare én hånd på rattet og et kvalmende selvtilfreds og fårete smil i munnviken. Men hva søren.. Er ikke det han… han derre rosabloggeren? I en.. ELBIL?!

Akkurat når jeg trodde at dagen ikke kunne bli noe verre, så blir jeg forbikjørt og latterliggjort av en mannlig rosablogger i en hvit elbil… INGEN skal få vite om dette. Jeg visste at jeg bare skulle holdt senga. Drittdag.

Ha en brillefin uke, folkens!

/ Skrevet til ære for deg i en rød BMW som ble parkert av en hvit Nissan Leaf rett utenfor Sandefjord sentrum sist torsdag. Jeg ville egentlig ikke kappkjøre med deg, jeg ville bare lære deg en ting eller to om folkeskikk. Og elbil. Håper ikke episoden førte til ytterligere problemer med potensen 😉

Les også:
– Kjøre elbil til hytta?
– Duppedittmaskinen fra fremtiden

*Følg Pappahjerte på Facebook*

/inneholder reklame

HEIL FIVE! Folkens, endelig nærmer dagen seg! Onsdag 12. februar braker det løs med premiere på Død Snø 2, oppfølgeren til en av tidenes blodigste og merkeligste norske filmproduksjoner. Å du hellige dykker som jeg gleder meg! Nazizombier, blod, innvoller og fantastisk makaber humor i en og samme pakke, what´s not to love?

Likte du forresten å se Pappahjerte få en real trøkk 16? Her kan du nyte klippet (igjen og igjen): 

 

Oppfølgeren skal visstnok være større, bedre, villere og morsommere. Så, rykker det litt i kinofoten? Jeg håper du har blitt litt snusen på å kjøpe bacon snacks og nyte en kveld med nazizombiesplatterfilm, selv om dette nok ikke er en typisk søt kosefilm for schæstepar i gamledar. Men damer, tenk hvor mange bonuspoeng du får ved å invitere mannen med på en zombiesplatterfilm?! Du kommer til å bli nominert til Årets kone 2014 på flekken 🙂

Og karer, her har dere en perfekt anledning til å invitere dama på date uten å måtte lide seg gjennom en klissete sussefilm fra uniten.

Her er den offisielle traileren til filmen:

 

 

Men hei, ikke la meg komme her og tvinge dere til å bruke penger på kinobilletter som egentlig er satt av til nudler og oppvaskmiddel, stikk heller og se filmen helt gratis. Jepp, det stemmer: Vi kjører konkurranse!

 

VINN BILLETTER TIL DØD SNØ 2!

5 heldige vinnere stikker av med to billetter hver for å se filmen på kino. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar med navn og e-postadresse, så er du med i trekningen. Kåringen finner sted søndag 16. februar og vinnerne kontaktes direkte.

Klarer du ikke vente? Stikk inn på filmweb og bestill billetter til Død Snø 2 med det samme.

 

Lykke til!

/ heil five /

149 kommentarer

Du vet at det kommer tilbake gang på gang, måned etter måned. Du vet at det bare er et spørsmål om tid til du blir angrepet igjen, men likevel lærer du aldri. Det kan jo være litt vanskelig å forstå hva som foregår, men du burde for lengst ha lært deg å lese signalene. Du vet det bare er et spørsmål om tid før du blir rammet igjen, men likevel kommer det som lyn fra klar himmel hver eneste gang. At man aldri skal lære!

PMS.

Det starter som oftest med at det er et eller annet uforklarlig som ødelegger dagen din, men du klarer ikke å sette fingeren på det før det er for sent. Du tenker at svaret skal dukke opp midt i veien som en kampestein, men så ligger det heller og lusker som en pitteliten stein i skoen. Den er ikke stor nok til at du bryr deg med å plukke den ut, men irriterende nok til å ødelegge hele dagen din.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så derfor, kjære broder, har jeg listet opp en rekke kjennetegn du kan se etter neste gang du synes det lukter muffins og mistenker at det bygger opp til storm.

De aller første faresignalene kommer så gradvis at de nesten er umulige å se med det blotte øye. Det starter ofte ganske forsiktig, som at krangler oppstår helt ut av løse lufta og gjerne som lyn fra klar himmel. Selv en liten diskusjon om noe trivielt, kan brått føles som å prate fornuft med en italiensk kelner. Allerede her burde du egentlig bare heise det hvite flagget og legge deg for kvelden.

På dette stadiet er det vanskelig å ikke overreagere. Rett og slett fordi du sannsynligvis ikke enda forstår at det skyldes PMS. Du har selvfølgelig lyst til å sette henne på plass fordi hun overreagerer, tolker alt negativt og drar hvert eneste lille ord helt ut av proporsjoner, men vær tålmodig. Det er ikke deg det er noe galt med og det er heller ikke henne. Det er kvinnekroppen. Hvis du kjemper imot, vil du vekke udyret og det vil du virkelig ikke.

Så kommer du kanskje hjem fra jobb en dag og opplever logiske brister som at “hei-jeg-er-hjemme”-kysset kun gjengjeldes med et lite nebb, men likevel så har hun disket opp med yndlingsmaten din OG dessert. Og kanskje noe søtt til desserten også. På dette stadiet burde det begynne å gå opp for deg at noe er i gjære. Hvis du undersøker ansiktet hennes nøye har det helt sikkert poppet frem en kvise eller to i panna hennes på nåværende tidspunkt. Nå merker du for alvor at det er noe annerledes med frua i huset. Et slags ubestemmelig slør foran blikket eller en udefinert farge i huden. Så ser du plutselig hva som er nytt av dagen. Kjæresten din gløder. Virkelig. Ikke.

Ikke si et ord, bare lat som det er Halloween.

Nå kan selv en uskyldig slengbemerkning få fatale følger. Slik som da jeg nylig valset inn på badet etter at frua hadde skrubbet dusjen i 45 minutter, og spurte henne om det var deilig med litt alenetid. Kommentarer som dette kan fort utgjøre en alvorlig trussel for testiklenes fremtid. Men dum som man er så lirer man av seg noen upassende gloser, og ordene rekker akkurat å forlate leppene før man innser hva man har gjort. Rommet blir kjølig, nabokattene rømmer fra plenen og testiklene legger seg i fosterstilling. Uansett hvor mye du fyrer i peisen nå, så vil hele huset føles ubehagelig kaldt.

På dette stadiet er det bare om å gjøre å komme seg gjennom dagen med intakte julekuler. Så du tilbyr å ta en filmkveld med en av hennes gamle favoritter. Gjerne noe med Patrick Swayze. Det tar ikke lang tid før tårene hennes renner i strie strømmer og det snufses høylytt og surklete. Vanligvis blir hun glad for en beroligende trøsteklem, men så fort du lener deg mot henne, glefser hun etter deg som en pitbull. På vei tilbake fra Stoltenberg/Giske-situasjonen er du dum nok til å snappe til deg den siste godbiten fra godteskåla. Du innser umiddelbart at du akkurat har stjålet en banan ut av neven på en utsultet gorilla.

For å avverge en krangel spretter du en tur ut på do. På vei tilbake sveiper du innom kjøkkenet og oppdager at skuffer og skap er kjemisk renset for søtsaker. Selv den gamle sjokoladen som egentlig skulle kastes er borte vekk. Du prøver å spørre henne om det, men blikket du møter gir deg koldbrann på nesa. På vei ned i sofakroken igjen prøver du å redde dagen ved å gi henne et kompliment for antrekket hun har på seg. Helt uten å vite det er sannsynligheten stor for at du akkurat har gjort vondt verre. Hun har nettopp spist sin egen vekt i NEI-mat, føler seg en anelse oppblåst og ønsker egentlig bare å gå i ett med tapetet. Ingenting du sier nå kan redde deg, men likevel fyrer du av et siste desperat forsøk på å redde dagen.

Du forteller med et smil om munnen at du kjøpte med litt frisk frukt på vei hjem fra jobb og lurer på om du ikke skulle satt frem litt, siden godteskåla ble så fort tom. Hun ser på deg med et blikk som en blodtørst drage og roper “Frukt?!”, før hun løper inn på badet og låser døra. Gratulerer, dagen er herved ødelagt. Det blir sofaen i kveld og alt er din skyld. Du skulle hørt på meg, du burde bare gått og lagt deg når du kom hjem fra jobb.

Men, kjære broder, frykt ikke. Det går snart over og da er det heldigvis lenge til demonen banker på døra igjen. Men et lite råd på veien: Neste gang, se etter kviser. Kvisene er der for å advare deg om at du er i ferd med å gå på et skjær. De er ikke der for å skremme deg, men for å hjelpe. Kvisene vet hva som er i ferd med å skje og har kommet for å redde deg. Kviser er kvinnekroppens fyrtårn.

/ lik hvis du også frykter demonen /

Les også:
– Ukas krangel – Nyttårsforsetter
– 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

*Følg Pappahjerte på facebook*

Når fattern er på lekeplassen blir han 5 år igjen. Det er som om en kjemisk reaksjon inntreffer når støvlene treffer sandkassa. Hele verden forandres og plutselig er vi tilbake i 1986. Verden blir ubetydelig stor og alt som betyr noe er huskestativet, sandkassa, dumphuska, klatrestativet og sklia.

Jeg prøver jo å oppføre meg som en voksen kis med full jobb og førerkort, men konkurranseinstinktet tar umiddelbart overhånd. For plutten og jeg har giret hverandre opp på veien til lekeplassen og sett frem til å gå bananas, men så kommer vi dit og da oppdager plutten den perfekte pinnen som han mye heller vi tegne streker i snøen med. Så står jeg der da, med et konkurranseinstinkt som er i ferd med å boble over. Og som ved et trylleslag blir det fullt fokus på å knive om de beste spadene, hvem som er best til å styre gravemaskinen i sandkassa, hvem som er førstemann opp på taket av dukkehuset og selvfølgelig hvem som er raskest ned sklia. Selv om det bare er meg på startstreken. Det hele blir en barnslig konkurranse og lekeplassen har raskt utviklet seg til å bli en olympisk arena i miniformat og den viktigste idrettgrenen er selvfølgelig: Hvem hopper lengst fra huska?

Et nydelig svev, dette må jo være bakkerekord?!

…og det ender selvfølgelig alltid med at man skader seg.
Legg merke til Plutten i bakgrunnen som krøker seg av latter…

Frøkna oppfører seg jo selvfølgelig ikke på samme måte. Hun ter seg slik man helst skal: Hun er helt rolig og blir kanskje med en tur på dumphusken for å utgjøre nødvendig motvekt. Hun leker høflig og nonchalant mens hodet bryr seg mest om hva vi skal ha til middag eller om plutten har på seg nok klær.

Jeg tror ikke Christina finner personlig glede i å leke på lekeplassen. Joda, selvfølgelig synes hun det er gøy å leke med plutten og se ham smile fra øre til øre, men hun er der liksom bare for hans del. Hun tar del i aktiviteten, men hun har ikke det indre barnet som plutselig blir en apekatt som går helt bananer. Hun er der liksom bare som en voksen. Fattern derimot…

/ inneholder reklame

I dag skal vi se om en elbil kan hamle opp med fossilbilene når det kommer til komfort, duppeditter og kjøreglede. Til dette ærverdige oppdraget har jeg prøvekjørt en Nissan Leaf og resultatet var veldig overraskende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har alltid trodd at å kjøre elbil er som å sette hjul og motor på en plastboks og rulle kun i nedoverbakker og medvind. Der tok jeg skammelig feil gitt! Etter å ha prøvd Nissan Leaf i et par dager er jeg faktisk “blåst ut av parken”-entusiastisk over kjøregleden i denne frekke lille saken. Om jeg skal være helt ærlig, så tror jeg faktisk det er den beste bilen jeg noensinne har kjørt.

Det høres helt sikkert overdrevet ut, men det er faktisk sant. Jeg vet ikke hva det er med denne frekke lille doningen, men det er som om vi snakker samme språk. Servostyringen gir helt perfekt mengde motstand og sørger for at bilen sklir gjennom trafikken som en rev i snøen. Nå er ikke jeg noen bilekspert, men jeg merker jo hva jeg selv liker og hva som føles bra bak rattet. Bilen sitter på veien som en klegg, følger svingene som en blodtørst kemner og har mer komfort enn en bamseklem.

Dessuten er den rask. Et tråkk på gassen og den fiser av sted som et olja lyn. I forrige uke uttrykte jeg en viss skepsis til bilens rekkevidde i innlegget: “Kjøre elbil til hytta?”, men denne gangen tar jeg for meg kjøreglede og på dette feltet er det kun tommel opp, sekser på terningen og maxiyatzy på blokka.

Tre inn i en supercomputer
I tillegg til å være god å kjøre, er den også fullstappet med nyttige duppedingser. Blant disse finner vi ryggekamera, fire lukeparkeringskameraer, varme i rattet, bluetooth, GPS-kart og selvfølgelig en egen app til å fyre i gang varmen i bilen fra sengekanten. I tillegg til dette har man en myriade av instrumenter til å måle hvor miljøvennlig man kjører og kjørecomputeren har oversikt over samtlige ladestasjoner i mils omkrets. Alle disse duppedittene har jeg snakket mer om i videoen under. I videoen viser jeg også hvor god plass det faktisk er i bilen.

Spørsmålet er: Kan en liten elbil huse en fullvoksen mann i bagasjerommet? Svaret er bare et lite klikk unna 🙂

“Blir man kjip av å få barn?” ble jeg spurt om forleden dag. Svaret på det er enkelt. Ja. Forklaringen som ligger bak stikker selvfølgelig dypere.

Ja, man blir kjipere sett med single-, midten av tyveårene-, student-, after ski-, party on Hemsedal-øyne. Man blir plutselig med på færre fester, man bryr seg mindre om det siste på sladrebørsen, man snakker om barn, grøt og bleier når man heller burde prate om damer. Man kjøper seg kanskje stasjonsvogn fremfor en blodtrimmet rånebil og man flytter heller ut på landet enn å bli boende midt i kaffe latte-jungelen.

Lavt blodtrykk, hei hallo

For min del takker jeg også gladelig nei til en snowboardtur med gutta for å bli hjemme og henge ut med plutten og se på barne-tv. Ingen skam i det. Jeg er en voksen mann og jeg tar mine egne valg. Med full jobb, full blogg, full kalender og fulle bleier, så blir man uansett nødt til å prioritere. Og plutten kommer alltid først. Først plutten, deretter frøkna. Etter det kommer jobb, blogg, familie, vofsen, husarbeid og nære venner. Hytteturer uten barn eller turer på byen havner ganske langt ned på lista, rundt regnet på samme sted som kebab, moteklær, sølvtøy og NRK-lisensen. Faktisk rett bak lisensen, for hvis jeg måtte velge mellom en tur på byen eller et helt år med gullrekka, så hadde jeg nok gått for de frekke krøllene til Herr Nagell-Dahl.

“How you doin’ Pete?” (Lånt av Klikk.no)

For de som ikke har barn, virker nok dette som verdens kjipeste og mest stusselige valg, et valg som helt sikkert kvalifiserer til å bli diskutert bak min rygg. Greia er bare den at når man får barn, så bryr man seg ikke om sånt lenger. Man gir langt blanke i hva som er kult, hvem som har ligget med hvem og hvor de feteste after-ski festene finner sted. Man får kjerneverdier som ikke strekker seg noe særlig lenger enn husveggene. Jeg kan selvfølgelig ikke prate for alle, men for meg er det i hvert fall ingen tvil: Plutten er alfa omega, alt annet smaker emment.

Spiser heller snø med plutten enn å jage pudder i alpene

Når man er singel er det gøy å prate om damer, når man er nyforelsket er det gøy å prate om kjæresten og når man har barn så er det gøy å prate om barna. Sånn er det bare. Jeg husker selv at før jeg fikk barn, så hatet jeg når folk begynte å prate om barna sine på fest. Å gå du hjem! Plutselig satt de der med en tåre i øyet og la ut om hvor mye de savnet barna: “…og det er egentlig litt rart, for nå har vi ikke vært ute av huset på flere uker, men bare vært sammen med barna 24 timer i døgnet og de har vært syke, og først ble storegutt syk, men lillemann har jo blitt så glad i grøt og nå passer jo endelig de skoene han fikk av farmora til jul”…

Men før du vet ordet av det, så sitter du selv med en iskald øl i den ene hånda og mobilen i den andre og sender den rundt for å vise frem et bilde av kid’en. Så vandrer mobba rundt bordet mens du forteller om den gangen du tok bildet og hvor søtt det var da barnet ditt gjorde noe som for alle andre virker helt ubetydelig og ikke heller spesielt søtt. Men for deg betyr det alt.

Men for all del: Jeg kan helt sikkert bli med på å prate om at Jenny Skavlan er heit, hvor det er fett å gå ut eller at det hadde vært rått med en rundreise i Sør-Amerika med bare gutta, men det betyr bare ikke så mye for meg lenger.Jeg er faktisk mer keen på å diskutere hvilket akebrett som er kulest blant 2-åringer og hvem som er best av Kaptein Sabeltann og Fantorangen.

Så svaret er vel egentlig ja, men også nei. Ja, man blir nok ikke like kul, men så blir man ikke egentlig kjipere heller, man blir bare voksen. Så hvis jeg takker nei til å bli med på jäger bombs på Hemsedal eller Foo Fighters-konsert i Stockholm, så er det ikke fordi jeg er kjip.

Jeg er bare fattern.

/ lik hvis du også er bittelitt kjip

Les også:
– Fattern på fødestua
– Dagens høydepunkt

*Følg Pappahjerte på Facebook*