Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er ikke så veldig flink med babyer.
Jeg vet ikke helt hva det er, men de er så skjøre, så sårbare og de gjør liksom ikke så mye ut av seg. De ligger for det meste ganske stille og er søte. Eller gråter. Og det viser seg at jeg ikke er så flink til å hanskes med sånt.
Jeg blir liksom litt hjelpeløs rundt babyer. Tar ikke ansvaret fullt og helt og er litt tilbakeholden når babyting skal gjøres.
Jeg merket det første gang med plutten og nå med lillesnupp. Jeg er liksom ikke førstemann på ballen for å henge ut med den lille og jeg kjenner en dårlig samvittighet knurre langt inne i magen.
Og det er litt trist, for er det noen som fortjener den fulle og hele oppmerksomhet og dedikasjon, så er det en liten bebis.
Lillesnupp <3
Med plutten var det verst, for da var jeg urolig for at det alltid ville være sånn og at jeg rett og slett bare var en midt-på-treet pappa og at sånn ville det bli, men så blir jeg heldigvis gradvis bedre etter hvert som barna blir eldre.
Etter hvert som plutten kom seg ut av babytiden ble jeg mer og mer ansvarsbevisst og tettere knyttet til ham og en mer helhjertet fattern for hver dag som gikk, men i den første babytiden altså, der er jeg dårlig.
Jeg er liksom litt redd. Redd er kanskje ikke det beste ordet, men noe som ligger tett opptil i hvert fall. Jeg skyr liksom unna i blant og tenker at jeg ikke er god nok. Kanskje er det fordi ammepuppen funker som en slags vaktmester i starten. Den kan løse absolutt alle problemer og som fattern blir man for vant til å føle seg som en reserveløsning.
Derfor gleder jeg meg nå veldig til å komme i gang med pappapermen med lillesnupp.
Misforstå meg rett, jeg er jo helt forelsket og fattern for alle penga nå også, men så langt har jeg vel følt at jeg ikke har vært helt der. Jeg har gjemt meg unna i puppens skyggedal og tenkt at min tid vil komme. Og den kommer nå.
Og da er det så fint å vite at i tiden fremover vil vi knytte et mye sterkere bånd og komme nærmere hverandre enn vi har vært til nå. Med plutten visste jeg ikke alt dette, men lot den dårlige samvittigheten spise meg opp, men med lillesnupp kjenner jeg igjen mønsteret og jeg gleder meg til å bryte ut av det.
Jeg ser så frem til å “bonde” med henne, bli mye bedre kjent, slippe den dårlige samvittigheten, vandre opp og ut av puppens skyggedal og finne min plass i solen.
Og kanskje, bare kanskje, til og med gjøre såpass godt inntrykk på henne at hun beærer meg med å si “pappa” før “mamma” 😉
Flere som gleder seg, si 🙂
Men hvorfor skriver jeg dette? Det er ikke bare for å lette egne skuldre for bekymringer, men fordi det helt sikkert sitter noen der ute som enten har det helt på samme måte selv eller har en samboer som har det sånn.
Så hvis denne følelsen traff deg rett i gørra og du kjenner den dårlige samvittigheten så altfor godt, vit at det blir bedre. Mye bedre.
Du er kanskje bare som meg og for min del har jeg bare innsett at jeg rett og slett ikke er så flink med babyer. Det er liksom ikke den tiden jeg er best på og det har jeg forsonet meg med. Kanskje er det sånn for deg også.
Det blir muligheter for å ta igjen forspranget senere, bare gi det litt tid.
Spesielt ille er det selvfølgelig når man ikke har fått tid til å komme opp en skikkelig unnskyldning og derfor må servere den pinlige sannheten:
– “Ja, eh.. nei, du skjønner.. vi ble litt forsinket i dag fordi atte.. Ja, helt ærlig så ble vi sittende og se på Ullared og glemte helt tiden!”
Det er flaut det.
Blikket man får av de ansatte i barnehagen … skam.
Men seriøst, Morgan hadde kjøpt seg ny bil, Boris var oppstemt over nok en salgsrekord og stamkunde Maritta hadde kjøpt stringtruse til søsteren sin, så vi måtte jo bare se hvordan alt det der ville gå!
I går skjedde det noe som fikk meg til å le så fælt at jeg vekte halve nabolaget, samtidig som jeg ble like mengder skuffet og imponert over egen sønn.
Jeg skulle legge plutten for kvelden, da jeg tok en rask tur innom soverommet mitt for å hente en bok.
Og her kommer det rare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for tiden har han lagt til seg en utrolig sjarmerende vane rundt leggetid. Da skal han på død og liv hente et blått teppe inne på rommet sitt og legge det utenfor døren hver gang jeg er på vei ut av et rom. Veldig merkelig, men også veldig søtt.
Så står han og venter med store øyne til jeg tråkker på teppet og responderer med “Åh, det var mykt og godt”, og da smiler han tilfreds og helhjertet som en basartyrker som akkurat har solgt meg gurkemeie til safran-pris.
Men akkurat i går tok jeg ham litt på senga, for han hadde egentlig gått for å legge seg da jeg gikk for å hente boka. Da han oppdaget det, kom han løpende tilbake og var så stresset for at jeg skulle gå ut fra rommet uten et blått teppe å tråkke på, at han bare sto og hoppet og stotret mens ordene kastet seg sammen i halsen hans og dannet en kø av ord der ingen slapp forbi.
Livredd for at jeg skulle gå ut og bryte tepperutinen kastet han seg over første og beste løsning som kom til hjernen og.. vel.. jeg må vel si at jeg først ble mildt sagt overrasket da han kjørte en bestemt pekefinger i været, dro den ut på strak arm, pekte den mot meg og ropte med bestemt tone:
– Bli!
Hvorfor jeg ble så overrasket..? Fordi den gesten, det tonefallet og det ordet er nøyaktig(!) de samme jeg bruker når jeg prater til hunden vår!
Bliii …
Jeg kunne ikke tro verken mine egne øyne eller ører, men i det han løp i vei inn på rommet hørte jeg ham gjenta det mens han rotet frem teppet.
– Bliiii …
Jeg var vel egentlig bare mest sjokkert, men så tenkte jeg at det kunne også være en tilfeldighet. Det er jo et helt vanlig ord. Kanskje han ikke mente det sånn. Det var inntil han kom tilbake, la ned teppet utenfor døråpningen, løftet hånda i været som for å signalisere og pekte deretter ned på teppet og ropte ut:
– Vær så god!
Da klarte jeg ikke å holde meg lenger og lot det stå til! Så beklager til alle i nabolaget hvis barna deres våknet rundt kl. 19.00 i går kveld og trodde de hørte et monster. Det var bare meg. Som lo meg. I hjel.
En hyggelig liten prat med fattern før leggetid. Et lite hvileskjær i en travel hverdag full av mye lek og moro. Du setter nok helt sikkert pris på det, jeg ser jo at du koser deg, men for meg betyr det så ufattelig mye mer.
Å få ligge der i sengen med deg, stryke deg i håret, tulleprate om alt og ingenting, høre pusten din roe seg ned for kvelden, kjenne at du stryker tilbake på hånden min, se øynene som sakte men sikkert begynner å glippe, rulle meg helt inntil deg og krølle meg rundt deg som en katt.
Å ligge sånn og dele på puta, bare oss to i hele verden og jeg har stjerner i øynene og tenker at jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har fått dele nok en dag med deg.
Da føler jeg meg liten.
Da blir jeg brått litt usikker på hvem som er størst.
Det er sikkert bare kosestunder for deg, men for meg er det mer enn bare kos.
Og du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg.
Inntil den dagen du blir pappa selv.
Når du ligger der med en liten plutt på armen og hjerte som hamrer. Tanker som gjør deg svimmel og du innser noe rart.
Det er jo ikke alle som leser denne bloggen som har barn. Kanskje sitter du akkurat nå og lurer på om småbarnslivet er for deg eller vurderer å fortsette i samme tralten et par år til.
Kanskje har du lyst på barn, kanskje er du usikker. For hvordan er det egentlig å få barn?
Vel, her skal du få et ordrett utdrag fra en samtale vi hadde en kveld midt i den verste babytiden, så kan du jo bestemme selv.
Inntil ganske nylig har det vært relativt tyst fra lillesnupp. Litt gråting her, noen rare lyder der, ikke stort å skrive hjem om.
Men her for ikke lenge siden begynte hun plutselig å etterape farmor og vipps var startskuddet gått. Jeg visste det, frua visste det. Vi så på hverandre og en ny eim av konkurranse fylte luften. Nå var det på!
Kampen om det første ordet. Blir det mamma? Blir det pappa?
av konkurranse fylte luften. Nså på hverandre og en ny eim av konkurranse fylte luften. Nskuddet gått. JEg stort å melde hjem
Krigen er i gang.
Ba ba VS ba ba
Hver gang lillesnupp nå prøver å få bare en smule oppmerksomhet og ytrer et spakt lite “ba ba ba” kommer vi stormende mot henne, river hverandre over ende og sparer ingen midler i kampen om å komme først. Så begynner det:
– “Ma ma ma, si det da: Ma ma maaa mmmmaaa”
– “Nei nei, ikke hør på hu der. Pappa er mye bedre. Papp paaa. Pa pa paaa. Pa parra pa parra paaa!”
Så ligger hun og ser ganske dumt på oss mens hun helt sikkert tenker noe sånt som “Hva i huleste heiteste feiler det dem?!” før hun igjen kjører i samme spor.
– “Ba ba ba.”
Hvem som vinner kampen om det første ordet er så langt ikke godt å si. Frua har helt klart overtaket til nå, med tanke på at hun har mulighet til å jukse til seg mye tid på grunn av ammingen, men bare lillesnuppa holder ut en drøy uke eller to til nå, så skal fattern ut i pappaperm og da blir det andre boller.
På bloggen kommer jeg helt sikkert til å skrive om alle tingene vi finner på og folkene vi møter på vår vei, men egentlig kommer vi nok bare til å sitte i hjørnet av en kafé og terpe på våre pa-pa-pas helt til fattern stikker av med seieren eller Larvik kommune blir utsolgt for fruktsmoothier og andre bestikkelser.
For i krig, kjærlighet og kampen om det første ordet er alt lov 😉
Greit, du får med capsen på kjøpet, men da vil jeg høre “pappa” pronto!
Så buser vi ut i latter, skrur opp musikken, ruller ned vinduene og oppfører oss som rotløs ungdom på road trip i en dårlig amerikansk komedie.
Vi har akkurat levert begge barna til mormor og bestefar og er på vei til Oslo. Bare vi to. Alene. Det er ikke mange timene det er snakk om, bare en svipptur inn, et lite møte, så ut igjen. Men det føles som en to-ukers på Kreta.
For det er alenetid, det er noe annet enn bare trilleturer i nabolaget. Og noen ganger er det mer enn nok. Det er selvrealisering på lavt nivå.
Jeg synes ikke det går to dager mellom hver gang jeg ser på facebook at en av mine venner uten barn reiser på et eller annet råflott opplegg; ryggsekkeventyr til Machu Picchu, surfesafari til Portugal eller guttetur til Barcelona.
Sånt får vi ta igjen senere, når barna blir litt eldre kanskje, men akkurat nå er det mer enn nok med et par timer i bil til å prate uten avbrytelser og drikke farris i fred 😉
Freeeedom!
Og bare for å virkelig toppe det hele vil jeg avslutte med et sitat. Et sitat hentet fra hvem? Barack Obama? Mor Theresa? Dalai Lama? Neida, Masha & Mishka!
For kvalitetstid og glede, selvrealisering og livsnytelse trenger ikke bare foregå på toppen av et fjell eller i et varmt land langt borte, det kan også være så kortreist som rett under nesa di. For glede handler ikke bare om store opplevelser, men også de små ting.
Det begynner å bli flere år siden jeg var sistemann ut døra på en fest, men nå har det endelig skjedd igjen!
For etter flere år som inngrodde småbarnsforeldre føltes det helt fantastisk å endelig være på en skikkelig fest igjen. Det føltes nesten som å bli født på ny. Slippe løs håret, kaste hemningene og bare la seg rive med av stemningen. Drikke! Danse! Bli med på allsang!
Det skal jeg si, at det er ikke ofte sånne ting skjer i et vanlig småbarnshjem, så det var artig å endelig være der igjen. Se folk sitte side om side og synge som godt marinerte sjømenn med hjemlengsel.
Det var så rart å være tilbake. For det er noe befriende deilig med å bare kunne sitte der og drikke så mye man vil mens man prater tull og koser seg. Sitte igjen som de siste på festen, mens andre subber rundt og rydder i restene.
Folk hadde sølt drikkevarer overalt og matrester lå slengt både her og der. Men vi satt bare og slarvet, trengte ikke tenke på at vi måtte hjem til barna eller få tak i taxi eller noe som helst
Plutselig innså vi at vi faktisk var de siste som satt igjen og da måtte vi ta en high five, for det begynner å bli noen år siden vi var de aller siste ut døra på et nachspiel. Småbarnsforeldre, små gleder.
Det var ikke før en av de ansatte til slutt ga meg ?Nå må dere dra?-blikket at jeg innså at festen faktisk var slutt. Det var ikke mer kake igjen. Så da reiste jeg meg fra plassen, dro med meg Christina og sjanglet i vei.
Men før vi ramlet ut av porten snudde jeg meg en siste gang mot det tomme lokalet og ropte så høyt jeg klarte:
– Pluttis, nå må du komme! Festen er slutt!
Og med plutten på armen og lillesnupp i vogna labbet vi i vei alle mann som sistemann ut døra. Takk for en fantastisk fin sommeravslutning i barnehagen.
I dag hadde frua flere viktige ærender i byen og i den anledning tenkte jeg det var en utmerket anledning å prøve seg på en liten forsmak ac pappapermen.
Så mens frua løp ærender tok jeg lillesnupp helt alene, kun armert med barnevogn og stelleveske, klar for å innta Larvik sentrum.
Ikke lenge etter kom frua tilbake. Okei, så ble det ikke så lange biten jeg hadde henne alene, men like fullt hadde jeg gjennomført jobben med glans.
Trodde jeg da, inntil frua påpekte at lillesnupp satt rett i solsteiken og at solhatten var helt på halv tolv. Nå hadde vi heldigvis ikke sittet sånn i mange minuttene og som frua påpekte så hadde hun jo også minnet meg på at jeg skulle smøre lillesnupp med solkrem før hun dro.
Det hadde jeg selvfølgelig glemt.
Men kaffen husket jeg da! For jeg hadde selvfølgelig rukket å hooke opp med bestefar for å dulle med lillesnuppa, drikke kaffe, spise makroner og slarve om stort og smått, så helt alene var jeg kanskje heller ikke.
Alt i alt kan man vel si at til generalprøve å være kunne det vel ikke gått noe særlig dårligere. Men været var fint og kaffen god, så jeg er egentlig ganske fornøyd.
Men eh.. godt det enda er halvannen uke igjen til jeg skal klare meg helt alene, si 😉
