De tre mennene så på hverandre og ble enige om en plan. Resepsjonisten knuste glasset på brannalarmen og trykket på knappen. Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.
I løpet av få strakser begynte det å riste i gangene og snart sprang dørene opp av folk som kom stormende til.
Politimennene stilte seg midt i resepsjonsområdet og fulgte nøye med hvor folk kom fra, vel vitende om at bøttekottet lå på hotellets venstre flanke. Først kom Dr. Wilhelmsen inn fra høyre side i sin grå pysjamas og bustete hår stående til alle kanter. Deretter fulgte hovmesteren rett bak i samme dør med håret glatt vannkjemmet bakover som alltid. Overkroppen var bar, men buksene så ut til å være nedre halvdel av et påskeharekostyme. Rett etter kom Herr Andersen brasende inn fra venstre med ett barn under hver arm. Øynene var blodskutt og det var tydelig at noen hadde sovet dypt. Sist inn fra høyre kom Fru Andersen løpende inn på bare sokkelesten, fortsatt i nattkjolen.
De to politimennene sørget raskt for å få samlet hele følget og sa at hele situasjonen ville bli forklart så snart resepsjonisten fikk skrudd av den grusomme ulyden. Alarmen blir skrudd av. Stillhet. Selv ikke barna hadde rukket å våkne og hang slapt som to overfylte kosedyr i armene til sin far.
– Er det noen som mangler nå? politibetjentene snudde seg mot resepsjonisten.
– Pianisten, svarte han med et sukk og senket hodet dypt. Sara begynte umiddelbart å gråte ukontrollert.
Den ene politikonstabelen tok seg et rolig minutt til å se på blikkene til alle som satt og lurte på hva som foregikk. Den gamle doktoren så trøtt og forvirret ut. Han så i det hele tatt ganske tørst ut. Hovmesteren var tydelig irritert over situasjonen og så ut til å kreve en umiddelbar forklaring på hvorfor han hadde blitt forstyrret midt på natten. Bare gullsmykket hang igjen rundt halsen på ham og de latterlige buksene selvfølgelig. Herr Andersen så ut som han hadde blitt truffet av et tog og hadde store poser under øyne som glinset under lyset fra taket. Han hadde ganske innlysende drukket et glass eller to for mye før han gikk til sengs.
Fru Andersen så helt forfjamset ut og sto med flakkete blikk litt midt i rommet. Hun kunne ikke ha rukket å komme seg i seng enda, for hun hadde fortsatt på seg full sminke og politikonstabelen klarte ikke å unngå å legge merke til at hun var en attraktiv kvinne. Kanskje var det nattkjolen, en sexy sak som så vidt ble dekket bak hotellets ikke fullt så vampete morgenkåpe. Han ristet fra seg tanken og fortalte gruppen rolig at de bare skal holde seg i ro, mens politiet måtte foreta en rutineinspeksjon. Mens den ene politimannen snakket beroligende til gruppen, gikk den andre ned for å sjekke bøttekottet.
Akkurat som forventet, når han kom i bøttekottet fant han påskeharen liggende i et hjørne med en kniv stikkende ut av brystet. Han rev av hodet på kostymet og får bekreftet at det ikke er en dårlig spøk. Det livløse ansiktet til pianisten stirret tomt tilbake på ham. Han så rundt seg, men ved første øyekast var det ingenting mistenkelig å se. Men plutselig så han noe. Sidesynet hadde plukket opp noe og nå stirret han på en liten sylinderformet sak som lå innerst i hjørnet nærmest døren. Han tok på seg sterile hansker, lente seg ned og plukket den opp. En blodrød leppestift.
Da han kom tilbake til resepsjonsområdet, ble han møtt av et rom fullt av måpende ansikter som alle stirret intenst på ham. Ingen forsto noe, alle sto som store spørsmålstegn. Alle med unntak av én. Med et lurt smil i ansiktet fisket han frem den sylinderformede gjenstanden og gikk mot dem. Han signaliserte til sin kollega at han skulle følge etter. De stoppet rett foran Fru Andersen og politimannen holdt opp leppestiften han hadde funnet, en farge som tilfeldigvis matchet hennes lepper på en prikk.
– Jasså frøken, savner du denne?
/ …fortsettelse følger i morgen. Lik hvis du liker 🙂
Les også:
– Råtten appelsin, del 1
– Råtten appelsin, del 3
* Følg Påskehjerte på Facebook *
