Påskekrim: Råtten appelsin, del 3 av 5

Et sjokkert gisp gikk gjennom forsamlingen som alle hoppet et skritt tilbake. Fru Andersen reagerte på et millisekund:

– Det var ham! ropte hun raskt med en overivrig sprekk i stemmen og pekte rett på hovmesteren.

– Meg?! Gærne kjerring, jeg har jo akkurat møtt deg! Hva snakker du om? Det må ha vært en av de der to, svarte han tilbake og pekte i retning av både Dr. Wilhelmsen og Herr Andersen.

– Hva behager? Jeg har vært i loungeområdet og sett på påskekrim med Herr Andersen, mens Fru Andersen la barna og deretter gikk jeg rett til sengs. Hvordan skulle jeg ha fått tak i hennes leppestift? Dette er absurd, smalt det tilbake fra en brydd Dr. Wilhelmsen.

– Ja og det kan jeg skrive under på! Vi tok en drink sammen og det vet begge to, så ikke kom her. Jeg… jeg er enig med min kone, det må være han der med påskebeina. Han med nøkkel til alle rom på hotellet, kom det anklagende fra Herr Andersen.

Alle snudde seg mot hovmesteren. Han så rimelig pjusk ut der han sto i bar overkropp med gule kaninbukser til bein.

– Ja, hva skjer med kaninkostymet? spurte den ene politibetjenten granskende.

– Nei, det er jo påske og vi har på disse draktene for å underholde gjestene i blant. Jeg skulle akkurat til å gå til sengs da jeg hørte alarmen og… men hva søren, jeg er da for pokker ingen morder! Hvis jeg gikk rundt og låste meg inn og stjal ting så ville jeg vært oppdaget og sparket fra jobben for lenge siden. For noe tull!

I et lite øyeblikk tok ingen ordet, med unntak av Sara som satt i et hjørne og gråt hemningsløst over tapet av sin gode venn og kollega. Plutselig gikk det opp et lys for en av politibetjentene.

– Men ok, la oss ta en runde til på hva alle har gjort i kveld og hvor alle var da alarmen gikk, sa han til forsamlingen med et blikk så lurt at det hadde passet på en rev.

– Som sagt, jeg tok en drink med Herr Andersen før han takket for seg. Jeg tok en siste pinne for meg selv og gikk deretter rett til sengs. Da alarmen ringte lå jeg og sov, svarte Dr. Wilhelmsen kontant.

– Som sagt, jeg var på vei til sengs etter en lang dag på jobb, svarte hovmesteren oppgitt og pekte på buksene.

Vaskehjelpen Sara var ikke i stand til å svare for seg, over alle tårene.

– Etter et par drinker med Dr. Wilhelmsen, gikk jeg rett til sengs, akkurat som Dr. Wilhelmsen sier. Så blir jeg revet opp til dette! Hvem skal få ungene til å sovne igjen nå? Har dere tenkt på det? svarte en tydelig oppjaget Herr Andersen som fortsatt så ut som en mann som akkurat hadde tapt en krig.

– Jeg var på vei til sengs egentlig. Jeg sovnet mens jeg la ungene og våknet opp etter at mannen min hadde kommet tilbake, så jeg skulle akkurat ut på badet for å gjøre meg klar for kvelden, sa Fru Andersen og rettet på nattkjolen som stakk ut under morgenkåpen.

– Og jeg har vært her oppe på jobb i hele kveld og passet inngangspartiet, så jeg vet at alle er til stede, svarte resepsjonisten.

Nok en pause og klein stillhet.

– Jaha, så hvis alle er her, alle prater sant og alle har alibi for hele kvelden, så betyr vel det at morderen fortsatt er på frifot det da, svarte den samme politibetjenten oppgitt. Hans snikende mistanke hadde tydeligvis slått feil.

– Et lite øyeblikk, lød det skarpt fra den andre betjenten. Hans lure smil var nå enda mer tilfreds og et øyebryn var hevet helt oppunder hårfestet. Han pekte med åpen håndflate på gruppen og la til:

– Vi har en råtten appelsin i kurven og jeg vet hvem som stinker.